Vi er flue på veggen da Oslo Golfklubbs beste juniorer skal ha sesongens første treningsøkt på banen.
Det er på høy tid å hylle noen av landets minste baner hvor viktig utvikling skjer, skriver Tom Erik Andersen.
Noe av det fineste med golf er at opplevelsen aldri blir helt den samme, skriver Øyvind Krag Ingul.
Norsk Golf inviterte de to tv-kommentatorene til en uhøytidelig duell på Haga GK. Det ble drama til siste slutt.
PGA-pro og tidligere landslagstrener Jonas Lilja Tverdal hjelper deg å bli bedre i spillet rundt greenene.
Glem driveren og putteren. Det er wedgene som ofte avgjør om en runde føles god eller middels.
Fire nye baner i kongeriket. Her er siste oppdatering fra våre hyppige besøk på norske golfbaner.
Ærverdige Turnberry er flottere enn noensinne. Men bak fasaden er man delt i meninger om eierskapet.
Det er snart klart for The Open, årets siste major på herresiden. Denne gangen spør vi om de norske prestasjonene.
De største golfopplevelsene kommer ikke nødvendigvis på de lengste banene. Her er Norges flotteste 9-hullsbaner.
ISSN: 0809-1439
Nr. 3/2026 – 71. årgang
4 utgivelser pr. år
Maridalsveien 300
0872 Oslo
www.norskgolf.no
Tom Erik Andersen
tomerik@norskgolf.no
Mobil: 905 19 658
Nicolai Landmark
nicolai@norskgolf.no
Mobil: 905 46 701
Anne Hoftun Knudsen
anne@norskgolf.no
HS Media
anita.lindberg@hsmedia.no
Mobil: +47 971 77 068
September 2026
Benjamin A. Ward
Aleksander Mile Osen
Jonas Lilja-Tverdal
Magnus Sveen
Benjamin A. Ward
Ellen Aabech
Norsk Golf er et uavhengig magasin.
Det er ikke tillatt å kopiere fra magasinet
uten avtale. Norsk Golf arbeider etter
Vær Varsom-plakatens regler for god
presseskikk. Den som mener seg rammet
av urettferdig omtale, oppfordres til å ta
kontakt med redaksjonsledelsen. Pressens
Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan
oppnevnt av Norges Presseforbund og
behandler klager mot pressen i presseetiske
spørsmål.
Adresse: Skippergata 24, 0154 Oslo.
Tlf. 22 40 50 40
E-post: pfu@presse.no.
O fte er det de som roper høyest, som får mest oppmerksomhet.
Sånn er det i barnehager og skoler, arbeidsliv og borettslag. Sånn er det også i golfklubber og Norsk Golfs spalter, skal vi være helt ærlige.
Telefonen ringer. Mailer ramler inn. Noen står i døråpningen på kontoret. Andre gaper høyt ute i kaféen. De fleste klubber har sin «terrassemafia». En liten gruppe mennesker som kan og vet det meste om daglig ledelse, greenkeeping, hulldesign, baneoppsett og regler. Noe mer? Det er bare å spørre.
I en travel hverdag er det lett å glemme alle som ikke sier like mye. Tusenvis av medlemmer, en stille majoritet. De har selvfølgelig mye å bidra med. Vil aldri hevde å kunne alt eller være alt. Men de sitter på unike egenskaper og er gjerne noe for noen. De er verdt å lytte til og ta med på laget.
Ved inngangen til 2026 var det 170 golfbaner i Norge av ulik kvalitet og størrelse. De varierer fra de enkleste baner til store anlegg med 18 eller 27 hull. Faktisk er hele 98 av dem med bare 9 hull, og i årets tredje magasinutgave løfter vi fram noen av de flotteste, og det kunne vært mange flere.
Det er på høy tid at de små perlene får sin hyllest. Det er her noe av den viktigste utviklingen skjer, de hyggeligste miljøene samles og største drivkraften finnes.
Det er også slike klubber og baner vi trenger flere av, når golfen fortsetter å vokse, spesielt i yngre målgrupper.
I dette magasinet møter du også en dedikert trener som aldri har ropt høyest. Likevel har Caroline Diethelm i Oslo Golfklubb utviklet flere tourspillere enn noen andre i kongeriket. Det siste eksempelet er Kristoffer Reitan, som rørte sin gamle trener til tårer med hjerte-emojier etter den utrolige seieren i Truist Championship.
Så langt kom aldri Henrik Bjørnstad eller Joakim Mikkelsen. De to tv-kommentatorene er sjelden i bildet selv, men beriker oss sofaslitere med kunnskap og innlevelse hver eneste uke. Rivaler eller venner? Vi tok dem med til Haga GK for en sommerlig duell.
Den stille majoritet er også representert i Golfskolen og på utstyrssidene, hvor «lengst mulig» og drivere denne gang må vike for nærspillets kunst og wedgenes utforming. Og helt til sist drar vi til Turnberry, hvor han som roper høyest av alle, selve mafiabossen på verdens terrasse, blir møtt av demonstranter i sitt nye paradis.

Ansvarlig redaktør // Norsk Golf
N oe av det fineste med golf er at opplevelsen aldri blir helt den samme. Selv ikke på din egen hjemmebane. Men det er først når du spiller en ny bane, du virkelig blir minnet på hvor mangfoldig golfen er.
Jeg har de siste årene hatt gleden av å besøke mange klubber rundt om i landet. Fra Finnmark i nord til Jæren i sør. Overalt møter jeg det samme: engasjement, stolthet og anlegg som gir gode opplevelser. Hver bane har sin identitet, hver klubb sitt preg. Det gjør golfen rikere, og det minner oss om noe viktig: Golf-Norge henger sammen.
Vi er ikke bare medlemmer i én klubb. Vi er del av en felles idrett, med et felles ansvar for å utvikle den videre. Når du velger å spille en ny bane, gjør du mer enn å variere spillet ditt. Du bidrar også til fellesskapet rundt deg.
En ekstra greenfee er ikke bare en runde golf. Det er et lite, men viktig bidrag til klubbkassen. Det er med på å finansiere drift, vedlikehold og utvikling av anleggene våre. Det er med på å sikre aktivitet, kvalitet og gode opplevelser, både for deg selv og for andre.
Golfen i Norge vokser. Det forplikter oss. Vi må samarbeide mer, ikke mindre. Vi må spille på lag på tvers av klubber og kommunegrenser. Da skaper vi et enda bedre golfprodukt.
Kanskje ligger din neste gode golfopplevelse bare en kort kjøretur unna? Kanskje møter du nye mennesker, nye utfordringer eller får et nytt perspektiv på sporten du er glad i.
Derfor oppfordrer jeg deg til å spille én bane du ikke har spilt før, i løpet av sesongen. Du vil garantert få en god opplevelse og samtidig bidra til noe større enn deg selv.
Vi sees på banen. Kanskje en ny en.

President // NGF
I årets andre utgave besøkte vi vakre Norsjø GK og deres hull 11. Det var det mange som visste, og som vinner har vi trukket ut Erik Bosch fra Skedsmokorset. Han mottar et dusin Srixon Z Starballer med Norsk Golf-logo i posten. Her venter en ny mulighet: Denne gangen skal vi til en bane i en populær sommerby og et fryktet par 5-hull tegnet av en svært anerkjent designer. Denne gangen skal vi ha både navnet på banen og nummer på hullet. Hvor er vi?
Send ditt forslag på e-post til redaksjon@norskgolf.no. Merk e-posten med «Hvor er dette» i emnefeltet. Husk også å skrive adressen din. Vi trekker en vinner av et dusin Z Star-baller fra Srixon.

E n enorm lettelse og glede. Jeg har vanskelig for å sette ord på det, sa Kristoffer Reitan der han sto på den 18. greenen i Charlotte.
Nordmannens triumf i signaturturneringen Truist Championship var ikke bare et norsk golføyeblikk. Den ble også en internasjonal historie om motgang, spilleglede og en 28- åring som grep sjansen da den først kom.
En skulle tro han aldri hadde gjort annet. Det var noe selvsikkert, selvsagt og liketil over måten han avsluttet og avgjorde en av PGA-tourens mest prestisjetunge turneringer på . For det var ikke akkurat som om det ikke var konkurranse om tittelen denne søndagen. Her var Tommy Fleetwood, J.J. Spaun, Ludvig Åberg, Cameron Young og Rickie Fowler.
Men da det hele skulle avgjøres, var det Kristoffer Reitan fra Oslo Golfklubb og Norge som kontrollerte inn seieren. Bare fire år etter at han tok en pause fra golfen – rett og slett for å se om han kunne finne tilbake til gleden ved spillet – sto han som vinner på den største scenen.
– Jeg forventet ikke dette, sa han. – Mitt
eneste mål var å spille fritt og gi meg selv
muligheten. Jeg elsker dette stedet, det krever
så mye av spillet mitt, og jeg er så lykkelig over
å stå her som mester.
N orsk Golf er flue på veggen da Oslo Golfklubbs beste juniorer skal ha sesongens første treningsøkt ute på banen. Eller flue på rangen, om du vil. De som følger med på norsk juniorgolf, vil dra kjensel på flere av dem som varmer opp de grønne mattene.
Her er Nora Sophie Johnsen, med fire strake seire i starten av sesongen. Her er Cornelius Farhang og Leon Sebastian Hauger, to av Norges mest lovende spillere på herresiden. Nærmest trappa står Daniel Werner Nilsson som egentlig ikke er en del av denne gruppa lenger. Han er nettopp ferdig med sitt første år på college. Nå har han ferie og er tilbake på treningsfeltet her han har vært så mange tusen timer før.
Noen har lagt ned noen siktepinner, andre sjekker Trackman-tallene mens noen snakker om hva de gjorde på 17. mai.
Midt blant gjengen på 14–19-åringer står hun som kanskje er den største grunnen til at dette miljøet finnes. Hun er hjernen og hovedkretsløpet i det som må sies å være talentfabrikken Oslo Golfklubb.
TØFFE KRAV. Caroline Diethelm er ikke så opptatt av oppmerksomhet. Hun er mest opptatt av å være «på», som hun sier. «På» spillerne sine. Det merker de også nå mens hun deler ut instruksjonene før dagens økt. De skal ut på banen og konkurrere. Men det er ikke bare score som skal føres i dag. I tillegg skal det legges til ett straffeslag for hver gang man bommer på fairway. Out of bounds eller vannhinder? To straffeslag!
– Så hvis jeg spiller hullet på par, men bommer på fairway, da får jeg bogey? er det en som spør.
– Ja, vi må tighte det inn her. Når dere skal ut og konkurrere internasjonalt, blir fairwayene smale. Her ute er de som en flyplass!
Tonen i gruppa er lystig, lett og ledig. Men samtidig fokusert, seriøs og nøyaktig. De er ikke her for å tulle og tøyse.
– Og så vil jeg at dere før hvert innspill, enten det er par 3, par 4 eller par 5, skal melde hvilken side av greenen som er ok å misse på. Dersom dere misser på «rett» side av greenen, får dere ingen straffeslag. Misser du på feil side av greenen? Ett straffeslag! Treputt? Ett straffeslag, det også!
Oppgaven er mottatt. En fokusert gjeng i matchende lyseblå treningsklær oppløses et øyeblikk på rangen før de trekker mot banen og samles igjen. De skal spille ni hull og levere inn scoren til Carro i etterkant. Det holdes score gjennom hele sesongen, til slutt vil en stå igjen som vinneren. Akkurat som Diethelms mest kjente elev Kristoffer Reitan sto igjen som vinner på PGA-touren noen små uker tidligere.
Diethelm er PGA-pro og elitetrener ved Oslo Golfklubb, der hun arbeider med alt fra klubbspillere til noen av landets fremste junior- og elitesatsende golfere.
Hun har gjennom mange år vært
en sentral ressurs i utviklingen av
norske talentspillere. Diethelm har
selv erfaring som profesjonell spiller
fra Ladies European Tour, og hun har
siden bygget opp et solid renommé
som trener med særlig kompetanse
innen svingteknikk, nærspill
og spillerutvikling.
I dag er hun en del av trenerteamet
på Oslo GK, hvor hun kombinerer
individuell instruksjon med arbeid på
høyt prestasjonsnivå og oppfølging av
morgendagens norske toppspillere.
STJERNE I REKKENE. Da Kristoffer Reitan avsluttet Truist Championship med å vaske frem det ene utrolige golfslaget etter det forrige da det hele skulle avgjøres, satt Caroline Diethelm hjemme i sofaen med tårer i øynene. «Lille» Kristoffer. Som hun har kjent helt siden han var ti år. Som har vært ungdomsstjerne og supertalent før han plutselig møtte motgang, tok en pause fra golfen for så å komme tilbake igjen. Helt til topps. Og med på ferden har Carro vært trener, følgesvenn, rådgiver, coach og kamerat.
Klokken ett om natten, rett etter at Reitan har løftet trofeet og tv-kameraene er skrudd av, tikker det inn en Messenger-melding på mobilen til Carro. «Dette er så stort.» To hjerter fra Reitan.
Det var nok ikke dette Caroline hadde sett for seg da hun vokste opp i Gävle, et par timers kjøretur nord for Stockholm. Hun vokste opp med sin tre år eldre storebror Niklas og ville gjøre alt det han gjorde. Da han spilte bordtennis, ville Carro spille bordtennis. Da Niklas begynte å spille golf, fulgte lillesøster etter. Og der vokste de opp. I et yrende ungdomsmiljø der de fikk sine beste venner i idretten.
Hun ble ganske god også, må det være lov å si.
– Jeg var ikke god nok, sier hun selv.
Men god nok for hva, spør vi. For hun kvalifiserte seg til Europatouren og var klar for å ta internasjonal golf med storm. Trodde hun. Helt til hun plutselig oppdaget at hun ikke var klar likevel.
– Jeg var ikke god nok, gjentar hun. – Jeg kom ut på touren for tidlig. Jeg hadde jo ikke en gang vunnet i Sverige. Men jeg klarte kortet. Jeg var kanskje den femte beste spilleren i Sverige? Men jeg tok ingen plass. Jeg var ikke klar. Jeg syntes det var stort der ute.
– Jeg klarte ingen cuter, og da ble det mentalt.
Parallelt med golfkarrieren tok hun trenerutdanning i PGA. Noen år tidligere hadde bror Niklas bestemt seg for å satse på en trenerkarriere og flyttet til Norge. Etter å ha bygget opp en solid juniorsatsing på Losby, hadde Niklas fått tilbud om stilling som landslagstrener i NGF, og dermed åpnet det seg muligheter på Losby. Caroline grep muligheten med begge hendene, pakket kofferten og dro. Det var i 2004.
Siden har hun bodd og jobbet i Norge.
«JOBBA HÅRDT». Det er noe fascinerende over å ha en golfsamtale med Carro. Hun er veldig til stede. Veldig «i» samtalen. Eller veldig «på» kanskje, som hun sier selv. Og det er et par ord og uttrykk som går igjen. Et av dem er «Jobba hårdt». Det er noe av det første som kommer opp, da vi begynner å snakke om hva det er som er viktig for å lykkes.
Det er noe av det første hun nevner når hun skal trekke frem hvilke egenskaper hun ser etter hos unge spillere. Og noe av det som går igjen når hun skal forklare forskjellen på de som blir ordentlig gode og de som ikke blir det.
Det var også grunnen til at hun, etter noen suksessrike år på Losby, var usikker da hun fikk tilbud om å flytte til andre siden av hovedstaden. Til Bogstad og Oslo Golfklubb. Til vestkanten. Ville hun egentlig flytte til vestkanten? Hun var skeptisk. Kanskje var de mer bortskjemte der? Kanskje ville de ikke «jobba hårdt»?
– Det viktigste for meg i begynnelsen var å skape en treningskultur, og da er det første vi gjør, å øke mengden. Å trene mer. Vi måtte opp i mengde. Folk sa de satset, men de trente ikke nok. Målet mitt var å få dem til å trene mange timer, selv om kanskje ikke alle timene var fylt med perfekt trening. Her var det litt sånn «om sommeren skal vi på hytta…»
Det var ikke slik da søsknene Diethelm vokste opp i Gävle.
– Hvis du spiller golf, kan du ikke ta mange uker ferie fra trening midt på sommeren. Du kan ikke dra på hytta. Det er jo da du skal trene! Jobba hårdt!
Men litt etter litt setter kulturen seg i Oslo Golfklubb. Hun har dessuten klubben i ryggen, en klubb som har tatt en beslutning om å satse på juniorene, og ansatt trenere som skal følge opp de beste unge spillerne. Sammen med Fredrik Due lages grunnmuren for en treningskultur som 19 år senere har resultert i PGA Tour-spillere, Ladies European Tour-stjerner og utallige gull i lag-NM for junior.
– Du må ha passion, sier Carro. – Skal du bygge kultur, må du være «på» spillerne. Og du må ikke la det skli ut.
EN SJENERT TIGER. En vårdag i 2008 har Oslo Golfklubb en samling i Lommedalen, der de skal se på og snakke med et par av de ivrigste unge spillerne. De ser dem slå fulle slag, de ser på wedger og putting. Og så tar de en liten samtale med hver og en.
Foran Carro sitter en sjenert liten fyr. Han er ti år gammel og svarer litt brydd da han blir spurt om hva som er målet hans med golfen.
«Jeg skal bli den nye Tiger», svarer Kristoffer Reitan.
Carro lyser opp da hun forteller oss om det, 17 år etterpå. Fordi hun husker det som om det var i går.
– Det passet liksom ikke, sier hun og smiler.
– At en beskjeden type sier de ordene, «jeg skal bli den nye Tiger.» Han våget jo nesten ikke se på meg da han sa det.
Kanskje er det derfor hun husker det så godt. Men Reitan mente alvor. Og det tok ikke veldig lang tid før Diethelm skjønte at hun hadde med en spesiell type å gjøre.
Han kom inn i en gruppe med de mest ivrige spillerne, sammen med Dorthea Forbrigd, Henrik Skogseth og Jarle Volden. Reitan fikk egne oppgaver fra gang til gang, skrev treningsdagbok og viste på hver trening hva han hadde gjort siden sist.
– Han var en utrolig moden 10–11-åring, sier hun.
Det tar ikke lang tid før Carro kobles enda tettere på. Kristoffers far, Magnus, blir også en viktig del av samarbeidet. Ikke for at Magnus skal være trener, men for at han hele tiden skal vite hva de jobber med, og at han kan rapportere tilbake til Carro om hvordan det har gått på trening, turnering eller hvis de har vært på reise.
UTENOM DET VANLIGE. Opp gjennom årene har Kristoffer måtte tåle å høre mye om bakgrunnen sin. Om pengene, om navnet og at han har hatt det så mye enklere enn andre.
– Den eneste fordelen jeg kan tenke meg, er at han har kunnet spille Valderrama og lært seg hvordan man skal manøvrere seg rundt på vanskelige baner, sier Caroline. – Alt det andre er hardt arbeid. Jobba hårdt. Og ingen jeg vet om, har jobbet hardere enn Kristoffer.
Da han var 13–14 år, så hun noe utenom det vanlige. Unge Reitan var i ferd med å bli mye bedre enn de andre til tross for at de la ned like mye arbeid. Samtidig var han hele tiden ydmyk og nysgjerrig.
Da vi snakker med Kristoffer om sin gamle trener, og nå hans gode venn, blir han mild i røsten. Reitan har omsider tatt seg en liten turneringspause etter et heftig kjør de siste månedene. I kjølvannet ligger nesten-seieren i parturneringen Zurich Classic med kompis Kristoffer Ventura og den imponerende oppvisningen i signaturturneringen Truist Championship. Plutselig var han en vinner på PGA-touren. Han visste hvem han skulle takke der hjemme.
– Det jeg sitter igjen med, er en haug med gode minner av det som ble barndommen min, sier Reitan til Norsk Golf.
Når man bruker så mye tid sammen, må kjemien stemme, man må komme overens.
– Og det jeg først og fremst tenker på, er at tonen, vennskapet og samarbeidet ga utrolig god energi inn i satsingen.
Det gjelder ikke bare for Reitan. Dette ser man igjen når man følger neste generasjon på Bogstad denne maikvelden også.
VERDIEN AV ET LAG. – Det skjer noe med spillerne når de får på seg like klær, fastslår Carro.
Alle på trening er i Oslo Golfklubbs tøy. Den samme tonen av lyseblått går igjen. Det bygger fellesskap, lagfølelse og tilhørighet. Golf er en individuell idrett, men summen av individene blir større når du tilhører et lag. De spiller og trener for flere enn kun seg selv. Se hva som skjer når verdensstjerner får på seg Ryder Cup-uniformen, eller når spillere får bære Norges farger i et OL.
Her representerer alle Oslo Golfklubb. Uansett alder. Her står de minste side om side med de bedre og eldre spillerne på trening. I år etter år har niåringer med stjerner i øynene sett profesjonelle spillere på samme treningsfelt. Her har de slått baller i et nett hele vinteren.
Fasilitetene har endret seg, det skal sies. Det gamle kjellerlokalet under rangen er byttet ut med Golfland – et topp moderne simulatorsenter som yrer av liv. Men fasilitetene er egentlig ikke hovedpoenget. Kulturen er i hver eneste high five de yngste får fra de eldste når de møtes på trening.
Sånn var det for Reitan også, da han var «kid».
– Jeg husker jo det, istemmer Reitan og snakker om året han fylte tolv. Den gang var det en annen juniorspiller som var den store stjerna blant de yngste. Mathias Schjølberg var en av verdens mest talentfulle juniorer. Vinner av prestisjetunge Junior Orange Bowl.
– Altså, Schjølberg var the shit, sier Reitan med latter og boblende engasjement. – Og plutselig fikk jeg stå der og trene side om side med ham. Det var helt utrolig inspirerende.
Det har Oslo Golfklubb klart å holde på. Enten det er Reitan, Forbrigd eller Ventura som er hjemme på snarvisitt. En som har vært ute i den store verden, og skjønner verdien av å gi noe tilbake. En som sier «bra slag!» og gir en liten fistbump.
Da spilltreningen nærmer seg slutten, kommer gjengen sigende mot klubbhuset fra hver sin kant. Oppgavene fra Carro er sirlig fulgt opp. Straffeslagene er notert. Nå gjenstår det å se hvem som har vunnet dagens konkur - ranse. Sesongens første.
– Bra jobbet! sier treneren. Litt streng, litt kompis, med smilet på lur.
NYTT FLAGG PÅ VEGGEN. En dag senere er «lille» Kristoffer Reitan tilbake på Bogstad for å hilse på. Noen uker er gått siden han tok karrierens til nå største triumf. Han slår baller et par timer mens Caroline titter på.
Hver gang Kristoffer Reitan har vunnet en turnering, har han gitt henne et flagg. Som takk.
– Det er bare et symbol, sier Reitan. – Et symbol for alt hun har hjulpet meg med.
For utenforstående handler golf ofte om pokaler, pengepremier og verdensranking. For Caroline Diethelm handler det fortsatt mest om noe annet. Om å få unge spillere til å møte opp på trening. Jobbe hardt. Bli bedre. Og kanskje, hvis alt klaffer, oppfylle en drøm som de en gang fortalte henne om som tiåringer.
Selv om de nesten ikke turte å se henne i
øynene da de sa det.
Lære seg å trene mye, «jobba hårdt»
fra ung alder. Øke treningsmengden.
Trene teknikk tidlig! Lære seg en grunnteknikk
fra tidlig alder, som man alltid
kan falle tilbake på.
Oppstilling, baksving og nedsving.
Trene dedikert på wedger og putting
Evaluering kontinuerlig.
Spille mye turneringer, selv i perioder
når man jobber mye med teknikken.
Øk antallet turneringer gradvis, år
for år.
Lære seg å spille vanskelige baner! Husk
at norske baner gjerne er mye enklere
å spille på enn det man møter hvis man
skal konkurrere internasjonalt.
Spille med folk som er bedre enn deg, men
også med folk som er dårligere enn deg.
Variere nivået du spiller på. Noen ganger
må du ha noen å strekke deg etter, andre
ganger skal du være den beste som tar
ansvar og må innfri forventninger.
Grunnteknikken – ikke la det skli ut,
den må man aldri slippe!
En bra setup.
Baksvingen har mye load i hoften.
Skulderrotasjon med kort armsving.
Face som er litt lukket, så det blir mer
kroppsstyrt inn. Sånn at face er square
to path ganske lenge. På den måten blir
det ikke så mye rotasjon i face, og kroppen
styrer mesteparten av bevegelsen.
Kristoffer Reitan
Hadde det ikke vært for Carro, ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Hun har vært med på å forme meg til den personen og spilleren jeg er, og er en av grunnene til at jeg i dag spiller på Europatouren.
Hun skapte alltid en bra treningskultur samtidig som at golf skulle være gøy. Alltid viktig å trene bra, med fokus og kvalitet. Hun er dessuten en utrolig positiv, hyggelig og gøyal person å være rundt og skaper god energi i rommet.»
«Carro hevder aldri at hun sitter på fasiten! Jeg mener det er forskjellen på gode og ikke fullt så gode trenere. De gode er nysgjerrige. I stedet for å hevde at de alltid har svaret, tør de heller stille spørsmål. Hun er en golfnerd med et enormt driv, samtidig som hun er sugen på å lære nye ting.
Miljøet hun har skapt på Bogstad, er utrolig verdifullt. Hun er en av gruppa – ikke streng og jævlig, men en del av gjengen.
Hun er veldig flink til å sende meg meldinger, enten for å gratulere meg eller bare sjekke hvordan det står til. Jeg er generelt dårlig til å svare på meldinger, men jeg setter bestandig av tid til Carro.»
«Hun har nå alltid gjort det samme som meg. Fulgt storebror! En annen ting vi har til felles, er at det ikke er noe prestisje ikke å kunne noe – er det noe vi ikke kan, så spør vi! Og hun spør mye!
Hun bryr seg om spillerne og er rett og slett flink til å få spillerne til å ønske å trene – for deretter å fylle på med kunnskap. Mye av det å være golftrener handler om å treffe riktige spillere og så bli med på reisen. Da utvikler man seg videre. Og Caroline har hatt mange gode opp gjennom årene.
Det er ikke mange trenere i Norge som har en bedre CV enn henne. Det har sikkert vært tøffere å lykkes som jente, men ikke mange har lykkes som Carro.»
N orsk Golf har invitert de to kommentatorene til en duell. HBO Max mot Viaplay, Bjørnstad mot Mikkelsen over ni hull på Haga Golfklubb. Etter litt forhandlinger fram og tilbake har vi endelig landet en dato. Endelig passet det både for journalist, fotograf og de to tidligere golfproffene – nå mest kjent som stemmene som formidler de store øyeblikkene til norske TV-seere. Skjønt, de gjør det aldri sammen, da. Når Henrik er på jobb, sitter Jokke hjemme i sofaen og ser på. Og omvendt.
PLAN FOR DAGEN. Vi møtes på terrassen på Haga Golfklubb for å ta en kaffe, slå av en prat og legge en plan for dagen. Fotograf Benjamin har noen idéer han gjerne vil formidle til gutta. Men det er ikke så enkelt. For Henrik har nemlig spilt Bjaavann dagen før og er allerede i gang med å forklare Joakim om fortvilelsen etter et par dårlige driver. Og da farer fagpraten av sted.
Joakim Mikkelsen, tidligere landslagsspiller, collegestjerne, Challenge Tour-proff og nå best kjent som kommentator. Men for de som følger golfen tett, vet de at han også er Trackmans representant i Norge. Han kan med andre ord et og annet om svingspor, attack angles og alle mulige andre tall man kan lese ut fra dataene. Etter noen år i det danske selskapet er han nå blitt en av våre fremste eksperter på hvordan forskjellige typer køller oppfører seg. Dette vet Henrik, og han kaster ikke bort tiden med å komme til bunns i hva som gikk galt på gårsdagens runde. Kanskje Jokke kan hjelpe? Nå? Med en gang?
Fotograf Benjamin forsøker igjen. Forteller om planen, hva slags bilder han ønsker å ta, hva vi skal gjøre.
Men vi kommer ikke til, de får bare skravle fra seg. Om størrelser på driverhoder, loft, skaft og det som hører med.
Det ender med at Henrik får booket time til clubfitting, og så kan vi begynne å se fremover. Mot dagens duell. Mann mot mann, ni hull. Ingen har spesielt tro på egne ferdigheter, virker det som. Mon tro om det bare er koketteri for den fremmøtte golfpressen? En slags forsvarsmekanisme i tilfelle man taper?
FRA SPILL TIL BOKSEN Vi beveger oss mot første tee. Det er ikke så veldig lenge siden vi ankom anlegget, men noterer allerede én ting: Henrik Bjørnstads innslag på sosiale medier er enormt populære. Vi har kanskje bare vært her i 30 minutter og har allerede mistet tellingen på hvor mange som har kommet bort og sagt «du, de greiene du gjør på Instagram og Youtube, Henrik, det er helt konge!» Tusen takk, sier Henrik. Og mener det.
For oss som har kjent ham en stund, er det fornøyelig å se hvordan han har forandret seg med årene. Alltid en fantastisk fin fyr, men ikke nødvendigvis den som rakk opp hånda hvis man spurte om han kunne stille opp på noe. Enten det var en reportasje eller andre ting. Nå sprudler han derimot, under egen regi, med humor, snert og glimt i øyet. Han har omfavnet en del av golfen som nå er i ferd med å blomstre. Never too late!
De to kommentatorene, som vi nå prøver å få til å bli litt fandenivoldske konkurrenter de neste timene (for reportasjen blir best slik, har vi sett for oss), ender opp med å sende hvert sitt perfekte utslag ned fairwayen og puster lettet ut.
– Jeg merker jeg savner konkurransen, sier Henrik. Og påpeker: «Jeg savner konkurransen fra de gangene jeg spilte bra!» – og så ler han sin karakteristiske latter.
– Det var langt mellom oppturene, sier Henrik.
– Nå er det veldig behagelig å jobbe med golf uten å måtte leve gjennom alle oppturene og nedturene selv. Det er jævlig morsomt fortsatt å jobbe med noe som har vært en så stor del av livet mitt.
– Du har jo faktisk spilt på et ordentlig nivå da, kontrer Mikkelsen. Og forteller om hvordan Henrik var det store forbildet. Da Jokke studerte og spilte collegegolf i Texas i USA og Henrik skulle spille på PGA Tour et sted i relativ nærhet, kastet de seg i bilen og kunne kjøre lange avstander for å se sitt norske forbilde konkurrere mot verdenseliten. Henrik var førstemann ut. Den første norske på touren. Det er lett å glemme nå, bortskjemte som vi har blitt.
TILBAKE I TID. Vi skal ikke mange år tilbake før alt så ganske annerledes ut. Hva om vi spoler tilbake ti til tolv år?
– Det er jo et hav mellom den tiden og nå. Han stopper opp.
– Det var en voldsom tørke, sier Mikkelsen og ramser opp navnene nesten som om han leser fra et gammelt lagbilde: Marius Thorp, Knut Børsheim, Espen Kofstad. Spillere som for få år siden representerte toppen av norsk herregolf.
– Thorp hadde slutta. Børsheim hadde slutta. Espen var skada. Jeg og et par andre drev og rota rundt på Challenge Tour.
Han trekker på skuldrene.
– Og det var det vi hadde.
Så kommer den karakteristiske Mikkelsenpunchlinen.
– Blir ikke kåt av det.
Latteren runger over jordene i Bærum. De som er på hullet bortenfor, snur seg, men vet ikke hva vi ler av.
Norsk golf befant seg i et vakuum. Interessen var lav. Resultatene uteble, og få så en tydelig vei videre.
– Det var en kjedelig tid å være profesjonell golfspiller. Når jeg tenker tilbake på det nå, føles det nesten som en annen tidsepoke, sier Jokke.
Bjørnstad nikker.
Han vet bedre enn de fleste hvordan det ser ut når norske golfspillere lykkes internasjonalt. Han vet også hvordan det ser ut når de ikke gjør det.
VENDEPUNKTET. På tredje hull havner Bjørnstad i trøbbel etter et skjevt utslag. Mikkelsen holder ballen i spill og tar ledelsen.
Praten fortsetter.
Det gjør også historietimene.
For når begge skal peke på vendepunktet i norsk golf, havner de på samme sted. Pebble Beach, US Amateur i 2018 og Viktor Hovland.
– Der føler jeg at vi kan trekke en linje, sier Mikkelsen.
Det skjedde noe med norsk golf da Hovland vant verdens gjeveste amatørtittel. Da han fikk det sagnomsuste trofeet på Pebble Beach og sa «Tiger who?» da han holdt seierstalen for en hel golfverden. Det ga seg kanskje ikke utslag i flere medlemskap sånn umiddelbart. Det var ikke tomt for juniorsett hos proshoppene. Eller umulig å få seg starttid på en hverdag. Men det føles likevel som om det er der det snur.
– Målet for norske spillere hadde alltid vært å komme seg ut på touren. Det hadde vært taket. – Så kommer Viktor.
Smilet brer seg.
– Han skulle ikke bare spille på touren. Han skulle vinne, han!
Og det at taket ble hevet, at en nordmann gikk ut og forventet å kjempe om seieren hver eneste helg, har gjort noe for dem som har kommet etter.
– Det handler om hva som oppleves som mulig, rett og slett. Jeg tror veldig på det, sier Mikkelsen.
I løpet av få minutter beveger samtalen seg fra Hovland til Kristoffer Reitan, videre til Kristoffer Ventura, Andreas Halvorsen og Kristian Krogh Johannessen. For én ting er at vi har to triumfatorer på PGA-touren. Men vi har en tredje nordmann der også! Og like bak der igjen har vi Halvorsen på DP World Tour og flere på neste nivå.
– Det er naturstridig at Norge produserer så mange toppspillere, mener Bjørnstad. Det skal ikke være mulig. Hvor mange er det som satser som profesjonelle i Norge i dag? Er det 30?
Begge er enige om at det er et ok tall, kanskje til og med litt høyt.
– Det betyr at ti prosent av spillerne våre er på PGA-touren. Det er helt vilt å tenke på.
FINGEREN I JORDA. Etter fire hull er matchen all square. Men det er fremdeles ikke det som opptar gutta mest. Nå er vi over på et annet tema. Hvordan publikum har forandret seg de siste årene.
– Vi har blitt godt vant, sier Henrik.
– Veldig godt vant, medgir Mikkelsen.
Henrik mener han merker forskjell på hvordan nordmenn ser på golf nå kontra hva vi gjorde bare for noen år siden.
– Før så man nesten alt. Hver turnering, hele turneringen. Nå er det akkurat som om man ser an hvordan det går med de norske. Hvis de ikke er helt i toppen, gidder de ikke skru på. Forventningene har endret seg voldsomt. Folk er blitt kresne.
Han smiler. – Og det skjønner jeg jo!
– Kanskje jobben vår noen ganger er å stikke fingeren litt i jorda, sier Mikkelsen og peker på hvordan seere i dag opplever en søndag uten topplassering som «skuffende».
– Da må man jo kunne si høyt: «Hei! Vi har to nordmenn på Augusta!»
For noen få år siden var det helt utenkelig. Men nå er vi plutselig kommet dit at når han vi er vant til å se i toppen – Viktor Hovland – ikke har dagen, så dukker plutselig «han nye» opp og vinner.
Kommentatorduoen måtte gni seg i øynene da Reitan klinket til med 65-runde på lørdagen i Truist Championship og plutselig skulle ut i lederball på søndagen. Bjørnstad kommenterte sammen med Marius Thorp. Mikkelsen satt hjemme i sofaen og sa til seg selv: Hva var det som skjedde nå? Hvis én nordmann ikke leverer, dukker det plutselig opp en annen.
KONKURRENTER OG KOLLEGER. Et sted mellom sjuende green og åttende tee kommer vi inn på forholdet mellom HBO Max og Viaplay.
HBO Max viser PGA Tour-turneringene. Det er ikke få helger i løpet av et år som går med i kommentatorboksen for Bjørnstad. 38 til 40 for å være nøyaktig. Majorturneringene og Ryder Cup er det Viaplay som har rettighetene til. Så hva gjør Henrik når han har en sjelden frihelg? Han ser på golf med Joakim Mikkelsen som kommentator.
– På papiret er vi vel konkurrenter, men jeg ser det ikke helt sånn, sier Joakim.
– Når jeg sitter og ser Henrik og Marius kommentere, tenker jeg at vi er kolleger.
Det skjer rett som det er at de utveksler informasjon underveis. Hvis Henrik sitter i sofaen og har et godt poeng, sender han av gårde en tekstmelding til Jokke. Sånn går det andre veien også.
Så kommer en liten hyllest fra Bjørnstad.
– Du forbereder deg sykt mye mer enn det jeg gjør! Og det merker man i sendingene.
Joakim beskriver timer med research og dypdykk ned i golfsportens mange kaninhull. Om hvordan han alltid har likt å være ekstremt godt forberedt. Om statistikk og historie. Om all info han blir sittende igjen med som han ikke får brukt. Men at når alt kommer til alt, så handler det om å gi seeren en bedre opplevelse.
– Men vi har alle vår måte å gjøre det på!
Bjørnstad har en annen inngang. Han har spilt de aller fleste av banene han kommenterer, og røper en liten hemmelighet: – Jeg har vel en slags fotografisk golfhukommelse. Jeg husker greener, hellinger. Jeg husker de forskjellige linjene. Så jeg flyter nok mye mer på det.
BORT MED SILKEHANSKENE Runden på Haga nærmer seg slutten. Vi er på utslaget på hull 8. Det gjenstår med andre ord to hull, og det står helt likt.
Klarer vi å tenne litt konkurranseinstinkt og fandenivoldskhet her nå?
Svaret er et rungende ja! Endelig! Nå er det av med silkehanskene og godordene.
De begynner å kommentere hverandres slag, med syrlige stikk. Litt god gammeldags trashtalk, men med sine sedvanlige og velkjente kommentatorstemmer. Det er et kostelig skue.
Bjørnstad slår en kjempedrive ut på hull 8. En liten baby draw rundt hjørnet. For en sving han har, den godeste Bjørnstad. Fremdeles. Det er noe nostalgisk og fint å se den i levende live, 16 år etter at han ledet Buick Invitational foran Tiger og Mickelson, og hele Norge satt og trykket F5 på PC-en for å få med seg siste nytt.
Men Mikkelsen, som selv la golfen helt vekk og fokuserte på maratonløping i noen år, har det fremdeles han også. Han slår litt høyere, drawen er litt større. De ligger på hver sin side av fairwayen, begge med meget god sjanse til å nå par 5-hullet på to slag.
Jokkes syverjern går 166 meter og legger seg i bakkant av greenen. Mens Henrik sin blir litt tjukk, vi klarer ikke se om den kommer seg over vannhinderet. Svaret får vi da vi kommer bort. Jokke noterer seg for en birdie og vinner hullet.
Ett hull igjen.
AVGJØRELSEN. Da er det akkurat som om spenningen går litt ut av matchen igjen. For nå går skravla nok en gang. Om alt mulig annet enn matchen de selv spiller. Det er jo ikke så mange golfkommentatorer der ute, så det er klart de har noe felles å snakke om!
Det var Jan Erik Aalbu, daværende sportssjef i Discovery, som i sin tid hentet Bjørnstad til kanalen da de kjøpte rettighetene til PGA-touren. Han fortalte Henrik noe han hadde hørt av Arne Scheie en gang i tiden: En tredel av seerne liker deg, en tredel synes du er håpløs, og resten bryr seg ikke. Sånn er det.
– Noen liker mora, andre liker dattera, sier Joakim på typisk Jokke-vis.
Det er helt umulig å gjøre alle fornøyde. Derfor er ikke det målet heller.
Mikkelsen har surra litt på avslutningshullet. Det gir Henrik muligheten til å vinne hullet og dele matchen. Men dersom det skal skje, bør han senke chippen fra sju meter, en liten meter fra utsiden av greenen.
Sånn. Nå skal det avgjøres. Henrik kommenterer seg selv mens han gjør seg klar. Slår ballen kontant og bestemt. Den stopper ti cm for kort i linja. Hadde greenene vært like kjappe som på PGA Tour, så kanskje.
Mikkelsen har to putter for å vinne, det er som en formalitet å regne. Men bare for å gjøre det litt guffent, går Henrik bort, begynner å lese linja og kommer med små tips og stikk til konkurrenten.
– Jeg har bommet på mye enklere ting enn dette, sier Joakim.
Men ikke denne gangen. Seieren er sikret. Gutta tar hverandre i hånda og takker for runden.
Mens vi tusler tilbake mot klubbhuset, er de allerede i gang med neste diskusjon. Først om størrelsen på et driverhode. Så om sommeren.
– Jeg gleder meg til å sitte hjemme i stua og se på The Open, sier Henrik Bjørnstad og gliser.
Vel vitende om at det er Joakim som sitter
med headsettet på, fire lange dager til ende.
D e største golfopplevelsene kommer ikke nødvendigvis på de lengste banene. Rundt i Norge finnes en rekke 6- og 9-hullsbaner som kombinerer vakker natur, smart design og ekte golfglede. For mange er ni hull den perfekte balansen mellom tid og sted. Her er det plass til golf også på travle dager, med tilgjengelige starttider, mindre trykk og hyggelige priser.
Likevel er Norges flotteste 9-hullsbaner mer enn et praktisk alternativ. Flere av dem byr på en natur, design og kvalitet som tåler sammenligning med langt større og mer profilerte anlegg. Det forteller også mange av våre lesere. Da vi la ut en enkel melding på Facebook i juni, strømmet det inn bilder og kommentarer. Her er banene som de fleste anbefaler.
| GREENFEE: | 400 kroner for 9 hull, 550–650 kroner for 18 hull (rabatter for juniorer) |
| LES MER: | valdresgolf.no |
| GREENFEE: | 250 kroner for 9 hull, 350 kroner for hel dag (juniorer halv pris) |
| LES MER: | northcape-golfclub.no |
| GREENFEE: | Greenfee: 400 kroner dagen (juniorer halv pris) |
| LES MER: | raumagolf.no |
| GREENFEE: | 250–500 kroner (ubegrenset i 24 timer) |
| LES MER: | facebook.com/bleikgolf |
| GREENFEE: | 400 kroner for 9 hull, 550 kroner for 18 hull (juniorer halv pris) |
| LES MER: | vradalgolfklubb.no |
| GREENFEE: | 390 kroner for 9 hull, 590 kroner for 18 hull (rabatt for juniorer) |
| LES MER: | herdlagolf.no |
| GREENFEE: | Greenfee: 330 kroner for 9 hull, 440 kroner for 18 hull (juniorer halv pris) |
| LES MER: | egersund-golfklubb.no |
| GREENFEE: | 400 kroner for 9 hull, 500 kroner for 18 hull (juniorer halv pris) |
| LES MER: | mandalgk.no/ |
| GREENFEE: | 300 kroner for 9 hull, 400 kroner for 18 hull (juniorer spiller gratis) |
| LES MER: | borregaardgk.no |
| GREENFEE: | 460 kroner for 9 hull, 920 kroner for 18 hull (juniorer halv pris) |
| LES MER: | grinigolfklubb.no |
| GREENFEE: | 375 kroner for 9 hull, 750 kroner for 18 hull |
| LES MER: | tjomegolfklubb.no |
| GREENFEE: | 400–500 kroner for 9 hull, 600–700 kroner for 18 hull |
| LES MER: | vossgolf.no |
| GREENFEE: | 400 kroner for 9 hull, 500 kroner for 18 hull (juniorer halv pris) |
| LES MER: | rorosgolf.no |
| GREENFEE: | 350–450 kroner for 9 hull, 450–600 kroner for 18 hull (juniorer halv pris) |
| LES MER: | nesfjellet.no |
| GREENFEE: | 250 kroner for 9 hull, 350 kroner for 18 hull |
| LES MER: | stordgolf.com |
TEKST: Jonas Lilja-Tverdal og Nicolai Landmark // FOTO: Aleksander Mile Osen
Rundt greenen er det sjelden én løsning
som passer til alt. Noen ganger
skal ballen raskt opp i luften. Andre
ganger er det tryggeste valget å få
den tidlig ned på greenen og la den
rulle. I denne utgaven av Golfskolen
lærer du hvilke slag du bør bruke i
de vanligste nærspillssituasjonene,
og hvordan du slår dem.
Pitchslaget er mellomslaget med wedge, ofte fra 30 til 50 meter. Mange synes det er vanskelig fordi de prøver å hjelpe ballen opp i luften. Da blir kroppen fort hengende bakpå, og treffet blir ustabilt. Nøkkelen er å stole på loften i køllen og rotere rolig gjennom slaget.
Den vanligste feilen er å svinge for mye med armene og lene seg bakover for å løfte ballen. Behold heller trykket i føttene gjennom slaget, roter overkroppen og akselerer gjennom treffet. Husk! Det er loften i køllen som får ballen opp. Din jobb er å treffe ballen rent og svinge gjennom.
Når teknikken er på plass, kan du bygge deg et lengdekontrollsystem hvor du bruker venstrearmen som en viser på en klokke. Sving venstrearmen til for eksempel klokken ni i baksvingen og klokken tre i gjennomsvingen. Gjenta samme slag til du får en følelse på hvor langt det slaget går. Deretter kan du bytte kølle, men beholde samme sving. Gjør dette med to til tre forskjellige wedger, så vil du til slutt få et system, eller en matrix som det også kalles, med forskjellige lengder. Da får du et system du kan stole på, i stedet for å gjette hver gang du står 40 meter fra flagget.
Den korte chippen skal være enkel. Tenk at du putter med en kølle som har loft. Bevegelsen er liten, kroppen er rolig, og målet er å få ballen raskt ned på greenen. Her er det viktigste å treffe ballen rent og kontrollere hvor køllen er lavest i svingen. Teknikken er ganske lik som pitchen:
Mange gjør chippen vanskelig fordi de prøver å løfte ballen. Da flyttes kroppen ofte bakover, og køllen treffer bakken før ballen. Tenk heller at du skal slå ned og gjennom ballen med en kort, rolig bevegelse.
Dette gjelder særlig rundt greenen, der slagene har lav fart. Med mindre hastighet blir det enda viktigere å kontrollere treffpunktet.
Tjukk rough ser ofte verre ut enn den er. Utfordringen er at gresset bremser køllen før den kommer frem til ballen. Det viktigste man må gjøre for å få ballen opp og ut av roughen, er å være tydelig i treffet og la køllen gjøre jobben.
Derfor velger man en kølle med mye loft, gjerne sandwedge eller lobwedge. Stå litt nærmere ballen, ha en smal stance og legg litt mer vekt på fremre fot.
En vanlig feil er å lene seg bakover for å løfte ballen opp. Da treffer du lett bakken eller gresset før ballen, og slaget stopper opp. Lås heller vekten litt mot fremre fot, vinkle køllen opp og la køllen svinge ned på ballen.
Målet er at ballen skal poppe opp av det tykke gresset og deretter trille ut mot flagget.
Det er også viktig å lese hvordan ballen ligger før du bestemmer deg. Ligger ballen så dypt at køllen må gjennom mye gress, må du akseptere at slaget blir mindre forutsigbart. Da er hovedmålet ofte å få ballen trygt ut og inn på greenen.
Tjukk rough krever ofte mer kraft. Tight lie krever mer presisjon. Når ballen ligger på hardt eller kortklippet underlag, er det lite som skjuler et dårlig treff. Det er lite rom for feil fordi køllen lett kan treffe bakken først eller treffe ballen tynt.
Også her er hovedregelen: Ikke prøv å løfte ballen opp. Hvis du lener deg bakover, mister du kontrollen på hvor køllen treffer bakken.
Stå smalt, ha vekten mot fremre fot og hold kroppen stabil. Bevegelsen skal være kort og kontrollert, med rotasjon i kroppen. Målet er å kontrollere hvor køllen treffer bakken. Det kalles low point, og på hardt underlag er det helt avgjørende. På fast underlag blir dette ekstra viktig. Køllen må ned på riktig sted, og du må stole på at loften på køllen får ballen opp.
En god øvelse for å mestre dette slaget er peggøvelsen. Sett peggen i bakken og øv på å treffe den rent uten å slå i bakken før treffet. Her kan du justere vanskelighetsgraden. Jo lavere peggen står, desto mer presis må du være, så start gjerne med å ikke trykke peggen helt ned i bakken.
Lobbslaget, også kjent som en flopp, er et av de morsomste slagene i golf. Det er også et av de vanskeligste, så vi har delt opp i to forskjellige varianter: enkel og avansert. Først og fremst skal dette slaget brukes når ballen må raskt opp i luften, for eksempel over en bunker, og stoppe relativt fort. Det er et slag som krever riktig lie så før du velger lobb, må du sjekke hvordan ballen ligger. Ligger den litt opp i gresset, med plass til å få køllen under ballen, er slaget aktuelt. Ligger ballen hardt eller nede i gresset, blir det langt vanskeligere.
ENKEL (over til venstre): Den enkle varianten slås med køllen som har mest loft i bagen, for eksempel 60 grader. Stå smalt, litt nærmere ballen, og legg ballen litt foran midten av stancen. Vinkle køllen litt opp og sving omtrent som en kontrollert pitch.
AVANSERT (over til høyre): Den mer avanserte varianten krever mer loft og mer fart. Da kan du stå litt lenger fra ballen, senke hendene, åpne køllebladet og bruke et litt sterkere grep for å holde køllehodet åpent gjennom slaget. I treffet skal køllehodet komme i kapp med hendene, slik at skaftet peker rettere opp. Det gir mer loft og høyere ballbane.
I bunkeren har de fleste et mål om først og fremst å komme seg ut av den så fort som mulig. Etter hvert handler det om å få ballen nær nok til å redde scoren. Derfor deler vi også inn i to ulike måter å slå dette bunkerslaget på. Likheten mellom dem er derimot veldig viktig å få med seg: Du skal treffe sanden før ballen, omtrent tre til fem centimeter bak ballen, og la sanden løfte ballen ut av bunkeren. På trening kan du trekke en strek i sanden som referanse. Målet er å treffe streken, ikke ballen. Dette gjelder for de aller fleste bunkerslag med noen unntak som vi kommer tilbake til.
ENKEL (over til venstre): Bruk gjerne en sandwedge, en 56-grader, hvis hovedmålet er å komme trygt ut. Stå ganske smalt og kom litt nærmere ballen. Da blir køllen mer vertikal, og bouncen, altså undersiden av wedgen som hjelper køllen å gli gjennom sanden, gjør jobben sin. Avslutt slaget med hendene høyt for å få ballen til å poppe opp.
AVANSERT (over til høyre): For mer presisjon på korte bunkerslag kan du bruke mer loft, for eksempel 60 grader. Stå litt lenger fra ballen, senk hendene og la skaftet peke mer rett opp. Ballen kan ligge litt foran midten av stancen. Avslutt med hendene høyt for å få ballen til å poppe opp.
Det lange bunkerslaget skiller seg fra det korte fordi ballen må mer fremover. Den skal ikke bare opp og ut, men også ha nok lengde. For her er du ikke lenger i en klassisk greenbunker-situasjon. Ballen skal både opp, frem og videre mot målet.
Derfor blir køllevalget viktig. En 60-graders wedge vil ofte gi for mye høyde og for lite lengde. På slag rundt 30 meter kan 52 eller 56 grader være bedre. På slag opp mot 50 meter kan en PW eller 48 grader være riktig.
Teknikken har noen likheter med korte bunkerslag. Du skal fortsatt treffe sanden før ballen, omtrent tre til fem centimeter bak. Men du åpner ikke køllebladet like mye fordi du ønsker mer lengde og mer rull. Stå stabilt, ha hendene litt lavt og hold gjennomsvingen mer kontrollert enn på de korte bunkerslagene. Vær mer eksplosiv gjennom treffet. Målet er å lande ballen et stykke før flagget og la den rulle resten av veien.
Den beste chippen er noen ganger en putt. Ligger ballen rett utenfor greenen og underlaget er jevnt, er putteren ofte det tryggeste valget. Still deg tre spørsmål: Er underlaget jevnt? Har jeg kort vei inn på greenen? Må ballen over noe? Hvis svarene er «ja, ja og nei», er putteren ofte et godt valg.
Er gresset ujevnt, tjukt eller dårlig, blir det vanskeligere å kontrollere lengden med putter. Ballen kan sprette, miste fart eller skifte retning. Da bør du heller velge en chip med en jernkølle eller wedge. Når du har mer green å jobbe med, er det ofte lurt å få ballen tidlig ned på greenen og la den rulle. Da kan du bruke PW, 52-grader eller en annen kølle som gir nok høyde til å komme inn på greenen, men nok rull til at slaget fortsatt er enkelt å kontrollere.
Som med pitchslaget bør du ha en viss kontroll på hvor langt de forskjellige køllene dine går. Legg noen baller tre til fem meter fra greenkanten. Marker en landingssone på greenen med pegger eller en ring. Slå slag med ulike køller og legg merke til hvor langt ballen ruller etter landing. Da lærer du hvilken kølle som passer i ulike situasjoner.
D riveren får mest oppmerksomhet. Putteren får mest skyld. Men wedgene er ofte køllene som avgjør om en runde føles god eller middels.
Det er wedgene du bruker, når du skal redde par etter et dårlig utslag. Det er wedgene du bruker, når du har 82 meter igjen. Det er wedgene du bruker fra sand, rough, fairway og alle de små, irriterende stedene rundt greenen.
Likevel har mange golfere et ganske tilfeldig forhold til dem.
Noen spiller med pitchingwedgen som fulgte med jernsettet, en gammel sand wedge og kanskje en 60-grader de kjøpte fordi de så noen imponerende flopper på TV. Andre har dyre wedger med tall og bokstaver, men aner ikke hva det betyr eller om de passer for deres spill. Bounce? Grind? Wedgehylla i proshopen kan se ut som en kode. 50.10. 54.12. 58.08. Sgrind. C-grind. Er du en av de mange som ikke forstår? Det skal vi forsøke å hjelpe deg med.
La oss starte med det helt grunnleggende. En wedge er en kølle med mye loft. Den er laget for korte slag, høyere ballbane og mer kontroll. Noen har bare to eller tre wedger i bagen, andre kan gjerne ha fire. Her er de vanligste variantene:
PW – PITCHING WEDGE: Dette er ofte wedgen som følger med jernsettet. Den kan variere fra cirka 41 til 47 grader og brukes til både fulle slag, lave pitcher/chipper og innspill fra litt lengre avstand.
GW – GAP WEDGE: I noen sett kalles den også AW (Approach wedge). Gjerne rundt 48–52 grader. Dette er wedgen som fyller hullet mellom pitching wedge og sand wedge. Den er blitt viktigere enn før fordi mange moderne pitching wedger og jernsett har lavere loft enn før.
SW – SAND WEDGE: Som navnet tilsier, er sand wedge for mange den tradisjonelle bunkerkøllen. Gjerne rundt 54-56 grader. Den er også viktig rundt greenen for et stort antall spillere.
LW – LOB WEDGE: Dette er wedgen med mest loft, ofte rundt 58–60 grader, og noen også mer.Den brukes til høye slag, korte slag over hindringer og situasjoner der ballen må stoppe raskt.
L oft er vinkelen på slagflaten. Jo mer loft, desto høyere og kortere går ballen. Og det viktigste er ikke hvilke tall vennene dine har i bagen. Mange gjør samme feil: De kjøper 52, 56 og 60 grader fordi det høres riktig ut. Men hvis pitching wedgen i jernsettet er 42 grader, har du plutselig ti grader fra PW til neste kølle. Det kan gi et for stort gap ute på banen. Start derfor prosessen slik:
Finn loftet på pitching wedgen din. Om det
ikke står skrevet i tall på køllen, kan du søke
etter spesifikasjoner på nettet eller få din
nærmeste pro til å måle det.
Finn ut hvor langt du slår med pitching wedgen
din. Ta gjerne en lasermåler eller launch
monitor til hjelp for nøyaktige målinger. Og
bruk den samme ballen du bruker på banen.
Bygg wedgeoppsettet videre derfra. Finn et
jevnt avstandsgap på 7–10 meter. En tommelfingerregel
er 4 til 6 grader mellom wedgene.
Men avstanden i meter er viktigere enn tallene
på sålen.
LITT HISTORIE OM LOFT: Før var pitching wedgene ofte 47–48 grader. I mange moderne jernsett er den nå sterkere, kanskje så mye som 41–43 grader. Det betyr at en gammel «standardløsning » med settets PW og en 56-grader ofte ikke holder.
For hobbygolferen er dette kanskje det viktigste å få med seg i denne enkle guiden. Du trenger ikke nødvendigvis flere wedger fordi du er blitt mer avansert. Du trenger flere wedger fordi jernsettet ditt har endret seg. Har du en PW på 42 grader og en sand wedge på 56 grader, har du 14 grader mellom dem. Det er mye. Da kan en gap wedge på 48 eller 50 grader være en av de mest fornuftige køllene du kan kjøpe.
B ounce er tallet mange hopper over. Det bør du ikke gjøre. Enkelt forklart er bounce den tykke sålen som gjør at wedgen ikke graver seg rett ned i bakken. Mer teknisk er det vinkelen mellom forkanten på køllebladet og det laveste punktet på sålen.
Mer bounce gjør at køllen har mer å «flyte på» gjennom underlaget. Mindre bounce gjør at køllebladets kant kommer nærmere bakken. Hvor «stor» bouncen er vises gjerne med et mindre tall på wedgene. Lav bounce kan være 4 til 6 grader, medium bounce ligger gjerne rundt 7 til 10 grader og høy bounce er gjerne fra 10 grader og oppover.
DE VANSKELIGE VALGENE: Norske golfbaner er ikke like hele året. Det er nettopp derfor wedgevalg er vanskelig.
Tidlig på sesongen er det ofte vått og mykt. Fairwayene kan være tunge. Roughen kan være saftig. Bunkerne kan være kompakte den ene dagen og myke den neste. På høsten kommer mange av de samme forholdene tilbake. Under slike forhold kan bounce være en venn.
For de fleste klubbspillere vil en sand wedge med medium til høy bounce være tryggere og enklere å spille med enn en tynn wedge med lite bounce. Den glir lettere gjennom sand og rough og forhindrer at køllen graver seg ned i bunkeren og bakken på mykt underlag.
Men det finnes unntak. På tørre sommerdager kan norske baner bli faste. Noen har også kortklipte områder rundt greenene der ballen ligger tett mot bakken. I enkelte bunkere kan sanden være pakket. Da kan en wedge med mye bounce være et uegnet verktøy. Du kan oppleve bunkeren som «hard» og med lite sand. Wedgen glir følgelig ikke gjennom underlaget, men spretter opp, og du ender opp med å ta ballen tynt.
Et godt tips? Velg for eksempel en 54 eller 56 grader med litt mer bounce og en 58 eller 60 grader med medium eller litt lavere bounce. Da har du verktøy til flere ulike grunnforhold.
WEDGER PÅ REISEFOT: Reiser du mye med golfbagen, bør du også tenke på hvor du som oftest spiller, og hva slags forhold som venter deg. I Storbritannia og Irland møter du ofte faste baner med linkspreg. Der kan lav bounce være nyttig, særlig i wedgen med mye loft, eksempelvis 60-graderen. Ballen ligger ofte på hardt underlag, og du må komme rent til ballen.
Også i Sør-Europa kan banene bli tørre og faste, særlig
om sommeren.
Samtidig kan bunkerne variere mye. Noen har tung sand,
andre har myk sand. Hjemme i Skandinavia er forholdene
ofte mer like Norge. Mye av sesongen spilles på mykere
underlag enn man finner på linksbaner med sandholdig
grunn eller «ørkenbaner» i Syden. En wedge med medium
til høy bounce er derfor sjelden feil for den vanlige spilleren
på reiser til våre naboland. Den høye bouncen kan
også komme godt med i varmere strøk, hvor bermudagresset
ser snillere ut enn det er. Da kan en wedge med
litt såle hjelpe deg rundt greenene.
Poenget er enkelt: Skal du spille mye på fast underlag, bør du ikke ha bare høy bounce. Skal du spille mye på mykt underlag, bør du ikke ha bare lav bounce. En kombinasjon er gjerne det beste.
V i har nå klargjort begrepene loft og bounce. Det som gjenstår, er grind. Og det høres mer komplisert ut enn det er. Kort fortalt handler grind om hvordan sålen er formet og symboliseres gjerne med en bokstav på wedgen (eks. F- eller M-grind). Produsentene sliper bort eller beholder materiale ulike steder på undersiden av køllehodet for å påvirke hvordan wedgen beveger seg mot underlaget. Det betyr at to wedger kan ha samme loft og bounce, men oppføre seg forskjellig fordi grinden er ulik.
Grind påvirker også hvor lett wedgen lar seg «åpne», hvor høyt forkanten ligger fra bakken, hvor tilgivende den er på litt tunge treff – og hvorvidt wedgen passer best til fulle slag eller små slag rundt greenen.
En full såle gir mer støtte. Den passer ofte godt til gap wedge og fulle slag. En grind med mer materiale fjernet fra hælen gjør det lettere å åpne køllebladet. En bred såle kan hjelpe i sand og mykt underlag. En smalere såle kan være bedre fra tighte lies, men krever ofte mer presisjon.
Komplisert? For vanlige golfere er dette en god regel: Velg en enklere og mer stabil grind i gap wedgen. Og velg mer allsidighet i sand wedge eller lob wedge hvis du faktisk bruker den til mange ulike slag. Hvis du nesten aldri åpner køllebladet, trenger du ikke den mest avanserte grinden.
O verflaten, eller finishen, på wedgene handler mest om utseende og følelse. Sølvfargede varianter i chrome og satin er klassiske valg. De holder seg ofte pene lenge. Sorte wedger kan se tøffe ut, men slitasje synes gjerne raskere. Såkalte raw-modeller har ubehandlet overflate og ruster over tid. De er laget for å gjøre det, og mange tror at rust automatisk gir mer spinn. Det er en sannhet med store forbehold.
Moderne tester tyder ikke på at rust i seg selv er en magisk spinngenerator. Riller, slagflate, friksjon, ball, lie og renhet betyr mer. Velg derfor finishen med øynene, ikke tro at overflatene har ulike egenskaper som gir utslag på scorekortet. Det er alltid et godt utgangspunkt å like hvordan wedgen ser ut bak ballen, men det er også det.
G rooves – eller riller – er sporene i slagflaten. De hjelper med å flytte bort fukt, gress, sand og jord i treffet. Det gir mer friksjon mellom ball og slagflate.
Rene riller gir mer forutsigbart spinn. Skitne riller gir mindre kontroll. Vått gress, jord og sand kan gjøre at ballen kommer ut med mindre spinn og mer rull.
Derfor bør du gjøre noe enkelt: Rengjør wedgene ofte. Ha et vått håndkle på bagen. Bruk børste. Rens sporene før slag der spinn betyr noe. Det er kanskje den billigste oppgraderingen du kan gjøre.
C ustom fitting, eller kølletilpasning, er noe vi ofte snakker varmt om i Norsk Golf. Så også her. Skal du først bruke tusenlapper på nye wedger, sørg for kyndig kjøpshjelp i nærmeste proshop eller golfbutikk.
Valg av skaft og lie er viktig også her. I standardversjon er mange wedger utstyrt med et tyngre skaft enn jernsettet for øvrig. For en stor andel spillere gir de tyngre skaftene mer kontroll på korte slag. Men det passer ikke nødvendigvis alle.
En gap wedge som brukes mye til fulle slag, kan gjerne ligne mer på jernsettet. En sand wedge eller lob wedge som brukes mest rundt green, kan godt ha et mer klassisk wedgeskaft.
Lie angle, altså vinkelen mellom skaftet og bakken når køllehodet står korrekt plantet på underlaget, betyr mest når du slår fulle slag. Er wedgen for upright eller for flat, kan startretningen påvirkes. Det gir god grunn til å teste wedger på gress, ikke bare matte.
W edger slites. Særlig dem du bruker mest fra sand, rough og vått gress. Når grooves mister skarphet og volum, mister du spinn og kontroll. Det betyr ikke at wedgen plutselig er ubrukelig. Men den kan bli mindre forutsigbar.
For en vanlig klubbspiller er hvert andre eller tredje år et fornuftig utgangspunkt. Spiller du lite, kan de vare lenger. Trener du mye nærspill og bunker, kan den mest brukte wedgen slites raskere.
Det er gjerne den høyeste wedgen (eks. 60 grader) som slites raskest. Den brukes mye rundt greenen, ofte fra sand og krevende lies. Et godt tips er å beholde den gamle wedgen som treningswedge. Bruk den på rangen og i bunkertrening. Spar den nye til banen og viktige økter.
Grep bør heller ikke glemmes. En slitt wedge med glatt grep er en dårlig kombinasjon. Du skal kunne holde lett og slå med følelse.
W edger finnes i mange prisklasser. Premium wedger gir ofte flere valg. Du får flere loft, flere bouncevarianter, flere grinds, flere finisher og ofte bedre mulighet for tilpasning. Billigere wedger kan likevel fungere fint. Særlig hvis loft, bounce og utforming av sålen passer spilleren. Brukte wedger kan være et godt kjøp, men sjekk slagflaten nøye. En brukt wedge med utslitte grooves er sjelden et kupp, selv om prisen er lav.
Wedgekjøp trenger ikke være komplisert. Men det bør være gjennomtenkt. Den vanligste feilen er ikke å velge feil merke. Den vanligste feilen er å kjøpe wedger uten å vite hva du trenger. Mange vet ikke loftet på pitching wedgen de har i settet sitt. Mange vet ikke hvor langt de slår wedgene. Mange kjøper for lite bounce fordi det ser mer «proft» ut med tynnere våpen. Mange kjøper en 60-grader før de mestrer 56-graderen.
VÅRT BESTE RÅD:
Start enklere. Finn loftene. Finn avstandene.
Tenk på underlaget og banene du spiller på. Tenk hvordan du
faktisk slår wedgene. Og velg deretter. For mange norske golfere
er svaret ganske enkelt: En gap wedge som fyller hullet. En trygg
sand wedge med nok bounce. Og kanskje en høyloftet wedge
som gir flere muligheter når du trenger det. Det er ikke sikkert
du trenger de mest avanserte wedgene. Men du trenger wedger
som passer deg.
D a Shot Scope viste fram sin første launch monitor under PGA Show i Orlando tidligere i år, var det ikke de tekniske spesifikasjonene som først fikk folk til å sperre opp øynene. Det var lanseringsprisen på 199 dollar.
I et marked hvor mange forbinder launch monitorer med heftige investeringer, og profesjonelle systemer som Trackman og GCQuad gjerne koster mer enn en bruktbil, var det nesten for godt til å være sant. MyGolfspy beskrev LM1 som en av de mest etterlengtede produktlanseringene de har sett på mange år, og Golf Monthly fulgte etter med tilsvarende ros.
IKKE EN TRACKMAN. I vår ble LM1 også tilgjengelig i Norge. Spørsmålet er hva du får for 2699 kroner? Det korte svaret: Relativt mye, men ikke alt.
Det første som er viktig å forstå, er at skotske Shot Scope ikke har forsøkt å bygge en billig Trackman. Den lille boksen gir deg fem nøkkeltall: køllehastighet, ballhastighet, smash factor, carrylengde og total lengde. Det er data som for de fleste golfere gir et godt bilde av hvor effektivt ballen treffes, og hvor langt slagene faktisk går.
Fysisk er ikke LM1 mye større enn en moderne mobiltelefon. Den veier bare rundt 300 gram, får enkelt plass i sidelommen på golfbagen og krever minimalt med oppsett. Du plasserer den halvannen meter bak ballen, så er det bare å velge kølle og slå.
Noe av det mest imponerende er den hurtige oppstarten. Når du trykker «på»- knappen, er LM1 klar til å lese slagene på få sekunder og leverer tallene nesten umiddelbart. Den er liten, lett og rask. Det gjør at terskelen senkes for datadrevet trening – og rangeøkten morsommere.
ER DEN NØYAKTIG? Det store spørsmålet i denne priskategorien er naturligvis nøyaktigheten. La det være klart: Ingen seriøse testere der ute vil hevde at LM1 er på nivå med Trackman som analyseverktøy. Det er en urimelig sammenligning og forventning. Men flere tester viser at avvikene er overraskende små. Samtidig finnes det begrensninger. Avvikene blir gjerne større med driver enn med jernkøller, særlig på slag hvor spinntallet avviker mye fra normalen. Årsaken er enkel: LM1 måler ikke spinntall direkte. Dermed må enkelte deler av ballflukten beregnes, noe som kan gi mindre presise resultater når ballen oppfører seg annerledes enn forventet.
For den typiske amatørspilleren er det neppe avgjørende, men det understreker forskjellen mellom et produkt til noen få tusenlapper og profesjonelle slagsporingsverktøy til mange titalls ganger høyere pris. Kanskje kan det også rettes med framtidige programvareoppdateringer.
Shot Scope har over flere år skapt et godt rykte for å videreutvikle programvare, apper og analysefunksjoner på sine GPSklokker og øvrige produkter. Flere forventer derfor at appen og databehandlingen rundt LM1 vil fortsette å utvikle seg.
KONKLUSJON. Det er verdt å merke seg verdien som LM1 representerer. For i tillegg til den lave innkjøpsprisen løper det ingen abonnementskostnader her.
Et annet stort pluss: Kobler du LM1 til telefonen med Bluetooth, lagres alle slag i Shot Scope-appen, historikken beholdes og analysefunksjonene er tilgjengelige uten løpende betaling. I dagens teknologimarked er det langt fra en selvfølge.
Shot Scope LM1 er ikke launch monitoren som gir deg mest data. Den er heller ikke en simulator, som eksempelvis Garmin R10 og storebror R50. Men LM1 er en rask, enkel og god treningskamerat.
For spilleren som ønsker å kontrollere lengdene
sine bedre, følge utviklingen i køllehastighet
eller få mer struktur på treningen,
leverer den imponerende mye for pengene.
Ikke fordi den er en billig Trackman, men
fordi den aldri har forsøkt å være det.
Skjomen Golfpark byr på dramatisk natur og en utforming som både er utfordrende og morsom. Foto: Narvik GK
Under Skjomenfjellene i Narvik finner du en 18- hullsbane spillbar fra mai til oktober. Om sommeren bader den i midnattssol.
Skjomenbanen, tegnet av Jan Sederholm, ligger i åpent terreng langs Skjomenelva en kort biltur fra Narvik sentrum, omkranset av fjell på alle kanter. Det er slående vakkert fra du står på rangen til du har fullført de 18 hullene (par 72). De første ni hullene åpnet her i 1995. Tre år senere var Narvik GK en fullverdig 18-hullsbane, teknisk og krevende, men spillbar for alle nivåer fra rød tee.
Det positive med krevende baner er at de får deg til å tenke. I Skjomen er det ikke bare å dra ut driveren på hvert hull. De er varierte, morsomme og utfordrende. Banen spilles 4929 meter fra rød tee, strekker seg til 5884 fra gult og tester alle køllene i bagen. Klubben er kjent for et usnobbet, jovialt og aktivt miljø. I midten av juni var det golffestival her med flere turneringer, midnattsgolf og live-musikk. Over 120 spillere og 200 konsertgjester deltok. Klubben har også økt fra 380 medlemmer i fjor til over 600 medlemmer i år etter innføring av fjernmedlemskap.
Nyt utsikten på hull 17 (par 4). Du står høyt, har vann til høyre og lakseelva til venstre. Innspillet er svakt nedover mot en lang green som er voktet av tre bunkere på venstre side.
Etter en nydelig runde er hull 18 en tøff avslutning. Du må slå et presist utslag før innspillet skal over vannet mot en green som beskyttes av skog.
Vanskelig å trekke frem noen ettersom alle hull er varierende og vil teste forskjellige deler av spillet ditt.
Skogsbane.
Her kan baller forsvinne om du ikke er rett fra tee. Fairwayene er smale, og du skal ikke være mye på avveie før du blir straffet.
250 kroner både for 9 og 18
hull – i shopen eller på Vipps.
Gjersjøen Golfklubb er en lavterskel park- og skogsbane som kan skryte av en av Golf-Norges mest fiffige treningsområder: en driving range med fotballbane.
Langs Gamle Mossevei, blant landeveissyklister, skogholt og små glimt av Follo-idyll, ligger Gjersjøen Golfklubb på Svartskog. Banen er en 9-hulls park- og skogsbane ved middelaldergården Kurud, omgitt av kulturminner, steinalderboplasser og oldtidsvei. Med to ulike utslagssteder på hvert hull kan runden spilles som 18 hull, som gir den korte banen mer variasjon enn lengden skulle tilsi.
Gjersjøen byr virkelig på lavterskelgolf. Ikke for lang, ikke for høytidelig, men med nok skog, bekker og vinkler til at du fort kan trenge mer enn én ball i lomma.
På klubbens hjemmesider omtaler de seg som en av Norges fremste miljøbaner, med totalforbud mot sprøytemidler. «Mer krevende og mer givende, og skånsomt for markblomster, insekter, fugler og dyr», forklares det.
Den fiffigste detaljen kan likevel være treningsfeltet. Driving rangen er nemlig også en kunstgressbane hvor det spilles fotball på vinteren. Da den var ny i 2018, ble den omtalt som «den hemmelige fotballbanen» av lokalavisen.
Hull 3/12. Par 4 på front, par 3 på back. Slår nedover med vann og bunker i spill. Fin utsikt fra teeboksen.
Hull 7/16. Ikke noe feil med hullet, kun et helt ordinært par 3-hull. Varierer mellom 90 og 120 meter.
Hull 1/10. Gjersjøen GK åpner tøft. Langt og smalt par 5-hull i oppoverbakke. Krever presisjon på alle transportslag for å komme på greenen.
Park- og skogsbane.
Noen ekstra. Det er ikke langt fra fairwayen til skogen, så ta høyde for at det blir noen lost balls.
Voksne 9 hull: kr 350,-
Junior 9 hull: kr 200,-
Et av landets flotteste treningsområder for golf ligger i kort avstand fra Oslo – midt i 'bibelbeltet' av golftroende i Bærum.
Golf-Norge skulle hatt flere baner som Ballerud Golf – det perfekte anlegget for travle mennesker.
Lenger frem i dette magasinet kan du lese vår hyllest til noen av landets flotteste 9-hullsbaner. Ballerud kunne like gjerne vært en av dem. Men Bekkestuas stolthet skal heller få sin fortjente heder her.
Et av landets flotteste treningsområder for golf ligger i kort avstand fra Oslo – midt i 'bibelbeltet' av golftroende i Bærum. Det gjør det enkelt for barn og unge i nærmiljøet å komme seg til golfen. Og hvor mange golfbaner kan man egentlig ta t-banen til? Selve banen består av ni par 3-hull med en total lengde på 966 meter med høy kvalitet på greenene. Banen er perfekt for en morgenrunde før jobb, en rask avstikker i lunsjen, en kveldstur etter middag eller før og etter fotballtreningen. Så er det da også full aktivitet her. Ved siste opptelling i mai hadde «lille» Ballerud hele 3367 medlemmer. Det gjør klubben til Norges tredje største klubb bak Preikestolen og Sola GK – og ballmaskinen går varm.
Banen passer for alle, men er kanskje spesielt egnet for nybegynnere som ønsker å prøve seg på en «ordentlig» bane for første gang.
Hull 9 er et kult hull. 98 meter fra tee med en stor green som er veldig ondulert. Her gjelder det å legge utslaget på riktig sted, hvis ikke blir putten vrien.
Hull 1 er banens lengste, og også det vanskeligste. Det er som et «normalt» par 3-hull på 148 meter fra gul tee og 108 fra rød. Men vanskelig betyr ikke at det er dårlig!
Her faller vi ned på det 67 meter korte hull tre. Selv om det skal sies at ingen av hullene er direkte svake.
Parkbane med par 3-hull.
Kanskje bare én, og uansett ikke mange om du klarer å slå noenlunde rett.
290 kroner for voksen gjestespiller, 175 kroner under 20 år.
På Rommen ligger en av Golf-Norges mest urbane baner. Groruddalen er kort, trang og langt mer særpreget enn scorekortet først antyder.
Groruddalen Golfklubb er en av Golf-Norges mer usannsynlige historier. Banen ligger på Rommen, mellom Trondheimsveien og Tokerudbekken, omgitt av blokkbebyggelse på tre kanter og vei på den fjerde. Her skulle det egentlig bli bowlinghall, squashhall og idrettssenter. I stedet ble området, som tidligere hadde vært fyllplass for hageavfall, til Norges første par 3-bane.
Klubben ble stiftet i april 1988, og banen åpnet året etter som et lavterskeltilbud for barn, voksne og pensjonister i Oslo øst. Hullene er korte på papiret, men ikke ufarlige. Ni hull som varierer i lengde fra 100 til 230 meter, små greener og nok motbakker til å avsløre et tynt jernslag.
På 90-tallet fikk banen også sin dose glamour. Rommen Open og turneringen «Skins Game» trakk TV-kameraer, Per Haugsrud og den svenske superstjernen Jesper Parnevik til Groruddalen.
Hull 6/15. Det fineste hullet på banen. Slår nedover med vann til venstre for green, med fin utsikt over «hele» Groruddalen.
Hull 8/17. Lengste hullet på banen og et av landets lengste par 3 på 230 meter fra gul tee og 213 meter fra rød. Ikke så mye annet å gjøre enn å slå langt og håpe på det beste her også.
Hull 7/16. Langt par 3-hull i oppoverbakke. Er ikke så mye annet å gjøre enn å spille det som et par 4 og håpe på det beste
Parkbane.
Det er en par 3-bane, men man slår mange lange køller for det. Da kan baller havne på avveie, så ta med noen ekstra.
Voksne 9 hull: kr 325–375,-
Junior 9 hull: kr 175–200,-
V inden river i de palestinske flaggene. Demonstrantene står på stranden nedenfor hotellet. Bak dem ruller bølgene inn fra Atlanterhavet. Foran dem ligger en av verdens mest berømte golfbaner.
De har med seg plakater og slagord.
«Donald Trump har stått i spissen for det vi mener er folkemordet i Gaza, ulovlige kriger i Midtøsten, en autoritær innvandringspolitikk gjennom ICE og økt utrygghet verden over. Han er en aggressiv krigshisser, en ondartet narsissist og en farlig psykopat,» sier talspersonen for aktivistene.
Bilder og videoer sprer seg i sosiale medier. Politiet kommer til for å rydde opp. Det er 31. mai 2026. Dagen før Norsk Golf og et samlet europeisk pressekorps kommer til Turnberry.
DEN STOLTE HISTORIEN. – Jeg synes ikke politiet håndterte situasjonen spesielt bra, sier Nic Oldham.
Nic er administrerende direktør ved det som i dag bærer navnet Trump Turnberry, en femstjerners resort på den skotske vestkysten. Vi sitter i restauranten med panoramautsikt over mesterskapsbanen Ailsa og de evige bølgene i Firth of Clyde. Seksten kilometer ut i havet troner Ailsa Craig, den gjenkjennelige granittøya hvor alle curlingsteiner i verden kommer fra.
Nic er framme med kosten. Feier de brysomme aktivistene under den hvite duken.
– Det har vært noen markeringer, sier han. – Men spør du de som bor her i området, tror jeg nær sagt alle er svært godt fornøyde med Mr. Trump og det han har investert her. Det har skapt trygge og varige arbeidsplasser for veldig mange.
Da Donald Trump kjøpte ærverdige Turnberry våren 2014, kjøpte han ikke bare et hotell og en golfbane. Han kjøpte en del av den stolte, skotske golfhistorien.
Turnberry hadde fire Open-turneringer bak seg. Inne i Champions Suite på klubbhuset henger falmede bilder fra «Duel in the Sun» mellom Jack Nicklaus og Tom Watson i 1977. Her er også minner fra Watsons oppsiktsvekkende nesten-triumf i 2009.
Bak fasaden var anlegget preget av slitasje etter flere eierskifter og år med begrensede investeringer.
STORE INVESTERINGER. Offisielt ble kjøpesummen aldri offentliggjort, men seriøse kilder har rapportert at Trump betalte rundt 60 millioner dollar for herligheten. Hotellet ble renovert fra topp til tå. Restauranter, barer og fellesområder ble bygd om. Det ikoniske fyret på klippene ble golfens «halfway house» og en del av resortens eksklusive overnattingstilbud.
Samtidig fikk de to golfbanene full overhaling. Arkitekt Martin Ebert ble hyret inn for å modernisere mesterskapsbanen Ailsa. Flere hull ble flyttet nærmere havet. Den spektakulære strekningen langs vannet ble en enda viktigere og mer dramatisk del av opplevelsen.
– Endringene har gjort Turnberry bedre enn noen gang, fastslår Nic. – Og selvsagt ønsker vi The Open tilbake. Det er det vi jobber for. Samtidig gjør vi alt vi kan for å økes stedets attraktivitet for golfturister og gjestespillere.
Ifølge Trump-organisasjonen er det så langt investert rundt 200 millioner dollar i anlegget. På landområdene hvor den tidligere Kintyre-banen lå, har Ebert og hans team bygd en ny 18-hullsbane. King Robert the Bruce er oppkalt etter den skotske kongen som ifølge tradisjonen ble født ved Turnberry Castle, ruinene som fortsatt ligger ute på odden ved fyret.
Ebert beholdt deler av den gamle traseen, men snudde flere hull og tegnet store deler av banen på nytt for å få mer kontakt med kystlinjen og havet.
Da King Robert the Bruce får begrenset oppmerksomhet etter åpningen i 2017, er det ene og alene fordi naboen heter Ailsa og stiller de fleste i skyggen. Men Turnberry har plutselig fått to baner i verdensklasse.
– For Turnberry er den nye banen viktig av flere grunner, forklarer Nic under middagen. – Den gir større kapasitet, flere starttider og et tilbud til gjester som ønsker mer enn én runde i oppholdet. Samtidig styrker den ambisjonen om å gjøre oss til et komplett golfreisemål, ikke bare et sted folk besøker for å spille Ailsa én gang.
Det er fortsatt noen som ønsker det. Først og fremst amerikanere som reiser til golfens vugge og vil ha med seg Turnberry i et sveip rundt flere skotske Open-baner.
Det har gitt «verdens dyreste greenfee».
TUSEN PUND. Overskriftene skrev seg selv. Da Turnberry offentliggjorde prisene for 2025-sesongen, gikk det viralt at en runde på Ailsa nå kunne koste opptil 1000 pund, rundt 13 000 kroner. Virkeligheten er mer nyansert, forklarer golfdirektør Ricky Hall til Norsk Golf.
– «Tusen pund-historien» gjelder bare for gjester som ikke bor på resorten, og som ønsker en av de mest attraktive tidene i høysesongen. Hotellgjester betaler betydelig mindre, og prisene faller også utover dagen, sier han.
Forklaringen fra Turnberry-ledelsen er at banen ble så trafikkert etter ombyggingen at de omstreifende greenfee-spillerne booket de beste tidene, spilte banen og kjørte videre. Samtidig risikerte hotellgjester som har brukt store penger på oppholdet, ikke å få plass på Ailsa.
Løsningen ble å gjøre de mest attraktive tidene så dyre at de i praksis reserveres for resortens kunder. Kritikerne mener det viser hvor eksklusiv Turnberry er blitt. Ledelsen ser det som god forretningsdrift.
Endringene er synlige også i proshopen hvor halvparten av klærne og utstyret bærer den tradisjonsrike Turnberry-logoen, og den andre halvparten Trumps navn. På et av Skottlands mest historiske golfanlegg får man nå også kjøpt de røde capsene med «Make America great again».
– Før solgte vi mest klær med den gamle logoen, men de siste åra har det gått klart mest av Trump Turnberry-produktene. I prosent, omtrent sytti–tretti, anslår Hall, som har jobbet på stedet i over 20 år.
NY BANE, NYTT AKADEMI. Hvis målet var å løfte Turnberry tilbake til toppen av internasjonal golf, er det vanskelig å argumentere mot resultatet. Banene er bedre enn før. Hotellet fremstår som nytt. Treningsområdet er oppgradert med moderne teknologi og Trackman-fasiliteter. En ny 12-hullsbane med par 3-hull ligger snart klar. Og amerikanske gjester strømmer tilbake til den skotske vestkysten. Mange vil beskrive Trump Turnberry som en suksesshistorie.
Likevel mangler den viktigste bekreftelsen.
Trump kjøpte Turnberry med en drøm om å få tilbake The Open Championship. Tolv år senere venter Nic og Ricky fortsatt på telefonen.
– Dialogen er god, fastslår Nic Oldham.
– De vet hva vi har. A gem! smiler Ricky Hall.
Det kritthvite klubbhuset er fint igjen nå. I mars 2025 ble det vandalisert av aktivister. I april i år parkerte Greenpeace seks vindturbiner på en av greenene. Og sent i mai vaiet de palestinske flaggene her igjen. Men ingen i Royal and Ancient Golf Club of St. Andrews som eier The Open, nevner bråket med et ord. De peker på «logistiske utfordringer» med Turnberry.
– Ser man på størrelsen et moderne Open Championship har fått, er infrastrukturen rundt Turnberry en utfordring, men vi holder døren åpen, sa R&A-direktør Mark Darbon til Sky Sports da Royal Lytham ble tildelt turneringen for 2028.
Golfhistorien taler til Turnberrys fordel. De fleste er enige om at banen og fasilitetene aldri har vært bedre. Men i rommet sitter en elefant.
– Som eier har han vært helt avgjørende for
oss. Men når det gjelder The Open, må vi nok
vente til presidenten er «out of office», tror
Turnberry-ledelsen.
S ommeren 2006 skulle Thorp bli første nordmann til å klare cuten i The Open Championship. Med en imponerende oppvisning på Royal Liverpool vant bæringen prestisjetunge Silver medal som beste amatør.
Bare uker i forveien hadde han knust feltet i junior-VM i Japan, blitt verdensmester både individuelt og sammen med lagkameratene Espen Kofstad, Anders Kristiansen og Are Friestad. Men det visste han ingenting om da han før turneringene ble kledd opp til et godt timet portrettintervju i Norsk Golf.
– Jeg drar ikke til England for å tape. Og spiller man først bra, kan alt skje, sa unggutten som fylte 18 år den samme sommeren.
– Hvem vil du helst gå sammen med de to første dagene?
– Kanskje Tiger, men det er sikkert ganske vanskelig også. Jeg går gjerne med et par eldre, gode spillere, sånn som Tom Watson. Folk som har vært med på det før og har roen, sa Thorp.
Han fikk det som han ville. Da juli endelig kom, var det legenden Watson som ble nordmannens spillepartner på finaledagen.
– Veldig imponerende. Han minner mye om meg selv som ung, mente den rutinerte mesteren med fem Open-triumfer bak seg.
Hoylake-vinner Tiger Woods la til:
– Det er utrolig at en ung amatør klarer cuten i et stort mesterskap mot de beste i verden. All ære til ham. Tydeligvis er han et stort talent.
Thorp selv hadde planen klar:
– Målet er selvfølgelig å bli en av verdens beste golfspillere. Og jeg vet at det kan gå. Nivået er enormt høyt blant noen få, kanskje de 10–15 beste i verden. Bak dem er det ikke skremmende, sa unggutten.
Dessverre skulle proffkarrieren ta slutt allerede fem år senere
i 2011, men heldigvis var han ikke tapt for Golf-Norge. Marius
Thorp gjør i dag en fabelaktig jobb som daglig leder i Bærum GK
og ekspertkommentator på HBO Max.
BACK NINE //
I matchspill venter en spiller på å slå et bunkerslag og lener seg tilfeldig på køllen sin i bunkeren. Hva er avgjørelsen?
Det er ingen straff.
Spilleren får ett straffeslag.
Spilleren taper hullet.
En spiller tar en prøvesving og flytter ved et uhell ballen sin på fairway med køllen. Hva er avgjørelsen?
Det er ingen straff, men
spilleren må legge ballen
tilbake på sin opprinnelige
plass.
Spilleren får ett straffeslag
og må legge ballen tilbake
på sin opprinnelige plass.
Det er ingen straff, men
prøvesvingen teller som et
slag, og ballen må spilles
som den ligger.
En spiller slår sitt andreslag, leter kort etter ballen og kunngjør deretter at hun vil gå tilbake og spille en provisorisk ball. Hun dropper og spiller den provisoriske ballen fra stedet der det forrige slaget ble slått. Deretter fortsetter hun letingen etter den opprinnelige ballen og finner den innen tre minutter etter at letingen startet. Hva er avgjørelsen?
Spilleren må fortsette med
den opprinnelige ballen.
Spilleren må fortsette med
den provisoriske ballen.
Spilleren kan selv velge om
hun vil fortsette med opprinnelig
eller provisorisk ball.

Har du lyst på enda mer golf i hverdagen? Da bør du sjekke ut Norsk Golf podkast! Med oss i studio får vi kjente og mindre kjente navn for å snakke om idretten vi alle elsker. Som en forlengelse av det du har lest i dette magasinet, står menneskemøter, aktualiteter og golfinstruksjon alltid høyt.
Om du ikke har sjekket den ut siden forrige magasin, har du masse spennende og nyttig i vente. I de siste episodene kan du høre vår diskusjon om golf er blitt for dyrt, modellen som kan forklare Reitan-suksessen og 18 norske hull vi elsker!
QUIZ //
Hvem var den første nordmannen
som kvalifiserte
seg til The Open?
Hvem av disse norske
spillerne har ikke deltatt
i The Open?
Thorp vant Silver Medal
som beste amatør i 2006.
På hvilken bane?
Da Viktor Hovland debuterte
i The Open i 2019, ble
det spilt på Royal Portrush.
Hvor ligger banen?
Hvem vant turneringen
på Royal Portrush i 2019?
I 2021 leverte Hovland
sitt beste Open-resultat
til da. Hvilken bane var
vertskap?
I The Open 2022 gikk
Hovland og McIlroy i
siste gruppe søndag.
Hvem hadde ledelsen
etter 54 hull?
Hvilken bane var vertskap
for The Open 2022?
Hvorfor var The Open
2022 spesielt historisk?
Hvem vant The Open 2022
etter å ha avsluttet med en
spektakulær 64-runde?
Hvilken norsk spiller
debuterte i The Open på
Royal Portrush i 2025?
På hvilken bane arrangeres
årets utgave av
The Open?