J eg slo mine første slag oppe på Ekebergsletta som fireåring, forteller Viktor Hovland. Han er i hjemlandet på en sjelden visitt etter fjorårets utrolige sesongavslutning som ble kronet med FedEx Cup-pokal og Ryder Cup-seier. En sesong hvor han virkelig beviste at han hører hjemme helt oppe i verdenseliten.

Men stigningen opp til toppen av fjellet er lang. For Viktor sin del startet den slik det gjør for mange. Å bli introdusert til golfen av et familiemedlem. Så på kurs i den lokale golfklubben og deretter treninger i ny og ne. Den lille gutten syntes golf var gøy, men spilte helst fotball med kompisene eller drev med taekwondo, men hver sommer gledet han seg til å spille golf igjen da banene åpnet.

Etter hvert forstod han at det var golf han skulle satse på.

HELT HEKTA. – Da jeg ble 13, skjønte jeg at det var golfspiller jeg hadde lyst til å bli. Ikke bare spille om sommeren, men hele året. Jeg var helt hekta, forteller Hovland.

– Det var da du bestemte deg?

– Ja, det var da jeg fant ut at dette var det kuleste. Fotball var gøy, men det var bare fordi kompisene i klassen spilte.

De neste årene ble han tilnærmet fast inventar på Drøbak GK og Grønmo GK. Etter skoletid og i helgene var han ofte å se på banen, rangen eller nærspillsområdet.

Enten alene eller med de andre unge i klubben. For selv om golf er en individuell idrett, er det viktig med et godt miljø.

– Det var miljøet som fikk meg til å komme tilbake hele tiden. Det hjelper når man er ung, for det er ikke så kult å dra dit alene. Å spille med mor og far er hyggelig, men det er kulere å spille og trene med dem som er nærmere deg i alder, utdyper han.

På flere spørsmål om hva som var viktig for hans utvikling, er det nettopp dette som kommer igjen og igjen – å ha et godt miljø. Som barn, som ungdom og selv nå som proff.

– På den tiden, var det et treningsfokus eller et ha det gøy-fokus?

– I den alderen var det et ha det gøy-fokus. Som barn trenger det ikke å være så strukturert, det går mye av seg selv når man er med noen andre. Da trenger ikke foreldrene å gjøre så mye heller, det er bare å møte opp så lar du barna spille og trene. – Lage et miljø hvor det er gøy. Så blir det bra, oppsummerer han.

MODENHETEN. På Drøbak var det head pro Jim McGowan som hadde ansvar for juniortreningene. Den 60 år gamle australieren har vært i klubben siden 1996 og husker godt tiden da den ekstra ivrige 13-åringen Viktor løp rundt på området.

– Han var alltid her. Enten trente han eller så skravlet han med meg i proshopen om alt og ingenting, forteller McGowan.

Betraktningene den unge gutten kom med, viste en modenhet og en golfinteresse han knapt hadde sett maken til.

– Allerede da snakket han om at Jordan Spieth egentlig slo for kort til å være helt i toppen, eller at Bryson DeChambeaus detaljerte tilnærming til golfsvingen var fremtidens vei å gå.

Australieren beskriver gutten som livlig, nysgjerrig og engasjert. Og at det sjeldent var rolig da diskusjonene fløt eller spøken gikk.

– Han var veldig glad i å etterligne aksenten min og generelt bare spøke. Noen ganger svarte jeg med å fortelle han «Du blir ikke bedre av å stå her og skravle med meg. Kom deg ut og tren», mimrer McGowan.

TENKE SELV. Selv om unge Viktor var spøkefull, var det ikke det som kjennetegnet han best. Flere som kjenner han, beskriver han som en ekte «golfnerd». Allerede som ung hadde han interessen for de små detaljene i golfsvingen. Det var helt naturlig å grave seg ned i de aller minste detaljene.

– Jeg tror alle har det i seg, men som barn blir man programmert til å lære. Når man er så ung, har man ikke alle de mentale bitene enda. Derfor er det viktig å lære seg å lære tidlig, forteller Hovland.

Selv lærte han mye av en av hans første trenere, Magnus Ohlsson, da de begge var på Grønmo. I tillegg til å kunne mye om svingteknikk var Ohlsson vel så opptatt av at spillerne skulle forstå hvorfor man jobbet slik man gjorde.

– Magnus var en mentor. Istedenfor bare å fortelle deg svaret, stilte han spørsmål som fikk deg til å tenke. Og hvis du gjorde noe som var galt, ikke bra nok eller bare ba om å få svaret, så var ikke det greit.

– Han hadde en forventning om at vi ville lære oss hvorfor, ikke bare hva, forteller Viktor.

Dette er egenskaper verdensstjernen fremdeles bruker hver eneste dag. Han mener nysgjerrighet er en av de viktigste egenskapene man kan ha som golfspiller og som menneske.

At Ohlsson oppmuntret han og de andre unge utøverne til å tenke selv, er han takknemlig for i dag.

– Med en gang man bare blir fortalt hva man skal kunne eller gjøre, så lærer man det ikke. Det er noe man må starte tidlig, spørre «hvorfor tror du det er sånn?» og «hvorfor jobber du sånn her?».

Det var Grønmo-treneren tydelig på, at hvis man blir spurt om hva og hvorfor man trener på noe, må man vite svaret.

– Hvis du ikke kunne svaret på det, hadde både han og jeg gjort en dårlig jobb, forklarer Hovland.

EN HELT NY TILNÆRMING. Søken etter informasjon har aldri stoppet for Viktor Hovland. Det har man sett de siste månedene med flere trenerbytter på kort tid. Etter suksesssesongen 2023 valgte han noe overraskende å avslutte samarbeidet med amerikanske Joe Mayo som hjalp nordmannen med å nå nye høyder, spesielt i nærspillet. Begrunnelsen var at Hovland ønsket seg den «gamle» svingen fra 2020/2021. Da hadde han mer kontroll over ballen, og ballflukten føltes riktigere. Etter noen nye måneder med trøblete resultater endte han i mai med å gå tilbake til Mayo, og tilsynelatende er formen tilbake på riktig spor.

Å snakke med flere trenere er ikke noe nytt for den nysgjerrige nordmannen. Han mener oppriktig at man kan lære noe av alle, man må bare lære seg å filtrere de gode rådene fra de dårlige.

– Man får mange ulike perspektiver fra forskjellige personer, og så må du selv lære deg å vurdere om det er riktig for ditt spill. Det eneste man kan gjøre, er å prøve og hvis det fungerer, fortsetter du, utdyper Hovland.

I ungdomsårene opererte han på samme måte, ved å sitte flere timer på internett og innhente ny informasjon. Da kom han over en helt ny tilnærming til golfsvingen, som han fremdeles bruker den dag i dag.

– Det var en kar fra Hawaii som het Kelvin Miyahira. Jeg ble fascinert over hvordan han beskrev golfsvingen, for han forklarte den på en biomekanisk og vitenskapelig måte. Han skrev om anatomiske bevegelser og hvordan de forskjellige delene av kroppen oppfører seg underveis i svingen, forklarer han.

– Den tankegangen har veldig stor innflytelse på det jeg gjør nå, understreker verdensstjernen.

Junior EM i 2013 ble et gjennombrudd. Da ble han oppdaget av flere speidere for velrennomerte college i USA, blant annet Alan Bratton ved Oklahoma State.

BULLSHIT-FILTERET. – Jeg er overbevist om at han har et av de beste bullshit-filtrene i verden.

Ordene kommer fra tidligere landslagstrener Niklas Diethelm (51). I 17 år hadde han ansvar for de beste herrespillerne i landet og jobbet med spillere som Henrik Bjørnstad, Marius Thorp, Espen Kofstad, Kristian Krogh Johannessen og Kristoffer Reitan. Og ikke minst, Viktor Hovland.

– Husker du første gang du traff ham?

– Det første ordentlige minnet er fra European Boys Team Championship (lag-EM journ. anm.) i Skottland i 2013. Der er det mange fine historier å fortelle, sier Diethelm entusiastisk.

Som da 15 år gamle Hovland ikke klarte å knyte slipset sitt til lagbildet, eller da han tok to håndfuller med pegger fra starteren og utbrøt: «Now I have tees for the whole season!». Det er to av de morsomste ifølge den gamle landslagstreneren.

– På banen var det største høydepunktetda de knuste den høyest rangerte spilleren i feltet 5&4 i semifinalen som om det var ingenting. Han var tross alt bare 15 år på tidspunktet. Det er sikkert mange som hadde bukket under for presset, men han var der for å vinne, forteller Diethelm.

Mentaliteten var ikke den eneste styrken den unge Viktor Hovland viste under mesterskapet. Han var alltid på jakt etter å utvikle seg, uansett hvor og når. Det satte Diethelm pris på, selv om det fulgte med sine utfordringer.

– Han er kravstor. Til seg selv og til trenerne sine. Det er absolutt en god ting, men det krever stor kunnskap og forståelse fra vår del.

Akkurat det er i utgangspunktet ikke et problem for Niklas Diethelm som i dag er juniorog elitetrener på Losby GK. I svingstudioet hans på klubben er bokhyllen fylt med bøker om utvikling og lederskap. I likhet med Viktor er han alltid på søken etter ny informasjon.

– Viktor og de andre utøverne har fått meg til å bli en bedre trener. Selvfølgelig har jeg det. Utvikling går begge veier, understreker han. Selv om det er flere år siden duoen jobbet sammen i juniortiden, har de fremdeles kontakt. Senest de siste ukene fikk Diethelm svingvideoer av den gamle eleven sin.

– Han ber ikke om råd, han bare viser meg hva han jobber med om dagen for å få flere perspektiver, forteller svensken.

FIRKLØVERET. Golf er en individuell idrett. Men det er umulig å komme seg til verdenstoppen om man er alene. En utøver i utvikling trenger noen å sparre med, trene med og noen å utfordre seg mot. Allerede på Grønmo og Drøbak var treningsmiljøet rundt Viktor Hovland bra, men da han kom med på Team Norway-laget, økte nivået på «lagkameratene» betraktelig. Sammen med Kristoffer Ventura, Kristian Krogh Johannessen og Kristoffer Reitan tok de alle sammen nye steg under vingene til landslagstrener Diethelm. Ifølge Hovland var det en nøkkelingrediens.

– Jeg husker en treningssamling i Spania på starten av videregående-tiden. Vi fire trente mange timer på formiddagen, så dro vi ut og spilte på ettermiddagen. 18-hulls slagspill på utrolig bra baner: Sotogrande, Valderrama, La Reserva. Hvert eneste slag telte, og vi tok det som små konkurranser, forteller Hovland.

Dagen etterpå var det samme opplegg. Firkløveret trente i mange timer, så kjørte de konkurranse mot hverandre.

– Golf er en ensom og individuell sport. Da er det viktig å ha folk rundt seg som du kan matche deg mot. Ikke nødvendigvis at man har akkurat samme treningsopplegg, for man er forskjellige, men man trenger andre. Vi ble absolutt bedre på den tiden der, sier verdensstjernen.

Også Niklas Diethelm sitter igjen med gode minner fra årene hvor han kun trente Norges beste utøvere.

– Det eneste vi tenkte på, var utvikling. Utvikling og hard coaching, forteller han.

Det gjaldt ikke bare på samlinger, men også i turneringer og mesterskap. For eksempel under lag-EM i Skottland ble det gjennomført lange treningsøkter mellom rundene.

– Det var den uken i 2013 jeg skjønte at vi hadde et bra lag. Vi klarte å matche oss mot, og slå, flere av de beste amatørspillerne i verden. Og Viktor var den største overraskelsen på laget, utdyper Diethelm.

IKKE GJØR SOM MEG. I 2024 er det få som blir overrasket når Viktor Hovland er i toppen av ledertavlen på søndagen i en majorturnering. Både innenlands og utenlands er det konsensus at nordmannen vinner sin første major innen kort tid. Gjør han det, blir han historisk, og det er et testament til all tid, ressurser og energi han viet til å nå sine drømmer.

Men hva med dem som kommer etter? Kan de ta lærdom av den største norske herregolferen gjennom tidene? Selv har han særlig fokus på tre ting:

1. Lære seg selv

2. Være nysgjerrig

3. Være sta, men samtidig åpen

– Det første handler om at man må ta egne valg for seg selv og ikke forvente at andre gir deg løsningen. For å få til det må man være nysgjerrig og alltid søke etter ny informasjon. Og til slutt må du stå på ditt. Om du har funnet noe som du tror kan funke for deg, må du prøve det en stund og ikke bare gi opp. Vær sta på egne vegne, men uten å låse deg for mye, utdyper Viktor.

Å komme med råd er en naturlig del av å være en rollemodell. Men faktisk å være en person folk ser opp til, er han ikke helt vant til.

– Det er fortsatt uvant at mine handlinger har en konsekvens, det føles ganske rart. Samtidig er det dritkult å se folk bli introdusert til golf og at de synes dette er en kul sport.

– Rett og slett at det er flere som får ta del i gleden jeg får av å spille golf. Det synes jeg er dritkult.

Det aller viktigste rådet han kommer med til dem som har han som rollemodell, er dog å ikke følge ham blindt. Det er ikke sikkert at det som funker for han, funker like bra for andre.

– Tiger Woods var min rollemodell da jeg vokste opp, men om jeg skulle bli den beste golfspilleren jeg kunne bli, så hadde ikke jeg løpt flere kilometer om morgenen og gjort Navy SEAL-trening som han gjorde. Han inspirerte meg, men jeg kopierte han ikke, sier Hovland.

S milet og latteren sitter løst på Saurines i Murcia. Guttegjengen som nå leker seg rundt oppvarmingsgreenen på den spanske golfresorten, er blant Norges beste i sin alder. Det begynner å bli mange som deler drømmen om å følge i Viktor Hovlands fotspor.

– Vår rolle er å samle kreftene og samarbeide med alle som vil sette juniorløftet øverst på agendaen. Sammen kan vi løse utfordringene og gripe muligheten som er her nå, sier Fredrik Due, avdelingsleder for bredde og utvikling i Norges Golfforbund.

Etter 15 år med nedgang strømmer barn og unge til golfen igjen. I mai passerte vi den gamle rekorden fra 2004. Men bak tallene er det viktige spørsmål som krever svar. Her er ni hull i Golf-Norge som fortsatt er en utfordring.

1. HVORFOR MISTET VI HALVPARTEN AV DE UNGE?
I 2004 var det 16 500 medlemmer under 19 år i norske klubber. Tallet hadde da steget jevnt og trutt over en tiårsperiode. Men plutselig stoppet det opp. Og så kom raset. I 15 sammenhengende år mistet vi de unge til bunnen ble nådd i 2019.

Due svarer:
– Hovedårsaken var at vi ikke klarte å skape nok attraktive miljøer for våre yngste. Så enkelt kan det besvares. Vi vet jo at barn og unge blir værende der det er trygt og morsomt, og vi har en ny mulighet nå. Det snudde helt med pandemien. Golf er blitt kult, en «greie», og den kraftige veksten er særnorsk. Mye av æren skal Viktor ha, og samtidig har vi brutt ned mange barrierer. Inngangen er blitt enklere og raskere. Simulatorer og driving ranger med ny teknologi øker interessen. I tillegg har flere klubber bygd gode miljøer og gjort juniormedlemskapene rimeligere.

2. HVORFOR BLE FLERE AV KLUBBENE VÅRE LAGT NED?
I perioden 2002 til 2006 var over 200 klubber tilsluttet NGF. I dag er tallet 172. På de ti vanskelige årene fra 2010 til inngangen på pandemisesongen 2020 mistet norske golfklubber totalt 30 000 medlemmer.

Due svarer:
– I den forrige golfboomen økte både medlemstall og antall golfklubber kraftig. I slike vekstperioder når man gjerne en topp før tallet må justeres ned, og det samme skjedde med golfen. Mange hadde satset stort. Og da tilbudet etter hvert ble større enn etterspørselen, måtte noen klubber dessverre kaste kortene.

3. HVORFOR SYNKER KVINNEANDELEN ÅR FOR ÅR?
For over 40 år siden, tilbake i 1980, ble det dratt i gang flere tiltak for å øke en kvinneandel på 27 prosent. Golfen etablerte kvinnekontakter, kvinneutvalg, kvinneleir, mor/datter-turneringer, regionale erfaringstreff og nasjonale prosjekter som Kvinner & Golf og Jenteprosjektet. «Målet er at andelen kvinner skal øke mer enn andelen menn,» sto det å lese så sent som i 2021. Siden den gang har kvinneandelen gått nedover. I 2024 vil den trolig krype under 20 prosent.

Due svarer:
– Antall jenter øker litt, men andelen går ned fordi tilstrømmingen av gutter er så stor. Og det forsterkes ved at rekrutteringen i større grad enn før skjer sosialt. Venner verver venner. Golf kan selvfølgelig være like gøy og sosialt for jenter, men da må vi også utvikle det strukturelle. Flere kvinnelige trenere er viktig for jentene, og de siste årene har vi økt antallet betydelig. Vi er overbevist om at tiltakene vil gi effekt på sikt.

4. HVORFOR STARTER IKKE FLERE JENTER MED GOLF?
Flere jenter på banen er en global utfordring. Med Golfjentene, et breddeprogram for jenter opp til 19 år, har Norge fått internasjonal anerkjennelse fra selveste R&A. Men uttellingen i medlemskap lar vente på seg. I mai 2021 var det registrert 2228 jenter i Golf-Norge. Fire år senere, midt i en golfboom og et nytt satsingsprosjekt, er tallet 2514. I samme periode har antall gutter økt med over 50 prosent til 15 501.

Due svarer:
– Vi skulle gjerne sett flere jenter, men vi må ha litt tålmodighet. Det tar tid fra de prøver golf første gang til de blir ivrige og etter hvert melder seg inn i klubb. Om vi skal lykkes, må vi gjøre jentenes vei til golfen best mulig og skape flere trygge og gode miljøer. I vårt første fulle år med Golfjentene i 2021 forventet vi ikke effekt i medlemstallene før om fem år. Så resultatene bør komme i 2025/26.

5. HVORFOR BYGGES DET IKKE FLERE BANER NÅ?
Antall medlemskap i norske klubber har steget til 136 000 ved utgangen av mai, en økning på 46 prosent på fire år. Trolig passerer vi 150 000 i år. Flere klubber har nå innført medlemstak og ventelister. Kampen om starttider er tøff. Likevel er det ingen nye baner i sikte.

I den forrige golfboomen, fra 1997 til 2009, økte antall hull i Golf-Norge fra 720 til 2031. Men siden har det gått motsatt vei. Antall hull er i dag 2021.

Due svarer:
– Dette er viktig. Det gjelder både måten vi bruker anleggene på i dag og den videre utviklingen. Mange steder er presset stort. Men vi kan starte der vi er. Sammenlignet med andre idretter har vi mange kvadratmeter å boltre oss på. Så hvor smart kan vi bruke banene? Og har vi et areal her eller der som kan utvikles? Et treningsområde for knøttegolf trenger ikke stor plass. Og simulatorer kan i større grad brukes sommer som vinter.

6. HVORFOR ER DET IKKE FLERE TURNERINGER FOR BARN?
Medlemsøkning er bare halve forklaringen til presset på banene. Vi spiller dobbelt så mye golf som før. I mai ble det bestilt 360 673 selskapsrunder i Norge. Det er det høyeste tallet for en enkelt måned de siste fem årene. Men antall turneringsrunder er fortsatt få. Og mens andre idretter tilbyr cuper og serier, stevner og renn, er det få turneringer for barn og unge i golf.

Due svarer:
– Vi trenger absolutt flere turneringsformer for barn og unge, og spesielt for dem over 36 i handicap. En annen ting, som også ses på internasjonalt, er å konkurrere mer som lag. Det er gøy å spille sammen i en scramble. Vi har et klart mål om flere og jevnlige juniorturneringer. Spesielt for spillere under ti år er det stort utviklingspotensial. Vi forventer at det skjer mye her framover.

7. HVORFOR TILBYS IKKE MER ORGANISERT TRENING?
På Golftinget i fjor høst vedtok klubbene ny virksomhetsplan som styrer prioriteringene fram til 2027. Under tittelen «Golfens største utfordringer» slås det fast: «Selv om golf har mange barn og unge som medlemmer, er det for få som har et godt idrettslig tilbud i klubben. Det medfører at mange har et ferdighetsnivå som er lavere enn forventet. Utfordringene drar golfidretten med seg inn i talentutviklingen hvor 75 prosent av barn og unge har over 36,1 i handicap og bare 2,2 prosent har under 8.»

Med Impact, Golfjentene og regionale tyngdepunkt utvikles nå en solid juniorog talentsatsing. Alle barn fra 6 til 12 år skal få tilbud om organisert trening i klubben sin. Alle under 19 år skal i tillegg få tilbud om konkurranser.

Due svarer:
– Det viktige er å bygge attraktive miljøer for barn og unge, at de føler seg velkomne i golfen og møter likesinnede i samme generasjon. Organisert trening er bare et organisert miljø med noen faste tider å komme til. Det kan være gruppetreninger flere ganger i uka, men også være samlingsbasert og mer periodisert. Målet er ikke at alle klubber skal tilby flest mulig økter. Det må tilpasses både bredde og elite. At golfen ikke har organisert seg i hjel, kan være en styrke for oss. Det er mange nye veier vi kan bygge, fordi vi fortsatt er en relativt ung idrett i Norge.

8. HVORFOR HAR VI IKKE FLERE TRENERE I GOLFEN?
Lenge var den ansatte proen den eneste treneren i norske klubber. Det er vanskelig å tilby nok trening da. For å illustrere situasjonen hadde en enkelt fotballklubb i Oslo flere trenere enn hele Golf- Norge samlet. For over ti år siden gjorde NGF og PGA Norway en fullstendig omstrukturering av utdanningssystemet fra grasrot til toppnivå. I samarbeid med Idrettsforbundet og Høgskolen i Innlandet ble bachelorstudiet på Elverum etablert. Samtidig fikk vi Trenerløypa, den frivillige trenerutdanningen.

Men statistikken viser at mange av de nyutdannede PGA-proene med bachelorgrad har funnet jobb utenfor golfen. Og de frivillige trenerne er fortsatt for få.

Due svarer:
– Det er riktig at vi må utdanne flere trenere til alle nivåer. Og derfor har vi heller ikke satt noe tak på hvor mange vi tar inn på Trener 1, 2 og 3. Tetter vi igjen flaskehalsen der, så begrenser vi mulighetene. Derfor har vi styrket apparatet med flere kurslærere. Og så er det jo opp til klubbene da. De må selv bestemme om de trenger flere trenere, og hvilke typer trenere de trenger. Det er heldigvis en vesens forskjell før og etter pandemien.

– Fram til 2021 mistet vi mange av de nyutdannede, men nå er etterspørselen og mulighetene for trenere mye større. Ikke bare proer, men på alle nivåer. Vi trenger trenere på heltid og deltid, som andre idretter har tradisjon for. Ikke minst gjelder det unge trenere. De vet best hvordan vi skal gjøre golfen attraktiv for yngre.

9. HVORDAN UNNGÅR VI AT HISTORIEN GJENTAR SEG?
Det store spørsmålet er hvordan Golf-Norge skal forhindre det som skjedde i den første golfboomen på inngangen til 2000-tallet. Også den gangen viste barn og unge stor interesse for golf. Men vi mistet grepet om dem.

Due svarer:
– Viljen til å løfte juniortilbudet har vært der lenge. Forskjellen nå er at vi i større grad går til handling. NGF har ikke alle svarene. Nøkkelen framover er samarbeid. Det er masse erfaring, kunnskap og kompetanse der ute. Og sammen har vi en gyllen mulighet til et betydelig juniorløft, sier breddesjef Fredrik Due.

N icholas Aaen-Dreyer har igjen en periode der han er urolig og våkner flere ganger om natta.

– Sjela mi har veldig mange sår. Og noen av dem vil nok aldri gro, erkjenner Nicholas der han står på Atlungstad Golfklubb, noen kilometer sør for Hamar sentrum.

– Jeg har hatt en ganske dårlig periode igjen nå, sier han ærlig. Den tidligere Afghanistansoldaten på 196 centimeter kaster en lang skygge over oppvarmingsgreenen mot det gamle brenneriet. Den varme sommersolen henger høyt over flatbygdene rundt Mjøsa. Han myser opp mot den skyfrie himmelen som om han ikke helt stoler på den gode værmeldingen.

KRIGENS SÅR. – Diagnosen min er jo posttraumatisk stresslidelse, PTSD, fortsetter han. – Men kroppen min er også herjet av flere fysiske konsekvenser, autoimmune sykdommer som er utviklet av stresset. Jeg har psoriasisartritt, en type leddgikt som enklest forklares som en innvendig psoriasis.

Tærne som skjuler seg i golfskoene, er allerede ødelagt. Den høyre albuen er i ferd med å ryke.

– Det er ikke et spørsmål om «hvis» jeg blir dårlig nok, det er et spørsmål om «når». I tre år har jeg gått på den samme medisinen for leddgikt, men nå har den sluttet å virke. Så da må jeg opp på et nytt nivå.

GOLF OG FLYTTING. Det siste året har Nicholas tatt opp en aktivitet som han startet med i Lofoten for mange år siden.

– Jeg spilte litt golf da jeg bodde i Henningsvær som liten, forteller han på vei opp til det første utslagsstedet. – Mamma og stefaren min kjørte meg ut på Lofoten Links i sjette klasse. Jeg tok kurset der mens banen bare var noen få hull. Men det ble ikke så mye golf etter det.

I 2005 flytter familien til Ringsaker. Han går først på Furnes ungdomsskole, deretter Ringsaker videregående. Han sliter med å finne seg til rette.

– Jeg har dysleksi og ble stemplet som dum. Det er jeg ikke, men jeg opplevde først mestring og selvtillit da jeg søkte meg til militæret.

Under førstegangstjenesten på Setermoen er han plutselig topp-3 på skytebanen og i ladedriller. Men dysleksien gjør IQ-testene til befalsskolen og krigsskolen umulige. En dag åpner døra seg til den profesjonelle delen av artilleriet. Den 3. juni 2011 sitter 21-åringen på flyet som en del av den 17. kontingenten – PRT-17 Meymaneh – med norske soldater i Afghanistan.

KAMPEN FOR LIVET. I drømmene, men også i virkeligheten, står to biler parkert på en fjelltopp denne dagen i 2011, to mil nord for Meymaneh. Resten av task-uniten er lenger nede i dalen.

Jobben til Nicholas er å være skytter på maskingeværet på det ene kjøretøyet. Fra nabobilen hører han den andre skytteren rope «Klikk!». Våpenet har kilt seg fast og er ubrukelig akkurat nå.

Idet han kommer seg opp på biltaket, skyter han de første bygene inn i åskammen. Da ilden hans opphører, lyser hele åskammen opp i munningsglimt. Sporlys og prosjektiler kommer rett mot dem.

– Det var fullstendig kaos. For første gang opplevde jeg dødsangst, forteller han i dag.

De neste 30 til 60 sekundene kobler Nicholas av hjernen og begynner å fungere på drill, som soldater gjør. I 20 minutter kommer det kuler fra alle himmelretninger.

– Vi var godt forberedt før vi reiste, forsikrer han etter å ha slått ballen ut i fairway på et fredelig Atlungstad.

– Men alt endret seg da vi kom. Taliban flyttet krigføringen inn i byene. Det ble mer intenst, et helt annet ballgame.

Morgenen etter, da pusten og pulsen har roet seg, henter han fram kikkerten og ser utover slagmarken. Flere av scenene skal hjemsøke ham mange år senere.

Han spilte litt golf som ung. Nå er Nicholas blitt ivrig igjen.

GUD ER NORSK. – Vi sa det jo flere ganger der nede. «Gud er norsk», poengterer Nicholas. – Vi hadde flaks som ikke mistet noen. En god kamerat fikk ei kule i ammunisjonskassa på siden av våpenet.

Han angir treffpunktet i sin egen mage.

– Det finnes ingen annen forklaring enn at Gud er norsk, gjentar han. – I en god kombinasjon med faglig dyktighet hadde vi til tider ren og skjær flaks.

I desember, etter sju måneder med krigføring, reiser han hjem til Norge.

– Jeg fikk spørsmål om å forlenge oppholdet, men takket nei. Jeg var så jævlig sliten, på en helt annen måte enn jeg hadde opplevd før. Bare det å stå opp av senga og pusse tennene var et ork. Det ble en ond sirkel, men det tok flere år før jeg forsto det. Jeg var så sint. Jeg tenkte at alle andre var problemet.

– Hvordan var du å være med da? Han ruller i et fint par før han svarer. – Jeg var rett og slett en hæstkuk, for å si det på godt nordnorsk. Jeg gikk rundt og var forbannet på alt og alle. «Dere har ingenting å klage over. Nada!» I tre år tårner det seg opp. Han sliter med å sove. Kommer seg gjennom nettene som bartender og dørvakt og dagene som brannmann og frivillig i Røde kors. I tillegg til å være i full jobb i Forsvaret. Til slutt sier kroppen stopp. I 2014 kollapser den unge veteranen.

TRISTE TALL. – Jeg tror at kun overlevende fra Utøya som faktisk så ham i øynene og skadene han påførte, kan forstå hva den andre bærer på, sier Nicholas stille.

– Først et par måneder etter kollapsen begynte jeg å tenke. Da skjønte jeg hvor jævlig skakkjørt jeg var. Det er vel ingen som har kommet fra det helt uten arr. Noen lever godt og har ikke problemer, men andre har det, og alle bærer vi det med oss. Og for mange blir det fryktelig tungt.

For noen blir det også ulevelig. I 2021 rapporterte Forsvarets sanitet at det er flere som har tatt sitt eget liv (11) etter å ha tjenestegjort i Afghanistan enn antall drepte norske soldater (10).

I USA viste en statistikk i 2018 at rundt 8000 veteraner tar livet sitt årlig. Det er 22 hver eneste dag.

– I tillegg kommer mørketallene, tillegger Nicholas. – Alle dødsfallene hvor de ikke finner et selvmordsbrev eller tør fastslå at selvmord er årsaken, som når biler frontkolliderer med en trailer eller kjører i en fjellvegg. Du kan være sikker på at tallene er mye høyere.

PAKTEN MED MOR. Etter at livet hans går i oppløsning i 2014, står han plutselig selv i skogen, klar for å ta sitt eget liv. Tauet holder han i hånden, treet har han valgt ut. Men han har alltid lovet å si fra til moren sin hvis det er noe.

Han ringer henne.

– Da jeg får pustet litt, avtaler vi å møtes på McDonalds i Brumunddal dagen etter. I bilen på parkeringen forklarer jeg at jeg er helt utslitt, at jeg ikke orker mer.

«Det er greit,» sier moren da hun har hørt ham ferdig. «Du skal slippe å dø med dårlig samvittighet for oss her hjemme.»

– At mamma forsto meg hadde mye å si. Så jeg ga henne et løfte om å holde ut til jul. Den avtalen ga meg et mål inn i framtiden, et mål som bare skulle flyttes hvis ting ikke ble lettere.

De 304 dagene som gjenstår, skal gi navnet på romanen av forfatter Simon Stranger, basert på soldatens liv. I etterkant av bokutgivelsen holder de hundrevis av foredrag på videregående skoler.

– Når jeg har valgt å være så åpen og ærlig med min historie, er det også for å hjelpe andre. Ikke alle liker det. Troll finnes overalt, og jeg får høre at jeg bare gjør det for PR. Det var tungt i starten, men nå bryr det meg ikke. Tre gutter har kommet til oss etter foredragene og fortalt at de sliter, at de trenger hjelp.

– Å, nå får jeg gåsehud, sier han plutselig og løfter den høyre underarmen for å vise fram de små hårene i giv akt.

Det er skytterarmen, en underarm tatovert med et utdrag fra Dødens dal. «Though I walk through the valley of the shadow of death, I will fear no evil».

– Den ene gutten tok kontakt igjen for et halvt år siden, sier Nicholas. – «Dere berget meg,» fortalte han. Og da kan troll klage så mye de vil. Om vi har reddet tre liv, er det verdt alt sammen.

MØTET MED RAMBO. Men hvem skal redde Nicholas? I lang tid etter pakten med moren holder han fast på planen om å ta sitt eget liv. Han skal bare oppfylle løftet først, feire en siste jul sammen, og så bli far for første gang.

– Det holdt meg i live, men jeg var fortsatt helt i mørket, sier han. – Jeg kjente ingen glede eller tilhørighet da datteren min ble født. Det skammer jeg meg over i dag, men det er sant, og vi må tørre å snakke om det også.

På det meste trenger han 17 piller om dagen for å holde seg på beina. Antipsykotiske, antidepressive, innsovningsmedisiner og steroider mot leddgikten. En dokumentarfilmskaper tar kontakt med Nicholas og spør om han vil prøve hesteterapi.

– Hester? Jeg hadde null trua, sier Nicholas og drar på smilebåndet. – Men det skjedde noe helt magisk da jeg prøvde det.

Han blir med til Kongsvinger hvor et tyvetalls hester møter den herjede Afghanistanveteranen. En av hestene er tidlig bortom, men holder seg i bakgrunnen til alle har hilst ferdig. Så kommer han tilbake. Hesten, som av alle ting, bærer navnet Rambo.

– Hester snakker med et tydelig kroppsspråk. De kommuniserer mye mer enn mange tror, sier Nicholas.

I to timer er de sammen. Og for første gang etter oppholdet i Afghanistan klarer han å glemme alt og slappe helt av.

HESTER SOM TERAPI. I dag går en tolv år gammel hund, tre katter og tre hester hjemme i Furnesåsen – Rose, Gandalf og fjordingen Kåre.

– Jeg var i USA og besøkte Saratoga War- Horses i 2016. Der brukes hester i terapi for krigsveteraner med PTSD, og jeg lærte å skru av og på hjernen igjen. Det var en restart for hodet, og tilhørigheten til min seks måneder gamle datter kom også for fullt etter besøket på Saratoga. Jeg lærte å knytte meg til noen igjen.

Forsøkene på å komme tilbake i arbeidslivet har ikke gått like bra.

– Jeg får til å jobbe, men da klarer jeg ingenting hjemme, sier han. – Jeg har begrenset med energi. Hverken kropp eller hue tåler mer. Om jeg ikke klarer å være hundre prosent til stede som pappa når jeg kommer hjem fra jobb, og er utslitt i flere uker etterpå, så går det jo ikke.

– Hva tenker du om det?

Han ser ned i bakken, sparker litt i gresset og lar blikket vandre.

– Jeg føler meg jo litt mindre verdt, sier han.

– Du gjør det?

– Ja, det kjenner vel alle på som har vært utenfor arbeidslivet. Hva er det nordmenn spør mest om? Været og jobben! «Hva jobber du med da?»

– Hater du det spørsmålet?

Han trekker inn den friske mjøsluften og slipper ut et tungt pust før han svarer.

– Nei, jeg hater vel heller fordømmelsen i ansiktsuttrykkene når jeg forteller at jeg er ufør. Jeg velger å si det som det er. Det gjør litt vondt, men reaksjonene bedrer seg når jeg får forklart hvorfor.

MEDALJENE I SKAPET. I glasskapet hjemme på Furnes ligger medaljene og diplomene som hyller den norske skytteren i PRT-17. «Forsvarets medalje for sårede i strid» henger høyt og tildeles norsk militært personell som har fått traumatisk skade i kamphandlinger, fysiske eller psykiske.

– Jeg vil tilbake på skolebenken, ta de to fagene jeg mangler og fullføre studiekompetansen. Så får vi se. Jeg vil prioritere barna, kona og egen helse. Jeg er nødt til å ha et liv.

– Hva betyr golfen oppi dette?

Han lyser opp i skjegget.

– Golfen gir meg veldig mye, sier Nicholas og nikker bekreftende. – Det har blitt et veldig fint tilskudd i livet mitt. En periode var jeg på driving rangen hver eneste dag. Og da jeg leste om paragolf, tok jeg kontakt med Gøril Hansen i NGF for å høre mer om opplegget. Jeg er jo en paragolfer selv om handicapet mitt ikke er synlig.

I dag tar han protimer med Gabriella Andrén Gundersrud på Atlungstad. Han fullroser rådene fra proen.

– Gaby og golfen har lært meg at det ikke hjelper å bli sint, sier han. – Før kunne jeg bli forbannet etter et dårlig slag, men nå vet jeg at det neste slaget er det jeg må ha fokus på.

Fortsatt kan han hjemsøkes av traumene fra Russian Hill og Bad Qak. Kjenne lukten og smaken av den tørre lufta. Og plutselig se en Talibankriger reise seg med afghanske klær og russisk våpen 35 meter foran seg.

– Det bildet kommer stadig opp igjen, sier Nicholas Aaen-Dreyer og slipper blikket ettertenksomt ned i bakken igjen.

– Hva gjør du da?

Spørsmålet henger, så løfter han hodet.

– Jeg har heldigvis fine folk rundt meg, sier han. – Og når ting roer seg, forteller jeg meg selv: «Jeg er i Norge. Det er ikke farlig. Det er ingen som vil drepe meg her.» Noen ganger må jeg bare flire av meg sjøl.