N orsk Golf er flue på veggen da Oslo Golfklubbs beste juniorer skal ha sesongens første treningsøkt ute på banen. Eller flue på rangen, om du vil. De som følger med på norsk juniorgolf, vil dra kjensel på flere av dem som varmer opp de grønne mattene.

Her er Nora Sophie Johnsen, med fire strake seire i starten av sesongen. Her er Cornelius Farhang og Leon Sebastian Hauger, to av Norges mest lovende spillere på herresiden. Nærmest trappa står Daniel Werner Nilsson som egentlig ikke er en del av denne gruppa lenger. Han er nettopp ferdig med sitt første år på college. Nå har han ferie og er tilbake på treningsfeltet her han har vært så mange tusen timer før.

Noen har lagt ned noen siktepinner, andre sjekker Trackman-tallene mens noen snakker om hva de gjorde på 17. mai.

Midt blant gjengen på 14–19-åringer står hun som kanskje er den største grunnen til at dette miljøet finnes. Hun er hjernen og hovedkretsløpet i det som må sies å være talentfabrikken Oslo Golfklubb.

Video og data er viktige verktøy for Oslos beste juniorer, som får umiddelbar feedback på rangen.

TØFFE KRAV. Caroline Diethelm er ikke så opptatt av oppmerksomhet. Hun er mest opptatt av å være «på», som hun sier. «På» spillerne sine. Det merker de også nå mens hun deler ut instruksjonene før dagens økt. De skal ut på banen og konkurrere. Men det er ikke bare score som skal føres i dag. I tillegg skal det legges til ett straffeslag for hver gang man bommer på fairway. Out of bounds eller vannhinder? To straffeslag!

– Så hvis jeg spiller hullet på par, men bommer på fairway, da får jeg bogey? er det en som spør.

– Ja, vi må tighte det inn her. Når dere skal ut og konkurrere internasjonalt, blir fairwayene smale. Her ute er de som en flyplass!

Tonen i gruppa er lystig, lett og ledig. Men samtidig fokusert, seriøs og nøyaktig. De er ikke her for å tulle og tøyse.

– Og så vil jeg at dere før hvert innspill, enten det er par 3, par 4 eller par 5, skal melde hvilken side av greenen som er ok å misse på. Dersom dere misser på «rett» side av greenen, får dere ingen straffeslag. Misser du på feil side av greenen? Ett straffeslag! Treputt? Ett straffeslag, det også!

Oppgaven er mottatt. En fokusert gjeng i matchende lyseblå treningsklær oppløses et øyeblikk på rangen før de trekker mot banen og samles igjen. De skal spille ni hull og levere inn scoren til Carro i etterkant. Det holdes score gjennom hele sesongen, til slutt vil en stå igjen som vinneren. Akkurat som Diethelms mest kjente elev Kristoffer Reitan sto igjen som vinner på PGA-touren noen små uker tidligere.

STJERNE I REKKENE. Da Kristoffer Reitan avsluttet Truist Championship med å vaske frem det ene utrolige golfslaget etter det forrige da det hele skulle avgjøres, satt Caroline Diethelm hjemme i sofaen med tårer i øynene. «Lille» Kristoffer. Som hun har kjent helt siden han var ti år. Som har vært ungdomsstjerne og supertalent før han plutselig møtte motgang, tok en pause fra golfen for så å komme tilbake igjen. Helt til topps. Og med på ferden har Carro vært trener, følgesvenn, rådgiver, coach og kamerat.

Klokken ett om natten, rett etter at Reitan har løftet trofeet og tv-kameraene er skrudd av, tikker det inn en Messenger-melding på mobilen til Carro. «Dette er så stort.» To hjerter fra Reitan.

Det var nok ikke dette Caroline hadde sett for seg da hun vokste opp i Gävle, et par timers kjøretur nord for Stockholm. Hun vokste opp med sin tre år eldre storebror Niklas og ville gjøre alt det han gjorde. Da han spilte bordtennis, ville Carro spille bordtennis. Da Niklas begynte å spille golf, fulgte lillesøster etter. Og der vokste de opp. I et yrende ungdomsmiljø der de fikk sine beste venner i idretten.

Hun ble ganske god også, må det være lov å si.

– Skal du bygge kultur, må du være «på» spillerne, sier Carro og studerer svingen til Leon Sebastian Hauger.

– Jeg var ikke god nok, sier hun selv.

Men god nok for hva, spør vi. For hun kvalifiserte seg til Europatouren og var klar for å ta internasjonal golf med storm. Trodde hun. Helt til hun plutselig oppdaget at hun ikke var klar likevel.

– Jeg var ikke god nok, gjentar hun. – Jeg kom ut på touren for tidlig. Jeg hadde jo ikke en gang vunnet i Sverige. Men jeg klarte kortet. Jeg var kanskje den femte beste spilleren i Sverige? Men jeg tok ingen plass. Jeg var ikke klar. Jeg syntes det var stort der ute.

– Jeg klarte ingen cuter, og da ble det mentalt.

Parallelt med golfkarrieren tok hun trenerutdanning i PGA. Noen år tidligere hadde bror Niklas bestemt seg for å satse på en trenerkarriere og flyttet til Norge. Etter å ha bygget opp en solid juniorsatsing på Losby, hadde Niklas fått tilbud om stilling som landslagstrener i NGF, og dermed åpnet det seg muligheter på Losby. Caroline grep muligheten med begge hendene, pakket kofferten og dro. Det var i 2004.

Siden har hun bodd og jobbet i Norge.

«JOBBA HÅRDT». Det er noe fascinerende over å ha en golfsamtale med Carro. Hun er veldig til stede. Veldig «i» samtalen. Eller veldig «på» kanskje, som hun sier selv. Og det er et par ord og uttrykk som går igjen. Et av dem er «Jobba hårdt». Det er noe av det første som kommer opp, da vi begynner å snakke om hva det er som er viktig for å lykkes.

Det er noe av det første hun nevner når hun skal trekke frem hvilke egenskaper hun ser etter hos unge spillere. Og noe av det som går igjen når hun skal forklare forskjellen på de som blir ordentlig gode og de som ikke blir det.

Det var også grunnen til at hun, etter noen suksessrike år på Losby, var usikker da hun fikk tilbud om å flytte til andre siden av hovedstaden. Til Bogstad og Oslo Golfklubb. Til vestkanten. Ville hun egentlig flytte til vestkanten? Hun var skeptisk. Kanskje var de mer bortskjemte der? Kanskje ville de ikke «jobba hårdt»?

– Det viktigste for meg i begynnelsen var å skape en treningskultur, og da er det første vi gjør, å øke mengden. Å trene mer. Vi måtte opp i mengde. Folk sa de satset, men de trente ikke nok. Målet mitt var å få dem til å trene mange timer, selv om kanskje ikke alle timene var fylt med perfekt trening. Her var det litt sånn «om sommeren skal vi på hytta…»

Det var ikke slik da søsknene Diethelm vokste opp i Gävle.

– Hvis du spiller golf, kan du ikke ta mange uker ferie fra trening midt på sommeren. Du kan ikke dra på hytta. Det er jo da du skal trene! Jobba hårdt!

Men litt etter litt setter kulturen seg i Oslo Golfklubb. Hun har dessuten klubben i ryggen, en klubb som har tatt en beslutning om å satse på juniorene, og ansatt trenere som skal følge opp de beste unge spillerne. Sammen med Fredrik Due lages grunnmuren for en treningskultur som 19 år senere har resultert i PGA Tour-spillere, Ladies European Tour-stjerner og utallige gull i lag-NM for junior.

– Du må ha passion, sier Carro. – Skal du bygge kultur, må du være «på» spillerne. Og du må ikke la det skli ut.

EN SJENERT TIGER. En vårdag i 2008 har Oslo Golfklubb en samling i Lommedalen, der de skal se på og snakke med et par av de ivrigste unge spillerne. De ser dem slå fulle slag, de ser på wedger og putting. Og så tar de en liten samtale med hver og en.

Foran Carro sitter en sjenert liten fyr. Han er ti år gammel og svarer litt brydd da han blir spurt om hva som er målet hans med golfen.

«Jeg skal bli den nye Tiger», svarer Kristoffer Reitan.

Carro lyser opp da hun forteller oss om det, 17 år etterpå. Fordi hun husker det som om det var i går.

– Det passet liksom ikke, sier hun og smiler.

– At en beskjeden type sier de ordene, «jeg skal bli den nye Tiger.» Han våget jo nesten ikke se på meg da han sa det.

Kanskje er det derfor hun husker det så godt. Men Reitan mente alvor. Og det tok ikke veldig lang tid før Diethelm skjønte at hun hadde med en spesiell type å gjøre.

Han kom inn i en gruppe med de mest ivrige spillerne, sammen med Dorthea Forbrigd, Henrik Skogseth og Jarle Volden. Reitan fikk egne oppgaver fra gang til gang, skrev treningsdagbok og viste på hver trening hva han hadde gjort siden sist.

– Han var en utrolig moden 10–11-åring, sier hun.

Det tar ikke lang tid før Carro kobles enda tettere på. Kristoffers far, Magnus, blir også en viktig del av samarbeidet. Ikke for at Magnus skal være trener, men for at han hele tiden skal vite hva de jobber med, og at han kan rapportere tilbake til Carro om hvordan det har gått på trening, turnering eller hvis de har vært på reise.

UTENOM DET VANLIGE. Opp gjennom årene har Kristoffer måtte tåle å høre mye om bakgrunnen sin. Om pengene, om navnet og at han har hatt det så mye enklere enn andre.

– Den eneste fordelen jeg kan tenke meg, er at han har kunnet spille Valderrama og lært seg hvordan man skal manøvrere seg rundt på vanskelige baner, sier Caroline. – Alt det andre er hardt arbeid. Jobba hårdt. Og ingen jeg vet om, har jobbet hardere enn Kristoffer.

Da han var 13–14 år, så hun noe utenom det vanlige. Unge Reitan var i ferd med å bli mye bedre enn de andre til tross for at de la ned like mye arbeid. Samtidig var han hele tiden ydmyk og nysgjerrig.

Da vi snakker med Kristoffer om sin gamle trener, og nå hans gode venn, blir han mild i røsten. Reitan har omsider tatt seg en liten turneringspause etter et heftig kjør de siste månedene. I kjølvannet ligger nesten-seieren i parturneringen Zurich Classic med kompis Kristoffer Ventura og den imponerende oppvisningen i signaturturneringen Truist Championship. Plutselig var han en vinner på PGA-touren. Han visste hvem han skulle takke der hjemme.

– Det jeg sitter igjen med, er en haug med gode minner av det som ble barndommen min, sier Reitan til Norsk Golf.

Når man bruker så mye tid sammen, må kjemien stemme, man må komme overens.

– Og det jeg først og fremst tenker på, er at tonen, vennskapet og samarbeidet ga utrolig god energi inn i satsingen.

Det gjelder ikke bare for Reitan. Dette ser man igjen når man følger neste generasjon på Bogstad denne maikvelden også.

VERDIEN AV ET LAG. – Det skjer noe med spillerne når de får på seg like klær, fastslår Carro.

Alle på trening er i Oslo Golfklubbs tøy. Den samme tonen av lyseblått går igjen. Det bygger fellesskap, lagfølelse og tilhørighet. Golf er en individuell idrett, men summen av individene blir større når du tilhører et lag. De spiller og trener for flere enn kun seg selv. Se hva som skjer når verdensstjerner får på seg Ryder Cup-uniformen, eller når spillere får bære Norges farger i et OL.

Her representerer alle Oslo Golfklubb. Uansett alder. Her står de minste side om side med de bedre og eldre spillerne på trening. I år etter år har niåringer med stjerner i øynene sett profesjonelle spillere på samme treningsfelt. Her har de slått baller i et nett hele vinteren.

Fasilitetene har endret seg, det skal sies. Det gamle kjellerlokalet under rangen er byttet ut med Golfland – et topp moderne simulatorsenter som yrer av liv. Men fasilitetene er egentlig ikke hovedpoenget. Kulturen er i hver eneste high five de yngste får fra de eldste når de møtes på trening.

Sånn var det for Reitan også, da han var «kid».

– Jeg husker jo det, istemmer Reitan og snakker om året han fylte tolv. Den gang var det en annen juniorspiller som var den store stjerna blant de yngste. Mathias Schjølberg var en av verdens mest talentfulle juniorer. Vinner av prestisjetunge Junior Orange Bowl.

– Altså, Schjølberg var the shit, sier Reitan med latter og boblende engasjement. – Og plutselig fikk jeg stå der og trene side om side med ham. Det var helt utrolig inspirerende.

Det har Oslo Golfklubb klart å holde på. Enten det er Reitan, Forbrigd eller Ventura som er hjemme på snarvisitt. En som har vært ute i den store verden, og skjønner verdien av å gi noe tilbake. En som sier «bra slag!» og gir en liten fistbump.

Da spilltreningen nærmer seg slutten, kommer gjengen sigende mot klubbhuset fra hver sin kant. Oppgavene fra Carro er sirlig fulgt opp. Straffeslagene er notert. Nå gjenstår det å se hvem som har vunnet dagens konkur - ranse. Sesongens første.

– Bra jobbet! sier treneren. Litt streng, litt kompis, med smilet på lur.

NYTT FLAGG PÅ VEGGEN. En dag senere er «lille» Kristoffer Reitan tilbake på Bogstad for å hilse på. Noen uker er gått siden han tok karrierens til nå største triumf. Han slår baller et par timer mens Caroline titter på.

Hver gang Kristoffer Reitan har vunnet en turnering, har han gitt henne et flagg. Som takk.

– Det er bare et symbol, sier Reitan. – Et symbol for alt hun har hjulpet meg med.

For utenforstående handler golf ofte om pokaler, pengepremier og verdensranking. For Caroline Diethelm handler det fortsatt mest om noe annet. Om å få unge spillere til å møte opp på trening. Jobbe hardt. Bli bedre. Og kanskje, hvis alt klaffer, oppfylle en drøm som de en gang fortalte henne om som tiåringer.

Selv om de nesten ikke turte å se henne i øynene da de sa det.

Sånn bygger man en
god golfspiller!

• Lære seg å trene mye, «jobba hårdt» fra ung alder. Øke treningsmengden.
• Trene teknikk tidlig! Lære seg en grunnteknikk fra tidlig alder, som man alltid kan falle tilbake på.
• Oppstilling, baksving og nedsving.
• Trene dedikert på wedger og putting
• Evaluering kontinuerlig.
• Spille mye turneringer, selv i perioder når man jobber mye med teknikken.
• Øk antallet turneringer gradvis, år for år.
• Lære seg å spille vanskelige baner! Husk at norske baner gjerne er mye enklere å spille på enn det man møter hvis man skal konkurrere internasjonalt.
• Spille med folk som er bedre enn deg, men også med folk som er dårligere enn deg. Variere nivået du spiller på. Noen ganger må du ha noen å strekke deg etter, andre ganger skal du være den beste som tar ansvar og må innfri forventninger.
• Grunnteknikken – ikke la det skli ut, den må man aldri slippe!

• En bra setup.
• Baksvingen har mye load i hoften.
• Skulderrotasjon med kort armsving.
• Face som er litt lukket, så det blir mer kroppsstyrt inn. Sånn at face er square to path ganske lenge. På den måten blir det ikke så mye rotasjon i face, og kroppen styrer mesteparten av bevegelsen.

Kristoffer Reitan

N orsk Golf har invitert de to kommentatorene til en duell. HBO Max mot Viaplay, Bjørnstad mot Mikkelsen over ni hull på Haga Golfklubb. Etter litt forhandlinger fram og tilbake har vi endelig landet en dato. Endelig passet det både for journalist, fotograf og de to tidligere golfproffene – nå mest kjent som stemmene som formidler de store øyeblikkene til norske TV-seere. Skjønt, de gjør det aldri sammen, da. Når Henrik er på jobb, sitter Jokke hjemme i sofaen og ser på. Og omvendt.

PLAN FOR DAGEN. Vi møtes på terrassen på Haga Golfklubb for å ta en kaffe, slå av en prat og legge en plan for dagen. Fotograf Benjamin har noen idéer han gjerne vil formidle til gutta. Men det er ikke så enkelt. For Henrik har nemlig spilt Bjaavann dagen før og er allerede i gang med å forklare Joakim om fortvilelsen etter et par dårlige driver. Og da farer fagpraten av sted.

Joakim Mikkelsen, tidligere landslagsspiller, collegestjerne, Challenge Tour-proff og nå best kjent som kommentator. Men for de som følger golfen tett, vet de at han også er Trackmans representant i Norge. Han kan med andre ord et og annet om svingspor, attack angles og alle mulige andre tall man kan lese ut fra dataene. Etter noen år i det danske selskapet er han nå blitt en av våre fremste eksperter på hvordan forskjellige typer køller oppfører seg. Dette vet Henrik, og han kaster ikke bort tiden med å komme til bunns i hva som gikk galt på gårsdagens runde. Kanskje Jokke kan hjelpe? Nå? Med en gang?

Fotograf Benjamin forsøker igjen. Forteller om planen, hva slags bilder han ønsker å ta, hva vi skal gjøre.

Men vi kommer ikke til, de får bare skravle fra seg. Om størrelser på driverhoder, loft, skaft og det som hører med.

Det ender med at Henrik får booket time til clubfitting, og så kan vi begynne å se fremover. Mot dagens duell. Mann mot mann, ni hull. Ingen har spesielt tro på egne ferdigheter, virker det som. Mon tro om det bare er koketteri for den fremmøtte golfpressen? En slags forsvarsmekanisme i tilfelle man taper?

FRA SPILL TIL BOKSEN Vi beveger oss mot første tee. Det er ikke så veldig lenge siden vi ankom anlegget, men noterer allerede én ting: Henrik Bjørnstads innslag på sosiale medier er enormt populære. Vi har kanskje bare vært her i 30 minutter og har allerede mistet tellingen på hvor mange som har kommet bort og sagt «du, de greiene du gjør på Instagram og Youtube, Henrik, det er helt konge!» Tusen takk, sier Henrik. Og mener det.

For oss som har kjent ham en stund, er det fornøyelig å se hvordan han har forandret seg med årene. Alltid en fantastisk fin fyr, men ikke nødvendigvis den som rakk opp hånda hvis man spurte om han kunne stille opp på noe. Enten det var en reportasje eller andre ting. Nå sprudler han derimot, under egen regi, med humor, snert og glimt i øyet. Han har omfavnet en del av golfen som nå er i ferd med å blomstre. Never too late!

De to kommentatorene, som vi nå prøver å få til å bli litt fandenivoldske konkurrenter de neste timene (for reportasjen blir best slik, har vi sett for oss), ender opp med å sende hvert sitt perfekte utslag ned fairwayen og puster lettet ut.

– Jeg merker jeg savner konkurransen, sier Henrik. Og påpeker: «Jeg savner konkurransen fra de gangene jeg spilte bra!» – og så ler han sin karakteristiske latter.

– Det var langt mellom oppturene, sier Henrik.

– Nå er det veldig behagelig å jobbe med golf uten å måtte leve gjennom alle oppturene og nedturene selv. Det er jævlig morsomt fortsatt å jobbe med noe som har vært en så stor del av livet mitt.

– Du har jo faktisk spilt på et ordentlig nivå da, kontrer Mikkelsen. Og forteller om hvordan Henrik var det store forbildet. Da Jokke studerte og spilte collegegolf i Texas i USA og Henrik skulle spille på PGA Tour et sted i relativ nærhet, kastet de seg i bilen og kunne kjøre lange avstander for å se sitt norske forbilde konkurrere mot verdenseliten. Henrik var førstemann ut. Den første norske på touren. Det er lett å glemme nå, bortskjemte som vi har blitt.

TILBAKE I TID. Vi skal ikke mange år tilbake før alt så ganske annerledes ut. Hva om vi spoler tilbake ti til tolv år?

– Det er jo et hav mellom den tiden og nå. Han stopper opp.

– Det var en voldsom tørke, sier Mikkelsen og ramser opp navnene nesten som om han leser fra et gammelt lagbilde: Marius Thorp, Knut Børsheim, Espen Kofstad. Spillere som for få år siden representerte toppen av norsk herregolf.

– Thorp hadde slutta. Børsheim hadde slutta. Espen var skada. Jeg og et par andre drev og rota rundt på Challenge Tour.

Han trekker på skuldrene.

– Og det var det vi hadde.

Så kommer den karakteristiske Mikkelsenpunchlinen.

– Blir ikke kåt av det.

Latteren runger over jordene i Bærum. De som er på hullet bortenfor, snur seg, men vet ikke hva vi ler av.

Norsk golf befant seg i et vakuum. Interessen var lav. Resultatene uteble, og få så en tydelig vei videre.

– Det var en kjedelig tid å være profesjonell golfspiller. Når jeg tenker tilbake på det nå, føles det nesten som en annen tidsepoke, sier Jokke.

Bjørnstad nikker.

Han vet bedre enn de fleste hvordan det ser ut når norske golfspillere lykkes internasjonalt. Han vet også hvordan det ser ut når de ikke gjør det.

VENDEPUNKTET. På tredje hull havner Bjørnstad i trøbbel etter et skjevt utslag. Mikkelsen holder ballen i spill og tar ledelsen.

Praten fortsetter.

Det gjør også historietimene.

For når begge skal peke på vendepunktet i norsk golf, havner de på samme sted. Pebble Beach, US Amateur i 2018 og Viktor Hovland.

– Der føler jeg at vi kan trekke en linje, sier Mikkelsen.

Det skjedde noe med norsk golf da Hovland vant verdens gjeveste amatørtittel. Da han fikk det sagnomsuste trofeet på Pebble Beach og sa «Tiger who?» da han holdt seierstalen for en hel golfverden. Det ga seg kanskje ikke utslag i flere medlemskap sånn umiddelbart. Det var ikke tomt for juniorsett hos proshoppene. Eller umulig å få seg starttid på en hverdag. Men det føles likevel som om det er der det snur.

– Målet for norske spillere hadde alltid vært å komme seg ut på touren. Det hadde vært taket. – Så kommer Viktor.

Smilet brer seg.

– Han skulle ikke bare spille på touren. Han skulle vinne, han!

Og det at taket ble hevet, at en nordmann gikk ut og forventet å kjempe om seieren hver eneste helg, har gjort noe for dem som har kommet etter.

– Det handler om hva som oppleves som mulig, rett og slett. Jeg tror veldig på det, sier Mikkelsen.

I løpet av få minutter beveger samtalen seg fra Hovland til Kristoffer Reitan, videre til Kristoffer Ventura, Andreas Halvorsen og Kristian Krogh Johannessen. For én ting er at vi har to triumfatorer på PGA-touren. Men vi har en tredje nordmann der også! Og like bak der igjen har vi Halvorsen på DP World Tour og flere på neste nivå.

– Det er naturstridig at Norge produserer så mange toppspillere, mener Bjørnstad. Det skal ikke være mulig. Hvor mange er det som satser som profesjonelle i Norge i dag? Er det 30?

Begge er enige om at det er et ok tall, kanskje til og med litt høyt.

– Det betyr at ti prosent av spillerne våre er på PGA-touren. Det er helt vilt å tenke på.

FINGEREN I JORDA. Etter fire hull er matchen all square. Men det er fremdeles ikke det som opptar gutta mest. Nå er vi over på et annet tema. Hvordan publikum har forandret seg de siste årene.

– Vi har blitt godt vant, sier Henrik.

– Veldig godt vant, medgir Mikkelsen.

Henrik mener han merker forskjell på hvordan nordmenn ser på golf nå kontra hva vi gjorde bare for noen år siden.

– Før så man nesten alt. Hver turnering, hele turneringen. Nå er det akkurat som om man ser an hvordan det går med de norske. Hvis de ikke er helt i toppen, gidder de ikke skru på. Forventningene har endret seg voldsomt. Folk er blitt kresne.

Han smiler. – Og det skjønner jeg jo!

– Kanskje jobben vår noen ganger er å stikke fingeren litt i jorda, sier Mikkelsen og peker på hvordan seere i dag opplever en søndag uten topplassering som «skuffende».

– Da må man jo kunne si høyt: «Hei! Vi har to nordmenn på Augusta!»

For noen få år siden var det helt utenkelig. Men nå er vi plutselig kommet dit at når han vi er vant til å se i toppen – Viktor Hovland – ikke har dagen, så dukker plutselig «han nye» opp og vinner.

Kommentatorduoen måtte gni seg i øynene da Reitan klinket til med 65-runde på lørdagen i Truist Championship og plutselig skulle ut i lederball på søndagen. Bjørnstad kommenterte sammen med Marius Thorp. Mikkelsen satt hjemme i sofaen og sa til seg selv: Hva var det som skjedde nå? Hvis én nordmann ikke leverer, dukker det plutselig opp en annen.

KONKURRENTER OG KOLLEGER. Et sted mellom sjuende green og åttende tee kommer vi inn på forholdet mellom HBO Max og Viaplay.

HBO Max viser PGA Tour-turneringene. Det er ikke få helger i løpet av et år som går med i kommentatorboksen for Bjørnstad. 38 til 40 for å være nøyaktig. Majorturneringene og Ryder Cup er det Viaplay som har rettighetene til. Så hva gjør Henrik når han har en sjelden frihelg? Han ser på golf med Joakim Mikkelsen som kommentator.

– På papiret er vi vel konkurrenter, men jeg ser det ikke helt sånn, sier Joakim.

– Når jeg sitter og ser Henrik og Marius kommentere, tenker jeg at vi er kolleger.

Det skjer rett som det er at de utveksler informasjon underveis. Hvis Henrik sitter i sofaen og har et godt poeng, sender han av gårde en tekstmelding til Jokke. Sånn går det andre veien også.

Så kommer en liten hyllest fra Bjørnstad.

– Du forbereder deg sykt mye mer enn det jeg gjør! Og det merker man i sendingene.

Joakim beskriver timer med research og dypdykk ned i golfsportens mange kaninhull. Om hvordan han alltid har likt å være ekstremt godt forberedt. Om statistikk og historie. Om all info han blir sittende igjen med som han ikke får brukt. Men at når alt kommer til alt, så handler det om å gi seeren en bedre opplevelse.

– Men vi har alle vår måte å gjøre det på!

Bjørnstad har en annen inngang. Han har spilt de aller fleste av banene han kommenterer, og røper en liten hemmelighet: – Jeg har vel en slags fotografisk golfhukommelse. Jeg husker greener, hellinger. Jeg husker de forskjellige linjene. Så jeg flyter nok mye mer på det.

BORT MED SILKEHANSKENE Runden på Haga nærmer seg slutten. Vi er på utslaget på hull 8. Det gjenstår med andre ord to hull, og det står helt likt.

Klarer vi å tenne litt konkurranseinstinkt og fandenivoldskhet her nå?

Svaret er et rungende ja! Endelig! Nå er det av med silkehanskene og godordene.

De begynner å kommentere hverandres slag, med syrlige stikk. Litt god gammeldags trashtalk, men med sine sedvanlige og velkjente kommentatorstemmer. Det er et kostelig skue.

Bjørnstad slår en kjempedrive ut på hull 8. En liten baby draw rundt hjørnet. For en sving han har, den godeste Bjørnstad. Fremdeles. Det er noe nostalgisk og fint å se den i levende live, 16 år etter at han ledet Buick Invitational foran Tiger og Mickelson, og hele Norge satt og trykket F5 på PC-en for å få med seg siste nytt.

Men Mikkelsen, som selv la golfen helt vekk og fokuserte på maratonløping i noen år, har det fremdeles han også. Han slår litt høyere, drawen er litt større. De ligger på hver sin side av fairwayen, begge med meget god sjanse til å nå par 5-hullet på to slag.

Jokkes syverjern går 166 meter og legger seg i bakkant av greenen. Mens Henrik sin blir litt tjukk, vi klarer ikke se om den kommer seg over vannhinderet. Svaret får vi da vi kommer bort. Jokke noterer seg for en birdie og vinner hullet.

Ett hull igjen.

AVGJØRELSEN. Da er det akkurat som om spenningen går litt ut av matchen igjen. For nå går skravla nok en gang. Om alt mulig annet enn matchen de selv spiller. Det er jo ikke så mange golfkommentatorer der ute, så det er klart de har noe felles å snakke om!

Det var Jan Erik Aalbu, daværende sportssjef i Discovery, som i sin tid hentet Bjørnstad til kanalen da de kjøpte rettighetene til PGA-touren. Han fortalte Henrik noe han hadde hørt av Arne Scheie en gang i tiden: En tredel av seerne liker deg, en tredel synes du er håpløs, og resten bryr seg ikke. Sånn er det.

– Noen liker mora, andre liker dattera, sier Joakim på typisk Jokke-vis.

Det er helt umulig å gjøre alle fornøyde. Derfor er ikke det målet heller.

Mikkelsen har surra litt på avslutningshullet. Det gir Henrik muligheten til å vinne hullet og dele matchen. Men dersom det skal skje, bør han senke chippen fra sju meter, en liten meter fra utsiden av greenen.

Sånn. Nå skal det avgjøres. Henrik kommenterer seg selv mens han gjør seg klar. Slår ballen kontant og bestemt. Den stopper ti cm for kort i linja. Hadde greenene vært like kjappe som på PGA Tour, så kanskje.

Mikkelsen har to putter for å vinne, det er som en formalitet å regne. Men bare for å gjøre det litt guffent, går Henrik bort, begynner å lese linja og kommer med små tips og stikk til konkurrenten.

– Jeg har bommet på mye enklere ting enn dette, sier Joakim.

Men ikke denne gangen. Seieren er sikret. Gutta tar hverandre i hånda og takker for runden.

Mens vi tusler tilbake mot klubbhuset, er de allerede i gang med neste diskusjon. Først om størrelsen på et driverhode. Så om sommeren.

– Jeg gleder meg til å sitte hjemme i stua og se på The Open, sier Henrik Bjørnstad og gliser.

Vel vitende om at det er Joakim som sitter med headsettet på, fire lange dager til ende.