N år antall spillere som klarer cuten på Augusta, er et oddetall, vet Jeff Knox at det er på tide å ta på seg Batmankostymet.

Oppdraget: Å spille sammen med den første spilleren som går ut om morgenen, slik at vedkommende ikke skal gå alene, og slik at han får en markør.

Som regel er den spilleren en verdensstjerne. Bubba Watson, Sergio Garcia, Rory McIlroy, Jason Day – er bare noen av spillerne som har hatt Knox som spillepartner på Augusta.

Men tilskuerne som flokker seg rundt første tee grytidlig om morgenen, er der ikke for å følge golfstjernen som akkurat har klart cuten. De er der for å følge Jeff Knox.

KULTFIGUREN. Augusta National Golf Club insisterer på at ingen spillere skal gå alene under Masters, og velger da ut en av sine medlemmer til å gå som markør for den odde spilleren. I 2003 bestemte de seg for å gi oppgaven til Knox, som den gang var 40 år. Eiendomsmegler, bankmann, tre ganger Georgia mid amateur-mester og medlem av Augusta National. En høflig, hyggelig, beskjeden fyr. Som har banerekorden fra members tee på 61 slag – elleve under par.

Både Augusta National og spillerne var så fornøyd med Knox at han har beholdt jobben siden. Selv fører han ikke noen score. Men da noen nysgjerrige tilskuere begynte å følge den stødige amatøren rundt og telle slagene hans, gikk det opp for folk at han faktisk slo noen av proffene han gikk sammen med. Og slik begynte legenden om Jeff Knox å vokse.

– Han er den beste jeg har sett på greenene på Augusta. Han kjenner hvert eneste gresstrå, sa Rory McIlroy etter å ha spilt med ham. I 2006 spilte Knox med Sergio Garcia. Og Knox slo spanjolen. Den skjebnen er ikke Garcia alene om. Ifølge uoffisiell statistikk har Knox slått partneren sin sju ganger. I 2014 var det Rory McIlroy sin tur. Rory leverte en solid runde på 71 slag, én under par. Men Knox brukte bare 70.

– Han slo meg med ett slag, smilte McIlroy. – Jeg trodde kanskje han ville være grei og treputte på det siste hullet slik at vi delte matchen. Men den gang ei.

Knox skjermes fra journalister og gir aldri intervjuer etter runden. Det fører til at spillerne som spiller med Knox, først og fremst blir spurt om hvordan den 56 år gamle amerikaneren spilte. I år var det Eddie Pepperell sin tur.

Da den munnrappe engelskmannen gikk først ut av samtlige på Augusta lørdag morgen, var det en haug med folk som fulgte gruppen hans. Men Pepperell visste at det ikke var ham alle tilskuerne var der for å følge. De var der for å se på Jeff Knox.

– Wow, han er virkelig en god spiller. Jeg skjønte det med en gang jeg så ham på rangen. At nå er jeg i trøbbel, sa en imponert og lettet Pepperell til Norsk Golf etter runden.

Men med våte, tunge forhold ble banen i overkant lang for den myteomspunne klubblegenden fra Augusta.

– Jeg slo ham! Og det skal du jammen få sette på trykk også, humret Pepperell. – Jeg vil ikke ha noen rykter om at han slo meg. Jeg slo ham. Noe som åpenbart gjør meg til en bedre spiller enn Rory McIlroy.

Men vi kan jo nevne at Knox gikk lørdagsrunden med Pepperell på 74 slag. Og at han avsluttet med å sette en ti meters birdieputt på hull 18, til øredøvende jubel fra de fremmøtte og applaus fra Eddie Pepperell.

Legenden om kultfiguren Jeff Knox lever videre.

F y søren for en syk sport dette er! Det er til å bli gæren i hodet av. Det er et under at jeg fortsatt spiller, ler Marianne. Hun ligger slengt utover skinnsofaen i kafeen på Østfold golfsenter. Det ene beinet oppå armlenet, armene bak hodet, grå joggebukser, hettegenser – og en blodig underleppe som har sprukket etter et treningsuhell i en turnering i Dubai forrige helg, etter at en annen spiller slo et åtterjern langt ut av kurs. Ballen traff Marianne rett i munnen så blodet sprutet, men under et døgn etter pegget hun opp og var klar til start.

Selv om uken startet dårlig for Marianne, ble den avsluttet på lignende vis som så mange ganger tidligere denne sesongen: en ny plassering i toppen, en ny sjekk med seg i bagasjen hjem og ikke minst: enda en bekreftelse på at hun er seg selv lik igjen.

Helomvendingen karrieren hennes har tatt de siste månedene, er en påminnelse for alle om hvor raskt det kan snu i golf. Etter flere år med «ekstremt mediokert spill» (hennes egne ord) startet hun årets sesong med en andreplass i Abu Dhabi – hennes første topp- 10-plassering på et år. Siden har hun fulgt opp med ytterligere tre topp-10-plasseringer, karrierebeste med 11. plass i en LPGA Tourturnering og hennes første seier på seks år i Australian Ladies Classic.

I løpet av årets fire første måneder har hun spilt inn nesten én

JUBILEUM. I år er det ti år siden Marianne slo gjennom for fullt på europatouren. Hun vant to turneringer i en alder av 23 år, og da hun kvalifiserte seg til LPGA-touren på slutten av sesongen, så det ut til at Tutta endelig skulle få en utfordrer på toppen av næringskjeden i norsk golfsport. Men så sa det stopp. Marianne fant seg aldri til rette i USA. Spillet sviktet, og hjemlengselen ble for stor. Da hun i tillegg pådro seg et brudd i ryggen på slutten av 2010, føltes det som om bunnen var nådd.

Det tok henne lang tid å komme tilbake, og siden den gang har karrieren hennes vært en berg-og-dalbane-tur med oppturer og nedturer. Det er først nå hun endelig er tilbake til gamle høyder.

– Ja, mange ganger, svarer Marianne på spørsmål om det har vært perioder hvor hun har revurdert karrieren de siste årene. Med ekstra trykk på «mange».

– Når var sist?

– Hvilken ukedag, liksom? Haha! Skal jeg være ærlig, har tanken kommet ofte de siste fem årene. Jeg har lurt på hvorfor jeg har giddet å holde på med noe som gjør meg så ulykkelig. Det er selvpining på høyt nivå. Men så er det et eller annet inne i meg som gjør at jeg ikke klarer å gi slipp. Jeg er helt avhengig av denne livsstilen. Jeg er veldig glad i å komme hjem, men jeg blir fort rastløs og har vansker med å oppholde meg lange perioder på samme sted. Selv i perioder hvor jeg overhodet ikke har hatt lyst til å sette ned foten min på golfbanen, kommer jeg tilbake.

For noen år siden var Marianne så lei at hun søkte på en jobb i klesbutikk hjemme i Sarpsborg.

LPGA-MAGNETEN. Etter en travel start på året med fem uker i Australia etterfulgt av turneringer i Midt-Østen og Nord-Afrika er Marianne endelig på en etterlengtet miniferie hjemme igjen. Der mangler det i hvert fall ikke på selskap i huset som hun og forloveden Richard Green kjøpte høsten 2013. Det ligger klistret inn til fairwayen på hull 13 på Skjeberg Golfklubb og rommer også lillesøster Karoline og søsterens kjæreste Anders Kristiansen – som også er Mariannes trener. Et realt golfkollektiv.

Richard er en garvet tour-veteran med tre europatour-seirer og en 27 år lang proffkarriere å vise til. For tiden holder han golfen i sjakk frem til han er gammel nok til å konkurrere på seniortouren om to år. Nå om dagen trives han derimot best i garasjen hvor han mekker på Porschen sin. Og til helgen er det race på Rudskogen.

– Han bare bruker penger om dagen, så det er jeg som må prøve å tjene penger! sier Marianne og bretter frem et stort smil.

Hun er selv i et dilemma om hvor hun skal spille i årene fremover. Den ene delen av henne ønsker å gi LPGA-drømmen en ny sjanse. Mye har skjedd siden USA-fiaskoen for ti år siden, men traumene er fortsatt friskt i minne. Hun har ennå ikke bestemt seg for om hun skal spille høstens kvalifisering i USA, og planlegger å utsette avgjørelsen så nærme sommerens deadline som mulig.

– Per dags dato har jeg spillet til å klare det. Men ønsker jeg å spille et sted som tok halvveis knekken på meg sist gang jeg prøvde? Jeg gikk fra himmel i Europa til helvete i USA, og jeg følte at jeg ikke klarte å spille golf der. Selv om jeg er blitt ti år eldre og tror det hadde blitt en annen opplevelse nå, er det ikke glemt.

– Men jeg må innrømme at jeg har lyst til å bevise for meg selv at jeg kan spille der. Spørsmålet er om jeg ønsker det nok til at jeg kommer til å prøve. Det sitter langt inne å bryte opp det jeg gjør nå, nå som jeg endelig er i en ordentlig god stim.

Marianne synes det er synd at Ladies European Tour har blitt så svekket de siste årene at unge europeiske spillere føler de MÅ reise over Atlanteren for å kunne leve av golfen. Hun forteller at når man setter seg ned og prater med spillerne, oppdager man at det faktisk er mange som ikke har noen som helst interesse av å dra til USA.

– De vil ikke spille der. De fortjener et tilbud i Europa som er bra nok. Hvis ikke de har det, frykter jeg at det vil gå utover rekrutteringen av jentetalenter i klubbene. Veien er lang nok fra før. Hvis man må til USA, blir den enda lengre.

Dersom Marianne skulle gi USA et nytt forsøk, har hun lært at hun ikke ønsker å flytte dit. Da kommer hun heller til å ha base i Norge som nå og pendle til turneringer. Det er uansett ikke så stor forskjell på å måtte fly til USA for å konkurrere sammenlignet med å fly til Midtøsten.

Men foreløpig har ikke USA vært noe tema i «familierådet».

– Hvis jeg ikke er overbevist om at hodet mitt kommer til å takle det, er det ikke noe tema en gang, slår hun fast.

Uavhengig av om hun velger USA eller ikke, er det store turneringer på trappene. Hun holder stø kurs mot en ny OL-plass i Tokyo neste sommer, og klarer hun å fortsette storspillet noen måneder til denne sesongen, kan hun være en aktuell kandidat for Solheim Cup på Gleneagles i september. Marianne legger ikke skjul på at hun drømmer om å kvalifisere seg dit for første gang, men i kontrast til da hun ble snytt for en plass på laget i 2009 – til hennes store fortvilelse – har hun nå bestemt seg for å ikke legge noe energi i å tenke på det.

Det neste utviklingssteget nå blir å vise hva hun er god for i majorturneringene. Hennes 36. plass i Women’s British Open i 2014 og 2015 er fortsatt hennes beste plasseringer i majorsammenheng, og med 10 missede cuter på 14 forsøk er det på høy tid at hun endelig får vist hva hun er god for i en av de virkelig store turneringene.

Svaret på hvordan hun skal få til det, er å fortsette i samme spor som hun er i nå.

– Jeg vil så gjerne gjøre det bra i majorene, og spesielt i British Open. Jeg har satt meg som mål å dra inn i turneringen med samme holdning som jeg har i vanlige turneringer, og ikke tenke at det er noe større enn det egentlig er.

– Jeg må gi litt faen, rett og slett.

H vis vi ser 15 år tilbake i tid, betalte utstyrsnerder en liten formue for de nyeste tour-versjonene av golfkøller. Dette var før justerbare køller kom på markedet, og for å få noe som var virkelig skreddersydd, måtte du se etter tour-utstyr. Mange saumfarte nettet for å finne det beste utstyret, og jeg var blant de mange som frekventerte disse forumene, mange år før jeg begynte å jobbe i golfbransjen. På den tiden var det bare en håndfull steder i Europa som tilbød ordentlig customfitting av golfkøller.

Spol frem til i dag, og ting ser veldig annerledes ut. Det er en rekke uavhengige og meget dyktige custom-fitting-studioer som bygger tour-nivåutstyr for hverdagsgolferen. Det er ikke lenger nødvendig å kjøpe «tourissue »-køllehoder for dobbel pris når butikkene plutselig har hyllene fulle av køllehoder som kan bli tilpasset dine eksakte spesifikasjoner. Fra tid til annen kommer likevel utstyrsprodusentene med «tour-only»-utstyr i begrenset antall, for eksempel Callaways Epic Flash Triple Diamond-driver.

Selv om etterspørselen etter «tour only»-køller har gått ned, har etterspørselen etter køller du kan stole på, definitivt ikke gjort det. Hvis du virkelig ønsker å tømme lommeboka, er det en rekke selskaper over hele verden som tilbyr service som tidligere var forbeholdt verdens beste spillere. National Custom Works tilbyr håndlagde wedger og jernkøller fra den legendariske Don White. Mr. White jobbet for MacGregor under deres glansdager og lagde håndlagde køller for mange majorvinnere. En annen som må nevnes, er Tyson Lamb bak «Lamb Crafted», en ung ingeniør som lager spektakulære puttere. Han har skapt enorm etterspørsel og «buzz» rundt sine spesialkøller, som blir solgt i løpet av bare et par minutter.

Det mest beryktede stedet finnes imidlertid ved Fort Worth i Texas. Artisan Golf ble grunnlagt av John Hatfield og Mike Taylor i starten av 2017 i det som var «ruinene» etter gamle Nike Golf. Hatfield har jobbet for en rekke høyprofilerte produsenter, blant annet Miura, og Taylor var hjernen bak mange av køllene som er brukt av mange majorvinnere de siste 20 årene. Begge jobbet opprinnelig for Ben Hogan Golf. Du ville imidlertid aldri kjent dem igjen på gata, for begge har likt å holde seg i bakgrunnen utenfor medienes søkelys. De vil heller la køllene deres stå for pratingen. Når de i tillegg har fått Dave Richey med på laget, mannen som stod bak Tigers utstyr under dagene med Nike-utstyr, har du en ganske spesiell trio. For øyeblikket holder trioen til i Nikes gamle utviklingsstudio, «The Oven». Jeg var så heldig og fikk besøke dette anlegget i 2010 som vanligvis kun gir tilgang til tour-spillere og kjendiser. Etter å ha jobbet noen år på touren hadde jeg en viss formening om hva jeg kom til å se. Opplevelsen var likevel noe helt annet.

Hver eneste jernkølle, wedge og putter var 100 prosent skreddersydd for hver eneste utøver. Hvert eneste jernsett hadde litt ulike topplinjer, offset, såledesign og til og med riller etter spillernes eksakte ønsker. Hver eneste spiller hadde sitt personlige nummer, og køllene fikk egne serienummer slik at de skreddersydde køllene lettere kunne gjenskapes. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.

I 2019 er denne typen service tilgjengelig for allmennheten. Under merket Artisan Golf jobber Hatfield med helt unike puttere tilpasset spillernes ønsker. Taylor jobber med smidde wedger som forhåpentligvis blir tilgjengelig på det åpne markedet senere i 2019. Hvert eneste køllehode har fått eget serienummer for senere referanse, slik at vanlige hobbygolfere nå behandles på samme måte som tour-spillerne. Ryktene skal ha det til at det er gutta bak Artisan som fortsatt er ansvarlige for den nylige Master-vinnerens utstyr. Hvis du spør Tiger selv om dette er tilfellet, vil du få et kontant «nei», men hvis du leser flere av intervjuene han har gjort de siste månedene, er det lett å konkludere med noe annet.

Serienummer «001» kommer tross alt alltid til å være forbeholdt Taylor & co sin mest spesielle kunde.

H va hvis?

Det er et spørsmål som det er vanskelig å ikke stille seg når man reflekterer over karrieren til Espen Kofstad.

Han har vunnet tre ganger på Challenge Tour, han har deltatt i OL og han har vært høyere plassert på verdensrankingen enn noen annen norsk herrespiller har vært før ham. Da han vant Challenge Tour sammenlagt i 2012, virket det som om Norge endelig hadde fått gjennombruddet vi hadde ventet på, på herresiden. Men så begynte skadene å komme på løpende bånd. Hofter, nakke, rygg, håndledd – you name it. Hver eneste gang Kofstad kom tilbake og begynte å spille seg tilbake i form, fikk han umiddelbart en ny knyttneve i mellomgulvet og måtte legge fra seg golfkøllene i lange perioder igjen.

Der tålmodigheten til de fleste andre golfspillere hadde rent ut for lenge siden, fortsatte imidlertid Kofstad å komme tilbake gang på gang, men i fjor sommer begynte også han å tvile.

Han var nettopp i ferd med å legge bak seg sitt lengste skadeavbrekk så langt i karrieren og var endelig tilbake på golfbanen for å starte treningen på vei tilbake på touren. Den rolige treningsrunden med en kamerat på korthullsbanen Nordhaug ble likevel langt fra hva han hadde sett for seg. Etter å ha slått et utslag svartnet det for ham, beina sviktet og Kofstad falt pladask ned på bakken med ekstreme ryggsmerter.

Der og da begynte også han å stille seg de spørsmålene som veldig mange andre har stilt de siste årene. Hvor lenge orker han egentlig å holde på?

Hendelsen på Nordhaug virker lenge siden nå. Espen Kofstad er nå godt inne i en ny sesong blant det gode selskap på europatouren. Kroppen føles bedre enn på mange år, og han har ikke trukket seg fra noen av turneringene han har stilt til start i denne sesongen.

Er det rart han gliser?

– Det er så herlig å se deg tilbake på touren, Espen! Hvordan er det å spille for fullt igjen?

– Fy søren, det er deilig å være tilbake, ass! Jeg har ikke lyst til å gjøre noe annet. Det er så gøy. Det er det beste som finnes! Skadene jeg har vært gjennom, har virkelig satt ting i perspektiv. Jeg er utrolig heldig som har mulighet til å drive med dette.

– Hvordan har det vært å finne ti lbake til turneringsrytmen etter å ha vært så lenge vekk fra golfen?

– For å være ærlig trodde jeg det skulle være enklere. De gangene jeg har kommet tilbake fra skade tidligere, har det gått så sykt bra. Men da har jeg alltid startet på Challenge Tour. Det var noe helt annet å starte rett på europatouren. Egentlig er jeg litt skuffet over spillet mitt, men humøret mitt har holdt seg veldig bra. Jeg er bare takknemlig for å være tilbake.

– Hvilken del av spillet er det som ikke sitter? Er det teknisk, fysisk, mentalt eller generelt rusk i maskineriet?

nok en blanding av noe fysisk og mentalt. Jeg kan føle meg helt fin, så faller jeg plutselig sammen etter balltreffet. Det er som om kroppen slutter å «fyre» i nedsvingen og jeg ikke klarer å støtte meg selv. I fjor sommer skjedde det flere ganger, men da gjorde det jævlig vondt i tillegg. Det gjorde det heldigvis ikke i Australia, selv om det satte en liten støkk i meg.

– Hvordan reagerte du første gang du kollapset i fjor sommer?

– Da trodde jeg det var over. Da gjorde det sykt vondt å falle. På det tidspunktet var det vanskelig å se for seg at jeg skulle komme tilbake igjen. Men så gikk det bare noen måneder, så spilte jeg på europatouren igjen. Det er fascinerende hvor raskt ting kan endre seg!

– Har du mulighet til å trene så mye som du ønsker om dagen?

– Det blir stadig bedre. Jeg trener fortsatt ikke så mye som jeg vil, men jeg har begynt å trappe opp ganske bra. Jeg stoler mer og mer på kroppen min, og jeg merker det også på lengden på slagene mine. Selv om jeg slo lenger – Litt av alt. Jeg har fortsatt litt lav «golfutholdenhet». De som har spilt golf selv, vet sikkert hva jeg prater om. Man blir sliten, men ikke på samme måte som etter en løpetur. Man blir utmattet, og det krever ekstra mye når vi spiller så vanskelige baner som vi gjør og under så tøffe forhold. Det er noe helt annet enn å spille koserunder hjemme i Norge. Jeg ledet nesten i Sør-Afrika på starten av året, jeg gikk en skikkelig lav runde i Australia, men så har jeg plutselig fulgt opp med å misse cuten. Det er noe som mangler uten at jeg klarer å sette fingeren på det. Det er den siste biten som mangler i puslespillet. Men jeg er overbevist om at det kommer tilbake.

– Hvordan påvirker det tålmodigheten din?

– Er det noe jeg har trent opp mye de siste årene, er det tålmodigheten min! Det er slitsomt når de gode rundene mine ikke holder hele veien inn, men jeg har vist glimt av hva jeg er kapabel til, og det har vært veldig bra å få noen tidlige bekreftelser på at jeg fortsatt har mye golf i kroppen.

– Under en turnering i Australia i februar fortalte du at du kollapset i fairway etter et slag. Det må ha vært skremmende, spesielt med tanke på det som skjedde i fjor sommer?

– Ja, det var veldig noia, men det har heldigvis ikke skjedd siden. Det er en veldig merkelig følelse. Det er da jeg var yngre, føler jeg meg endelig sterk nok til at jeg kan klemme på litt igjen. De økte lengdene har dog gjort det veldig vanskelig å velge kølle, men det går seg nok til jo mer jeg får spilt.

– Du tok nylig valget om å stå utenfor golfforbundets Team Norway-satsing. Hvorfor?

– Tidligere år har trenerne mine vært en del av Team Norway-apparatet. Etter at Team Norway har omstrukturert, er det ikke lenger noen av trenerne mine som er igjen i NGF. Jeg ønsker å være lojal til det apparatet jeg har. Teamet mitt jobber bare noen minutter unna der jeg bor, så da følte jeg ikke lenger noe behov for å være med i Team Norway. Da er det bedre at noen andre unge spillere som trenger plassen, kan ta den i stedet.

– Du er kanskje den norske proffspilleren som er mest interessert i golf også i fritiden. Tror du det faktum at du er så stor «golfnerd», er litt av grunnen til at du har klart å holde ut så lenge og stå gjennom skade etter skade?

– Ja, definitivt. Veien er nok kortere til å legge opp for dem som har mange andre interesser i tillegg. Det er ikke noe jeg har mer lyst til å gjøre enn å spille golf, og det er ingenting jeg er så god i. Jeg har riktignok blitt ganske dreven på Playstation de siste par årene, men ikke god nok til å leve av det...og det er kanskje like greit!