GOLFSKOLEN:
SLÅ LENGER MED
DRIVER OG JERN
NYE BOGSTAD:
OSLOS STOLTHET
PROFFENS FOTOTIPS – DEL 3
TEST: GAMLE VS NYE DRIVERE
MONSTERGOLF PÅ HOLTSMARK
JAN ROGER LEVDE ET LIV I RUS:
REDDET AV GOLFEN
14
President Egil Hatling gleder seg over at vinden har snudd. Nå er vi igjen over 100 000 golfere.
17
Reporter Tom Erik Andersen «tok en for laget» og ble med i Norges tøffeste turnering.
20
Tourspiller Kristian Krogh Johannessen prøver Tigers gamle driver på Trackman- simulator.
23
Alle ønsker vi oss mer lengde fra tee og fairway. Lær deg triksene som gir flere meter
18
Jan Roger holdt på å ta livet av seg selv. I dag er han greenkeeper og takker golfsporten for livet.
45
Med et nytt praktbygg til klubbhus har Oslo GK fått et av Europas råeste golfanlegg.
48
Denne gangen lærer Benjamin A. Ward oss å ta bedre portretter og oppstilte bilder.
31
Martin Dahl ser nærmere på ferske utstyrsnyheter fra Cobra, Callaway, Cleveland, Garmin m.fl.
50
Han var 85 år da han startet med golf. Nå klarer ikke Enok Mørk å slutte igjen.
53
Klar for en ny runde med spørsmål og svar? Test kunnskapene dine med vår golfquiz.
ISSN: 0809-1439
Nr.4 2020 – 65. årgang
6 utgivelser pr. år
Ullevaal Stadion
0840 Oslo
www.norskgolf.no
OG DAGLIG LEDER
Magnus Sveen
magnus@norskgolf.no
Mobil: 410 20 789
Tom Erik Andersen
tomerik@norskgolf.no
Mobil: 905 19 658
Christian Døvle
christian@norskgolf.no
Mobil: 940 57 641
Anne Hoftun Knudsen
anne@norskgolf.no
Everysport Media Group
michael.kowalski@esmg.se
Mobil: +46 72 - 388 68 54
September 2020
Benjamin A. Ward
Martin Dahl
Arne Hole
André Kjernsli
Aleksander Ottersen Mile
Ann-Sophie Stene
Benjamin A. Ward
Ellen Aabech
Norsk Golf er et uavhengig magasin. Det er ikke tillatt å kopiere fra magasinet uten avtale. Norsk Golf arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettferdig omtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonsledelsen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norges Presseforbund og som behandler klager mot pressen i presse-etiske spørsmål. Adresse: Rådhusgt. 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo, tlf. 2240 5040, e-post: pfu@np-nr.no.
Opp av asken
Fugl Føniks er et fabeldyr fra gammel egyptisk mytologi. Historien handler om en vakker fugl som brant opp i redet sitt, ble til aske for så å gjenoppstå som en yngre og bedre utgave av seg selv.
T idligere denne sommeren var jeg gjest i Eurosports golf-podcast «Fore», den ble spilt inn bare et par dager etter at medlemskap nummer 100 000 var et faktum.
Det som i utgangspunktet var et hårete mål, noe å jobbe mot i 2023, var plutselig oppnådd. På et lite øyeblikk.
Jeg trodde vel innerst inne ikke at vi ville oppnå 100 000 medlemmer igjen på lang, lang tid. Jeg håpet. Men trodde ikke på det.
Så kom det skrekkelige viruset og stengte ned hele verden. Asken ligger fremdeles tjukt over store deler av kloden, og opp av den stiger golfsporten.
Ikke bare i Norge, men i Sverige, Danmark og alle andre steder.
En av få idretter man kan bedrive uten risiko (dersom man følger smittevernsreglene, vel å merke), men også en idrett der man får mulighet til å være sammen med andre over tid, konsentrere seg, være sosiale, være utendørs, i aktivitet.
I motsetning til den forrige golfboomen som ble drevet fram av bedrifter som meldte ansatte på grønt kort-kurs, er trenden nå en annen. Spesielt har unge voksne funnet fram til sporten. De mellom 20 og 35, de som har vært så vanskelige å få tak i, er plutselig ute på banene i hopetall.
Og med det følger en fantastisk mulighet – og et stort ansvar.
Mulighet til å få med oss en ny generasjon spillere inn i golfsporten. Og et ansvar for å legge til rette slik at de som nå blir en del av idretten vår, føler seg velkomne, sett og hørt. Slik at de kommer tilbake igjen neste år. Og året etter der igjen.
Klarer vi å forynge sporten? Klarer vi å ta de grepene vi har snakket om så lenge, men ikke fått gjennomført?
Jeg håper vi lar oss inspirere av bølgen av nye golfere som kommer, først og fremst de yngste. Tenk utenfor boksen, finn på noe nytt, vær litt gærne.
Gjør det moro, sørg for at de føler seg inkludert
og satt pris på.
Det måtte et virus til. Og selv om vi gjerne
skulle vært viruset foruten, må vi utnytte
mulighetene til fulle. Som Føniks da den fløy
høyt til himmels.
Magnus SveenRedaktør// Norsk Golf
Bygda er kanskje mest kjent for
ekstremsport, men den kan by
på en strålende nihulls golfbane
også. Med beliggenhet langs
langs Vangsvatnet kan man nyte
synet av snøkledde fjelltopper
mens man slår fra fløyelsmyke
fairways. Dette bildet er tatt fra
hull 4. Hvor er vi?
Send ditt forslag på e-post til
redaksjon@norskgolf.no.
Merk mailen med «Hvor er dette» i
emnefeltet. Husk og skriv din
adresse også i e-posten. Vinneren
får et dusin Z Star Pure
White-baller fra Srixon med
Norsk Golf-logo. Svaret i forrige
konkurranse var Sorknes
Golfklubb. Det visste Henrik
Thoresen fra Oppegård, et dusin
Srixon-baller er på vei i posten!
Det er en golfboom på gang i Norge!
Golf er en av idrettene i Norge som virkelig er i medvind om dagen!
V i satte en målsetting om å bli 100 000 medlemmer innen 2023. I skrivende stund (per 21. juni) har vi 102 323 medlemmer – og dette er fantastisk gledelig! Det er ekstra gledelig at det er aldersgruppen 20–35 år som øker mest – hvilket er viktig for å beholde medlemmene i klubbene over tid. Alt tyder nå på at vi virkelig har lykkes med å snu den nedadgående trenden i medlemsmassen!
Mange vil mene at korona-viruset er en medvirkende årsak til den enorme medlemsveksten. Det er sikkert en del av forklaringen, men jeg tror at veksten også er et resultat av det gode arbeidet som er nedlagt i norsk golf over tid. Baneforhold og vær er også viktig, og hvilken effekt har vår toppspiller Viktor Hovland i dette bildet? Summen av dette gir uansett store utslag når alle kreftene trekker samme vei.
Vi i Norges Golfforbund vil i den nærmeste tiden søke å analysere medlemsveksten nærmere slik at vi kan lære mer om hva som er viktig for å drive rekruttering til golfsporten for fremtiden.
For våre toppspillere her hjemme har vi satt opp tidenes turneringsprogram i Norge. Vi mener det er svært viktig å legge til rette for at våre beste spillere gis et godt turneringsalternativ i disse meget spesielle tider. Det skal spilles i alt tre turneringer i Garmin Minitour med en samlet premiepott for proffene på over 1,5 millioner, som er tidenes største premiepott i Garmin Norgescup. Det er lik premiering for kvinner og menn. Det hele starter med NM Match på Atlungstad 24.–27. juni, deretter spilles turneringen på Kongsvinger 7.– 9. juli før det hele avsluttes med NM på Holtsmark 30.– 2. august.
Ha en strålende golfsommer – og ta godt vare på alle våre nye medlemmer!
Egil HatlingPresident // NGF
på Lier
På årets varmeste dag møttes 36 menn i Lier-skogene for å spille 72 hull på ett døgn. Vi venter fortsatt på diagnosen.
E
r det siste slaget?
Det skal være det siste slaget. Etter fem mil med golf og snart
nitten timer på banen er det greit om det er over nå. Rundt oss
henger trærne med hodet, sola har gått ned, knott og mygg har lagt
seg. Det er fem meter igjen til alt jeg har drømt om de siste timene.
Ta av meg skoa. Sette meg ned. Inn i bilen. Skru på aircondition.
Ostegrill med bacon. Iskald Pepsi Max. Hjem å sove.
Putten stopper én meter fra hullet.
– Synd, sier Christoffer som jeg har spilt med de siste fire timene.
– Greenene er blitt trege igjen nå. De var trege på den første runden, så
ble de klipt, men nå har gresset grodd igjen. De er blitt skikkelig trege.
FIRE UKER TIDLIGERE. – Jeg har meldt oss på Holtsmark Monster, sa redaktør Magnus.
– Oss?
– Eller en fra redaksjonen, da. En fra Norsk Golf. Vi tenkte at du kunne ta det.
Det kunne jeg sikkert. Lang tid i forveien er det lett å nikke bekreftende til det meste. Kan du ta det foredraget? Være toastmaster? Bryllupsfotograf? Foreldrekontakt i barnehagen? Leder i idrettslaget? Den lengste etappen i Holmenkollstafetten?
Det er lett å si ja. Men når det nærmer seg, og du sitter der med forberedelsene, eller faren til bruden hvisker deg i øret – «håper bildene blir bra!» – da kan du angre som en hel kennel.
– Kan jeg slippe Holtsmark Monster? Noen andre som kan ta den?
SMS-en gikk ut til alle i redaksjonen. 72 hull nærmet seg, og virkeligheten lyste mot meg fra Golfbox.
«Vi har gleden av å invitere til Monstergolf igjen, denne manndomsprøven for oss golfere som ikke nøyer oss med en 18-hullsrunde. Vi starter før hanen galer, med shotgun- start fra bakerste tee kl 04.00.»
Normalt svares det kjapt på meldinger. Magnus, som alltid er påskrudd. Christian, med lavest handicap. Aleksander, som aldri tar av seg golfcapsen. Men nå var det stille.
FIRE DAGER IGJEN. Det har gått opp for meg nå. Det blir jeg som skal spille Holtsmark Monster. Startlistene ligger ute, og det vibrerer i telefonen. Brrrr, brrrrr!
– Monstergolfkamerater?
Det er Thomas, kollega i golfforbundet, tidligere kombinertløper. Vi er ved point-ofno- return. I et siste øyeblikk vurderer jeg å svare at jeg ikke kan likevel, at jeg må trekke meg. Men jeg svarer til slutt ja, jeg er med og flagger min skepsis med et par emojier; apekatten som holder for øynene, og den som ligner på Munchs Skrik. Hva tenker du?
– Jeg har drevet mye med idrett og vet hva 49 km og 17–18 timers aktivitet gjør med kroppen, svarer Thomas.
– Bør jeg forberede noe spesielt?
– Jeg har ordnet meg elektrisk tralle med to batterier. Det mest utfordrende blir å spise og drikke nok i løpet av dagen. Vil også anbefale paraply slik at du får skygge. Sett deg ned så ofte som mulig på starten av dagen, men ikke på de to siste rundene, da gjelder det å holde kroppen i gang. Skift ALLE klær før hver runde, gjerne også golfsko. Ta også med gode joggesko som kan benyttes når beina blir vonde.
Og en emoji: Tommel opp!
Kl 03.45 morgen på Holtsmark. Sola er på vei opp. 36 spillere skal ut på sin lengste golfdag i livet. Kjell-Arne gir de siste instruksjonene.
Mellom de fire rundene er det så vidt tid til å hive i seg litt mat.
Kroppen verker, men svingen henger fortsatt sammen etter 64 hull.
Solen stiger over Holtsmark. Det samme gjør lufttemperaturen.
DAGEN FØR. Jeg har ikke elektrisk golftralle. Mat har kona mi kjøpt inn, sportsbarer og nøtter, søtt og salt, energidrikker og sukkercola. Hun er bekymra for meg. Jeg har jobba så lenge de siste dagene, vært foran skjermen til to og tre. Nå skal jeg plutselig snu døgnet, stå opp klokka to, helst litt før, kjøre femten mil til Sylling og spille fire golfrunder i solsteika. Paraplyen finner jeg ikke. Joggeskoa har jeg kasta.
Jeg bestemmer meg for å spore opp en vinner. Via gamle resultatlister og et søk på 1881 får jeg tak i Bjørn Lindberg Bjerke. Han vant Monster i 2017 da turneringen fortsatt bare var en vill idé blant venner.
– Det er kjempemoro, beroliger Bjørn.
– Det er selvsagt litt slitsomt også, og akkurat i år blir det ekstra tøft på grunn av varmen, det har vi ikke hatt før. Det kan være lurt å ta med et håndkle som du kan dyppe i vann og kjøle ned hode og nakke med. Jeg har også skaffet meg ei spruteflaske for å dusje meg underveis. Og paraplystang til tralla. Og gnagsårplaster. Og betennelsesdempende krem.
– Takk skal du ha, Bjørn.
– Ingen årsak. Og husk å svinge rolig.
BRRR! BRRR! – Hvordan går det? Er du klar? Det er Magnus, redaktøren. Han har tydeligvis fått strøm på mobilen igjen. Jeg håper han skal si at Christian tar det, eller Aleksander stiller, men han ringer for å gi meg et eksperttips før femmila. Eksperttips fra Magnus? En tidligere fotballspiller som nå får strekk på oldboys-treninga.
– Jeg har det fra Mads Kaggestad, sier Magnus.
– Okei, sier jeg.
– Han ga meg et Tour de France-råd en gang. Aldri drikk noe som det ikke er næring i. Det er waste, du pisser det bare ut igjen. Du trenger salter og mineraler.
– Og flere baller, sier jeg.
– Trenger du baller?
– Jeg vil trenge baller. Holtsmark er ikke som Larvik. Hjemme kan jeg slå ballen hvor jeg vil, roughen er klipt ned. Men Holtsmark er nådeløs. Du kan ikke bomme på en fairway, ikke på en green. I over åtti år har de hatt et mentalsykehus i skogene der. Dette er ikke golf, det er en psykiatrisk avdeling.
– Jeg tar med baller, sier Magnus.
KLOKKA ER 02.00. Jeg rygger ut av oppkjørselen og navigerer mot Sylling i Lier kommune. Skjermen viser ankomst 03.20. Det bør holde til ei bøtte på rangen før informasjonsmøtet 03.45 og første utslag 04.00.
Lier har en dyster historie. Utallige fortellinger og fotografier florerer på nettet. Det skal ligge lærbelter, senger med bitemerker, gamle journaler og pasientklær i bygningene som engang utgjorde Lier sykehus. Og ikke minst skal det spøke der.
Den siste, mørke kilometeren fra Sylling og inn til Holtsmark rister løs den siste tryggheten i meg, ikke bare fordi grusveien er et vaskebrett. Idet lyskjeglene fra bilen sveiper over området, ser jeg glimt av grå, krokete skikkelser med hetter over hodet og sopelimer eller river i hendene. Her skal noen dø, tenker jeg.
Det er fullt på rangen.
– Velkommen! Monstergolf er en privat turnering og arrangeres for fjerde gang i samarbeid med Holtsmark Golf. Det ble rekord i år. 36 deltagere. Og vi har flere på venteliste.
Det applauderes blant deltagerne.
– For første gang har vi åpnet for spillere fra flere klubber enn Holtsmark, og vi har også etablert en egen dameklasse. Men der var det ingen som meldte seg på.
LYKKE TIL! Klokka er 04.00, og vi slår ut fra tee 63, banens fulle lengde. Sola er på vei opp over åskammen i nordøst. Jeg er i gruppe med Kjell-Arne Sveinsen (62) som nettopp har delt ut scorekortene og fortalt om rekorddeltagelsen.
Nå driver han midt i fairway.
– Vi fikk idéen til Monstergolf for fire, fem år siden, forteller han.
– Vi er en gjeng som har gjort en del med turneringsgolfen her, skapt et miljø. Og vi har så mange flotte teesteder på banen at folk burde prøve dem alle. Og så spant vi videre på den tanken. At alle burde spilles på én dag. Fire runder, én fra hvert sted, en skikkelig test med nettogolf på 72 hull.
En test, ja. Fysisk slitsomt, mentalt ødeleggende. På første hull drar jeg innspillet ut i skogen, ned kleiva til venstre. Det hele ender med elleve slag, en klassisk hjerneblødning. Slå skeivt, bli forbanna, slå provisorisk, lete etter ball, finne ball, hakke én gang, hakke to, ballen over i motsatt skog.
Jeg er klam, svett og våt etter det første hullet, er seks over par og har bare 71 hull igjen.
Det fine med golf er at opplevelsen bare blir bedre når du ikke lenger bryr deg om scoren. Når du løfter blikket ut av Bushnell-kikkerten, opp fra GPS-en og ser trallesporene i det duggvåte morgengresset, kjenner eimen av frisk natur og lytter til skogen og den du går sammen med.
Kjell-Arne forteller om oppveksten i Vinje, tida i DN, skarpe oppdrag i Beirut, samlivsbruddet, dattera han er så er glad i, dama han traff fra Mjøndalen og det skarpe kvinnfolket han ser i Holtsmark.
– Jeg kaller henne bare Fru Holtsmark. Noen dager er hun bare sur og vanskelig. Andre dager er hun vakker og snill. Det er en fantastisk bane. Jeg liker meg her.
Mellom de fire rundene er det så vidt tid til å hive i seg litt mat.
TIDA GÅR. Utover dagen flyter spillet bedre. I den første pausen fyller jeg flaskene, skifter sko og sokker. Det er kamp om dusjene i kjelleren. De mest rutinerte, og med de spisseste albuene, stiller nydusja i helt nytt antrekk.
– Vi har to mål med Monster, forklarer Per-Morten Jensen som jeg får følge med på andrerunden.
– For det første ønsker vi at folk skal være stolte av å gjennomføre en slik maraton. Alle spiller naturligvis for å vinne, men her skal også deltagelsen henge høyt. Og det andre er å vise fram banen, få folk til å innse at golf blir gøyere når du ikke hver gang spiller fra samme tee. Bruk alle sammen. Det gir nye perspektiver og utfordringer.
Også Einar er med i flighten. Han kom i går, slo opp teltet, overnattet ved hull 1 for å slippe kjøringa fra Oslo og være best mulig forberedt. Nå åpner han andrerunden med to trippelbogeyer.
– Fyyyy f...! Er jeg så ræva?! roper han inn i skogen, men han får ikke svar.
Ikke før birdiene ruller inn på backnine. For Einar er ikke ræva. Einar er god. Han forteller om satsing i ung alder, dueller med Marius Thorp, hans ambisjoner som leder og banker ut en ny drive med sin TaylorMade SIM som ser ut til å gå galt.
– Vind! Hvor er du?!
Vinden svarer etter hvert Einar og drar ballen tilbake mot det korteste, grønneste gresset. Da blir Einar fornøyd igjen.
– Det der er et såååå bra golfslag!
SNART FERDIG. Alle har vi spilt to runder på én dag. Noen har kanskje klemt inn tre. De færreste har prøvd seg på fire. Uten golfbil. Uten mer pause enn å levere et scorekort, hente et nytt, ta av klær, ta på klær, skifte sko og vandre ut til hullet du skal starte på. Shotgunstart kan gi noen kilometer ekstra.
– Vi stiller ingen helsemessige krav, men det er viktig at man kjenner sin egen spillestyrke, utholdenhet og eventuelle begrensninger da det gjerne begynner å tære på kreftene utover i turneringen, sto det i innkallingen.
På tredjerunden kjenner jeg blemmene vokse under fotbladene. På fjerderunden kommer krampene i leggene, og dybdesynet er i ferd med å svikte.
– Dybdesyn er viktig i golf, kommenterer Magnus som har tatt turen til Holtsmark for å «backe meg opp».
Nå poster han mitt trange skjær på Norsk Golfs Instagram-konto, smiler når han hører om smertene, og deler ingen flere råd fra Mads Kaggestad. Han er journalist nå, kjenner en god story og smir mens liket er varmt.
– Jeg hadde egentlig lyst til å trekke meg fra sisterunden, sier Christoffer Carlsen som jeg går sammen med inn i solnedgangen.
– Dette har vært den lengste runden i mitt liv. Jeg vet nesten ikke hvor vi startet, eller hvor vi skal slutte. Men det har vært hyggelig. Jeg angrer ikke. Angrer du?
Jeg gjør ikke det.
– Det har vært slitsomt, men ikke fullt så hardt som jeg trodde, sier jeg.
– Golf er jo gøy, banen er nydelig, og jeg
har møtt fine folk som deg, som minner meg
på at jeg oftere bør spille med mennesker
som jeg ikke kjenner. Og i farta kommer jeg
ikke på noe som jeg heller ville gjort 19 timer
i strekk. 
Tom Erik henter opp ballen på det 72. hullet. 19 timer med golf er over.
Jan Rogers første møte med en golfkølle holdt på å ende i døden. I stedet endte golfen opp med å redde livet hans 17 år senere.
D et er tidlig morgen tirsdag 2. juni 2020. Jan Roger Nordnes setter seg på gressklippertraktoren og kjører nedover fairwayen på Stavanger golfklubbs hull nummer 10. Dette har han gjort mange ganger før, men følelsen er litt annerledes i dag. For nå er Jan Roger fast ansatt. Fast ansatt som greenkeeper. Fast ansatt noe som helst sted for aller første gang i hele sitt liv.
Inni han brer det seg en følelse av sinnsro og lykke han knapt kan huske å ha kjent tidligere. Fast ansatt.
1. juni kuttet han båndene til NAV, han har mottatt sin siste betaling derfra. Men veien hit, til denne dagen, til denne jobben, har vært lang og brokete. Det er ikke mange år siden livet til Jan Roger så helt annerledes ut.
PÅ SJØEN SITT FØRSTE LEVEÅR. Jan Roger Nordnes er født 5. september 1981. Begge foreldrene jobbet til sjøs, noe de fortsatte med en stund etter at den lille gutten ble født. Da moren igjen ble gravid, gikk hun og Jan Roger i land for godt. Noen år senere kom familiens tredje sønn.
Han husker ikke så mye fra de første årene, men husker godt de gangene faren kom hjem. Hjem fra sjøen. Da vanket det gaver og masse godteri.
– Det var egentlig ikke så trist når pappa reiste, det var friere når han var borte.
Han husker en streng far som drakk mye når han var hjemme.
– Jeg ser store likheter med hans og mitt rusmønster – ut å skaffe penger for så å ruse seg. Han lånte penger, mens jeg stjal ting som finansierte min rus.
Jan Rogers første møte med politiet kommer allerede som tiåring i forbindelse med et innbrudd. I årene som følger, kommer ting gradvis ut av kontroll. Tre år etter det første innbruddet kommer det første møtet med rusen. Han tester amfetamin som 13-åring, Rogaland flommer over av narkotika, og tilgangen er nærmest ubegrenset.
Han starter ungdomsklubb med noen venner, stjeler av kassa og bruker pengene på dop. Men rusen foregår kun i helgene, og Jan Roger føler han har full kontroll.
Det har han ikke.
For det går ikke så bra på skolen, og etter hvert havner han i en spesialklasse.
– Det fungerer egentlig ganske bra, problemene oppstår da jeg begynner på videregående, forteller han.
Der får han ikke samme oppfølging, og etter et lite år takker han for seg.
Samtidig eskalerer rusmisbruket. Foreldrene får vite om sønnens problemer da han havner på sykehuset, og skilleveggen i nesa er ødelagt av amfetamin-sniffing.
– Jeg sendes etter hvert til ulike spesialister der målet er å finne ut om jeg er dum eller skolelei, smiler Jan Roger.
TIL SYDEN PÅ SJEFENS REGNING. Det viser seg at han ikke er dum, og etter hvert begynner 16-åringen som tømmerlærling. Der trives han godt, men etter et år gjør han noe som ikke er så gjennomtenkt.
– Jeg rapper lommeboka til sjefen og drar til Syden, forteller han uten å dra på smilebåndet.
– I stedet for å bli sinna sender sjefen meg til en onkel av ham som hadde en gård. Snakk om stort hjerte. Der blir jeg tilbudt jobb.
Den tidligere rusmisbrukeren forstår ikke hvorfor sjefen hans reagerer på denne måten. De møtes igjen ved senere anledninger, men de snakker aldri om tyveriet.
Et par år senere kommer det første fengselsoppholdet. Han er 19 år. Det er en såkalt oppsamlingsdom for mange forhold. Han blir dømt til seks måneder ubetinget fengsel, og slipper ut etter fire.
Tre uker etter løslatelsen raner han en butikk. Hette, pistol og full pakke. Han er helt ute etter flere dager på syre og raner butikken fordi han mangler 300 kroner.
HENTET AV BEVÆPNET POLITI. – Jeg blir tatt to dager senere, forteller Jan Roger og rister på hodet. Hun som sitter i kassen, kjenner han igjen på stemmen. Politiet kommer hjem til familiens hus midt på natten. Bevæpnet med maskinpistoler omringer de huset. Det er en rimelig dramatisk scene som utspiller seg den natten, og moren som er hjemme, får med seg alt sammen.
Rettsapparatet gir han den lite flatterende karakteristikken notorisk kriminell og gir Jan Roger en dom på 18 måneder. Grovt ran. Han er fortsatt tenåring.
– Jeg husker en gang, lenge før jeg begynte å ruse meg – at jeg visste jeg kom til å havne i fengsel. Jeg husker det veldig klart, jeg kan kjenne på følelsen ennå og husker hvor jeg var.
I fengselet ruser han seg ikke like mye og tar utdannelse som plate- og sveisearbeider. Jan Roger ser for seg en mulighet i offshorebransjen etter soning. Han søker om å få sitte i fengsel ut tiden for å fullføre studiene. Det er første gangen fengselsledelsen har fått en slik søknad, men den innvilges.
Jan Roger fullfører studiet, får gode karakterer og får en jobb. Det ser lyst ut. Dessverre går det ikke slik han ønsker. Han sliter med mageproblemer. Legene finner ikke ut av det, men de lander på at det er en slags stressreaksjon.
– Paradokset er at så lenge jeg velger å sitte soningstiden ut, så mister jeg retten til ettervern/ KIF (Kriminalomsorg i Frihet). Ingen forteller meg dette, det ville nok ha påvirket mitt valg, sier han ettertenksomt.
Norsk Golf 0420.indd 27
Golfcapsen er også med opp på Bråkdalsbelgen (1915 m.o.h.) i Rondane. Kontrasten mellom rusmisbrukeren og den rusfrie Jan Roger er stor.
BLIR NESTEN SLÅTT I HJEL. Året er nå 2003, og Jan Roger får sitt første møte med golf. Han blir oppringt en kveld av to bekjente fra rusmiljøet i Stavanger. De er ute etter amfetamin og har også fått tak i noen golfkøller. Planen er å reise til en islagt skøytebane i nærheten og slå golfballer. Jan Roger blir med. Etter å ha holdt på en stund ser Jan Roger en skygge som kommer brått, etterfulgt av en intens smerte i ryggen. Slagene fortsetter å komme, og han husker ikke hvor lenge det holder på.
Moren våkner av lyder i huset samme natt. Hun ser blodspor i gangen og finner sønnen på rommet sitt. Ingen vet hvordan han har kommet seg hjem. Dagen etter våkner Jan Roger på sykehuset. Legen forteller at han ville ha dødd om han ikke kom til sykehus.
Status er fire brukne ribben, brudd på hodeskallen og knust kjeve. Alvorlige skader. Det tar ikke så lang tid før politiet kommer på sykehuset og lurer på hva som har skjedd. Han forteller dem en oppdiktet historie og anmelder ikke saken. Det er ikke uvanlig i rusmiljøet i Stavanger.
– Jeg har kjeve av titan nå, jeg ser ut som Terminator når jeg tar røntgen. Jeg er ikke en tøffing. Men det blir ofte snakk om å gi eller få bank. Jeg er ikke ute etter det, men jeg forsvarer meg. De sterkeste overlever på gata – så enkelt er det.
I etterkant viser det seg at alt er en misforståelse. De som angrep, trodde Jan Roger skyldte penger, men de tok feil mann.
BEDRE I FENGSEL ENN PÅ GATA. Det er omtrent på denne tiden den unge stavangermannen for første gang begynner å tenke på å komme seg ut av rusen. Men å tenke på det og få det til er ikke det samme.
Det blir en ny tur i fengsel igjen et par år senere. Det føles helt ok. Livet på utsiden av murene føles ikke godt lenger.
Etter å ha sonet i fem måneder kastes han ut av fengselet. «Ikke soningsdyktig» er begrunnelsen. Belønningen fra NAV er et rom på hospits. Jan Roger mister ikke livsgnisten, men anstrenger seg for å havne i fengsel igjen.
Men han er for «flink» i jobben sin. Ja, dette er jobben hans nå, gjøre innbrudd om natten, selge det og kjøpe narkotika om dagen. Alltid alene. Som oftest i elektronikkbutikker. Han blir aldri tatt på fersk gjerning, men blir etter hvert tatt på fremgangsmåte og spor. Jan Roger blir siktet for 175 tilfeller av innbrudd.
– Jeg gjorde nok alle sammen, sier han med et skjevt smil.
Dommen blir betinget dom med krav om at han går inn i et behandlingsløp.
– Jeg var blitt 25 år. Rus hver dag, og jeg debuterte som sprøytenarkoman. Da føler jeg at jeg tråkker over en grense, og da kommer skammen.
Jan Roger blir med i Nettverk Etter Soning. De besøker blant annet en del bedrifter som kan være potensielle arbeidsgivere i fremtiden.
– Flere av bedriftene vi besøker, har jeg vært hos før. Midt på natta. Men jeg sa ingenting. Det er noen jeg gjerne skulle si unnskyld til, men jeg er ikke helt der ennå.
Jan Roger har nå fast jobb for første gang i hele sitt liv. Han har mye å takke Stavanger Golfklubb for.
MISTER LEILIGHETEN. I flere år holder Jan Roger seg ute av fengsel. Han jobber som kokk og trives med det. I 2009 kjøper han seg egen bolig. Det ser litt lysere ut, men han ruser seg litt fortsatt.
Uken etter at han kjøper seg bolig, ramler han på jobben og skader ryggen sin. Det er ikke fritt frem med smertestillende når du er rusmisbruker. Det ender med at den unge mannen blir hektet på opiater igjen.
Dette skjer midt i en stor omstillingsprosess hos NAV. Det blir mye rot med papirer – det er vanskelig å navigere rundt i systemet. Sykepengene kommer sent. Det ender med at Jan Roger må selge leiligheten. Ett steg frem og to tilbake.
I 2018 kommer det nok en dom. Retten foreslår at han skal gå i behandling i stedet for fengsel. Enkelte innsatte kan ha behov for behandling, bo- og/eller arbeidstrening eller annet som ikke kan gis i fengslene. Straffegjennomføringsloven §12 gir mulighet til at innsatte i noen tilfeller kan gjennomføre straffen i en institusjon.
Turen går til Veksthuset. Da Jan Roger sjekker inn, er han helt på felgen og veier godt under 60 kilo. De har et behandlingsløp som varer i ett år. Det kalles et terapeutisk samfunn som drives av brukerne. De ansatte observerer og korrigerer bare ved behov.
Jan Roger får tildelt en storebror fra dag én. En mentor.
GJENSYN MED OVERFALLSMANNEN. Det er ganske strikte linjer, en blanding av rekruttskole og folkehøgskole. Jobber du med systemet, så kjenner du fort på mestring.
– Jeg går skikkelig opp i det og blir en veksthuset-nazi, ler han. Det er bare en av tre som fullfører. Mange kjenner på sinne. – Se for deg en muskelbunt full av anabole steroider få kjeft av ei lita jente som veier halvparten.
Jan Roger stiger i gradene og blir etter hvert selv mentor. Eleven hans er en av dem som holdt på å slå han i hjel med golfkølle den vinterkvelden for mange år siden.
Hva er oddsene for det?
– Jeg gjør Veksthuset oppmerksom på dette og de blir skeptiske. Jeg sier at det ikke er noe problem for meg, så da blir det sånn. Jeg har tilgitt han for lengst. Han er forresten rusfri nå, forteller Jan Roger.
BITT AV GOLFBASILLEN. Utover i oppholdet på Veksthuset får deltagerne dra ut på aktiviteter en dag i uken. Jan Roger henger seg på noe som kalles «golf som terapi». Han har ikke spesielt lyst til å spille golf i utgangspunktet, men motiveres av å være ute i frisk luft.
Golf er vanskelig i begynnelsen, men helt mot slutten av den første økten får han til et perfekt slag – et kjempetreff.
– Jeg ble fort hektet på golf, husker fortsatt den første gangen jeg traff ballen rent. Følelsen – lyden. Det slaget ligger jeg og tenker på hver kveld i en uke frem til neste gang vi skal spille. Det blir min motivasjon.
De rene balltreffene kommer oftere og oftere i ukene som følger.
STAVANGER GK PÅ BANEN. Etter hvert skulle TAFU Rogaland (tilbakeføring gjennom arbeid, fritid og utdanning) hjelpe Jan Roger med en jobb. Han vil prøve seg som gartner – jobbe utendørs. Det er ingen gartnerjobber å oppdrive, men det er mulig å få prøve seg som banemann hos Stavanger GK.
Head greenkeeper, Frode Jørmeland, ville gi ham en sjanse – i første omgang som vikar. Han kan få jobbe så lite eller mye han vil. Jan Roger kjenner at han trives godt med oppgaven. I tillegg får han være i golfmiljøet som han liker så godt.
– Etter hvert ble stillingsbrøken utvidet, og i april 2019 ble jeg via NAV-systemet ansatt som banemann i 100 prosent stilling. Jeg må jo ha gjort noe riktig, sier Jan Roger.
Nå går det fort. Etter hvert informerer Stavanger golfklubb han om at det er mulig å ta en formell utdannelse som greenkeeper. Kunne det være noe for han? Jan Roger har flere mislykkede studieforsøk bak seg, men denne gangen er han rusfri. Han melder sin interesse.
Rommet i Skottland minnet litt om en fengselscelle - men det er ikke noe gitter foran vinduene nå. Og døra er ulåst.
Fediginnstilt klipper med navnet på. Ting er i orden på Kingsbarns.
Jan Roger og Kristoffer Reitan slo av en liten prat før sistnevnte slo ut.
TIL GOLFENS MEKKA. Den kommende greenkeeperen er full av lovord om de menneskene han har blitt kjent med på Stavanger GK. I tillegg til head greenkeeper nevner han hovedtrener og pro Are Friestad. Daglig leder Frode Vassbø nevnes også. Det er flere. Klubben og folkene som jobber der, er helt fantastiske, og i Stavanger GK venter fast jobb når han kommer hjem fra fullført utdannelse i Skottland.
– Da sesongen startet drev jeg med singleklipping på greenen ved hull 18. Frode Vassbø kom ut og tok meg med inn på kontoret. Jeg ante ikke hva som skulle skje. «Vi må jo få fikset et medlemskap til deg», sier han til en hoppende glad greenkeeper.
– Noen uker senere fikk jeg et komplett golfsett i gave fra administrasjonen. Jeg har ikke ord, sier Jan Roger.
Søknad om inkluderingsstønad til skoleplass hos NAV ble sendt. Han kunne velge å søke skoleplass i Sverige, Danmark eller Skottland.
– Det var ikke spesielt vanskelig å velge Skottland, sier han og smiler.
Skoleplassen bekreftes i juni. Jan Roger skal bli en ekte greenkeeper.
SKOTTLAND. Elmwood Campus, Cupar- Skottland, 30. september 2019: Vi befinner oss på det lille, enkle rommet som skal være Jan Roger Nordnes (38) sitt hjem i åtte måneder. Han sitter på senga, og på ei tavle bak han henger en reklameplakat for Alfred Dunhill Links Championship 2019. Det er Rory McIlroy som pryder plakaten. Vinduet står litt på gløtt. Utenfor er det vakkert høstvær, og fuglene i treet utenfor kvitrer fornøyd.
– Dette minner egentlig om ei fengselscelle, smiler Jan Roger. Bortsett fra at det mangler gitter foran vinduet, og døra er ulåst.
Rogalendingen gleder seg. Han og de andre elevene på golflinjen ved SRUC Elmwood Campus skal jobbe som greenkeepere i forbindelse med Alfred Dunhill-turneringen. Jan Roger skal tilbringe dagene på Kingsbarns Golf Links, en av de tre banene som benyttes i denne turneringen. De to andre er Carnoustie og St Andrews.
Da Norsk Golf besøker eleven i Skottland, har han lagt fem studentuker bak seg.
SRUC Elmwood Campus er en landbrukshøgskole med i alt 1200 elever som går på mange ulike linjer. Den ligger 20 minutters biltur inn i landet fra golfens Mekka, St Andrews.
Jan Roger har valgt å ikke fortelle sine medelever at han har rusbakgrunn. Ikke lærerne heller. Han har med seg et sertifikat som forklarer hvorfor han har med seg Subutex, et legemiddel som brukes til rehabilitering av opiatavhengige (LAR).
– Den eneste som vet dette, er den lokale fastlegen
min. Loven i Skottland er sånn at du må ha
en fastlege i landet når du kommer som student
fra utlandet.
– Når medelever har bedt meg ut på en øl, har jeg
sagt som sant er, at jeg ikke drikker. Det aksepterer
de greit, sier han.
Vi plukker med en bag med lånekøller. Vi deler på utstyret som definitivt har sett bedre dager, men vi klager ikke. Ikke ennå. Etter et par hull forteller Jan Roger at han skal ta med seg sitt eget golfsett nedover når han er hjemme i julen. Jeg forstår han godt.
Etter runden spiser vi i klubbhuset. Jan Roger forteller at han har en halvbror i Durban, Sør Afrika. Han ser for seg å besøke han om noen år, kanskje også jobbe der en stund?
Noen dager senere treffes vi på sagnomsuste Kingsbarns Golf Links. Storturneringen Alfred Dunhill Links Championship er godt i gang. Klokken er seks lørdag morgen, og det er bekmørkt da jeg som førstemann setter fra meg bilen på den store parkeringsplassen.
I et stort telt finner jeg Jan Roger og de andre som skal sørge for best mulige forhold ute på den vakre linksbanen. De teller ca. 40 personer. Frokosten skyller de ned med noen kopper kaffe i et forsøk på å våkne til liv. Inn marsjerer plutselig head greenkeeper på Kingsbarns, og banemannskapet retter seg litt i ryggen. Han begynner med å dele ut skryt for jobben de gjorde i går. Spillerne har gitt uttrykk for at banen er i god stand. Så ønsker banesjefen lykke til og forsvinner like fort som han kom.
Det finnes verre utsikt enn Kingsbarns en tidlig septembermorgen.
BLANT VERDENSSTJERNER PÅ KINGSBARNS.
Banemannskapet spretter opp og går ut av teltet.
Alle vet hva de skal gjøre. Jan Roger tar med seg
en gressklipper som er merket med hans navn og
beveger seg i retning av treningsfeltet. Sola har
fortsatt ikke stått opp da han begynner å klippe
greenen som er tilknyttet treningsbunkeren.
Etter at greenen er klippet, bærer det av gårde til hull 1. Jan Roger har med seg en lang pisk som han sveiper over fairwayen for å fjerne smårusk. Sola har stått opp, og lufta varmes sakte opp. Dagen kommer til å bli helt fantastisk. Det er bare 15 minutter til de første proffene skal slå ut. Jan Roger fortsetter videre utover den vakre banen, hull for hull. Snart forsvinner han i det bølgete linkslandskapet.
TOPPKARAKTERER – OG JOBBTILBUD PÅ ST ANDREWS. Uker og måneder går, men den 13. mars i år kommer Jan Roger endelig hjem fra Skottland, på samme dag som Norge ble stengt ned på grunn av koronapandemien. Dette var noen uker tidligere enn planlagt, og karantenetiden bruker han til å gjøre ferdig hovedoppgaven i greenkeeperstudiene.
Av de 26 elevene som tar studiet dette året, blir den tidligere rusmisbrukeren som har feilet i det meste han har forsøkt seg på, «top of the class» – beste elev! Dette blir belønnet med et tilbud om å få prøve seg som greenkeeper på ærverdige Old Course St Andrews. Koronapandemien setter en stopper for dette, men det forteller mye om Stavangermannens tilnærming til dette. Han er eneste elev som får dette tilbudet i dette kullet.
Etter karantene bærer det rett i en seks ukers lærlingperiode som er obligatorisk etter studiet. Denne blir selvfølgelig gjennomført på Stavanger GK.
Da lærlingperioden er over, går han inn i en greenkeeperrolle på banen. Han er ikke lenger banemannskap, han er greenkeeper. Han får dessuten et dedikert ansvar for vanningsanlegget på banen. I tillegg har han allerede gjennomført to helgevakter der han har hovedansvaret for det som skjer på banen. I helgene er det oppsett av bane og klipping av greener.
Jan Roger uttrykker stor takknemlighet overfor Stavanger GK som ga han denne sjansen, og han sier at han ikke kunne hatt bedre kolleger rundt seg noe annet sted.
– Jeg håper andre golfklubber i Norge blir inspirert av de mulighetene golfklubben min har gitt meg, og tar opp hansken, avslutter greenkeeper Nordnes.
Utfordringen er herved videresendt til
samtlige norske golfklubber.
ARE FRIESTAD, head pro:
– Jeg kjenner Jan Roger mest som golftrener
via Golf som Terapi-programmet. Jeg husker
at han var sykt ivrig fra første dag og første
slag på ballen. Han lært fort og ønsker stadig
å utvikle seg.
På den menneskelige siden var det interessant
å se hvor naturlig han tok på seg en
mentorrolle i programmet etter hvert som
nye deltakere kom til. Det falt seg helt
naturlig for han.
FRODE JØRMELAND, head greenkeeper og Jan Rogers nærmeste sjef:
– Han var ikke så høy i hatten da han kom til oss, men han valgte å være åpen og ærlig om sin bakgrunn. Arbeidslysten og ønsket om å lære greenkeeperyrket har vært der hele tiden. Når han er på jobb, så jobber han – han vil ikke ha pauser.
Etter året i Skottland har vi fått tilbake en kollega som er enda sterkere faglig, og enda tryggere på seg selv. Han kommer nå til å få dedikerte ansvarsområder, ryktene vil ha det til at han har blitt litt av en bunkerekspert der borte.
Han kommer også til å få ansvar for helgevakter. Det betyr at han de helgene han jobber, er øverste ansvarlig for banearbeidet. Som type er Jan Roger helt super.
FRODE VASSBØ, daglig leder:
– Jan Roger byr på seg selv hele tiden. Han stiller spørsmål og er aktiv i gruppa. Han er genuint interessert i faget og fikk veldig gode skussmål fra professoren som har ansvaret for studiet han gikk på, i Skottland. Jan Roger ble tilbudt jobb på St Andrews, det sier en del for dem som følger med på den internasjonale golfen.
Han skaper verdier i klubben, både som kollega og fagperson. Jeg er stolt av både Jan Roger og mine kolleger som har tatt han imot på den måten de har gjort.
Jakten på flere meter har pågått lenge. Hvert år forteller reklamen oss om nye drivere som skal få ballen til å fly lenger og rettere. Men hvor stor har utviklingen egentlig vært? Vi tok med oss en spiller fra Europatouren, en Trackman og fem gamle drivere til Losby for å sjekke.
I Tigers svingspor
Overvåket av Trackman svinger Kristian Krogh Johannessen en driver med full kraft. Den samme driveren som Tiger Woods vant fem majors med for 20 år siden.
O
j, den naila jeg! Den er bra!
Europatour-spiller Kristian Krogh
Johannessen har nettopp slått sin første
drive med Titleist-klassikeren 975D. Noen
meter unna står Joakim Mikkelsen fra
Trackman. Den tidligere toppspilleren
har klargjort radaren slik at hver sving nå
mates inn i PC-en og brytes ned i eksakte
tall for spinn, hastighet og lengde.
Kristian pegger opp på nytt. Griper rundt det slitte, gamle grepet. Smiler når han ser ned på det lille køllehodet, men igjen flyr ballen inn i evigheten.
Kristian ler. Joakim rister på hodet.
– Carry på 254 meter! Det er lengre enn jeg trodde. Ikke rart at Tiger spilte med denne, ass'.
BAK MARKEDSTEKSTENE. Før vi går videre, må vi fortelle litt om bakgrunnen og hensikten med denne «testen». Idéen fikk vi i vinter da bransjens største merkevarer lanserte årets drivere. Som alltid kom de nye modellene innpakket i store ord og plakater. Ny design, nye navn, nye teknologiske konsepter – og de samme, gamle løftene.
Mellom nyordene og nerdepraten er budskapet alltid det samme: Du vil slå lenger og rettere enn med driveren du kjøpte i fjor.
Prisen? Fem tusen kroner. Fristende? Selvfølgelig. For driveren vi kjøpte i fjor, den funker ikke. Og selv om vi alle vet at reklamen overdriver, at ingeniørene neppe kan fjerne slicen vår i år heller, så lever vi i håpet.
Vi punger ut for speed pockets, turbulators og straight flight technology. Trikset med å gå opp i vekt, som har gjort Bryson DeChambeau til den lengstslående på PGA-touren, har vi allerede brukt opp. Når badesesongen nå nærmer seg, er selv kona mer positiv til et utlegg på 5 K enn et påslag på 5 kilo.
– Men aller best er det jo om 5 000 kroner kan brukes på en grill, for eksempel. Derfor gikk vi på nettet, og på Ebay søkte vi opp fem gamle drivere som alle kostet mellom 300 og 500 kroner, inkludert frakt. Med et begrenset utvalg kunne vi ikke velge og vrake i skaft, men to uker senere satt vi likevel med en pen bukett av klassikere. Levert på døra etter en reise fra London via Frankfurt, København, Oslo, Stokke og det lokale postbudet.
Den nyeste driveren var 15 år, den eldste 25. Alle var de i sin tid vurdert som banebrytende og teknologisk nyskapende. Alle ble de en gang lansert med de samme løftene om å slå lenger og rettere, akkurat som årets SIM- og Mavrik-modeller. Og sammen revolusjonerte de det lange spillet.
Spørsmålet er om de fortsatt holder.
Kristian Krogh Johannessen har nettopp sendt en ny ball nedover fairwayen på Losby. I bakgrunnen følger Trackmanrepresentant Joakim Mikkelsen spent med.
GOD MED DRIVEREN. – Hva jeg tror? Jeg aner ikke. Jeg har litt forventninger til TaylorMade R7. Det er den eneste av dem som jeg har spilt med tidligere. De andre er jeg for ung til, sier Kristian da vi møtes på Losby Gods.
25-åringen skulle vært ute i Europa nå. I stedet er han koronafast hjemme i Hokksund, uten konkurranser, og sa ja umiddelbart da vi la fram idéen om denne testen. Driving-statistikken fra fjorårets tour er imponerende. Med en snittlengde på 297,43 m slo han 2,5 meter lenger enn de andre.
– Jeg bruker driveren mye, forteller han.
– Den er utrolig viktig for spillet mitt. I en periode sleit jeg veldig og fant knapt en fairway, men de siste Ping-driverne har endret alt. I dag spiller jeg med en Ping G410 Plus med 9,5 graders loft. Skaftet er faktisk et standard Ping 65x, som jeg tok med meg over fra forgjengeren G400. Jeg har testet ut mye dyrere skaft, men Ping-skaftet er rett og slett det som fungerer best for meg.
Kristian husker godt den første ordentlige driveren sin. I en alder der kroppen vokser fort, var faren opptatt av at sønnen spilte med tilpasset utstyr. Først fikk han en KZG-driver som var kort nok, deretter en damedriver, en TaylorMade R7 og så en R9. Etter hvert ble Callaway RAZR Fit en favoritt.
– Jeg har prøvd mye forskjellig, alle merker egentlig. Men bortsett fra R7 har jeg aldri vært borti noen av disse før. Han nikker i retning av testdriverne.
– Hva er de gode for? Kanskje 15 meter bak?
TALL FRA TRACKMAN. – Jeg gleder meg til å se hva Kristian kan skvise ut av disse gamle driverne. Også ved Trackman- kontoret i Danmark fattet de stor interesse for testen, nettopp fordi en spiller av Kristians kaliber skulle gjennomføre den, sier Joakim Mikkelsen.
Da postbudet hadde levert varene, og Kristian hadde sagt ja, var avgjørelsen enkel også for Joakim. Som nyansatt Trackman-representant i Norge foreslo han Losby som et egnet sted for gjennomføringen. I kjelleren finner du et av Europas største Trackman-sentre med seks simulatorer, alle maskinene med siste versjon av Trackman-softwaren.
– En Trackman-simulator kan benyttes på akkurat samme måte som hvilken som helst annen golfsimulator, men i tillegg får du et seriøst analyse- og treningsverktøy som brukes av verdens fremste spillere. Her kan vi få testet ut de gamle køllene med ordentlige baller og høy nøyaktighet på alle tall. Samtidig kan vi ha det litt moro.
Joakim trykker på knappene. På storskjermen foran Kristian lyser et kjent bilde opp. Til venstre troner The Royal and Ancient Clubhouse. Til høyre ligger Rusacks Hotel og den lille golfshopen til Old Tom Morris.
– Jeg tenkte at vi kan prøve oss i St. Andrews. Avslutningshullet på Old Course er vel et passende sted å teste ut gamle klassikere. Kan du nå greenen, Kristian?
25-åringen fra Drammen GK står klar med sin egen Ping G410 Plus. Han svinger den rolig fram og tilbake mens han gløtter opp i det høyre hjørnet av simulatorbildet.
Old Tom. Par 4, 357 yards.
– Jeg tror det, svarer han.
I kjelleren på Losby finner du et av Europas beste Trackman-sentre. Her får du nøyaktige data og mye moro på kjøpet. Et perfekt sted for dagens test.
FRA TRE TIL METALL. Jakten på flere yards og meter har pågått siden golfens morgen. I over 400 år var «woodene» laget av tre, som navnet tilsier. Først på 1970-tallet begynte kølledesignere å eksperimentere med metall.
Én av pionerene var Gerry Adams, grunnleggeren av TaylorMade. I 1979 produserte han en ståldriver i standardstørrelse og ga den navnet «Pittsburgh Persimmon». Navnet hentet sin inspirasjon fra stålbyen og trevirket som fram til da var det mest brukte i industrien. Og selv om nyvinningen ikke vant så mange hjerter, og dominerende spillere som Tom Watson og Jack Nicklaus lenge skulle tviholde på sine tradisjonelle persimmon-drivere, åpnet det døren for videre utvikling.
Som kjent er det ingenting som selger en idé bedre enn suksess. I 1984 ble Lee Trevino den første majorvinneren med metalldriver da han vant PGA-mesterskapet. Og tidlig på 90-tallet ble fordelen åpenbar for alle. Med lette metaller kunne designerne øke størrelsen på køllehodet dramatisk. Resultatet var lengre og rettere slag, selv på treff mot hæl og tå, hvor de gamle driverne hadde straffet spillerne nådeløst.
Callaway tok tidlig ledelsen i kappløpet med lanseringen av Big Bertha i 1991, som snart fikk sin etterfølger i den enda større Great Big Bertha. I 1997 var det fortsatt en håndfull spillere på touren, Justin Leonard og Davis Love III blant dem, som spilte med persimmon. Men før årtusenskiftet var kampen endelig over.
De små, tradisjonelle driverne i tre var borte. Gigantene i metall hadde overtatt teeboksene.
OPP PÅ GREENEN – Den ser jo helt ufattelig liten ut da!
Kristian Krogh Johannessen har nettopp satt referansen ved å drive den 18. greenen på Old Course med sin Ping G410. Nå står han med den eldste testdriveren i hendene. Callaway Great Big Bertha (195 cc) var sjokkerende stor ved lansering i 1995. I tre år satte den standarden for de andre produsentene før flere modeller kom på banen.
– Her forventer jeg et skikkelig dødt treff. Bak ballen ser den mer ut som en 3-wood. Jeg skal gi den alt jeg har, lover Kristian før han rapper til.
Det første utslaget går out-of-bounds, nesten inn i butikken til Old Tom. Det andre skrur venstre, inn på motsatt fairway. Men i tredje forsøk finner han sweet spot.
– Oj, den er bra, vettu! Den er bra som f.... Ballen går langt og rett og lander i fordypningen foran greenen, kjent som Valley of Sin, syndens dal.
– 260 meter carry! fastslår Joakim med blikket naglet til skjermen og Trackmantallene.
I den neste timen slår Kristian ti slag med
hver av klassikerne. Etterpå går vi ut og
tester dem på banen. Ikke for å fordype oss
i detaljene, men i første rekke å få en klarere
idé om hvor mye driverne har utviklet seg
på 15–25 år.
– Ingen av skaftene i de gamle driverne er
tilpasset Kristian, og det påvirker naturligvis
slagene. Men ballene er like, og målingene
er nøyaktige. Og vi har nok av data
til å gjøre en generell analyse, sier Joakim
Mikkelsen.
Kristians dom:
Lansert: 1995
Størrelse: 195 cc
HISTORIKK: Dette er driveren som Tiger Woods brukte før han ble et Nike-ikon. Tiger vant fem majorturneringer med 975D fra 1997 til 2002 (både Masters og U.S. Open det året). Driveren var så god at Tiger vendte tilbake til den igjen i en periode i 2003, etter at Nike-avtalen ble inngått.
KRISTIANS DOM: – Førsteinntrykket? Den er tung, spesielt i forhold til størrelsen. Men da jeg satte den ned bak ballen og begynte å slå, likte jeg den veldig godt. Mitt beste slag hadde en carry på 254 meter, lengre enn jeg trodde var mulig. Jeg fikk større avvik når jeg ikke traff den helt godt, men totalt sett? Ikke rart at Tiger Woods spilte med denne driveren.
Lansert: 1997
Størrelse: 260 cc
HISTORIKK: Dette er driveren som Tiger Woods brukte før han ble et Nike-ikon. Tiger vant fem majorturneringer med 975D fra 1997 til 2002 (både Masters og U.S. Open det året). Driveren var så god at Tiger vendte tilbake til den igjen i en periode i 2003, etter at Nike-avtalen ble inngått.
KRISTIANS DOM: – Førsteinntrykket? Den er tung, spesielt i forhold til størrelsen. Men da jeg satte den ned bak ballen og begynte å slå, likte jeg den veldig godt. Mitt beste slag hadde en carry på 254 meter, lengre enn jeg trodde var mulig. Jeg fikk større avvik når jeg ikke traff den helt godt, men totalt sett? Ikke rart at Tiger Woods spilte med denne driveren.
Lansert: 1998
Størrelse: 323 cc
HISTORIKK: For mange trofaste Pingfans var dette den første titandriveren i bagen, og gjensynet vekker nok gode minner. Med sine revolusjonerende 323 kubikkcentimeter var den i sin tid en av de aller største og lengste driverne på markedet.
KRISTIANS DOM: – Min første tanke når jeg står over ballen? Jeg synes synd på spillerne som for 22 år siden måtte spille med denne. Den ser bare ikke bra ut, synes jeg. Og gir meg ingen god følelse. Skaftet er ikke riktig for meg, og den spinner derfor voldsomt, noe som gir store utslag. Jeg er veldig glad i dagens Pingdrivere, men denne var ikke rett for meg.
Lansert: 2003
Størrelse: 365 cc
HISTORIKK: En klassiker i ordets rette forstand. Og selv om det er gått 17 år, vil du fortsatt kunne møte spillere som har den i bagen. I perioden rundt og etter årtusenskiftet var Titleist helt i front av utviklingen og fikk mange tilhengere, spesielt blant bedre spillere.
KRISTIANS DOM: – Denne ser jo ut som en driver skal gjøre, bare i en mindre pakke. 983K er nok den driveren i testen som jeg liker best. Den er pen og har et deilig treff. Alt i sweet spot gikk bra. Treff utenfor senter gikk derimot skeivt. Men alle dere som har Titleist 983K hjemme, kast den ikke, behold den i skapet. Du kan trenge den en dag.
Lansert: 2004
Størrelse: 410 cc
HISTORIKK: For 16 år siden endret TaylorMade alt. R7 Quad var den første driveren med utskiftbare vektskruer, en teknologi som fortsatt er i bruk. Med den nye teknologien kunne spillerne selv justere vekten i køllehodet for å optimalisere svingvekten og ballbanen.
KRISTIANS DOM: – Jeg har hatt denne selv, men det er lenge siden. Og selv om den gir meg gode vibber, presterte den ikke helt som jeg håpet på. Det var vanskelig å få opp køllehastigheten, skape fart, og det forteller nok en del om utviklingen i design de siste årene. Det virket som om luftmotstanden ble stor. Den var også mindre snill fra hæl til tå.
– Hovedinntrykket er jo at de gamle driverne klarte seg imponerende bra, i hvert fall da jeg traff dem riktig. Mine beste slag var nesten like lange som med min egen Ping G410 Plus, men variasjonen og avvikene var mye større. Selv da jeg følte at jeg traff midt i senter, kunne ballen plutselig skru høyre. Totalt sett likte jeg de to Titleistdriverne best, og 983K er den jeg ville tatt med meg. Men jeg er glad for at utviklingen har gått videre og beholder Ping-driveren i bagen, smiler Kristian.
Joakim Mikkelsen i Trackman er overrasket over hvor bra de gamle driverne hang med på lengdene. Men han gir deg likevel gode grunner til å investere i en moderne driver. Her er hans viktigste funn.
1. Svinghastigheten har økt
– Forskjellene på total slaglengde ved gode
treff er kanskje ikke så ekstreme som man i
utgangspunktet skulle tro, selv om en forskjell
på 8–9 mph i køllehastighet jo gir et
ganske betydelig utslag på lengden. Hovedgrunnen
til disse forskjellene i køllehastighet
er at køllehodenes aerodynamikk
har blitt vesentlig forbedret.
2. Driverne er blitt mer tilgivende
– Den største forskjellen, og der hvor det
har skjedd mest, er ved treff utenfor senter.
Driveren som Kristian bruker nå, er ekstremt
mye mer tilgivende med tanke på både
lengde og retning. De dårlige balltreffene
hans med Ping G410 Plus går ikke så veldig
mye kortere og forsvinner heller ikke milevis
offline. De han traff dårlig med eldre drivere,
gikk på den annen side ekstremt mye kortere
– og også veldig skeivt.
3. Ballene er blitt mye bedre
– Det er viktig å notere seg at ballen har
mye å si, da utviklingen på ballfronten har
vært veldig stor. De som selv spilte golf med
disse eldre driverne for 20–25 år siden, vil
jo kunne huske at alt gikk mye kortere da.
Dagens golfballer er noe helt annet og er
en veldig viktig faktor i fremgangen.
4. Større hjelp for hobbyspillere
– Det er også viktig å notere seg at Kristian
er en ekstremt dyktig golfspiller som treffer
ballen ofte i sweet spot, og gjør nesten det
samme hver gang. For en vanlig hobbyspiller
ville forskjellene vært betydelig
større. Sagt på en annen måte: Moderne
drivere vil tjene den vanlige klubbgolferen
i større grad.
– Kort fortalt, når man snakker om økte lengder med drivere, handler dette i stor grad om økt lengde ved dårlige treff. Dagens drivere er veldig mye mer tilgivende sammenlignet med de gamle, så for middelgolferen kan man derfor konkludere med at det er veldig mye å hente på å spille med en moderne driver.
Med sin egen Ping G410 Plus kan Kristian nå greenen på UTVIKLING simulatorversjonen av Old Course. Spørsmålet er om han også kan gjøre det med en eller flere av de gamle driverne.
– Wow! 260 meter carry. Både spilleren og analytikeren er imponert når tallene fra de gamle driverne mates inn.
– Wow! 260 meter carry. Både spilleren og analytikeren er imponert når tallene fra de gamle driverne mates inn.
TEKST Team Norway-coach Jonas Lilja-Tverdal med Magnus Sveen // FOTO Benjamin A. Ward
Jakten på mer lengde starter nå!
Jakter du lavere scorer? Eller kanskje vil du bare ha noe å skryte av til kompisene dine? Det er mange grunner til å elske laaaange driver. Vi hjelper deg i jakten på verdifulle meter!
LILJA-TVERDAL
KRISTIANSEN
SKARPNORD
THORP
Derfor er lengde viktig
De siste årene har vi sett at stadig flere spillere på
touren fokuserer på å øke slaglengdene sine. Det er
ikke tilfeldig. Selv om det er kult å kunne drive ut
kompisene sine, er det ikke det som er hovedårsaken
til at du også bør forsøke å slå lenger. Lengre utslag
gir deg kortere køller på innspillene. Jo kortere køller
du har inn mot green, desto mer presisjon vil du få på
innspillene. Derfor jobber landslagsspillerne i Team
Norway mye med å få mer fart på kølla: Det fører til
lavere scorer – forutsatt at man fortsetter å treffe
fairwayer. En tommelfingerregel er at for hver mph
(miles per hour) du øker køllehastigheten i balltreffet,
øker du slaglengden med cirka to meter. Derfor er den
mest åpenbare måten å øke din slaglengde på å øke
køllehastigheten. Dette får man blant annet til gjennom
god kroppsrotasjon, «lag» i hendene, et effektivt
svingspor og «attack angle» på køllehodet, og at vi
er flinke til å bruke bakken til å skape energi, men
også enklere ting som rent balltreff og korrekt tilpasset
utstyr.
På de neste sidene skal vi gi deg en rekke gode tips til
hvordan du kan få mer lengde – både med driveren
og de andre køllene i bagen.
Rotasjon med driver
For å skape mye fart i kølla er det viktig med god kroppsrotasjon. Det oppnår du gjennom å flytte trykket under føttene på riktig måte, som i sin tur fører til at hoftene og overkroppen roterer. I denne øvelsen skal vi fokusere på rotasjon av hofter og overkropp. For å få hoftene til å rotere bør du la venstre kne (for en høyrespiller) komme litt inn i baksvingen og nærme seg senter av stancen (bilde 1). Her gjør det ikke noe om du løfter litt på venstre hæl for å få til dette. Helt naturlig vil også ditt høyre bein rette seg litt ut (bilde 2). På toppen av baksvingen skal du se for deg at beltespennen din peker i motsatt vei som siktelinjen. Dette skaper masse rotasjon. Rotasjonen i overkroppen henger tett sammen med underkroppsrotasjonen. Et vanlig tips i golfinstruksjon er at man skal rotere overkroppen tilbake slik at man får venstre skulder under haka på toppen av baksvingen. Min erfaring er derimot at det er bedre å tenke at høyre skulder skal bak hodet. Når man tenker at venstre skulder skal under haken, er det fort gjort å bevege seg for langt bort fra ballen (bilde 3). Når du tenker at høyre skulder skal bak hodet, er det lettere å holde kroppen sentrert – det vil si at du ikke flytter deg for mye sideveis. Det er viktig for en effektiv og stabil golfsving. Når du har ladet opp med høyre skulder bak hodet, er du klar for å maksimere hastigheten på vei tilbake ned mot ballen.
En øvelse for bedre balltreff
Å treffe midt i slagflaten («sweet spot») er avgjørende for å maksimere lengden på slagene dine. Generelt er det slik at jo lavere på køllehodet du treffer på driveren, desto mindre loft er det på køllen og jo mer spinn setter du på ballen. Det gjør at du mister lengde. Treffer du høyere opp på bladet, er det mer loft og mindre spinn. For en optimal lengde er det best å treffe midt i kølla, og kanskje til og med litt over midten. Grunnen til at mange slår treerwooden sin bedre enn driveren, er fordi den har litt mer loft enn driveren. Om du treffer ballen på tåen eller hælen på køllehodet har også mye å si for ballbanen og lengden. Et treff på hælen (nær skaftet) fører til mer høyreskru, mens et tåtreff fører til mer venstreskru. En effektiv øvelse for å få bedre balltreff er ironisk nok å trene på å treffe ballen på tåen og hælen. Når du lærer deg å finne de ulike ytterpunktene med vilje, blir det lettere å finne den gylne middelveien og justere seg inn mot midten. Får du et mer bevisst forhold til dette, blir det lettere å finne sweet-spot hver gang!
Den viktige starten
Starten på baksvingen legger grunnlaget for hvordan resten av svingen blir. Dette er dessuten en del av svingen hvor alt skjer forholdsvis sakte, og du har derfor god mulighet til å påvirke hva som skjer senere i svingen. Altfor ofte ser jeg folk som starter golfsvingen dårlig, og det fører til masse kompensasjoner senere i svingbevegelsen. Denne øvelsen hjelper deg å få følelsen av hva som er riktig i en god «takeaway». Øvelsen går ut på stille deg opp til ballen, slippe venstrehånden (for høyrehendte spillere) og legge venstre pekefinger på innsiden av albuen. Derfra skal du i baksvingen føle at armen begynner å knipe på fingeren når køllen er horisontal med bakken. I denne posisjonen er det altfor mange som starter med armene helt stive eller bøyd for mye ut (bilde 4). Videre opp i baksvingen skal du fortsette å kjenne at det kniper hardere rundt fingeren. Fra toppen her har du gitt deg gode forutsetninger for en kraftfull nedsving.
Åpne opp kroppen
Her skal vi lære oss å «åpne opp kroppen» ved balltreffet. Ser du på en baseballspiller i balltreffet, ser du hvor tydelig han har rotert overkroppen og underkroppen for å få ekstra hastighet i slaget. Vi gjør det på akkurat samme måte i golf. Målet er å få brystkassen og hoftene til å peke litt forbi ballen i balltreffet. For å få til det er det viktig at vi holder høyre albue litt bøyd. Vi ønsker også at kneet skal være litt bøyd i nedsvingen og komme inn mot midten av stancen – på motsatt måte som vi ønsket venstre kne inn mot midten i baksvingen. Dette skaper rotasjon og kraft. Med bøyd høyre arm får vi også en litt lavere høyre skulder enn venstre skulder inn i balltreffet. Dette «åpner opp» kroppen automatisk. Dette er viktig både for lengde og presisjon: Dersom jeg har rotert kroppen tilstrekkelig i balltreffet, behøver jeg ikke å «flippe» hendene for å rotere køllehodet. En viktig huskeregel er at når kroppen slutter å rotere, begynner hendene å rotere. Det kommer til å gå på bekostning av stabiliteten. En god øvelse for å trene på hvordan du skal «åpne» opp kroppen, er å gå ned til vannet og forsøke på fiskesprett med en stein du kaster. Teknikken du bruker for å få til dette, er veldig lik følelsen du ønsker å skape i golfsvingen.
To vanlige –én hard
Dette er en øvelse vi i Team Norway bruker mye i trening. Den går ut på å slå to vanlige driver, hvor du visualiserer en «normal» fairwaybredde du skal slå innenfor. Deretter skal du slå én drive hvor du ser for deg et litt mer åpent hull, for eksempel et langt par 5 med mulighet for å nå inn på to slag, og kline til hundre prosent. Repeter dette to ganger slik at du slår ni driver totalt. Dette er en fin måte å trene på hvordan du justerer svinghastigheten din ute på banen basert på hva slags hull du har foran deg. Alt for ofte ser jeg hobbygolfere slå driveren uten mål og mening på driving-rangen. Denne øvelsen lærer kroppen din å slå hardere samtidig som du fortsatt tar hensyn til at du skal treffe fairway.
Bruk føttene riktig
Bakken er en viktig kraftkilde i golfsvingen. Derfor er det viktig å vite hvordan du beveger trykket i føttene dine for å skape kraft. På starten av svingen starter du med trykket fordelt omtrent 50–50 mellom føttene. Når du svinger tilbake, flytter trykket seg bak mot høyre hæl for høyrehendte spillere, men også litt frem mot venstre tå. Når vi svinger ned mot ballen igjen, beveger trykket seg fra tåen på venstre fot til venstre hæl. Samtidig flytter trykket på høyre fot seg fra hælen og frem mot tåen. På slutten av svingen har mesteparten av vekten din flyttet seg over på venstre fot. Bruk gjerne et speil for å se på deg selv hvordan du beveger trykket ditt på føttene i løpet av golfsvingen
Den viktige «lagen»
«Lag» er en av de viktigste kraftkildene i golfsvingen. Lag er en forsinkelse av køllehodet som gjør at du ikke slipper løs all energi for tidlig i nedsvingen før balltreffet. Vinkelen som dannes mellom underarmen og skaftet, bør beholdes så lenge som mulig i nedsvingen før kraften til slutt blir sluppet fri i balltreffet. Legg også merke til hvordan lagen øker i overgangen fra toppen av baksvingen til starten av nedsvingen (bilde 2). Lag er ikke noe du klarer å fremprovosere i nedsvingen, men skjer som en automatisk konsekvens av ting du har gjort tidligere i svingen. Det er likevel noen enkle grep du kan gjøre for å få til mer lag i din nedsving: Du må ikke holde for hardt i køllen, du bør strekke ut venstre tommel når du holder køllen (bilde 4), og du bør forsøke å ha et relativt flatt håndledd på toppen av baksvingen (bilde 6). Hvis du klarer dette, vil du oppleve både mer lengde og bedre balltreff – med alle køller i bagen.
Hold deg sentrert
Vektoverflytting er en viktig kraftkilde. Et viktig prinsipp jeg har i golfsvingen, er at man bør gjøre svingen så enkel som mulig og minimere antall ting som kan gå galt. Derfor bør du forsøke å unngå å flytte deg for mye over på høyre side i baksvingen. Jo mer hodet ditt beveger seg mot høyre i baksvingen (for høyrehendte spillere), desto mer er du avhengig av god timing i nedsvingen. Forsøk å holde deg noenlunde sentrert når du roterer tilbake, det vil si at kroppen roterer rundt senter av stancen – uavhengig av ballposisjonen. På starten av nedsvingen begynner kroppens senter å flytte seg litt mot venstre (bilde 3), og vekten din begynner å flytte seg over mot innsiden av venstre hæl. Herfra handler det om å rotere ordentlig rundt og slippe løs kraften.
«Shaft lean» for mer lengde med jernkøllene
Såkalt «shaft lean», det vil si hvordan kølleskaftet er vinklet i balltreffet, er viktig for å treffe ballen solid. Dette betyr at du skal ha hendene litt foran ballen idet køllen treffer ballen, altså at køllegrepet peker litt til venstre, opp mot din venstre skulder. Shaft lean sikrer at du treffer ballen før bakken, noe som er avgjørende for solide jernslag. Husk at shaft lean varierer mye med hvor bratt du ønsker å slå ned på ballen, og det er derfor vanlig med mer shaft lean med korte jern og wedger, mens lengre jernkøller og wooder har mindre shaft lean. Hva slags slag du ønsker å slå, vil også variere i hvilken grad du lener skaftet frem i balltreffet. Ønsker jeg å slå en lav punch, trenger jeg mer shaft lean, noe som reduserer loftet på køllehodet, mens hvis jeg ønsker å slå så høyt som mulig, forsøker jeg å ha hendene mer rett over ballen. Film gjerne din egen sving med slow-motion-funksjonen på mobilkameraet ditt. Det gjør det enklere for deg å se om du klarer å ha hendene foran ballen i balltreffet.
Slå opp på ballen med driver
For å få optimalt med lengde med driveren er det viktig at du treffer ballen etter at køllehodet har nådd bunnen av svingbuen, det vil si mens køllehodet er på vei oppover igjen. Dette gir deg et godt utgangspunkt for å sende ballen av gårde på en høy ballbane med lite spinn og mye rull. For å få til dette er det viktig at du pegger opp ballen høyt nok. En tommelfingerregel for deg som vil maksimere lengden på drivene, er at oversiden av ekvator på ballen bør være over den øverste kanten på slagflaten på driveren. Deretter pegger du opp ballen langt frem i stancen, på linje med innsiden av venstre hæl. Hvis du gjør alt riktig, vil gjennomsvingen din forhåpentligvis være noenlunde lik hvordan Marianne demonstrerer på dette bildet. Se hvordan kroppen har formet seg som en «omvendt C» etter balltreffet (bilde 2). Det er et tegn på at hun har slått opp på ballen!
Skulderplan
I golfsvingen er det veldig viktig å holde kontroll på skulderplanet, slik at det holder seg konstant gjennom hele svingen og roterer i samme vinkel hele tiden. Det gjør deg mindre avhengig av timing og sikrer en stabil og repeterbar svingbevegelse. Skulderplanet er vinkelen som dannes hvis du tegner en strek i 90 graders vinkel i forhold til vinkelen på overkroppen din (bilde 1). Vær avslappet og svakt avrundet i nakken, og ha blikket på ballen. Hvis du er for bøyd i nakken eller ser for mye opp (bilde 2), er det vanskelig å beholde skulderplanet gjennom hele svingen. Hvis du forandrer vinkelen på skulderplanet slik Marianne har gjort på bilde 4, er det ekstremt vanskelig å spille stabil golf.
DAMENYTT
FRA MAUI JIMNår det gjelder vekt, komfort og soliditet ligger solbrillene fra hawaiianske Maui Jim i toppsjiktet. Her tester vi 2020-modellene Mavericks og Heliconia for damer.
MAVERICKS – AVIATOR STREET MODEL I GULL Mavericks P264-16R – gold er en klassisk Aviator modell med PolarizedPlus2® linseteknologi og MauiGradientlinser. Maui Jim selges kun hos optikere, og veiledende pris på akkurat denne modellen er cirka 3100 kroner. PolarizedPlus2-teknikken holder 100 prosent av skadelige UV-stråler borte og fjerner blending og refleksjoner slik at det blir lettere å se kontraster på banen.
Mavericks har solid ramme og sitter godt på neseryggen, men de er så lette at de nesten ikke kjennes rundt ørene. Linsene er tynne og nærmest ripefrie, og glasset er vann- og oljeavstøtende. Alt i alt er Mavericks et kult valg for aktive golfere som vil ha maks beskyttelse mot solen. Den får et ekstra pluss for designet – dette er en tidløs modell du kan bruke år etter år og like gjerne på kafé som på golfbanen. Med en herlig visshet om at teknologien beskytter øynene maks mot sola uansett hvor du er.
| Veiledende pris: | 3100 kroner |
HELICONIA – SOLID, RØFF ALLROUNDBRILLE Modellen Heliconia har noe av den skarpeste optikken som er tilgjengelig på markedet, og brillene føles som en mur mot solen. Kanskje ikke så rart, med tanke på at de er utviklet på Hawaii. Også disse brillene er utstyrt med PolarizedPlus2® linseteknologien som gjør glassene 20–32 prosent tynnere og lettere enn standard og godt beskyttet mot riper og flekker.
Designet er noe «røffere» enn på Mavericks, så vi ble fristet til å la en golfkompis få teste dem en runde. Han digget optikken. Men, tykk i hodet eller ei – for han ble de for trange. Konklusjon: Heliconia er og blir en damemodell. En solid, sporty modell som sitter som et skudd, beskytter godt mot sol, vind og pollen og som mannen din neppe tyvlåner.
| Veiledende pris: | Circa 3500 kroner |
REN LUKSUS FRA GARMIN
MARQ Golfer er den nyeste golfklokken til Garmin. En luksuriøs lekkerbisken du må grave dypt i lommeboken for å ha på armen.
G armin kommer nå med en golfutgave i sin MARQ-serie. MARQ integrerer teknologi med premium designmaterialer som titan, safir, keramikk, diamantliknende karbonbelegg (DLC), jacquardvevd nylon og italiensk vacchetta-skinn.
Golferutgaven er også produsert i premium materialer. Den 46 millimeter store, golfinspirerte titankassen har en keramisk bezel og inngraverte hullmarkeringer. Remmen på golfklokken er grønn og vevd i noe som heter tritonnylon.
Klokken leveres med over 41 000 internasjonale baner som standard, så det er gode muligheter for at du finner dine favoritter. Underveis i runden hjelper 'Virtual Caddie' deg med å beregne slaget ut fra vind og baneforhold, den gir deg forslag på kølle og viser utformingen av green og flaggplassering. På den tydelige fargeskjermen, beskyttet av en safirlinse, kan du lett lese av avstander til forkant, bakkant og senter av green. Selv i sterkt sollys.
'PlaysLike'-funksjonalitet gjør det enkelt å justere slagene og kompensere for oppover- og nedoverbakker på banen. En annen funksjon, “Hazard View”, lar deg enkelt scrolle for å se ulike hindre på banen.
Klokken har også 'AutoShot'-funksjon. Denne måler automatisk utslag og beregner neste slag. Dette krever at du har Garmin Approach CT10 sensorer. Ved kjøp av MARQ Golfer følger det med tre av disse.
MARQ Golfer er mer enn en golfklokke. Det luksuriøse utseendet gjør at den passer godt både på og utenfor banen. Den har smartklokke-funksjoner som blant annet inkluderer lagring av musikk, Garmin Pay, aktivitetsmåling og håndleddsbasert pulsmåling. Klokken er kompatibel med Garmin QuickFit remmer som gir muligheten til å bytte mellom ulike klokkeremmer. Batterikapasiteten er på opptil tolv dager som smartklokke eller tre runder som golfklokke i GPS-modus.
| Veiledende pris: | 21 699 kroner |
NÅR NYTT OG GAMMELT
SMELTER SAMMEN
Den nye Crafted-kolleksjonen fra Puma blander det vakre fra skomakerhåndverk med nye moderne teknikker. Resultatet er en sko som både er elegant, og som presterer på høyt nivå.
D en nye IGNITE NXT CRAFTED er en premiumversjon av Pumas populære NXT-sko uten spikes. Ved å pimpe den med premium materialer har de skapt en sko de mener gjør seg godt både på som av banen.
Vi starter helt i bunn, med sålen. Med hundre strategisk plasserte hexagon spikes skapes maksimal stabilitet og grep.
I neste etasje finner vi midtsålen. Den er laget av et Pumas “IGNITE”-materiale og skal ifølge dem gi deg en uovertruffen, herlig komfort. Den passer også på å gi energi tilbake til slaget, husk at all kraft starter i bakken. IGNITE-skummaterialet er dekket av en mikrotynn plastfilm for å gjøre rengjøring enklere.
Over der igjen kommer overdelen. Vanntett selvfølgelig og i fire forskjellige fargekombinasjoner: blå/brun, svart/svart, svart/brun og hvit/grå. Foten din holdes godt på plass av PWRFRAME-rammen så du kan gi det du klarer i svingen.
Helt øverst finner vi “salen” eller PWRCAGE. Denne er på “Crafted”-skoen laget av et premium, naturlig skinn. Et materiale som får en flott patina over tid og er med på å skape et unikt utseende til skoen din. Den hjelper samtidig til med å holde foten godt på plass.
| Veiledende pris: | 1299 kroner |
TO INFINITY AND BEYOND!
Sammen med ingen ringere enn Brooks Koepka har Nike nå kommet opp med deres mest innovative golfsko noensinne. En golfsko som føles som en løpesko.
G olfere går mye. Det er ingen hemmelighet. Vi går gjerne opp imot en mil i løpet av en runde golf. Jo skjevere man slår ballen, desto lenger går man. Altså bør fottøyet være av en slik kvalitet at føttene har det godt gjennom hele runden. Dette mente også Brooks Koepka da han i 2017 spurte Nike om de kunne lage en løpesko til han som han kunne spille golf i. Det kunne de.
Koepka har som vane å chippe og putte i løpesko. Av komfortgrunner. Men gir han full gass, har han en svinghastighet på rundt 128 mph. Det er et høyt tall. Det krever stabilitet samt en sko som lar spilleren slippe løs energien. En løpesko vil være litt for “slapp i fisken” og ikke gi nok energi tilbake.
Kilden til all energi i svingen kommer fra bakken. Her kommer Nike Air Zoom Infinity Tour inn i bildet. Designerne hos Nike har analysert hvor man trenger grep i løpet av en golfsving, samtidig som de har jobbet med passform så ikke foten beveger seg inne i skoen.
Den nye skoen består av: En vanntett “Nike Flyknit”-sokk ytterst for super passform. “Nike Zoom Air”-pute under hele foten, en teknologi lånt fra en basketballsko. Midtsåle av typen “Nike React”, velkjent fra deres løpesko. Helt nederst mot gresset sitter en ny “React Traction”-såle som sikrer solid grep. Denne kombinasjonen av materialer og design skal, i følge Nike, gi deg maksimalt med energi tilbake fra bakken mens du svinger. Samtidig som du beholder følelsen av å ha løpesko på beina.
Hvem hadde trodd at en golfsko skulle ha så mye å si? Vel, ifølge Nike så har den det. Såpass mye at svinghastigheten kan øke. Kanskje på tide å oppgradere?
For dem som ikke kjenner til Brooks Koepka: Han har vunnet fire “majors” mellom 2017 og 2019. Med andre ord, en ganske god golfspiller.
Nike Air Zoom Infinity Tour finnes til både dame og herre.
| Veiledende pris: | 1899 kroner |
VISUELL RISTING
FRA BUSHNELL
Bushnell, den absolutt største leverandøren av lasermålere på golfmarkedet, kommer nå med en ny modell som heter Tour V5. Den femte versjonen har noen nye finurligheter.
D et første jeg legger merke til i Tour V5 er den nye Visual JOLT'-funksjonen. I tillegg til at 'JOLT' vibrerer når du treffer flagget med laseren, dukker det nå opp en rød ring rundt hele displayet. Den ekstra visuelle bekreftelsen gjør at man er helt sikker på å ha truffet flagget.
En mindre åpenbar, men veldig kul liten detalj, er magneten på baksiden. Den lar deg feste kikkerten til for eksempel rammen rundt vinduet på golfbilen, golftrallen eller andre steder med metall. Dette gjør den enda mer og raskere tilgjengelig enn tidligere.
Optikken i Tour V5 har også fått seg en liten oppdatering. Den er klarere i fargene og gir bedre kontrast enn tidligere. Samtidig forstørrer den nå seks ganger istedenfor fem som i forrige modell slik at objektene kommer litt nærmere.
TO VERSJONER. Tour V5 kommer i to versjoner, Tour V5 og Tour V5 Shift, der Shift har en ekstra funksjon du kan skru av og på med knappen på siden. 'Spiller som'-funksjonen sjekker høydeforskjellen mellom deg og flagget og gir deg
dermed informasjon om faktisk lengde, men også hvor langt slaget faktisk spiller. Algoritmen er oppdatert i Tour V5 Shift og er nå enda mer presis enn tidligere. Husk at dersom du spiller turnering, må denne være slått av.
Tour V5 er en snerten liten sak som ligger fint i hånden. Den er så lett at det er enkelt å håndtere den med én hånd. Den er lynrask til å fange opp det du sikter på, både nært og langt unna, og jeg liker den nye visuelle bekreftelsen i displayet, som for øvrig er veldig lett å lese. Ingenting å utsette på denne.
| Veiledende pris: |
Tour V5: 3799 kroner Tour V5 Shift: 4799 kroner |
| Vekt: | 225 gram |
| Størrelse: | 11,5 x 3,8 x 7,6 cm |
| Avstandsmåling: | Cirka 4,5–1188 meter (5–1300 yards) |
| Presisjon: | +/- 91.44 cm (1 yard) |
RUSTENT OG RÅTT!
Om du liker det blankt og lekkert, mørkt og mystisk eller rustent og rått er opp til deg. Callaway lanserer en ny modell i Jaws-familien. Den røffe, rå varianten 'Jaws MD5 Raw'.
J aws-wedgene til Callaway ble vi kjent med allerede i fjor. Da kunne vi kjøpe dem i to forskjellige farger: 'Tour grey' og 'Platinum Chrome'. Nå har de lagt til en variant til i lineup’en sin. En som ruster etter hvert som du bruker den. De kaller den for 'Jaws MD5 Raw'.
De nye Raw-wedgene har samme spesifikasjoner som sine søsken. De har de samme
Jaws-rillene med en ekstremt skarp radius for å gi masse spinn og kontroll. De har også
samme formen på hodene, inspirert av tilbakemeldinger fra tour-spillere, men de kommer
nå med to nye såleslipinger. T Grind og X Grind.
Men hvorfor skal jeg ha køller som ruster?
Når en wedge ikke får overflatebehandling,
beholder stålet gjerne noen egenskaper som gjør at følelsen blir bedre i balltreffet. En
annen fordel er at den ikke skinner når solen treffer den. Dette kan være et lite problem
med de blankeste i krom. Proffene på tourene rundt om i verden er veldig glade i rawwedger.
Dette er av samme grunner som for oss andre, men også fordi det er lettere å
finjustere hodene ved å slipe sålen, justere loft og lignende uten å ødelegge finishen.
Spinner rustne wedger mer? Niks! Den myten kan vi legge død her og nå. Rust skaper
ikke ekstra spinn. Spinn er det rillene som tar seg av. Og hvordan du treffer ballen
pluss en haug med andre faktorer selvfølgelig. Rust handler om utseende og følelse.
Kanskje aller mest det første.
| Veiledende pris: | 1699 kroner |
| Såleslip: | C, S, T og X Grind |
| Loft: | 50, 52, 54, 56, 58, 60 og 62 grader |
| Venstre: | 52, 56 og 60 grader (S Grind) |
DET ER INNSIDEN SOM TELLER
Det siste flaggskipet i wedgefamilien til Cleveland Golf heter RTX ZipCore. Den er både ny og klassisk på en og samme gang. På innsiden har den fått en skikkelig oppdatering, mens på utsiden har den det gode, gamle, tradisjonelle wedge-utseendet.
F undamentet i RTX ZipCore er en kjerne med et slags skummateriale med lav tetthet. Teknologien som har blitt veldig populær i jernkøller, dukker nå også opp i wedger. ZipCore gjør at tyngdepunktet i hodet flyttes. Den gjør også at treff som er høye eller lave på slagflaten, blir mer tilgivende. Dette skal føre til at du får jevnere spinn og lengdekontroll på hvert slag. Følelsen i balltreffet skal også være bedre enn før.
I slagflaten finner vi også en nyhet. UltiZip-rillene er skarpere, dypere og tettere enn tidligere. Kombinasjonen skal gjøre at Ulti- Zip gir deg mer spinn. En ny type varmebehandlig av slagflaten gjør rillene mer slitesterke slik at de fortsetter å gi deg masse spinn i runde etter runde.
RTX ZipCore kommer i en rekke forskjellige konfigurasjoner. 'MID Sole', som kanskje kan ses på som standard, får du i 46 til 60 grader. 'LOW Sole' får du i 56 til 62 grader, mens i 'FULL sole' kan du velge innenfor 54 til 60 grader. Alle tre kan du få i fargene 'Tour Satin', 'Black Satin' og 'Tour RAW'. 'Tour RAW' er den ubehandlede varianten som ruster, men den må spesialbestilles.
Er du interessert, må du dessverre vente til utpå høsten før du kan putte denne i bagen. Den slippes ikke før i slutten av september i år.
| Veiledende pris: | Ukjent |
| Standard skaft: | True Temper Dynamic Gold Spinner Tour Issue |
| Standard grep: | Golf Pride Tour Velvet 360 |
MYKE VIBBER
FRA CALLAWAYChrome Soft fra Callaway har fått seg en skikkelig oppdatering. Alt er redesignet, fra innerst til ytterst.
T oppballen til Callaway har for mange golfere vært et populært valg i flere år på grunn av sin gode, myke følelse kombinert med gode lengder. I fjor møtte den likevel noen skjær i sjøen da de ble anklaget for å ha litt varierende kvalitet i produksjonen. Dette har Callaway tatt til seg. Hele kula er nå redesignet. Alt fra kjerne til skall er nytt. Også produksjonslinjen på fabrikken er oppdatert for å kunne levere høy kvalitet i alle ledd.
Den nye ballen skal ifølge Callaway være raskere og gå lenger med hver eneste kølle i bagen. Kjernen i ballen består av to deler. Den indre kjernen har blitt større og skal gi deg høyere ballbane og lavere spinn på de lange slagene. Den ytre delen av kjernen er tynnere, noe som gir en mer penetrerende ballbane og mer spinn med wedgene. Coveret er tynnere enn tidligere og gir fortsatt den myke følelsen. Flyve-egenskapene til ballen er også forbedret gjennom en oppdatering av aerodynamikken. Dette skal gi mer lengde.
I tillegg til Chrome Soft får du også en Chrome Soft X. Denne passer bedre til spillere som liker å forme slagene sine, og som slår litt hardere på ballen. Altså er den ikke like tilgivende som Chrome Soft som i utgangspunktet skal ha en rettere ballbane. Den føles også noe hardere enn sin navnebror.
Chrome Soft får du i tre versjoner: “vanlig” uten visuelle hjelpemidler, med Triple Track eller Truvis. Du kan velge mellom hvit og gul i alle variantene. Chrome Soft X får du i hvit, hvit med Triple Track eller gul med Truvis.
Callaway selv sier: “This Ball Changes Everything”. Det får tiden vise, men den blir nok å finne i mange fairwayer (og skogholt red. anm.) også i år.
| Veiledende pris: | 499 kroner (per dusin) |
FULL FRES
FRA BETTINARDIBettinardi er en av få putterprodusenter som ikke bruker innlegg i slagflaten. Her skal alt freses. Heldigvis er de gode på det.
BB-SERIEN. Bettinardi BB er en klassisk putterfamilie i veldig gjenkjennbare former. Den består i år av fire hodeformer, alle i svart med hvite siktedetaljer. Tre er bladputtere, mens den siste har en malletform. Valget mellom disse handler mye om preferanse, men også om svingspor. Modellene har varierende mengde 'tåheng' som gjør at de passer forskjellige spillere. BB1-Flow har mest tåheng, og BB45 er helt balansert, uten tåheng.
BB-serien kommer i modellene BB1, BB1-Flow, BB8-Wide og BB45 samt en BB1 for de som er links-spillere. Det svarte køllehodet er frest ut fra en blokk av mykt karbonstål.
Selv om fresing er Bettinardis greie, så freser det jo ikke akkurat av designet i den nye BB-serien. Likevel er dette lekre, klassiske puttere med stramme linjer, og man kan se at det er godt håndverk.
INOVAI 6.0. Der BB er klassisk i sin form, er Inovai litt mer fremoverlent i sin design. Hodet her er laget av en miks av metaller. Slaglaten er frest i stål, mens den blå bakdelen med 'hoggtenner' er av aluminium. Denne komboen gjør at de kan fordele vekten i køllehodet på en måte som gjør den mest mulig tilgivende med høy MOI.
Den blå- og platinafargede putteren har hvite siktelinjer som rammer inn ballen godt. Hodene på de tre modellene er helt like, så her handler det kun om svingspor når du skal velge din modell. Du kan velge mellom tre forskjellige halsdesign: 'S neck' med litt tåheng, 'Crescent neck' med moderat tåheng eller 'CTR' som er face balanced.
WE DON’T BELIEVE IN INSERTS! Bettinardi bruker ikke innlegg i putterne sine, men freser alle ut fra en solid blokk av metall. De mener at innlegg er for upresise. Det er meget mulig, men her er det nok delte meninger. Uansett, Bettinardis puttere har alltid herlig følelse, og de ser jo unektelig bra ut.
| Veiledende pris: |
BB-series: 3995 kroner Inovai 6.0: 4695 kroner |
VASK DEG TIL BEDRE SCORE
Grepene er eneste kontakten vi spillere har med golfkøllene. Slitne, gamle grep hjelper ingen. Her kommer et par enkle og billige vedlikeholdstips for å forlenge levetiden og gi deg en bedre forutsetning for å score bedre.
F ett, salt, vind, sol, regn og varme. Dette gjør at gummien vi tviholder oss til, blir glatt og hard over tid. Jo lengre tid det går, desto mer må vi tviholde. Størrelsen på slicen øker antagelig i takt med hvor hardt du holder i grepet.
Ingenting er som rykende ferske grep, og jeg anbefaler at du bytter alle dersom de begynner å bli harde og glatte. Men det koster, og i disse rare tider er kanskje ikke nye grep øverst på prioriteringslisten til privatøkonomien. Heldigvis finnes det løsninger, i hvert fall i mange tilfeller.
Første steg til bedre grep er vedlikehold. Spesielt nå om sommeren når vi bruker solkrem, er det viktig å vaske grepene i ny og ne. Dette gjør du med oppvaskmiddel og vann. Husk å skylle godt.
Noen ganger holder det ikke med kun såpe og vann. Da må vi kraftigere til verks. Hvis ikke grepene dine er så slitne at de må sendes ut på de evige jaktmarker, kan du med litt kjærlighet, sandpapir, oppvaskmiddel og vann få tilbake “nye grep”-følelsen. Trikset er å fjerne litt gummi helt ytterst slik at “ferskere gummi” kommer frem i dagen.
DU TRENGER.
- Sandpapir (ganske fint)
- Oppvaskmiddel blandet med vann
- Oppvaskbørste
- Håndkle
SLIK GJØR DU:
- Puss grepene lett med sandpapiret. Tanken er at du skal “rubbe dem opp litt” og fjerne det “blanke” laget.
- Vask grepene med børste, oppvaskmiddel og vann. Dette fjerner skitt og fett.
- Skyll vekk all såpen når du er ferdig med vaskingen, og tørk med håndkle. Såpe i grepene kombinert med regnvær på din neste runde er ingen optimal kombinasjon.
OBS: Dette vil kun fungere på grep av den mest vanlige, “gode gamle typen”: gummi eller gummi med cord. Det vil ikke virke på grep av type som for eksempel Winn, puttergrep fra Superstroke eller lignende.
Mandag 8. juni klatret Golf-Norge over det magiske tallet. Da Heidi Borge (48) meldte seg inn i Oppegård GK, ble hun medlem nummer 100 000.
E r det sant? Det hadde jeg ingen anelse om! Heidi Borge rakk knapt å fullføre helgens Veien til Golf-kurs før hun ble registrert i Golfbox og ringt opp av Norsk Golf. Hun har startet med golf av helt andre grunner enn å bli et rundt tall i registeret.
– Jeg har bare vært på driving rangen et par ganger tidligere. Begge foreldrene mine var ivrige golfere, men etter at pappa døde for fem og et halvt år siden, har ikke mamma orket å tenke på golf en gang.
GJØRE NOE SAMMEN. Men da Heidi ringte før helgen og fortalte at hun endelig hadde meldt seg på golfkurs, gikk mamma rett ut i boden for å pusse støvet av det gamle utstyret.
– Mamma er min motivasjon for å starte, sier Heidi.
– Jeg vil få henne i gang igjen. Jeg gleder meg til å gjøre noe sammen med henne, ha noe felles, en aktivitet vi kan dele. Vi kan ikke bare sitte hjemme hver for oss og drikke kaffe.
Samtidig var det flere faktorer i livet som endelig stemte.
– Jeg har tenkt på det en stund, men med barn i huset har det ikke vært lett å finne tid. Nå er sønnen min 16. Jeg har ei venninne som også ville begynne. I tillegg har vi en felles venninnegjeng i Sandefjord som allerede var godt i gang. Vi kunne ikke bli helt «utafor» heller.
– Hvordan opplevde du kurset?
– Det var veldig moro. Jeg likte at det var så praktisk, med teori ute på banen. Og så blir du raskt kjent med nye mennesker, hyggelige folk. Et godt miljø er viktig når sporten i seg selv kan være ganske frustrerende, ler hun.
For 54-handicaperen kjenner seg selv godt.
– Jeg blir fort ivrig når jeg først begynner med noe. Det er én av grunnene til at jeg ikke har startet før. Jeg har anlegg for å bli bitt av ting.
Men det har jeg tid til nå. Jeg gleder meg til rundene med mamma og håper å få i gang mannen min også. Han har spilt golf før, forteller Heidi Borge.
EN LEVENDE KLUBB. I Oppegård GK jubles det over den økte tilstrømmingen til golfen. En ekstra opptur er det med medlem nummer 100.000 i rekkene.
– Vi skal ta godt vare på Heidi og de andre. Vi har fulle VTG-kurs ut juni, og sånn har det vært siden vi startet kursene i vår, sier daglig leder Frode Valle.
En klar tanke ligger bak når Oppegård i fire år har sett en netto økning i medlemstallene.
– Folk skal trives her. Vi bygger miljø og ønsker oss en levende klubb. Resultatet er stor aktivitet, mange juniorer og flere medlemmer.
Når golfsporten nå opplever en «mini-boom», er oppgangen sunnere enn da alle piler pekte til himmels rundt årtusenskiftet.
– Nå kommer ikke folk fordi golf er trendy, men fordi de vil være sammen om en hyggelig aktivitet i et koselig miljø, mener Frode Valle.
Oppegård-sjefen får støtte og ros fra forbundet.
– Da vi i fjor høst satte oss et mål om 100 000 golfspillere innen utgangen av 2023, var det i overkant ambisiøst etter ti års nedgang, medgir generalsekretær Tor-Anders Hanssen.
– At vi når dette tallet bare sju måneder senere, er spesielt. Og i dag er det ikke så viktig å se på årsakene.
– Vi har en korona-effekt og en Viktor-effekt, men
det viktigste arbeidet skjer i klubbene. De har gjort
en kjempejobb. Så dette er en dag for å hedre alle de
daglige lederne. Klubbene har tøffe år bak seg. Og i
tillegg er vi såvidt i gang med 2020. Det kan bli moro.
Oslo GK har endelig fått et spektakulært klubbhus som står i stil med golfbanen for øvrig. Nå vil «alle» spille på Bogstad. Faktisk litt for mange...
K lokken er 07.35 om morgenen. Kaffekoppen er allerede halvveis fortært. Alle andre programmer på datamaskinen er lukket, og golfbox.no er den eneste åpne fanen i nettleseren. Den klamme hånda har allerede stilt inn pekefingersiktet over F5 på tastaturet. «Oppdater». «Oppdater». «Oppdater».
Så slår klokken 07.36. Sannhetens øyeblikk.
Nå gjelder det. Stødige hender. Et
bestemt trykk. Raskere enn Lucky Luke
på avtrekkeren.
F5.
Timeglass. Ingenting skjer.
F5. Fortsatt står timeglasset og slurer på skjermen.
Hvorfor NÅ? Hvorfor MEG?
F5 igjen. Alle gode ting er tre. Endelig inne! Men hva f**?!?! Fullbooket! Allerede?
I 2020 har golfklubber over store deler av landet opplevd et trykk på banene sine som mangler sidestykke. Sannsynligvis må vi skru tiden tilbake til golfboomen på 2000-tallet for å finne lignende tilstander, men med koronakrise, stengte grenser og attpåtil en Viktor Hovland-effekt har det nok aldri vært større aktivitet ute i Golf-Norge enn det er nå.
Ingenting kan likevel måle seg med de elleville tilstandene det har vært hos Oslo Golfklubb første halvdel av sesongen. Helt siden banen åpnet 7. mai, har spillekåte golfere stått i kø for å kunne boltre seg på Norges eldste golfklubb, men prosessen med å få seg en starttid har omtrent blitt like krevende som å skaffe seg billett når Karpe Diem bestemmer seg for å fylle opp Oslo Spektrum.
– Det er ikke mulig å få ut mer enn drøye 300 spillere på banen per dag. Da er det fullt. Akkurat nå er det klubbens største utfordring, sier Oslo Golfklubbs daglige leder, Niels Vik til Norsk Golf.
På grunn av det enorme påtrykket har klubben sett seg nødt til å innføre en rekke restriksjoner på tilgangen til banen. Siden det har vært vanskelig å bestille starttid på banen, er det nå begrensninger på hvor mange bookinger man kan ha inne i golfbox samtidig. Hver mandag formiddag er det satt av tre kvarter forbeholdt klubbens eldste medlemmer til å reservere starttid, hvor eneste mulighet til å bestille starttid er via telefon. Enn så lenge er det heller ikke plass til greenfeespillere og når dette bladet går i trykken, er banen kun forbeholdt medlemmer og deres gjester. Og når det først åpnes for gjestespill? Da må du punge ut 1500 kroner for en runde – Norges dyreste greenfee, med 250 kroners margin.
Medlemmer må på sin side betale 14 300 kroner i året i ordinær årskontingent. Da har de også betalt 50 000 kroner i innmeldingsavgift etter å ha tilbragt flere år på venteliste.
Men er det verdt det? Vi skal ikke begi oss ut på noen argumentasjon for hvor mye det er verdt å betale for å spille golf, men fra man kommer inn på klubbens område første gang og ser det spektakulære klubbhuset, til man pegger opp på det prikkfrie og velfriserte første teestedet, skjønner man at dette blir en golfopplevelse utenom det vanlige – og ikke minst en forståelse for hvorfor det koster å produsere golf i denne klassen.
I 2008 gikk banen gjennom en omfattende ombygging som løftet kvaliteten på spilleflatene helt opp på høyde med de beste banene i Europa. Det ble lagt SubAir-system under alle greenene, en underjordisk vannsuger som sørger for at greenene holder seg tørre selv i regnvær. Fairwayene fikk kunstig sandgrunn («sandcapping») for å bedre dreneringen, og fairwayer, greener og teesteder ble sådd med krypkvein – en gressort som ifølge Norges Golfforbund er fellesnevner for mange av de mest ambisiøse golfbanene. Krypkvein krever imidlertid intensiv pleie. Det er ikke noe problem på Oslo GK, der banemannskapet består av hele 20 personer: 5 på helårsbasis og 13-15 sesongarbeidere.
Banen er en klassisk parkbane i forholdsvis kupert terreng, med slående vakker beliggenhet langs Bogstadvannet. Med hele seks utslagssteder å velge mellom kan banelengden varieres fra 4051 til 6276 meter. Banen har forholdsvis brede fairwayer og strategisk plasserte fairwaybunkere som gir mange valgmuligheter fra tee, men skogkanten og andre typer problemer kryper ofte tett inntil fairwaykanten. Det er et kompakt layout hvor flere av hullene går på kryss og tvers, så du må belage deg på å smøre strupebåndet og rope «fore» så høyt at du skremmer kanadagjessene som koser seg langs Bogstadvannet. Og det er langs Bogstadvannet de virkelig store høydepunktene på runden kommer som perler på en snor: Strekningen fra hull 12 til 16 er sannsynligvis den mest imponerende strekningen av golfhull i hele Golf-Norge.
Åpningshullet spilles i kraftig nedoverbakke. Høydeforskjeller er noe du ofte må kalkulere med i løpet av runden. (Foto: Benjamin A. Ward)
Banen har et kompakt layout – spesielt på de første ni. (Foto: Benjamin A. Ward)
Fra hull 12 starter det som sannsynligvis er Golf-Norges mest imponerende strekning av golfhull på rad. (Foto: Jacob Sjöman)
Slår du for kort på utslaget på 12, kommer trærne i veien på innspillet. (Foto: Magnus Sveen)
I 2016 ble hull 14 kåret til Norges beste par 4-hull av Norsk Golf. (Foto: Jacob Sjöman)
Hull 13 byr på risk-reward-muligheter langs Bogstadvannet. (Foto: Jacob Sjöman).
Mang en drøm om lave scorer har druknet på utslaget på hull 14. (Foto: Magnus Sveen)
Mens fairwayene på Oslo GK er romslige, er greenene relativt små. Hellingene på greenene kan være vriene å lese, men hvis du lykkes med å legge langputtene nær hullet, er det ingen unnskyldninger hvis du bommer på kortputtene. Greenene er så jevne at de nesten ser fotoshoppet ut.
Greenene er såpass ondulerte og raske at det er viktig ikke å bomme på innspillene på «feil» side, noe som tilfører et ekstra strategisk element som bare finnes på et fåtall andre baner i Norge. Strategi var også et av nøkkelordene til Steve Forrest som har tegnet banen:
– Målet vårt var å få spillerne til å tenke på valgmulighetene de har på hvert eneste slag. Samtidig ønsket vi å fremheve det vakre og det morsomme ved golfopplevelsen ved å utnytte de ekstraordinære greenplasseringene på hull 7, 11, 12, 13, 14 og 16. Den naturlige skjønnheten på området har alltid vært der. Vi har ganske enkelt fremhevet det på en måte som ytterligere løfter statusen og ryktet til Oslo Golfklubb, sa Forrest etter at anlegget ble gjenåpnet etter ombyggingen for elleve år siden.
Som sagt, så gjort. Oslo GK har vært fast inventar ved toppen av listene i norske og internasjonale kåringer av Norges beste golfbaner. Noen baner har mer utfordrende banedesign. Andre har enda raskere greener. Andre kan skilte med enda heftigere naturomgivelser. Men spør du en vilkårlig hobbygolfer i Norge hvilken bane hun eller han har mest lyst til å spille i Norge, er sannsynligheten stor for av svaret er Bogstad. Nå har praktanlegget attpåtil fått ytterligere løft.
Når du ankommer Oslo GK nå, er det første som møter deg, det spektakulære nye klubbhuset, som står i skarp kontrast til det gule trebygget som ble revet for litt over et år siden.
Klubben brukte lang tid på å evaluere om de skulle rehabilitere det gamle klubbhuset eller bygge nytt. På innsiden av de gamle veggene ble det avdekket flere feil og mangler som det måtte gjøres noe med i løpet av et par år. Det ville koste et tosifret millionbeløp å fikse dette.
Utsikt mot storslagne Bogstad gård fra høyden mellom hull 14 og 15. (Foto Jacob Sjöman)
På det korte hull 16 er Bogstadvannet i spill igjen. (Foto: Jacob Sjöman)
Hull 15 er et massivt par 5-hull der du må holde tunga rett i munnen hele veien til green. (Foto: Jacob Sjöman)
– Det er mye penger å bruke på noe medlemmene ikke ville se forskjell på, sier Niels Vik til Norsk Golf.
Når klubben bestemmer seg for å satse, pleier de å gjøre det helhjertet. Denne gangen ble heller intet unntak.
I november 2017 vedtok klubbens medlemmer å bygge nytt klubbhus for 57 millioner kroner. I ettertid viste det seg imidlertid at kostnadene ble høyere enn antatt. Dermed måtte klubbens medlemmer møtes på nytt i et ekstraordinært årsmøte i november 2018 for å diskutere finansieringen av merkostnadene uten å belaste medlemmene ut over det som ble vedtatt året før. Og nok en gang vedtok årsmøtet nytt klubbhus – denne gang mot én stemme. Siden den gang har det vært full gass.
2019 er en golfsesong utenom det vanlige for klubbens medlemmer: Parallelt med at de måtte ta til takke med noen enkle brakker som proshop, og at kafeen var inne i et stort telt, byttet klubben også ut gresset på alle greenene og startet sesongen med provisoriske greener.
Det nye greengresset ble produsert i Portugal og da gresset ble klart, ble et gressareal tilsvarende to store fotballbaner fraktet i kjølebiler gjennom Europa. Vel fremme i Norge jobbet to arbeidslag med opptil atten personer med å legge ut to–tre greener per dag. I tillegg ble det foretatt avretningsjusteringer på et par greener klubben har hatt dreneringsutfordringer med etter ombyggingen i 2008.
De nye greenene ble spilleklare i løpet av sesongen, men trengte hele sesongen på å «sette seg» ordentlig. Da banen åpnet for 2020-sesongen, var de imidlertid helt strøkne fra første øyeblikk. Og banen har nå et klubbhus som matcher.
– Klubben har fått et kjempeløft, og tilbakemeldingene på det nye klubbhuset har vært unisont positive. Det var mye historie i veggene i det gamle klubbhuset, og mange syntes nok det var vemodig å ta farvel med det, men når vi nå sitter her i dette nye praktbygget, er det ikke lenger noen som lurer på om det var riktig avgjørelse, sier Niels Vik.
De som syntes det var nervepirrende å slå ut på første tee foran den gamle klubbhusterrassen før, har ikke akkurat fått det noe enklere med den nye gigantiske verandaen som har panoramautsikt over første tee og hele golfanlegget.
Muligheten for helårsdrift var hovedargumentet da klubben bestemte seg for å bygge nytt. I første etasje er hele 450 kvadratmeter avsatt til innendørs treningsmuligheter og gym, og i løpet av høsten åpner klubbens nye Trackman-simulatorsenter. Golf hele året stemmer godt overens med klubbens nye visjon som har blitt endret fra «et fantastisk sted å være» til «golfglede hele livet».
For å sørge for at det 2000 kvadratmeter store klubbhuset glir best mulig inn i landskapet, og at bygningsvolumet er så lite som mulig, er store deler av bygningen plassert i en delvis underjordisk steinkledd sokkel. Dermed har golfrelaterte funksjoner som golfbutikken og garderobene direkte adkomst til golfbanen.
Klubbhuset har et supermoderne og strømlinjeformet uttrykk med utstrakt bruk av betong og glass, men oppleves likevel verken som for prangende eller kjølig. Mye av veggpryden i det gamle klubbhuset er ivaretatt, mens treverk på tak og vegger i kombinasjon med varme og dempede farger på interiøret står i kontrast til de harde byggematerialene og bidrar til å skape en hyggelig atmosfære.
Klubbhusprosjektet ble finansiert gjennom en kombinasjon av banklån, private bidrag fra Lucy Høeghs og Leifs Høeghs stiftelse, 12 millioner kroner fra Oslo kommune, 4,6 millioner kroner i spillemidler, 1300 kroner i kontingentpåslag på medlemmenes årskontingent, etablering av livsvarige aktive medlemskap og gaver fra medlemmer.
I tillegg til de fem millioner kronene på greenprosjektet betyr det at klubben i løpet av de siste to årene har brukt over åtti millioner kroner på å oppgradere det som allerede var et av Europas mest komplette golfanlegg.
Har det vært verdt det? Vi lar bildene tale for seg selv...
Med sommerferien allerede godt i gang er det på tide å lære seg å ta bedre oppstilte bilder av dine nærmeste. I denne utgaven vil Norsk Golfs fotograf at du skal kle opp barna dine, komplimentere svigers og lage et bandbilde av familien.
J eg har tidligere snakket varmt om å være flue på veggen og ikke iscenesette når du fotograferer. Dette er en fremgangsmåte som fungerer godt når du er oppe i en situasjon der ting utspiller seg foran deg, men som ofte ikke fungerer like godt når du skal portrettere en person.
I et portrett kommer man ekstra tett på personen man fotograferer. Det handler om at du som fotograf gjennom en eller flere bilder skal gi et lite privat innblikk i den som er avbildet. Ofte er det bitte små elementer som avslører dette. Det kan være blikket, kroppsspråket, hendene, gangen, klærne – ja egentlig hva som helst som viser særpreget.
Enkelte fotografer kaller portrettsjangeren for en svevende dans. Når man fotograferer, er man nesten alltid i bevegelse, og man er avhengig av at begge parter bidrar for at det skal flyte. Nøkkelen til dette er god kommunikasjon. Når jeg portretterer mennesker, er jeg opptatt av at fotograferingen nærmest skal foregå som en samtale. Først og fremst er dette viktig for at den som fotograferes skal føle seg avslappet, og for at det skal være god stemning, men også for å kunne få innspill til nye bilder underveis. Husk også å dra på med komplimenter. En person som føler seg flink og sett, gir ofte litt ekstra tid til deg.
Positur og lys er også viktige elementer i et portrettbilde. Her er det viktig at du bruker tid på å observere underveis og se hva du selv synes fungerer. Noe som kan fungere bra på én person, kan plutselig ikke fungere i det hele tatt på en annen. Du kan også ta ting et hakk videre ved å sette personene i et annet miljø enn de er vant til, kle dem opp etter et konsept eller gi dem rekvisitter. Kun fantasien din setter grensen! Som alltid: husk å variere bildeutsnittene dine. Gå tett på, enda tettere enn du føler deg komfortabel med og gå langt unna så du får personen i helfigur. Et rikt bildeutvalg er et godt bildeutvalg.
Helt til slutt: Husker du jeg ba deg ikke bruke portrettfunksjonen på mobilkameraet ditt? Nå skal du få lov til å bruke den igjen.
O m det ikke er utfordrende nok å ta gode portrettbilder, så er det å fotografere gruppebilder enda et hakk vanskeligere. Nå skal du ikke ta hensyn til én person, men kanskje fire, åtte eller tretti stykker! Alle husker de tradisjonelle gruppebildene fra da man gikk på skolen: To eller tre rader med mennesker som står tett inntil hverandre og ser i kamera.
Jeg vil at du skal glemme denne tradisjonelle fremgangsmåten og i stedet for tenke bandbilde. Opp igjennom årene har det vært mange legendariske bandbilder, både i positiv og negativ forstand. Fellesnevneren for de beste bildene er at fotografene har turt å utfordre det tradisjonelle gruppebildet og skapt noe originalt gjennom spennende komposisjoner, poseringer, utsnitt og lys. Disse grepene kan du også ta når du selv fotograferer. Dersom du har samlet familien til selskap hjemme i hagen i sommer og vil forevige dette, hvorfor ikke spre dem utover hagen og skape en scene med masse spennende som skjer gjennom hele bildet? La noen klatre opp i et tre, plasser bestemor i hengekøya, la de minste barna løpe mot kameraet, spyl svigers med hageslangen – nok en gang så setter kun fantasien grenser. Pass på at alle synes godt, at bildet er skarpt fra forgrunn til bakgrunn og at det er et jevnt lys på alle sammen. Prøv også å bygge bildet i bredden og høyden så det skjer noe i alle kanter, da får du et mer dynamisk og livlig bilde.
Husk at et slikt gruppebilde fort kan ta en god
stund å ta da det er mange detaljer å ta hensyn til.
Det at en person flytter seg én meter, kan være
nok til at bildet kommer helt ut av balanse. Selv
om det skulle koste deg mye strev og skriking, så
er det en herlig følelse når alt klaffer. Den dagen
dette bildet går opp på veggen, skal jeg love deg at
et slikt bilde vil gjøre mer inntrykk enn et traust,
tradisjonelt gruppebilde!
Benjamin A. Ward (30) har jobbet som frilansfotograf for Norsk Golf siden 2012. Han er utdannet fotojournalist fra OsloMet og jobber med journalistiske og kommersielle prosjekter for en rekke norske og internasjonale kunder.
– Jeg er glad jeg ble smitta, sier Enok Mørk. Han snakker ikke om koronaviruset, men om golfbasillen.
D et er ikke så lett å få vridd en trestubbe! Vi er på Ski Golfklubb, som også går under Norges mest treffende navn på en golfbane, Smerta. Enok er ikke fornøyd med lengden på alle slagene, men han er utrolig fornøyd med at han fant golfen.
– Det skulle vært blå resept på golf! Så mye glede som dette har gitt meg – og så mye bedre kropp jeg har fått. Denne sporten og dette miljøet på Ski er helt fantastisk, skryter mannen som fyller 87 i oktober.
Men historien om hvordan Enok begynte med golf er like fantastisk. I januar i fjor mistet han kona etter over 60 års ekteskap. Det ble tunge stunder hjemme. Så tunge at det gikk på helsa løs. Enok gikk opp til 110 kilo og hadde vondt både her og der.
På vårparten skjønte han at han måtte gjøre noe. Så fikk han for seg at han skulle oppsøke et område hvor han i begynnelsen av 1950-årene hadde vært med på å gå manngard etter en savnet jente. Området var Smerta. Jenta ble funnet voldtatt og drept, så Smerta svarte godt til navnet – slik det også gjorde da stedet i mange år var en husmannsplass.
Nesten 70 år etter var Enok tilbake på området som i 1994 hadde fått golfbane. Han ble stående og se på VTG-ansvarlig og æresmedlem Harald Haugan som hadde nybegynnerkurs for et kjærestepar.
– Vil du bli med? spurte Harald. Jo, Enok sa seg villig til å prøve.
Enok Mørk med gode venner på Smerta. Finn Viggo Amundsen (t.v.) og Harald Haugan.
Den da 85-årige Follo-mannen fikk umiddelbart en ny gnist i livet. Lørdag og søndag gjennomførte han kurset. Mandag var han i butikken og kjøpte golfutstyr! Siden har han spilt – opptil fem ganger i uken. Da banen var stengt i tre uker på grunn av pandemien, kom han og plukket baller rundt rangen i stedet.
– Jeg mente at det bare var tull å fly der med ei kølle og spille golf. Nå har jeg nærmest flyttet hit. Vekta har gått fra 110 til 105, og de plagene jeg hadde i skuldre og bein er nesten borte. Det kan ikke beskrives hvilken glede dette har gitt meg, forteller Enok, som gjerne vil ha med flere i sin aldersgruppe.
– Hvorfor ikke engasjere en eldreklubb? Dette er noe alle kan drive med. Det er synd at så mange blir sittende stille på sine eldre dager og visne bort. De greier jo ikke å løfte kaffekoppen til slutt, sier mannen som nå spiller to 9-hullsrunder og to 18-hullsrunder i uken.
– Han skulle gjerne spilt en femte dag også, men legen har bedt ham roe ned, ler Harald Haugan – mannen som fikk ham med, og som også følger ham opp.
– Jeg har sett stor forskjell på psyken til Enok etter at han begynte å spille golf. Han trives i miljøet her, og miljøet trives med ham, sier Haugan.
Enok har 35,5 i handikap, men har prestert 49 slag på par 35-banen. Han synes alt med golfen er like moro.
– Jeg blir forbanna når jeg bommer, men når du treffer, så er alt like moro igjen. I min alder tar det tid å lære seg ting ordentlig. Men jeg har gode læremestere, sier Enok og nikker mot formann Bjørn Forsmo, medspiller Finn Viggo Amundsen og Haugan. Sistnevnte betegnes som den idrettslige og snille utgaven av viruset.
– Harald er smittsom, sier Enok.
Selv håper Enok Mørk å smitte andre eldre
med golfbasillen.
Send ditt forslag til: redaksjon@norskgolf.no
Koronakrise, mye bra vær, baner i fantastisk stand og Viktor Hovland-effekt har ført til stappfulle golfbaner over store deler av landet. Nå har Golf-Norge bikket 100 000 medlemmer igjen og går mot det første året med medlemsøkning på over ti år!
Endelig er verdens beste golfspillere tilbake i sving. Det er riktignok ikke helt det samme å se på golf uten publikummere, men det er uansett herlig å se golf på TV igjen. Vi har vært sulteforet!
Han virker som typen som golffans enten elsker eller hater, men man kan ikke annet enn å la seg imponere over hvor metodisk Bryson DeChambeau er når han går til verks for å forbedre spillet sitt. Da han dukket opp på golfbanen igjen etter koronapausen, så han ut som en bodybuilder, og plutselig har han blitt den lengstslående spilleren på hele touren. Han sier det har tatt spillet hans til nye høyder, og skal vi tro resultatene i hans første turneringer etter pausen, kan Rory, Koepka & co snart få en ny utfordrer i verdenstoppen.
Ekstra påtrykk på golfbanene betyr også ekstra slitasje. Dessverre ser vi alt for ofte at spillere slurver med å fikse skader etter seg selv på golfbanen. Vi minner om å alltid fikse nedslagsmerker og oppslåtte torver. Det kommer både deg selv og alle andre golfere til gode!
Under RBC Heritage i South Carolina ble Nick Watney den første PGA Tour-spilleren som testet positivt for COVID-19 og måtte dermed trekke seg fra turneringen umiddelbart.
Mens store deler av Golf- Norge har kunnet juble over en strålende sesongstart, har historien vært en helt annen i Nord. Vi krysser fingrene for at de som har ventet på noe godt, ikke har ventet forgjeves!
- 1. Det er mange hobbyproer der ute. Når tipsene en sjelden gang også fungerer, blir det som å kaste bensin på bålet. (@golfersdoingthings)
- 2. Tilstanden på amerikanske golfbaner ser ut til å ha vært den samme som i Norge. Hvem skulle trodd på starten av sesongen at en verdensomspennende pandemi kanskje skulle bli redningen for golfbransjen internasjonalt? (@sugamaddie/Twitter)
- 3. Det finnes ikke noen majorer for kvinnene på Augusta. Forhåpentligvis blir det en endring på det en gang i fremtiden. Enn så lenge blir nok dette det nærmeste vi kommer...
- 4. Bak den glamorøse fasaden på PGA-touren er det beinhard trening som gjelder. Time etter time etter time, hver eneste dag. Slik så hendene til Viktor Hovland ut før han gjorde turneringscomeback. (@viktor_hovland)
- 5. Noen er åpenbart mer glad i ball og kølle enn andre. (@golfersdoingthings)
- 6. Da Brooks Koepka dukket opp etter koronapausen med en saftig mustasje, tok det ikke lang tid før internett responderte. (@pgamemes)
QUIZ //
Hvor mange golf-
spørsmål klarer du?
- Hvem er denne ekstravagante herren over?
- Sommerens Garmin Mini Tour spilles over tre turneringer. Hvilke baner skal det spilles på?
- Ifølge reglene, hva er maks tillatte lengde for en driver?
- Hvilken golfklubb representerer Suzann Pettersen?
- Hvilken golfklubb representerer Viktor Hovland?
- Arnold Palmer er ikke bare en kjent golfspiller – det er også navnet på en drink. Vet du hva den inneholder?
- Hva heter golfklubben som går under navnet «Arnie´s place»?
- Når skal Masters spilles i 2020?
- Hvilket uttrykk brukes når en spiller bruker åtte slag på et golfhull?
- I hvilket år vant Tiger Woods sin første Masters-seier?
- Hva heter organisasjonen som styrer den amerikanske golfen?
- Hvilken spiller skjuler seg bak anagrammet Botswana Bub?
- Hvem er den yngste spilleren som har spilt inn ti millioner dollar på PGA-touren?
- Hvem ble i 1996 første engelske spiller som vant en major siden Nick Faldo?
- Ifølge Guinnes rekordbok, hva er verdens eldste golfbane?
- Hvor mange spillere har minst ti majortriumfer?
- Hvor gammel var Tiger Woods da han fikk hole-in-one første gang?
- I hvilket år ble en golfturnering overført på TV første gang?
SVAR
- Miguel Angel Jimenez
- Atlungstad GK, Kongsvingers GK og Holtsmark GK
- 48 tommer
- Oslo GK
- Miklagard GK
- 50/50 limonade og is-te
- Bay Hill
- I november
- Snowman
- 1997
- USGA
- Bubba Watson
- Rory McIlroy
- Justin Rose
- Musselburgh Links, Skottland
- 3: Jack Nicklaus 18, Tiger Woods 15, Walter Hagen 11
- 8
- 1953
