HELTER PÅ KANTEN
UT PÅ REISE IGJEN
HØSTSLIPP AV NYTT UTSTYR
SISTE RUNDE MED GOLFSKOLEN
HER ER ÅRETS KLUBBMESTERE
Espen kofstad
Tre hull forsvant da leirskredet rammet Ask i Gjerdrum. Men golfen er med på å gjenreise bygda.
Golfboomen er svært gledelig, men reiser også noen spørsmål, poengterer golfpresident Egil Hatling.
En grensenær skogsbane på Østlandet, midt mellom en innsjø og et boligområde. Men hvor er vi?
Med sesongen på hell er det på tide å gjøre en siste innsats for å sikre god vinterlagring av svingen.
På jakt etter en ny driver, nye wedger eller baller. Vi tar en første titt på noen av høstens nyheter
Det ligger store opplevelser og venter på deg selv på de minste banene. Vi besøkte Gjersjøen og Hakadal.
Er det mulig å spille en hel golfrunde med bare én kølle? Vi tok med oss bare sjuerjernet til Drøbak.
Endelig er vi tilbake på vingene. Vår første golfreise etter pandemien gikk til det lille fyrstedømmet.
Årets klubbmestere er kåret over det ganske land. Her er oversikten over Klubb-Norges beste.
En av Norges beste spillere var i ferd med å gi opp, men han ga golfen en siste sjanse. Det er alle glade for.
ISSN: 0809-1439
Nr. 4/2021 – 66. årgang
4 utgivelser pr. år
Ullevaal Stadion
0840 Oslo
www.norskgolf.no
Magnus Sveen
magnus@norskgolf.no
Mobil: 410 20 789
Tom Erik Andersen
tomerik@norskgolf.no
Mobil: 905 19 658
Christian Døvle
christian@norskgolf.no
Mobil: 940 57 641
Anne Hoftun Knudsen
anne@norskgolf.no
Everysport Media Group
michael.kowalski@esmg.se
Mobil: +46 72 - 388 68 54
Våren 2022
Aleksander Ottersen Mile
Martin Dahl
Jørn-Are Haugli Johansen
Aleksander Ottersen Mile
Annika Nordh
Ann-Sophie Stene
NoNorsk Golf er et uavhengig magasin. Det er ikke tillatt å kopiere fra magasinet uten avtale. Norsk Golf arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettferdig omtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonsledelsen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norges Presseforbund og som behandler klager mot pressen i presse-etiske spørsmål. Adresse: Rådhusgt. 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo, tlf. 2240 5040, e-post: pfu@np-nr.no.
Da jeg var liten, lærte jeg et gammelt ordtak av faren min. Visstnok er det et gammelt indiansk visdomsord. «Tiden går ikke, den kommer.»
D a grunnen under dem forsvant midt på natta den 30. desember, fikk lille Gjerdrum hele Norges oppmerksomhet rettet mot seg. Bilder av kaos, knuste hus og evakuerte mennesker rullet over skjermene mens resten av landet forberedte nyttårskalkunen i varme stuer.
Vi som jobber med golf, visste at det lå en bane rett i nærheten. En liten koselig klubb med ni fine golfhull. Vi skjønte raskt at hendelsen selvsagt hadde en voldsom innvirkning på klubben. Både på banen, men mest av alt menneskene som jobber der, er medlemmer der og gjester der.
Selv om vi skjønte at det lå noen historier her som ventet på å bli fortalt, ønsket vi ikke å være for raske. Ikke være for utålmodige. Vi måtte rett og slett vente til det hadde kommet nok tid mellom oss og skredet.
I denne utgaven får du historien om livet etter skredet. Om hvordan golfklubben har spilt en viktig rolle i tiden etterpå.
Gjerdrum Golfklubb er et strålende eksempel på hvordan en liten golfklubb kan utgjøre en stor forskjell. For golfklubber her i landet kan være så forskjellige. Noen har tusenvis av medlemmer, prangende klubbhus og drømmer om gull i Lag-NM og å dyrke frem nye stjerner.
Andre klubber har andre oppgaver. Som å være et tilbud til barn og unge, et tilholdssted for bygdas eldre, et samlingspunkt som i sum blir noe større enn kun golf.
Det er klubber som Gjerdrum som er golfsportens folkesjel. Jeg er veldig glad for at de tok i mot oss, lot oss lage denne reportasjen selv om det naturlig nok var en del som var skeptiske.
For reportasjen handler ikke om det som har vært, men om det som har skjedd etterpå. Og det som kommer.
Redaktør // Norsk Golf
Torsdag 9. september var en merkedag for Golf-Norge. Aldri før har det vært flere medlemskap i norske golfklubber. Selv ikke under golfboomen tidlig på 2000-tallet.
D et er hyggelig å lese statistikken for tiden. Ved utgangen av mai hadde antall medlemskap i golfklubber tilsluttet NGF økt med over 16 % sammenlignet med samme tid i fjor. Og det er ikke bare medlemstallene som går til himmels. I 2020 ble det bestilt 92 % flere runder gjennom GolfBox sammenlignet med 2019. Vi blir flere, og vi spiller mer.
Golf var i mange år en liten idrett i Norge. Slik er det ikke i dag. Da vi i september registrerte 126 012 medlemskap i våre golfklubber, kunne vi konstatere at vi har blitt en betydelig aktør i Idretts-Norge. Vi er i ferd med å bli det tredje største særforbundet i norsk idrett – bare slått av fotball og håndball. Fantastisk!
Og ikke nok med det. I 2020 spilte vi nesten dobbelt så mange runder som i 2019. Antallet spilte runder øker ytterligere i 2021. Vi blir flere golfspillere, og vi spiller mer.
Økningen på over 30 000 medlemskap de siste to årene er veldig gledelig. Spesielt fordi vi ser at nye målgrupper vokser, det være seg barn, ung-dom og unge voksne. Dette er morgendagens golfere som representerer kontinuitetsbærere i mange tiår om vi gjør ting riktig fremover.
Skyldes fremgangen pandemien, Hovland eller trender i samfunnet? Det forskes det på, for det er viktig å forstå. Uansett er det ingen tvil om at solen skinner på Golf-Norge om dagen. Samtidig som vi skal glede oss over økt popularitet, er det verdt å merke seg at undersøkelser viser at lojaliteten blant våre medlemmer går noe ned. Sagt på en annen måte er dere litt mindre fornøyd med produktet enn for to år siden.
Det er kanskje ikke så rart all den tid den sterke tilveksten medfører noen endringer i manges golfvaner. Skal vi fortsette å vokse, må vi ha fornøyde medlemmer. Vi må ta vare på alle de nye golfspillerne. De må oppleve et sosialt miljø der de føler seg hjemme. De må oppleve tilgang til bane- og treningsfasiliteter, oppleve mestring og framgang. Dette er viktige faktorer for at alle skal forbli medlemmer i våre golfklubber i årene som kommer.
For er det noe vi alle vet, så er det at solen ikke skinner for bestandig. Vi har vokst raskt før, og vi vet resultatet av kraftig vekst. Derfor må golfklubbene og forbundet fortsette å jobbe knallhardt sammen for at våre nye medlemmer blir godt ivaretatt og blir en del av golfmiljøet. Det er vår jobb å tilrettelegge, og det er dere som golfspillere som må være tydelige på hva dere ønsker ut av deres golf fremover.
Sammen er vi på god vei til å bli en av de virkelig store aktørene i Idretts-Norge.
President // NGF
Denne grensenære skogsbanen på
Østlandet ligger i naturskjønne
omgivelser midt mellom en innsjø
og et boligområde – der Norges
beste europatourspiller blant
damene er nærmeste nabo. På
bildet ser du banens avsluttende
par 4-hull, hvor driving-rangen
kryper opp langs hele høyre side.
De første ni hullene på banen
åpnet i 1989, før resten av den Jan
Cederholm-designende 18-hullsbanen
stod ferdig året etter.
Hvor er vi?
Send ditt forslag på e-post til
redaksjon@norskgolf.no.
Merk
mailen med «Hvor er dette» i
emnefeltet. Husk å også skrive
din adresse i e-posten. Vinneren
får et dusin Z Star Pure
White-baller fra Srixon med
Norsk Golf-logo. Riktig svar i
forrige utgave var Kragerø GK.
Vinneren var Thomas Bergodd.
Vi gratulerer!
H vis du slår opp tålmodighet i ordboka, burde det første som dukker opp, vært et bilde av Espen Kofstad.
Året etter å ha fullført college skrev Espen golfhistorie som Norges første sammenlagtvinner på Challenge Tour. Bordet var dekket for å ta europatouren med storm, men debuten markerte i stedet starten på et årelangt skademareritt. Rygg, nakke, hofte og håndledd begynte å svikte i tur og orden, og selv om Espen nå teknisk sett har vært på touren i ti år, har han i realiteten spilt bare halvparten av dem.
Til tross for at det ene comebacket etter det andre har blitt stoppet av utallige tilbakefall, har det ikke kommet på tale å legge opp, og mens andre norske spillere har lagt karrieren på hylla og golfkøllene i garasjen, har Espen bare jobbet på videre.
I 2019 begynte staheten hans endelig å betale seg da han kom over den verste skadekneika og spilte sin første fulle sesong på seks år. Espen har i utgangspunktet alltid tenkt at hvis han bare kunne få tre-fire år på rad med en samarbeidsvillig kropp, kunne han komme tilbake til toppnivå igjen. Så kom koronapandemien og satte en fortgang i den prosessen.
Sammen med sin nye trener Anders Kristi- ansen plukket han fra hverandre svingen og bygget den opp igjen helt fra bunnen av – bit for bit. 13 måneder senere står han her med europatour-kortet nede i lomma.
– Jeg er kjempestolt over å ha kommet meg hit. Jeg liker ikke å innrømme det, men det har vært litt dritt til tider, smiler Espen lurt.
Litt dritt, der altså.
Vi møter ham i Oslo hjemme på en miniferie etter noen begivenhetsrike uker på touren. For litt siden kunne han juble over sin første Challenge Tour-seier på fem år i Danmark – den endelige bekreftelsen på at den vanskelige avgjørelsen han tok i fjor om å endre alt, var riktig. Seieren kom et år etter at han begynte å legge en langsiktig plan sammen med støtteapparatet sitt om hvordan han skulle komme seg dit han ville. Den planen har Espen fulgt hver eneste dag, og takket være en bemerkelsesverdig viljestyrke og disiplin er han nå klar til å ta steget opp til det neste nivået.
– Når jeg spiller bra, føler jeg virkelig at jeg har noe der oppe med de aller beste å gjøre. Jeg tror litt av grunnen til at jeg har orket å stå i det, er fordi jeg alltid har visst innerst inne hvor mye bra golf som bor inne i meg.
– Etter jeg ble proff, fikk jeg en veldig rask bekreftelse på at jeg har et høyt toppnivå. Hadde jeg ikke vunnet noen ting før alle skadene begynte, er det ikke sikkert jeg hadde klart å holde ut.
Så hvordan føles det å svinge med selvtillit igjen etter så mange år i motbakke?
– Det er den beste følelsen i verden. Nå spiller jeg akkurat sånn jeg føler jeg burde spille. Det at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for at kroppen skal falle sammen, har frigjort hodet mitt helt. Det er så deilig å kunne fokusere på golfen min i stedet for å ha vondt.
Espen medgir at det føltes som «nå eller aldri» da han plukket opp telefonen til Anders Kristiansen i fjor sommer for å høre om de skulle jobbe sammen.
– Jeg tenkte at hvis det ikke gikk nå, måtte jeg kanskje finne på noe annet å gjøre. Men jeg har hatt veldig tro på Anders og hans plan fra første stund. Han har en langsiktig plan for hva han ønsker at jeg skal gjøre, men personlig prøver jeg å ikke tenke så veldig langt fremover.
– Det er nok også mye av grunnen til at jeg fortsatt spiller golf den dag i dag.
DEN GYLNE GENERASJONEN. I årene frem til Viktor Hovland fikk sitt store internasjonale gjennombrudd, var det Espen Kofstad som var det største håpet i norsk herregolf. Slik har det ikke alltid vært, og da han reiste over dammen for å spille collegegolf i 2006, var han egentlig usikker på om han i det hele tatt skulle bli profesjonell golfspiller. Men mye skjedde i løpet av tiden i USA. Utviklingen hans skjøt fart, og fire år senere var han klar for å ta steget ut i de profesjonelles rekker. Espen brukte ikke lang tid på å vise at han mente alvor og etablerte seg raskt som en av Challenge Tours beste spillere og de mest lovende unge golf-navnene i Europa. Rundt den samme tiden hadde Henrik Bjørnstad nettopp lagt golfkøllene på hylla, og i årene etterpå, ble det også bråstopp i karrierene til både Marius Thorp, Anders Kristiansen, Are Friestad og Knut Børsheim. I løpet av noen få år var plutselig hele Golf-Norges øyne rettet mot Espen alene.
Hvorfor så mange av Norges beste spillere har valgt å kaste inn håndkledet i ung alder, har lenge vært et hett diskusjonstema i Golf-Norge, og det er vanskelig å ikke føle et visst vemod når man ser bilder av juniorlands- lagene fra midten av 2000-tallet posere med det ene trofeet etter det andre. Nå har de nesten alle sluttet.
Men én av dem nekter å gi seg.
– Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å spille golf. Jeg hadde blitt jævlig lei meg hvis jeg måtte slutte. Det hadde nok ikke vært spesielt sunt for hodet mitt. Jeg er golfspiller tvers igjennom inn til beinet, sier Espen.
– Selv med alt jeg har vært gjennom, føler jeg meg utrolig heldig. Livsstilen er enorm. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Jeg kan spille golf. Og hele opplevelsen av å være ute i naturen hele tiden. Det er så jævlig digg, sier Espen. Med ekstra trykk på jævlig.
– Også er det fett å spille bra golf. Jeg tror ikke det er noen følelse som er så fantastisk som når man har full kontroll på svingen. Og den følelsen kommer stadig oftere nå.
Bildet av kvintetten Espen Kofstad, Anders Kristiansen, landslagstrener Niklas Diethelm, Are Friestad og Marius Thorp som står med pokalen etter seieren i junior-VM i Japan i 2005, har fått en nærmest ikonisk status i Golf-Norge. Idet vi viser frem bildet vi har printet ut til Espen, er det ikke vanskelig å se både tankene og følelsene som kommer strømmende.
– Hva tenker du når du ser dette bildet?
Lang pause.
– Ja, hva er det jeg ikke tenker?
– Først og fremst tenker jeg: Herregud for et lag vi var! Det var en ganske ekstrem generasjon. Først og fremst var det jo Anders og Marius det handlet om på den tiden, mens jeg kom litt mer inn fra sidelinjen. De var ute og konkurrerte i Europa hele tiden, og det var mange rundt dem som forventet at de kom til å bli verdensstjerner.
Men én viktig ting skiller Espen ut fra denne gruppen. Han er den eneste som fortsatt spiller. Så hvorfor nettopp ham?
– Jeg er nok sta på min måte. Kanskje har det hjulpet meg at jeg ikke levde et veldig profesjonelt toppidrettsliv fra jeg var veldig ung. Da vi stod med det VM-trofeet, hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle bli proff. Jeg skulle bare på college og få meg utdanning, jeg!
Espen sier han ikke begynte å leve toppidrettslivet før han var rundt 20 år gammel.
– Muligens er litt av forklaringen på utholdenheten min at jeg ikke har hatt så ekstreme mengder golf i kroppen fra ung alder. Jeg har aldri tenkt så langt frem, men heller tatt ting litt som det har kommet.
Espen sier det ikke er tilfeldig at det vokste frem så mange gode spillere i Norge på én og samme tid. Når en spiller først begynner å vinne, drar de med seg andre som forsøker å følge etter, og de eksemplene har det vært mange av i norsk idrett de siste årene.
– Spillere som Haaland, Ruud og Viktor viser de som kommer etter hvor lista ligger. Marius og Anders fungerte litt på den samme måten for alle oss andre juniorene som spilte samtidig som dem. Det er ikke tilfeldig at vi vant alt en periode på juniorsiden. Vi bare pushet og pushet hverandre hele tiden.
– Det er en ganske stor forskjell nå fra 2013 da jeg var den eneste nordmannen på europatouren, hvor jeg bare gikk og misset cuter. Skal du bli like god som Espen som ikke klarer kortet, eller skal du bli like god som Viktor som er nummer elleve i verden og spiller Ryder Cup, liksom?
Espen mener den unge generasjonen av spillere på vei opp og frem i Sverige og Danmark er et resultat av at de har hatt forbilder som Henrik Stenson, Robert Karlson, Alex Norén og Thomas Bjørn å se opp til.
I Norge har det imidlertid vært tynnere i rekkene blant junior- og amatørlandslagene, og siden 2014 har ikke NGF engang sendt noe lag til lag-EM. Espen håper det vil endre seg med Hovlands gjennombrudd, men mener de norske juniorspillerne helst skulle ha ett eller to forbilder til å kunne se opp til – og gjerne noen som konkurrerer litt tettere på dem som de kan måle seg mot når de er hjemme i Norge.
Espen håper at han og Kristian Krogh Johannessen kan spille en slik rolle hvis de klarer å etablere seg ordentlig på europatouren.
– Siden vi konkurrerer i Europa, er vi mye tettere på det norske golfmiljøet og kan dele av våre erfaringer og vise andre hvordan nivået er. Jeg husker selv hvor motiverende og lærerikt det var å kunne trene ved siden av ordentlig gode spillere da jeg var junior.
– Så du har ikke blikket ditt vendt mot USA noen år frem i tid?
– Det har jeg aldri vurdert. Spillet mitt passer den europeiske spillestilen bedre.
Espen har fått mye oppmerksomhet for sin nye look. Han sier de lange lokkene er mer et resultat av koronalatskap enn et bevisst stilvalg. Så lenge kjæresten liker det, fortsetter han å la det gro. (Foto: Getty Images)
VEIVISEREN. Med årene har Espen blitt stadig mer bevisst på sin rolle som forbilde for yngre spillere. Hjemme på Oslo GK er han ofte å se i fellestreninger eller ute på banen sammen med klubbens juniorspillere, og han er fast inventar i lag-NM år etter år, hvor han er lagets nestor og inspirator for de yngre gutta.
En av juniorene han har spilt mye med, er 18 år gamle Michael Alexander Mjaaseth.
– Jeg digger Espen. Han er en kjernekar, og uansett om han er i en god eller dårlig periode, stiller han alltid opp og vil hjelpe andre.
Michael er et av Norges fremste håp på juniorsiden akkurat nå og er i gang med siste året på Norges Toppidrettsgymnas. Når han er ferdig der, bærer veien videre til collegegolf i Arizona, før planen er å ta steget ut på de store tourene i Europa.
Akkurat som Espen.
– Det som er så fint med å spille med ham, er at han har opplevd alt. Han har vært veldig langt nede og vet hvor brutal golfen kan være, men han har også kvalet inn til europatouren, han har vunnet Challenge-touren, han har kommet seg gjennom q-school, og han har spilt OL. Han har gjort alle de tingene jeg selv tenker jeg skal gjennom fremover. Det gjør at jeg kan føle meg litt mer forberedt på hva jeg har i vente.
– Det er utrolig fint å snakke med ham det, og han er veldig raus og åpen når han forteller om hva slags følelser han har hatt.
– Jeg er ikke noe orakel på noe som helst vis, men jeg føler litt ansvar for å gi tilbake til klubben og Golf-Norge. Hvis bare ett eller to av tipsene mine kan hjelpe noen å bli litt bedre, er det fantastisk, svarer Espen.
Og når Espen prater, er de rundt ham lydhøre. Michael suger til seg alle historier og råd som en svamp.
– Han har noen kvaliteter som er utrolig imponerende. Først og fremst har han et utrolig klokt golfhode. Han spiller ikke så spektakulært, men holder det stressfritt og gjør det veldig enkelt for seg selv. Det fascinerer meg hvor avslappet han er og hvor enkelt han får golf til å se ut.
– Det handler mye om selvtillit, for når han først kommer i gang, vet han at han hvor sykt god han er.
Espen er opptatt av å stille opp for de yngre spillerne i klubben og Golf-Norge. Her med lagkamerat Sander Akeren under lag-NM i sommer. (Foto: Tom Erik Andersen)
GJENFORENT. I fjor sommer ville skjebnen ha det til at Espens veier skulle krysses med sin gamle kompis fra juniorlandslaget Anders Kristiansen igjen.
Til tross for at han endte på andreplass i NM på Holtsmark med hele 20 under par, følte Espen at det var noe som ikke stemte helt som det skulle. Han slo litt for kort sammenlignet med unggutta, og hadde ikke så fullt så god kontroll på ballbanen som han ønsket.
Dessuten har han alltid hatt en drøm om å klare å slå lavt, for vind har alltid vært Espens nemesis ute på golfbanen.
Han bestemte seg for å slå på tråden Anders, og bare et par dager senere bega de seg ut på «Prosjekt Espen 2.0».
– Jeg svarte bare «Let’s do it!» umiddelbart, sier Anders til Norsk Golf.
Før Anders og Espens gjenforening hadde de bare møtt hverandre fire-fem ganger de ti siste årene. Da de møtte hverandre igjen, var det som om de hadde hengt og spilt golf sammen hver eneste dag siden sist.
– Det er spesielt å plutselig stå på den andre siden av gjerdet og være treneren til en god kompis og gammel lagkamerat. Jeg tror den felles bakgrunnen vår er litt av grunnen til at vi funker så bra sammen, fastslår Anders.
For Espen føltes det enda mer spesielt. Til tross for at Anders er tre år yngre enn Espen, er han en spiller han alltid har sett opp til.
– I mitt hode er Anders fortsatt den spilleren jeg var på lag med for 15 år siden som var så jævlig god i golf. Da vi stod på rangen i dag, dro han opp en kølle og slo fire-fem perfekte jernslag som var blåkopier av hverandre. Det er nesten provoserende! Jeg ser fortsatt opp til ham.
De første svingendringene de tok tak i «Prosjekt Espen», var oppstillingen og fotstillingen. Deretter ballet det på seg, og både starten av baksvingen, hele rotasjonsbevegelsen i over- og- underkroppen, og posisjonen på håndleddet og køllebladet ble forandret.
Espen var som et blankt lerret og lot Anders boltre seg fritt med sine ideer.
– Jeg kaller ham bare «sensei». Han er læremesteren som sier hva jeg skal gjøre, så svinger jeg, ler Espen.
– De fire første månedene føltes det som om køllene var på sirkus når jeg svingte. Det var så mange endringer på en gang at jeg følte jeg ikke hadde noe kontroll. Du skulle bare sett hvor dårlig jeg slo under klubbmesterskapet!
Men Espen hadde likevel tillit til prosjektet, for innimellom dukket det også opp noen slag som viste at han var på riktig vei. De gamle lengdene begynte å komme tilbake, og den engang høye faden med mye spinn ble gradvis forvandlet til en lav og penetrerende draw.
– Jeg skal ikke si noe positivt om koronaviruset, men det kjøpte meg masse tid til endelig å få muligheten til å ta det neste steget og gjøre de endringene jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge, men som verken kroppen eller tiden har tillatt. Jeg har hatt veldig tro på Anders sin plan hele veien.
I tillegg er det sannsynligvis ingen trenere som kan relatere bedre til hva Espen har vært gjennom, enn Anders. Også han fikk starten på sin egen proffkarriere ødelagt av en alvorlig ryggskade og har forståelse for hva Espen har gått gjennom.
– Jeg kjenner igjen mange av følelsene han har ute på banen. Jeg vet for eksempel godt hvor frustrerende det er å ikke få til de svingbevegelsene man ønsker, fordi kroppen ikke tillater det.
– Føler du noe press på å levere varene når Espen har gitt deg så mye tillit?
– Det er alltid et visst press med så gode spillere, men Espens holdning har alltid vært: «Går det ikke, har jeg i hvert fall prøvd». Altfor mange spillere ønsker bedre resultater, men er ikke villige til å gjøre endringene som kreves. Det er mye mer komfortabelt å fortsette i samme spor.
– Det er en lek å jobbe med ham, for han er så nysgjerrig og åpen. Han slutter aldri å tenke på hva han kan gjøre for å bli bedre.
Etter å ha slått tusenvis av baller inne på simulatoren gjennom hele vinteren fikk Espen endelig mulighet til å teste den nye svingen utendørs for første gang på fire måneder under en Team Norway-samling i Spania i slutten av mars. Allerede på det første hullet fikk han mange av de svarene han trengte. Fra utslaget blåste vinden kraftig mot fra venstre – det slaget Espen har slitt mest med i karrieren.
Det var bare en treningsrunde, men Espen var nervøs.
– Og jeg slo en helt syk «bullet» midt i fairway som ikke lot seg rikke av vinden! Siden da har bare selvtilliten fortsatt å øke, og i ukene som fulgte, rasket han med seg sine fire første topp-10-plasseringer på fem år, før han endelig kunne feire en etterlengtet seier i Sybank Esbjerg Challenge i Danmark i midten av august.
Espen er tilbake. Klar for europatouren, og langt bedre forberedt enn sist.
– Det er fantastisk å se at jeg har fått betaling for all jobben jeg har gjort. Jeg har ikke en kropp som Herkules, men jeg slår langt nok og bra nok, jeg putter bra og chipper bra. Alt er der det skal være. Jeg gleder meg sykt til fortsettelsen.
– Jeg er golfspiller, og det skal jeg fortsette
å være i lang tid fremover.
Watch out, Europe.
D et går et tydelig skille i veien sør for Ask.
I over åtte måneder har det pågått et omfattende arbeid her. Først i dag, den 9. september klokka 13.30, 253 dager etter kvikkleireskredet, kan beboere og trafikanter endelig ta i bruk fylkesvei 120 igjen, også kalt Byvegen.
I de nær åtte kilometerne fra Skedsmokorset, ut av rundkjøringa, forbi skolen og pukkverket, over jordene og gjennom skogholtet, har bilen rullet på et grått, støyende underlag, nedslitt etter tiår med jobbpendlende piggdekk på strekningen.
Men i dumpa før Ask er det slutt på hjulstøyen.
Herfra og inn er veien svart, ny, klebrig og stille.
30. DESEMBER 2020. Store deler av Norge ligger fortsatt og sover når det rumler i bakken på Ask i Gjerdrum. Klokken 03.56 går strømmen i 1000 husstander. To minutter etter mottar hovedredningssentralen de første nødmeldingene. Telefonene ringer hos brannvesenet og politiet. Snart er en enorm redningsaksjon i gang.
– Jeg våknet av bråk, og trodde først at det det var plogen, sier Ove Slikoset, styreleder i Gjerdrum GK.
Han sitter på enden av bordet i den gamle griselåven som med flid og velvilje er omgjort til proshop og møtested for den lokale golfklubben. På forhånd har han henstilt Norsk Golf om å være varsomme med å gjenopplive for mange detaljer fra den tragiske morgenen på fjorårets nest siste dag.
– Ask er ei lita bygd. Sårene har nettopp begynt å gro. Ti av bygdas innbyggere mistet livet, og mange flere mistet husene sine. Over 1600 mennesker ble direkte berørt av skredet, og fortsatt er det mange som ikke kan flytte hjem igjen. Ingen i bygda er uberørte, forklarer Gjerdrum-lederen.
I skråningen utenfor vinduet ligger fortsatt knuste hus og bilvrak. Oppe i skredkanten vipper bygningene som alle har sett på tv. Halve boliger, delt i to, bildene som har brent seg fast i minnet og aldri vil bli glemt.
Bare et lite grønnskjær nede i skredgropa forteller at naturen er i gang med å reparere seg selv. Menneskene må klare det på egenhånd.
Redningsarbeidet og søket etter de savnede ble satt i gang umiddelbart. Først tre måneder etter raset ble den tiende og siste savnede personen funnet omkommet.
VÅKNET AV HELIKOPTERET. – Jeg har bodd her hele livet. Blokka vår ligger bare 500 meter fra skredkanten. Jeg våknet den morgenen av et SeaKing-helikopter som buldret over hustaket og omtrent landet ute i hagen vår, forteller Ragnar Huser.
Den pensjonerte økonomen er én av mange frivillige ressurser i Gjerdrum GK. I dag hjelper han mest til i banekomitéen, men også i det viktige sponsorarbeidet.
Økonomien har vært trang for den lille 9-hullsbanen i Gjerdrum lenge. Ti år med medlemsnedgang i Golf-Norge var tungt å håndtere, men pandemiåret 2020 ga et løft også her. Gjerdrum GK var i ferd med å legge sitt beste år bak seg da leirskredet rev med seg ti mennesker, 31 boenheter og tre golfhull.
– Det tok tid før vi fikk vite omfanget. Alt var jo stengt, og de første dagene visste vi ikke mer enn det vi så på tv. Jeg skjønte tidlig at deler av golfbanen måtte være ødelagt. Men tankene gikk jo først og fremst til alle som var savnet og familiene deres. Vi er ei bygd der folk står tett sammen, sier Huser, og blunker noen ekstra ganger for å kontrollere følelsene.
Fortsatt er det vondt å slippe blikket ut over raskanten der lastebilene fremdeles kjører i skytteltrafikk opp og ned for å rydde opp i kaoset.
– Vi ønsker å hjelpe bygda vår, sier Ove Silkoset.
– Vi tenker at golfklubben kan å være et viktig samlingssted i lokalsamfunnet, et miljø og fristed der vi alle kan ta hverdagen tilbake, få livet til å gå videre. Det er den tanken som driver oss.
STORE ØDELEGGELSER. Ved den andre enden av bordet sitter greenkeeper Tore Lundby Hansen, den ene av to ansatte i Gjerdrum GK. Sammen med kollega Mats Lundby Jørgensen har han ansvaret for å holde den lille, utfordrende banen i så god stand som mulig.
Utdannelsen tok han i Skottland. Jobberfaringen hentet han i England og New Zealand. Men sjokket våknet han til hjemme i Gjerdrum.
– Jeg har vel den samme historien om 30. desember som de fleste andre her, sier han.
– Det var helikopteret som vekket meg også. Jeg bor like oppi lia, men trodde det hadde skjedd en ulykke lengre bort. Det var først da faren min ringte fra Oslo for å høre hvordan det gikk med meg, at jeg fikk vite hva som hadde hendt.
Da han endelig kunne nærme seg raskanten for å studere skadene på golfbanen, fikk han flere inntrykk å fordøye.
– Den første greenen hadde druknet i skredmasser. På hull to var det meste av fairwayen revet bort, og også her var greenen dekket til. Utslaget på treeren, helt fram til greenområdet, var borte. Og på grunn av skredmassene var også den fjerde greenen isolert.
Vi går utendørs, setter oss i golfbilen og kjører forbi driving rangen, over veien og ned i området hvor de blanke stålgjerdene avgrenser banen fra skredgropa.
– Det mest kritiske for oss var at hele vanntilførselen til banen ble ødelagt. De første hul- lene gikk rundt et idyllisk, lite vann der borte. Dette var egentlig de fineste områdene på banen, forklarer greenkeeperen, og peker ut i et herjet landskap.
Det skulle gå tre måneder før alle de ti savnede ble funnet omkommet i skredgropa. I mellomtiden hadde mange medlemmer meldt seg ut av Gjerdrum GK.
– Vi hadde et godt tilsig av nye spillere i 2020. Medlemstallet var oppe i 700 før raset. Men vi fikk en del utmeldinger etter det som skjedde, bekrefter Ove Silkoset, tilbake på klubbhuset.
Over 50 medlemmer meldte seg ut av Gjerdrum GK da klubben trengte dem som mest. Noen fordi det nå var «ekkelt å spille her», andre oppga at seks hull ble for lite.
– I tillegg mistet vi en del medlemmer til andre klubber fordi fylkesvei 120 var ødelagt og ble stengt. Det ble rett og slett for langt å kjøre via Kløfta.
BANEÅPNINGEN. Den 8. mai 2020, to uker etter normalen, åpner Gjerdrum GK banen for spill, men det er ikke alle som liker det. På sosiale medier er det flere som retter skarp kritikk mot golfklubben, de mener at det nå spilles golf «ved siden av en gravplass».
– Vi fikk noen negative reaksjoner i starten, men vi tenkte at bygda trengte dette. Vi må få hjulene i gang igjen. Spesielt barn og unge trenger et tilholdssted, noe å gjøre, fastslår Silkoset.
I tillegg handlet også om klubbens eget liv, eksistens og framtid. Styrelederen forteller om forsikringer som ble tegnet da banen ble bygd, og som nå redder golfklubben fra den sikre konkurs. Uten forsikringene hadde ikke Gjerdrum GK hatt mulighet til å drive videre, og i hvert fall ikke bygge banen opp igjen.
– Skredet rammet oss hardt, medgir Silkoset.
– Den 30. desember 2020 var vi i ferd med å runde av det beste året i klubbens historie. I løpet av minutter sto vi alle i en katastrofe.
I fjor ble det spilt over 12.000 runder på Gjerdrum GK. I år blir det knapt 7000. For også greenfee-gjestene ble borte i raset.
– Forklaringene er nok de samme som fra de tapte medlemmene: Veien som ble stengt, en bane med bare seks hull, og noen som synes at det nå var ekkelt å spille her, tror styrelederen.
I et forsøk på å beholde både medlemmer og gjester ble spilleretten satt ned til 2.500 kroner og greenfee-prisen til bare 200. Og sakte, men sikkert har pilene snudd. I løpet av året har antall medlemmer krøpet oppover igjen til 668, og den største økningen skjer blant barn og unge.
NESTE GENERASJON. Seks dager senere møter vi til juniortrening i Gjerdrum GK. Hver torsdag er det full aktivitet på de naturlige gressområdene bak klubbhuset. De minste først, de mellomste etterpå, og til slutt de største.
– Det tok litt tid før vi kom ordentlig i gang igjen, forteller Jeanette Furulund, frivillig trener og én av flere juniorledere i klubben.
På dagtid jobber hun med salg i SAS Cargo. På kveldene bærer hun golfglede ut til Gjerdrums yngste.
– Vi har nå 128 medlemmer i junioralder, og det er helt fantastisk å se hvordan de strømmer til i et stadig større antall på de faste treningene.
Hun kaster et blikk ut på aktiviteten. Her er gutter og jenter i alle aldre. Noen med fotballdrakta på, andre med den fineste, rosa sommerkjolen. Samtidig vet de engasjerte juniorlederne at det kan skjule seg mange vonde følelser bak de brede smilene.
– Vi kjenner historiene til alle. Vi vet hvem som mistet husene sine, og hvem som måtte løpe ut i bare underbuksa for å redde seg selv og familien. De første gangene holdt vi oss bak stabburet her for at ingen skulle se skredkanten og bli minnet om det som skjedde. Vi har tatt dette trinn for trinn, og føler at vi gjør noe som er riktig og viktig for barna, sier Furulund idet de minste stiller seg i kø med golfhansken i den ene hånden for å motta dagens premie i den andre: en Lollipop fra kiosken.
Når alle har fått, er det foreldrenes tur.
– Vi blir kalt for «dugnadsbygda», og det er ikke uten grunn. Folk stiller opp her, folk hjelper hverandre, sier Mikael Omlid, trener 3 og kveldens aktivitetsleder på juniorøkta.
Hver uke kombinerer han en arbeidshverdag som lærer på OsloMet og forskningsingeniør på Ahus med den frivillige trenerjobben i den lokale golfklubben.
– Det vi gjør her, har bare fått større betydning etter skredet. Alle har vi en venn eller nabo, eller kjenner et barn, som mistet noe eller noen den morgenen. Alle har vi vårt å bearbeide. Personlig tok det flere uker før jeg nærmet meg skredkanten, og i dag husker jeg knapt hvordan det så ut der nede før skredet. Jeg tror det er viktig å komme seg videre, sier Omlid, og gjentar de fire ordene som andre har sagt før ham.
– Vi tar hverdagen tilbake.
GJENOPPBYGGINGEN. En del av planen finner vi i ei mappe inne på PC-en til greenkeeper Tore. Der ligger tegningene til banearkitekt Svein Drange Olsnes; tre nye hull og utbedringer som skal lokke flere medlemmer og gjester tilbake til Gjerdrum GK.
– Det blir gøy å se hva vi får til i 2022, sier greenkeeperen, og tar med oss på en ny runde i golfbilen. Over de bølgende fairwayene, ned til det avsluttende vannhullet. Mest av alt setter han pris på det nye vanningsanlegget.
– I år har vi vannet banen manuelt i store del av sesongen. Vi har fått god hjelp av Losby, som lånte oss en tankbil, men det har vært tungt og krevende arbeid, innrømmer han.
Underveis har Gjerdrum GK opplevd stor støtte fra andre klubber. Medlemmer har fått rabatt på gjestespill over hele Østlandet. Og solidariteten gleder golfhjertene på Ask.
– Klubber og forbund skal virkelig ha ros for støtten de har vist oss, sier Ove Silkoset, med et brennende ønske om å gjøre Gjerdrum GK til en attraktiv 9-hullsbane igjen.
– Vi må gjøre noen endringer, for vi slipper ikke til nede i skredgropa. Det betyr at vi må lage tre hull på ny mark. Målet vårt er en moderne, kompakt bane. Morsom og utfordrende for de gode, tilgjengelig og spillbar for alle.
Gjerdrum-lederen skuer utover anlegget, den gryende junioraktiviteten og bort mot skarpe skredkanten. Etter planen skal den avrundes når lastebilene er ferdige i rasområdet. Han leser tankene våre.
– Det er fortsatt et åpent sår, sier han.
– Men det skal bli et pent område igjen.
Og vi skal gjøre vår del av jobben, ta vare på folk og bidra til at Ask er godt å sted å bo.
Ragnar Huser, den pensjonerte økonomen i banekomitéen, kommer ut på trappa.
– Jeg tror det er flere enn oss som setter pris på det vi gjør, sier han.
– Jeg gikk ofte en tur ned hit i vinter for å bearbeide inntrykkene etter raset. En dag
traff jeg en borettslagsleder fra Nystulia som
ikke spiller golf selv. «Hva tror du skjer med banen nå da?» spurte han meg. «Tja, vi starter
vel opp igjen så fort vi kan,» svarte jeg. Da
så han på meg, og sa: «Nå ble jeg virkelig glad.»
TEKST Jonas Lilja-Tverdal med Christian Døvle // FOTO Benjamin A. Ward
La årets vakreste årstid på golfbanene inspirere deg til mer og bedre trening! (Da unngår du forhåpentligvis situasjoner som denne!)
Coach og idrettsutvikler i NGF
Tidligere proffspiller, driver Anders Kristiansen Golf Academy ved Moss & Rygge GK
Pro ved Miklagard Golf
Fysioterapeut i Team Norway
For at du lettere skal finne frem til relevante tips for ditt ferdighetsnivå, har vi delt inn tipsene i kategoriene «Bryt 100», «Bryt 90», «Bryt 80», «Bryt 70» og «For barna». 100-kategorien er for høyhandicaperne som har som ambisjon om å klare å gå en golfrunde på under 100 slag. Bryt 90 er for mellomhandicaperne som forsøker å snitte bogey eller bedre på hvert hull. Bryt 80 er for singel- og lavhandicaperne som har ambisjoner om å begynne å gå på 70-tallet, mens bryt 70 er rettet mot de aller beste som sikter mot å gå under par. Dette betyr naturligvis ikke at tipsene i de andre kategoriene IKKE er relevante for deg, men inndelingen gjør det forhåpentligvis enklere å finne frem til de mest relevante rådene for deg og din utvikling som golfspiller. Lykke til!
Når du skal slå korte nærspillslag, bør du gjøre noen viktige justeringer i oppstillingen din. Når jeg stiller meg opp, har jeg rotert venstrefoten min litt utover, slik at det er lettere å rotere mot målet gjennom svingen. Det gjør det lettere for meg å treffe ballen rent. Føl også at vekten din er flyttet litt frem mot den fremre foten, slik at du føler det trykker litt i venstre kne og at brystet er over ballen eller til og med litt foran (tenk at glidelåsen ved halsen skal være på linje med ballen eller litt venstre). Herfra er det bare å være avslappet i overkroppen og la armene og rotasjonen i overkroppen styre svingbevegelsen.
For å komme under 100 slag bør du holde nærspillet så enkelt som mulig. Hvis du bruker den samme køllen i alle mulige situasjoner rundt green, må du også ha ulik sving hver eneste gang. For å justere lengde og høyde på slagene er det mer stabilt å bruke den samme svingen, men med ulike køller. Tren med å chippe med ulike køller og noter deg hvor høyt og langt ballen flyr, og hvor langt den triller. Det kommer til å hjelpe deg mye ute på banen!
Det er viktig å forsøke å holde et jevnt blodsukker gjennom hele golfrunden. Ofte er de høyeste scorene på scorekortet ikke et resultat av en dårlig golfsving, men ukloke valg som følge av svekket konsentrasjon og lavt blodsukker. Trikset er å spise litt og ofte hele runden, og det behøver ikke å være store mengder mat hver gang. Det er også viktig å ikke kaste innpå med store mengder sukker, for det fører til store svingninger. Klarer du derimot å kombinere litt sukker med fiber, klarer du å holde blodsukkernivået jevnere. Når det gjelder drikke, er vann mer enn bra nok, men er det veldig varmt, kan du gjerne supplere med litt sportsdrikke.
En av fordelene vi har i golf sammenlignet med andre idretter, er at vi har tid til å forberede oss før hvert eneste slag. Den tiden bør du bruke på best mulig måte. Ofte ser jeg spillere bryte seg selv ned mentalt før hvert slag fordi de bekymrer seg for alle farer som truer, i stedet for å fokusere på slaget de ønsker å slå. For å bygge opp selvtilliten før hvert slag bør du skape en rutine hvor du samler inn informasjon og deretter gjennomfører. Rutinen kan deles inn i to soner eller «bokser»: Beslutningsboksen (venstre på bildet) og gjennomføringsboksen (til høyre). I beslutningsboksen skal du samle inn informasjon: lengde til hullet, hvordan det blåser, og hvordan ballen ligger. Når du har samlet inn denne informasjonen, må du ta en beslutning på køllevalg og hva slags slag du skal slå. Etter å ha bestemt deg tar du et par prøvesvinger for å skape en følelse av slaget du ønsker å slå og forankre beslutningene du har tatt. Når prøvesvingene er ferdige, flytter du fokus mot målet. Pek deg ut et lite siktepunkt, gå over linjen du ser på bildet og ta steget inn i gjennomføringsboksen. Her skal du bruke kort tid på å trykke på avtrekkeren! Jo lenger du står over ballen, jo mer risikerer du at usikkerhet og nerver kryper inn. Stol på valgene du har gjort i beslutningsboksen og sving med selvtillit!
All forskning (og personlig erfaring!) viser at det å varme opp før man begynner å slå baller, øker prestasjonene på golfbanen betraktelig, i tillegg til at det forebygger skader. Mange opplever at det er først etter 5–6-hull at man har kommet seg ordentlig i gang og svingen føles normal – og det kan gjelde selv om du har slått en bøtte på rangen før runden. Du burde imidlertid få i gang kroppen ordentlig med noen enkle oppvarmingsøvelser før du i det hele tatt begynner å slå rangeballer. 10 minutter holder! Fokuser først og fremst på øvelser som varmer opp håndleddene, korsryggen og hoftene.ikke minst lærer du hvilken ballbane du er mest komfortabel med. Det er viktig å spille på sine styrker!
For å komme deg ned på 70-tallet, er det viktig å begynne å treffe flere greener. Da trenger man et stabilt balltreff med jernkøllene. Nøkkelen til stabile jernslag, er at man har god kontroll på det laveste punktet i svingbuen, slik at du treffer ballen (relativt) likt hver gang. En effektiv måte å gjøre dette lettere på er å unngå for mye unødvendige bevegelser sideveis i golfsvingen. Når du roterer tilbake, bør du derfor tenke at hodet skal være relativt stille uten å flytte seg for mye til høyre, (Unngå også at det beveger seg i motsatt retning mot målet!) Da blir veien tilbake til ballen enklere når du roterer gjennom slaget.
Har du ambisjoner om å gå under par, handler det ikke bare om å treffe nok greener, men å slå ballen nær flagget slik at du kan jakte birdier. Flagget står imidlertid sjelden plassert midt på green, og avhengig av om det står langt bak eller langt foran på green, kreves ulike typer slag. Står flagget langt bak, er det ofte lurt å slå et lavere slag hvor ballen kan rulle hele veien opp til flagget, mens i motsatt tilfelle må du kunne slå så høyt at ballen stopper med en gang den lander. Dette er spesielt viktig på harde og raske greener. For å slå ballen høyt, flytter jeg ballen litt lenger frem i stancen, slik at skaftet peker rett opp, og hendene er rett over ballen i balltreffet. Dette vil føre til et slag med lite oppslått torv hvor køllebladet «grer» gresset. For å slå lavere, flytter jeg ballen lenger bak. Se hvordan dette automatisk fører til at skaftet lenes fremover, slik at køllebladet får mindre loft, hendene er foran ballen i balltreffet, og man slår mye mer torv.
Det er ikke så vanskelig å komme seg ut av greenbunkeren som du kanskje tror, men som med alle andre ting er det viktig å øve på for å bli god i. Begynn med å tegne en strek i sanda og tren på å slå bort streken (uten ball). Deretter tegner du en firkant slik jeg har gjort på bildet, og trener på å slå bort firkanten. Husk og sving ordentlig gjennom slik at du slår vekk masse sand! Når du føler du klarer å slå vekk firkanten flere ganger på rad, kan du begynne å legge en ball i firkanten: enten en golfball eller en litt lettere ball for å gjøre det enklere i starten. Etter hvert kommer du til å bli overrasket over hvor enkle bunkerslag er!
Du har sikkert hørt mange ganger at balanse er viktig i golfsvingen, men hvordan vet man egentlig at man har klart å svinge i balanse? Tren på å holde finishen i svingen i tre sekunder etter slaget. Fullfør svingen ordentlig slik at vekten er samlet i venstre bein og tell til tre inne i hodet ditt mens du poserer for fotografen. Klarer du dette, vil det bli lettere for deg å få bedre og mer stabile balltreff.
Legg ned tre-fire baller på rekke og rad og cirka 10–15 centimeters mellomrom mellom hver ball. Still deg opp for å slå den første ballen som vanlig, men mens du svinger gjennom og slår, skal du flytte skrittene fremover og slå de andre ballene i bevegelse. (Tenk deg at armene dine er som snabelen til elefanten som svinger frem og tilbake mens den går fremover.) Denne øvelsen er kjempebra for å trene på rytme, vektoverføring og kroppskoordinasjon. Ikke bekymre deg så mye for hvordan du treffer ballen – her handler det først og fremst om å øve inn svingbevegelsen!
Denne øvelsen handler om at du plasserer hælen inntil hullkanten og legger ned en ball ved tærne. Putt deretter ballen i hullet, og når du senker, tar du et enda et skritt lenger ut og putter derfra. Fortsett så langt du klarer, men hvis du bommer tre på rad, skal du redusere avstanden en fot tilbake igjen. Grunnen til at denne øvelsen er bra, er fordi man starter så nærme hullet at man lærer seg å senke putter og bygge opp selvtilliten. Øvelsen er også veldig fin for å konkurrere mot deg selv eller en kompis for å se hvem som klarer å komme lengst!
S ku ikke hunden på hårene. Srixon Q-Star Tour Divide er ikke bare en kopi. Der Ping-ballen antagelig var mest et treningsverktøy, er dette en fullblods tour-golfball. Selv om den kanskje ikke ser sånn ut. Den har den samme kjernen og samme dimple-mønster som på den vanlige Q-Star Tour. Altså gir den deg det du forventer av en tour-ball. Både på lengde og kontroll.
Det unike her er fargene. De matte høykontrastfargene som deler ballen i to meget synlige halvdeler, gjør at sikte med putteren skal være en lek. Antagelig krever dette noe tilvenning, men her får man jo faktisk en helt rett linje rundt hele ballen å sikte med. Denne gir deg også meget god tilbakemelding på hvordan du har slått ballen med putteren. Ruller den rett, har du slått en god putt. Ruller den med en 'blinkende' effekt, kan du være ganske sikker på at du ikke har gjort en spesielt god jobb med putting-stroket ditt.
På chipping og pitching har fargene virkelig noe for seg. Her gir den blinkende strobe-effekten masse tilbakemelding. Du kan veldig fort se hvordan ballen oppfører seg i luften og når den lander på greenen. For eksempel hvilken vei den spinner, og hvor mye eller lite spinn den har. Om du synes det blir litt mye disko å ta den med ut på en full runde, så har den i hvert fall mye for seg rundt på treningsområdene. Tving deg selv til å øve på å rulle ballen riktig, det vil mest sannsynlig gi et positivt utslag på scorekortet ditt.
For orden skyld, Ping har fortsatt en variant av denne, men nå i form av de myke treningsballene til å bruke hjemme i hagen.
Den nye delte ballen fra Srixon er det nok delte meninger om.
T 22 er en fin balanse mellom det ultraklassiske utseendet til T7 og egenskapene til T20, sier Chris Voshall i Mizuno. Sammen med tidligere verdensener Luke Donald har de videreutviklet wedgene sine, og nå kommer de med fire forskjellige såler for å tilrettelegge for forskjellige teknikker og underlag.
Det mer kompakte hodet enn tidligere er banket og smidd til sin nye form av en hel blokk av høykvalitetsstål. Mizunos teknikk heter Grain Flow Forging, en teknikk de har brukt i årevis. De nye wedgene har også et mikrolag av kobber under det ytterste laget for å gi en ekstra god og myk følelse. Utformingen av hodet skal gi en mer penetrerende ballbane.
I slagflaten finner vi riller som er loft-spesifikke, altså at rillene er tilpasset vinkelen på køllen. De har også lasergravert HydroFlow Micro Grooves som får bort fukt for å opprettholde spinn. Også på de fuktigste dagene.
T22 tilbys i tre forskjellige finisher; Denim Copper, Satin Chrome og Raw. I Raw-varianten er det ikke kobber i hodet, men den vil ruste over tid og få en patina som mange tourspillere foretrekker.
Av såleslip kan du velge mellom følgende:
T22 kan du finne i butikker og proshopper fra sent i oktober 2021. Veiledende pris ligger på rundt 2000 kroner og fåes for både høyre- og venstrehendte (kun chrome til venstrehendte).
N ewport Button Back, Newport 2 Button Back og Flowback 5.5 Button Back er de tre nye modellene vi kan kose oss med. Altså vi som ikke frekventerer tour-bussen til Scotty. De aller fleste profesjonelle vi ser på tv, har nemlig spesialbygde puttere, altså ikke noe vi enkelt kan plukke opp fra vår nærmeste proshop. Det nærmeste vi kommer, er blant annet Champions Choice. Disse er i det minste inspirert av alle puttere han skreddersyr for våre superhelter.
Champions Choice er en videreføring av Special Select familien, men med Teryllium i slagflaten. Da han brakte innlegget tilbake i Teryllium T22-putterne var tilbakemeldingene så gode at han ville ha med denne også i Champions Choice. Den myke slagflaten er festet til et hode som er frest ut av en blokk av rustfritt 303-stål, men mellom slagflaten og stålet ligger det et vibrasjonsdempende materiale. Dette skal gjøre følelsen i balltreffet enda bedre. En solid, men likevel myk følelse. De to Newport-modellene har fått to wolframvekter i sålen for å skape perfekt balanse og MOI. Flowback, som forøvrig har en såleplate av aluminium, har to vekter av stål for å oppnå samme resultat.
Det ganske “patriotiske” utseende med rødt, hvitt og blått akkompagnert av stjerner på headcoveret er kanskje ikke for alle. Heldigvis deler vi samme fargepalett her i vårt langstrakte land, så her i nord funker det ganske bra likevel.
Champions Choice er en såkalt Limited Edition. Hvor begrenset vites ikke, men prisen gjør den nok litt begrenset for noen. Rundt 8000 kroner må du ut med i skrivende stund for en av disse.
S T-G 220 fra Mizuno er en superjusterbar driver med masse fart. Forskjellen ligger ifølge Mizuno i de nye vektsporene under sålen og i slagflaten.
Vi begynner med vektsporene. De er blitt kortere, noe som har gitt plass til et tredje spor lengst bak. De to løse vektene kan dermed plasseres i en rekke forskjellige konstellasjoner, og produsere alt fra lavtspinnende bomber til høytspinnende ballbaner med draw-skru. Setter du for eksempel to vekter i samme spor i “hæl”-sporet er dette den kraftigste draw innstillingen du kan gjøre. For fade setter du dem i “tåsporet”. Trenger du mer høyde, kan du flytte en vekt til det bakerste sporet.
Slagflaten er laget av et materiale Mizuno kaller for “SAT2041 Beta Ti face”. Det flotte navnet betyr kort og godt at du og jeg får litt mer ballhastighet. Det er jo alltid fint. For de mer teknisk interesserte av oss betyr det følgende: Super Alloy Titanium (SAT), Vanadium (20 %), Aluminium (4 %) og Tinn (1 %). Derav navnet SAT2041. Sammensetningen skal gi mer styrke og mer fleksibilitet enn om de hadde benyttet seg av den mer klassiske '6-4Ti'.
Av andre tekniske finesser er det verdt å nevne at hodet er 460cc stort, med det som kalles deep face. Det betyr at slagflaten på køllen er høy, mens avstanden fra front til bak er kortere. I tillegg til vektene som kan flyttes er det også mulig å justere loft mellom 7 og 11 grader. Som vanlig på Mizunos drivere har de Wave Sole i bunn. Denne bidrar til å lage ekstra ballhastighet fra treff lavt på slagflaten.
Alt i alt kan vi vel anta at Mizuno dekker mange spillertyper med den nye driveren. Her skal det være mulig å justere seg inn for noen og enhver. I tillegg til standardvarianter du kan plukke rett fra hylla, er det også mulig til å velge i en betydelig mengde customskaft og grep. Få deg derfor en skikkelig fitting før du bestiller. Husk at du er unik.
H va er så en superhybrid? I følge Callaway blir en hybrid super når man putter en drivers DNA inn i den. Callaway sier de aldri før har laget en mer teknologisk avansert hybrid.
SUPER DUPER DRIVERTECH. Epic Super Hybrid låner masse fra storebroren sin, nemlig Epic Driveren. Hodet er laget av titan med en (superlett) karbonfiberkrone og slagflaten er den nå velkjente Flash Face. Også denne i titan.
Inne i hodet finner vi “Jailbreak A.I. Velocity Blades”. Disse stiver av køllehodet slik at slagflaten kan flekse så mye som mulig, og potensielt gi deg masse ballhastighet. De gjør det også mulig for Callaway å plassere 90 gram med wolfram rundt ytterkanten av hodet for å gjøre tyngdepunktet lavt og MOI’en høy. Som vanlig skal dette gi en høy, kraftfull og stabil ballbane. Supert. Trenger du likevel litt finjustering av ballbanen har den justerbart hode med Callaways OptiFit 3 hosel. Det er også mulig å endre vekten i sålen.
All superteknologien i superhybriden gjør at den dessverre også kommer med en superpris. Prisen gjør at denne er godt plantet i premiumsegmentet når det kommer til hybrider.
HVEM ER DENNE FOR? Dem som ikke har et supergodt forhold til fairway-woods, men ønsker seg et våpen de kan bruke fra både tee og fra fairway, vil kunne bli en bra match for Epic Super Hybrid. Hva med å bytte ut den vanskelige 3-wooden med en 2-hybrid, for eksempel? Det kortere skaftet gjør at du kan svinge hybriden mer som en jernkølle. De lange jernkøllene kan også få sparken til fordel for hybrider. Super Hybrid kommer i vinkler helt opp til 27 grader.
Standardskaft:Aas Gaard Golfpark ligger en snaue 40 minutters kjøretur på riksvei fire nord for Oslo sentrum i landlige og behagelige omgivelser i Hakadal. Denne Jeremy Pern-designede 18-hullsbanen består av fem par 3-hull, fem par 5-hull og åtte par 4-hull, og med et veldig bra utvalg av teesteder byr banen på en spilleopplevelse som både er høyst spillbar for nybegynneren samtidig som den har mange utfordringer for de bedre spillerne. Her er det mange muligheter til å ta risken og spille aggressivt, men med vann i spill på flere hull erfarte vi raskt at det ofte lønte seg å heller motstå de største fristelsene.
Parkbane
Deg som liker varierte utfordringer og valgmuligheter på utslagene, samt deg som drømmer om back-spinn på innspillene: på de myke og raske greenene er det fullt mulig!
Det kommer helt an på hvor offensivt du går til verks, men med tanke på at det er noen blinde slag i tillegg til vann i spill på hele 13 av hullene, bør du pakke med litt mer enn du pleier.
HulHull 12 ble bygd for noen år siden og er et morsomt kort par 4-hull som er drivebart for de lengstslående. Her er det kort vei fra birdie til dobbelbogey. Vannhinderne som rammer inn hullene, gir litt TPC Sawgrass-vibber og krever at du holder tunga rett i munnen!
Hull 14 er et litt karakterløst par 3-hull uten de store utfordringene. Strake veien rett frem til en stor green og med greenbunkere plassert litt for langt unna greenkanten til at de påvirker strategien på hullet.
Hull 18 er et vakkert, men veldig krevende hull som oppleves litt inneklemt og straffer de som slår kort, unødvendig mye. Fra det opphøyde teestedet må du kutte hjørnet på doglegen kraftig for ikke å få for langt inn på andreslaget. Da må du imidlertid manøvrere deg over både vann og høye trær, og de som slår kort, blir dermed tvunget til å legge seg opp frustrerende langt til venstre på utslaget.
Voksne betaler fra 600 til 800 kroner for 18 hull, avhengig av tidspunkt.
På vei forbi landeveissyklistene som suser nedover Gamle Mossevei, ligger Gjersjøen Golfklubb. Til tross for sin nærhet til den vakre innsjøen med samme navn, er sjøen ikke synlig fra banen, men banen ligger likevel vakkert til i skoglige omgivelser. Gjersjøen GK er en parkog skogsbane på ni hull, men med ulik plassering av teestedene kan man spille to nihullssløyfer som er litt ulike hverandre for å få 18 hull. De ni hullene måler bare 2611 og 2336 meter fra henholdsvis gul og rød tee, og de mange korte hullene gjør den til en veldig tilgjengelig bane for mange spillere.
Park- og skogsbane
Deg som liker lavterskel golfrunder som ikke tar så lang tid.
Mange av hullene er visuelt mer krevende enn de faktisk er, og har du først spilt banen noen ganger, er det mye lettere å vite hvor du skal misse. Innen du har gjort det, bør du ta med deg en trepakning ekstra, for det er noen ekle hull her som kan spille deg et puss.
Åpningshullet er et kult par 5 med en splittet fairway på to platåer som tvinger deg til å velge side fra tee. Det tryggeste er venstresiden, men gir deg en vanskeligere lay-up opp og rundt trærne hvor fairwayen smalner kraftig inn, mens et utslag til høyre gir klar bane inn mot green, men tvinger deg til å flørte mer med skogkanten.
Hull 8 er et tricky lite par 4-hull som er dogleg venstre langs skogen og krever en draw fra tee. Fairway er imidlertid dosert i motsatt retning og gjør at utslagene langs høyre siden av fairway spretter ut til høyre. Det gjør at mange feiger ut og sikter enda lenger til høyre for å slippe å flørte med skogkanten, men da må spillerne som er på fairway på det neste hullet passe seg. Her må det ofte ropes «fore».
Hull 5 er et meget krevende par 4 på 327 og 342 meter fra gul tee. En skråstilt bekk midt i den mest populære landingssonen for gjennomsnittsgolferen tvinger mange til å legge seg opp kort av den, og da får man et langt innspill inn mot en smal diagonal green som ligger klistret inntil skogkanten, og med vannhinder og bunker på høyre side.
Voksne betaler 300 kroner for 9 hull og 500 for 18 hull alle dager.
H vilken golf-film er tidenes beste? Det finnes noen å velge i, men her i redaksjonen er man samstemte om at Tin Cup troner øverst. Noen ymtet om at det kanskje er tidenes beste film, ikke bare golffilm.
Vi tar det for gitt at leserne våre har sett den – og hvis du ikke har det er det sannsynligvis best ikke å si det til noen og sørge for å få tatt igjen det tapte så fort som overhodet mulig.
En av de mest kjente scenene i filmen er når den uberegnelige antihelten Roy McAvoy plutselig bestemmer seg for å knekke alle golfkøllene i bagen etter en krangel med caddien sin, midt under kvalifiseringen til U.S. Open. Det vil si, han knekker alle køllene bortsett fra én: sjuerjernet. «I never miss with the seven iron» sier Tin Cup, og spiller runden på par.
Men hvordan hadde vi gjort det om vi kun brukte sjuerjernet? Vi har snakket om å gjøre dette mange ganger, men det har bare blitt med tanken. Følelsen av å «kaste bort» en golfrunde på den måten har fått oss på andre tanker.
Men så var det denne undringen da. Dessuten er jo ikke golf så alvorlig! Det var på tide å gjøre alvor av idéen.
Så vi trommet sammen en liten firerbande og dro til idylliske Drøbak Golfklubb.
RARE BLIKK. Man føler seg unektelig litt naken når man legger i vei mot første tee uten golfbag. Kun en sekk på ryggen med noen baller, en drikkeflaske og litt niste. Og det var alt. Jeg skal innrømme at det var ganske behagelig. Forventningene i gruppa var ganske forskjellige. Christian (1,8 hcp) håpet han kunne spille bogey-golf. Aleksander (2 hcp) mente det burde være mulig å spille på 85 slag. Peder (13 i hcp) drømte om en runde under hundre, mens undertegnede tenkte 90 slag burde være innen rekkevidde. Vi oppdaget raskt at det var ganske mye vanskeligere enn vi trodde på forhånd. Og at man får ganske mye oppmerksomhet når man tasser rundt uten golfbag og med bare én kølle i hånda.
Og det er kanskje ikke så rart, for det var jo et litt merkelig syn. Folk kom bort til oss underveis og lurte på hva vi holdt på med, lo litt av oss, og spurte nysgjerrig om hvordan det gikk. Og hvordan gikk det egentlig?
Ikke så bra.
Det er ikke tilfeldig at vi valgte Drøbak. Det er en åpen og relativt enkel bane, men samtidig med strategiske utfordringer som gjør at man må tenke seg om og planlegge hvert slag.
Allerede på hull én dukker første utfordring opp. For Peder har misset greenen og ligger ganske krøkkete ute i roughen med lite green å jobbe med. Her skulle man gjerne hatt en wedge, si! Det blir umulig å få ballen i lufta høyt nok til at den stopper, og den suser over greenen.
Når alle man først er på det kortklipte oppdager vi hva som skal bli dagens største nøtt: puttingen. En skulle kanskje tro at det ikke burde være så vanskelig, det er jo tross alt bare å slå ballen på ekvator. Men det skal vise seg å være ganske vrient. Hastigheten er uforutsigbar, og det røyner på med slag.
Men stemningen er god – og den blir bare enda bedre av alle kommentarene og blikkene som kastes vår vei. For dette var det åpenbart at de aller færreste hadde sett før: fire karer med hver sin ryggsekk og kun én kølle i hånda.
Det er en varm septemberdag i Drøbak, det er 25 grader, og banen er ganske fullbooket. «Hva er det dere driver med da?»
«Vi spiller en runde med bare sjuerjernet, lager reportasje til Norsk Golf», sier vi.
«Lykke til!» ler de tilbake, og ser ut som om de mener det.
KLAR, FERDIG, GÅ! Det ligger en video på Youtube med Jon Rahm. Verdens beste golfspiller akkurat nå, og som spanjoler flest en magiker fra bunkeren. Han viser hvordan du slår deg lekende lett ut av bunkeren – med et firerjern.
Så da burde det vel være en smal sak å komme seg ut av sanda med et sjuerjern, tenker jeg – der ballen ligger på noen meter fra leppa, på den korte siden av flagget.
Tre slag senere ligger ballen fremdeles i bunkeren. Burde jeg slått meg ut sidelengs i stedet? Definitivt. Men bildene på netthinnen av Rahm som gjorde det så enkelt og liketil gjør at jeg hele tiden prøver én gang til. Det blir en nier på scorekortet.
Det tar litt lengere tid enn man skulle tro å tilpasse spillet sitt. Og det blir litt flere slag en vi skulle ønske. Men det slår oss plutselig at vi spiller voldsomt raskt.
For det er begrenset hvor skeivt man slår, man mister ikke ballen – og man trenger ikke bruke mange sekundene på å velge hvilken kølle man skal bruke. Det blir jo fort sjuerjernet når det kun er det man har.
Dermed blir stemningen i gruppa også helt annerledes. Den er lett og ledig. Vi får en mye mer leken tilnærming til spillet. Og man får mange artige oppgaver underveis man ikke vanligvis får. Hvordan slår du et sjuerjern åtti meter, for eksempel?
Etter halvspilt runde var repertoaret plutselig godt utvidet i forhold til det det var da vi startet.
HVORDAN GIKK DET? «Dette gjør jammen noe med mentaliteten» sier Christian i det vi er i gang på back-nine. I stedet for å tenke på svingen sin og teknikk, blir man 100 prosent fokusert på slaget som skal slås og å utføre oppgaven.
«Denne tankegangen skal jeg forsøke å ta med meg videre til andre golfrunder også».
Plutselig får vi en opplysning som slår ned som et lynnedslag i gruppa. Stemningen er trykket. Sjokk og vantro ligger som et ullteppe over Drøbak.
Det fremkommer nemlig omsider at flightens yngstemann, Peder på 25, ikke har sett Tin Cup. Han hadde ikke hørt om filmen en gang. Han får klar beskjed om at han har en jobb å gjøre, samtidig som resten av oss plutselig begynner å føle oss litt gamle. Etter hvert begynner jammen meg puttingen å sitte høvelig bra også. Hvem skulle trodd det noen timer tidligere?
Når vi nærmer oss finalen, tar vi en ny titt på scoren og får oss en positiv overraskelse. Christian øyner muligheten til å komme under 90 slag, Aleksander har vært stødig hele veien til tross for et par grove bommer, mens Peder ligger an til å slå undertegnede – noe som for all del ikke må skje. Han leder på meg med to slag når han plutselig havner i greenbunkeren på det attende hullet.
«Her har jeg muligheten» tenker jeg, og håper Peder skal gå i samme fella og bruke fire slag i sanda. Men yngstemann har lært av eldstemann sine feil. Han slår seg ut sidelengs, chipper elegant inn på neste slag – og sikrer seieren i duellen mellom de to med høyest handicap.
Aleksander kommer seg inn på imponerende 85 slag, mens Christian følger like bak på 87.
Vi plukker opp ballen, takker for spillet og rusler opp til den koselige cafeen for å ta oss en matbit mens vi snakker oss gjennom runden.
«Hva var det beste slaget ditt i dag 'a?»
«Det må ha vært andreslaget på hull 8.
Jeg tror det var med et sjuerjern...»
Hva overrasket deg mest?
Det som overrasket mest, var hvor greit det gikk. Drøbak er
riktignok en snill bane, men jeg forventet en god del flere slag enn de 96 jeg brukte.
Hvilken kølle savnet du mest i løpet av runden og hvorfor?
Kølla jeg savnet mest var 56-graderen. Innspill med stopp var umulig, og å komme seg ut av bunkeren var bare å glemme.
Fikk du noen aha-opplevelser underveis?
Aha-opplevelser? Det var noen slag på 100-120 meter jeg følte jeg hadde skikkelig kontroll, men kanskje det bare var flaks?
Hva lærte du av runden?
Det jeg først og fremst lærte av runden, var at 7eren funker til både mer og mindre enn jeg trodde.
Hva overrasket deg mest?
Det som overrasket mest, var hvor mange mennesker som var nysgjerrig på hva vi holdt på med der vi spaserte rundt med kun hver vår ryggsekk og en golfkølle. Og så overrasket det meg hvor raskt man faktisk spilte til tross for man brukte en god del flere slag enn man er vant til. Det viser hvor mye tid man faktisk bruker på forberedelser til slagene.
Hvilken kølle savnet du mest i løpet av runden og hvorfor?
Kølla jeg savnet mest var en wedge, for om man bommet greenen på feil side var det nærmest en umulig oppgave å komme seg på greenen. En wedge hadde nok også vært enklere å putte med enn syverjernet. Det var mer vrient enn jeg trodde det skulle være.
Fikk du noen aha-opplevelser underveis?
Den største aha-opplevelsen: Hvor vanskelig det var å slå rett når man skal bare slå for eksempel 80 meter med et syverjern. Når kroppen slutter å rotere, overtar hendene, og det tok overraskende lang tid å justere inn svingen.
Hva likte du best og dårligst med å spille på denne måten?
Det jeg likte best, var hvor digg det var å gå og bære på bare
én kølle. Det var liksom bare rett bort til ballen, finne lengden,
et par prøvesvinger og så svinge. Kjapt og greit. Også slapp
man å angre på valg man tok underveis i runden, for man
hadde jo stort sett bare ett valg!
Hva overrasket deg mest?
Det som overrasket meg mest, var hvor fort man omstiller seg til å bare bruke en kølle på hel runde. Og hvor mye man lærer seg når man må bruke én og samme kølle til så mange forskjellige slag.
Hvilken kølle savnet du mest i løpet av runden og hvorfor?
Kølla jeg savnet mest var uten tvil putteren. Putting med sjuerjernet tar tid å lære seg så jeg tror vi alle la igjen mange slag der.
Fikk du noen aha-opplevelser underveis?
Det var mange aha-opplevelser – chipping rundt greenen med 7, 8 og 9-jerne er noe jeg skal jobbe mer med fremover!
Hva lærte du av runden?
Jeg skal bli flinkere til å tenke på flere muligheter når det kommer til nærspillet. Og så er det veldig fint å gjøre dette så en husker hvor mye moro man kan gjøre med golfspillet sitt!
Hva likte du best og dårligst med å spille på denne måten?
Jeg sitter kun igjen med positive ting etter runden! Å gå med ryggsekk og kun ett jern var veldig deilig. Mange kom og spurte hva vi holdt på med, kanskje dette kan inspirere flere til å prøve ut denne type utfordringer?
Hva overrasket deg mest?
Det som overrasket mest, var hvor lite utviklet slagrepertoar
jeg egentlig har. Det er skremmende at en som har spilt golf
så lenge ikke er flinkere til å slå flere typer slag. Men det kom
seg overraskende kjapt i løpet av runden.
Hvilken kølle savnet du mest i løpet av runden og hvorfor?
Putteren! Det tok lang tid å venne seg til å putte med sjuer-
jernet, både lange og korte putter. Og så hadde det jo vært
hyggelig å ha med seg en wedge.
Hva lærte du av runden?
Hvor moro det er å finne på noe annerledes når man spiller! Jeg tror mange tenker at det ikke er verdt å «kaste bort» en golfrunde på å gjøre noe sånt. Men jeg mener dette er noe alle bør gjøre en gang iblant. Både lærerikt og gøy.
Hva likte du best og dårligst med å spille på denne måten?
Det jeg likte best? At jeg fikk birdie på hull 8 (et par 5-hull)!
Og så var det slående å se hvor kort tid vi brukte på runden
og hvor deilig det var kun å ha en sekk på ryggen. Det dår-
ligste? Runden blir kanskje litt lang med bare ett jern, og så
blir det jo mange transportslag for en som ikke slår så langt.
B eliggenheten 900 moh. innebærer ikke bare spektakulært banelandskap og uforglemmelig utsikt fra flere av hullene – det betyr også en fem graders behagelig temperaturforskjell sammenlignet med
DESIGNET AV THE OPEN VINNER. Banen ble designet i 1911 av skotskfødte Willie Park Jr. som vant The Open Championship i 1887 bare 23 år gammel. Jammen vant han ikke to år senere også, i 1889. Men Monte-Carlo minner ikke mye om skotske linksbaner; den er plassert i kupert fjellandskap, og har ofte smale fairways som leder frem til magiske utsiktspunkt. Likevel er dette en bane de aller fleste velger å gå med køllene på ryggen eller tralle, selv på sommeren. Kjapt skal man gå også – ifølge direktøren Charles Houtart bør rundetiden være på maksimum fire timer. Deretter bærer det inn i klubbhuset og ut på solterrassen på andre siden, begge deler naturligvis forbeholdt medlemmer og greenfeegjester. På Monte-Carlo Golf Club får man nemlig ikke en fot innenfor døren med mindre man er enten det ene eller det andre.
KUN 11 KILOMETER FRA MONACO. Monte-Carlo Golf Club ligger i området La Turbie, altså i høydene over Nice på den franske siden av grensen. Godt er det, for Uber er en gunstig transportløsning fra Nice – og den er faktisk ikke tillatt i Monaco. Klubben er eid av Société des Bains de Mer, der Monaco er hovedaksjonær. Så linken til Monaco er krystallklar, og klubben tilbyr besøkende halv greenfee dersom de bor på utvalgte hotell nettopp der. Men det slår oss likevel at Monte-Carlo Golf Club må være en av fyrstedømmets best bevarte hemmeligheter, der den troner i fjellsiden.
Monaco sentrum ligger bare 11 kilometer fra golfklubben, og det er årsaken til at mange av de maksimum 500 medlemmene er bosatt i fyrstedømmet. Ikke for det, direktør Charles Houtart forteller at også skandinaver i Frankrike står på medlemslista som har en inngangspris på 23 000 euro og deretter årlig kontingent på 3100 euro.
TEKNISK KREVENDE. Utsiktspunktene er noe av det som gjør helårsåpne Monte-Carlo Golf Club så spesiell. Ni hull er vendt mot fjelltopper som er snødekket seks måneder i året, og ni av hullene byr på utsikt over Middelhavet. Det er på hull 4 at spilleren slår ut fra opphøyd tee for første gang – og panoramautsikten er overveldende. Men likevel må signaturhullet hull 5 særskilt nevnes – fra par 3-hullet på 154 meter sees Frankrikes kystlinje, Monaco og Italia på solskinnsdager. For ikke å glemme direktør Charles Houtarts eget favoritthull – hull 14. Også det et par 3-hull, der en lengde på 199 meter, utsikt, vanskelig bunkerplassering og helling mot venstre utgjør ingrediensene.
Monte-Carlo er knappe 6000 meter lang, til gjengjeld står utfordringene i kø for de som spiller banen for første gang. Hull 11 går nedover, er på 526 meter og har smal fairway. Heldigvis for oss traff ballen en rake i greenbunker, spratt elegant opp igjen og landet en meter fra hullet til ovasjoner fra muntre monsieurs som fulgte med fra sidelinjen.
Køllevalget på hull 12, et par 3 på 146 meter med bratt stigning, er slettes ikke lett selv om en står på tærne for å skimte greenen. Ei heller på hull 13, et par 4-hull på 361 meter med dogleg venstre som går superbratt nedover. Likevel kan presise langtslående absolutt hanke inn birdies flere steder – blant annet på hull 16, et kort par 5-hull på bare 440 meter. Monte-Carlo er morsom, vakker og velpleid – og en bane man med fordel kan spille flere ganger på rappen for å bli kjent med og spille bra.
ET KYSS FRA HIMMELEN. Vi ender opp der vi startet dagen – på terrassen i det eldre klubbhuset i sveitserstil med utsikt mot tee på hull 1. Det føles unektelig som om tiden på Monte Carlo Golf Club har stått litt stille siden Grace Kellys dager. Her er det dempet lydnivå, hvite duker, og diskrete servitører som dukker opp akkurat når man trenger dem – bortsett fra på mandager, da matserveringen er stengt. Fasilitetene er det ingenting å si på heller; treningsbunkere, drivingrange og puttinggreen er like strøkne som selve banen. Vi får selskap av direktør Houtart, monsieuren som har holdt i trådene i klubben i hele 39 år. Han forteller at klubben har 9000 greenfeegjester årlig. Akkurat idet han setter seg ned, kommer det lett duskregn fra oven. Da smeller det på typisk sjarmerende fransk:
– På Monte-Carlo Golf Club er alle velkomne. Men spesielt er litt regn på sommeren velkomment – det anser jeg for å være intet mindre enn et kyss fra himmelen.
På samme måte som han har holdt i trådene
i klubben i 39 år, orkestrerer selvfølgelig
direktør Houtart servitørene og den elektriske
markisen med et knips så den trekker
seg utover hodene våre. Vi vet at vi har en avtale
på gourmetrestauranten La Petite Maison
i Nice litt senere på kvelden. Men la det være
sagt – Monte-Carlo Golf Club, for banen,
atmosfæren og de hyggelige menneskenes
skyld, er en skikkelig heldagsopplevelse som
gir smak av himmelen det også.
P å flyet til Gran Canaria slår jeg av en golfprat med han som sitter ved siden av meg. Som golfer er han min rake motsetning. Mens jeg alltid vil oppleve noe nytt, og krysse av at jeg har spilt en ny golfbane, er han på vei til øya for femte år på rad og spiller kun en eneste bane: Meloneras. Han forsikrer meg om at hvis jeg tar meg tid på Meloneras, mer enn en dag og en runde golf, vil jeg forstå.
Det er «bare» seks golfbaner på Gran Canaria, likevel blir det for mange til at jeg får besøkt alle på turen. Fokuset mitt blir på Meloneras, Anfi Tauro og Maspalomas, som alle ligger på sydsiden av øya. Dessverre blir det ingen tur til nordsiden, verken til El Cortijo eller Spanias eldste golfklubb, Real Club de Golf de Las Palmas, også kjent som Bandama. Salobre Golf, som er en av mine favoritter, må også vente til senere.
MELONERAS GOLF - OPPGRADERT TIL EUROPEAN TOUR. Meloneras er nylig blitt European Tour-bane. Mange fikk seg en over- raskelse da European Tour, midt i pandemien, tok turen til Kanariøyene. Tre turne- ringer gikk av stabelen. Hvordan gikk det med Meloneras, en kjent og kjær resortbane, da proffene kom på besøk? Selv om scorene var lave, besto Meloneras testen med et plusstegn. Meloneras er hjemmeklubben til lokalgutten Rafa Cabrera Bello, som har vunnet flere turneringer på touren. Hvis du kikker etter, vil du på flere av hullene nå finne ‘Rafa -tees’, som ligger et godt stykke bak vanlig backtee. Uten Rafa-tees hadde banen bare vært 5946 meter lang, som er i det korteste laget for European Tour.
Meloneras har to forskjellige personligheter. De første ni hullene vender innover, og vi får bare et glimt av havet av og til. Mellom hullene vokser det palmer. Banen åpnet i 2006, og jeg husker godt første gang jeg spilte den. Da kunne du gjerne være litt barsk med driveren uten å komme i noe særlig trøbbel. Nå har palmene vokst, og det er viktig å sørge for at du havner på riktig side av fairway. Ellers blir det gjerne noen svære palmeblader som må forseres mot greenen. Jeg har sansen for de første ni, men det er de siste ni, de som går langs vannet, som er det helt store på Meloneras. Havutsikten er nydelig, men Meloneras har også mange andre gode egenskaper. Den er i veldig god stand, og noen av hullene er ekstremt vakre. De fleste er nok enige om at golf ikke bare handler om et resultat på scorekortet, men i like stor grad om det du opplever med øynene. Det føles også som en slags frigjøring for en golfer at du nesten alltid finner ballen din utenfor fairway, for ingenting er kjedeligere enn å lete etter ballen. Meloneras er ikke en lang bane, men den mangler ikke utfordringer. Her kan en gjennomsnittsgolfer som ikke slår ballen 250 meter, også ha mulighet til å nå greenen og gjøre noen forsøk på birdieputter. Det er kanskje ikke så rart at Meloneras er en av øyas mest populære golfbaner.
PROMENADEN OG LAS DUNAS DE MASPALOMAS NASJONALPARK. De fleste og de beste golfbanene er på sørsiden av Gran Canaria, og jeg vil tro at golfere flest bor i Meloneras eller Maspalomas. De er på hver sin side av naturreservatet Las Dunas de Maspalomas, med sine enorme sanddyner. Selv bor jeg på et hotell like i nærheten av promenaden på Meloneras. I Meloneras er det litt shopping og flust med restauranter langs promenaden. Stranden er så gigantisk at den nesten føles tom. Kanskje det er fordi mange av turistene velger å tilbringe ettermiddagen i de store bassengområdene ved hotellene. Jeg tar en lang spasertur i den varme sanden blant de gyllenbrune sanddynene.
Meloneras har også en del trendy barer og utesteder, men det er verken her eller i Maspalomas du finner de mest kjente nattklubbene. Hvis du vil smake på nattelivet, er det ikke langt til barene og diskotekene på Playa del Inglés. Selv har jeg kommet til en alder hvor jeg trives bedre i koselige restauranter enn på bråkete nattklubber i festgatene på Playa del Inglés.
OPPSIKTSVEKKENDE DESIGN I ØRKENSTIL PÅ ANFI TAURO. Mannen som designet Anfi Tauro, er samme mann som tegnet Le Golf National, der Ryder Cup sist ble spilt i Europa. Robert von Hagge har tegnet en spektakulær bane som snor seg gjennom det kuperte landskapet. Dette er en såkalt ørkenbane, med flere kaktuser enn trær. Anfi Tauro er en bane du enten elsker eller hater, men å virkelig hate Anfi Tauro er umulig, siden det er så mange fantastiske golfhull. Mange av hullene er unike. Det er umulig ikke å nevne det 8. hullet, et kort par 4- hull som sies å være et av Spanias dyreste golfhull. Fjellet er blitt sprengt bort, og i hulrommet ligger greenen. Det er flere fine par 3-hull. Det 6. hullet har en fantastisk vakker utsikt med havet i bakgrunnen. Favoritten min er imidlertid 13, et kort par 3-hull der greenen nesten henger over klippekanten.
MASPALOMAS – SANDDYNENES NABO. Den tredje banen på programmet er Maspalomas. Mens Anfi Tauro står for det spektakulære og Meloneras har havutsiktene, er Maspalomas den klassiske spanske parkbanen. Banen åpnet for spill i 1968, designet av den anerkjente skotske arkitekten Mackenzie Ross. I likhet med mange eldre golfbaner er området relativt flatt, og fairwayene har svake onduleringer. Det er lett å gå, golfbil trengs ikke. Trærne og buskene har rukket å vokse, noe som rammer inn hullene på en vakker måte. Den skotske innflytelse ser man på første ni. Mange av hullene ligger rett ved de enorme sanddynene, og herfra kan du også se havet. Maspalomas er ikke en lang bane, men har også sine utfordringer, spesielt hvis det blåser. Vanskelighetsgraden øker på etter hvert, og de siste hullene er veldig tøffe. Mange jevne matcher avgjøres allerede på hull 16, som er et par 3-hull der du må over et tjern, eller på det siste, et par 5-hull som heller ikke er enkelt.
Etter en fantastisk golfrunde bør du ikke gå glipp av restauranten, som virkelig holder høy klasse. Mange langtidsboende på Gran Canaria spiller på Maspalomas, og de stiller litt høyere krav til restauranten enn den gjengse turisten gjør. Det er en herlig følelse å sitte på terrassen og se ut over første tee og spillerne som varmer opp på puttinggreenen.
MELONERAS EN GANG TIL.
Før jeg
forlater Gran Canaria, får jeg anledning til
å spille Meloneras en siste gang. Det blåser
litt, men solen varmer og det er virkelig en
perfekt avslutning. På signaturhullet, nummer
12, et fantastisk vakkert par 3-hull ved
Atlanterhavet, treffer jeg bra i motvinden,
og resultatet er en bra birdiesjanse. Det føles
unektelig trist å dra hjem. Da jeg passerer
utekaféen, ser jeg igjen han jeg kom i golfprat
med på flyet. Han har en iskald øl foran
seg. Han og vennene koser seg åpenbart, og
jeg begynner å forstå hvorfor han sannsynligvis
vil tilbake hit neste år, i likhet med så
mange skandinaver.
Et av årets største høydepunkter i Golf-Norge er gjennomført. Her er oversikten over alle årets klubbmestere!
QUIZ //