SUFFRAGETTENE. – Det første mesterskapet ble spilt på St Anne’s tre måneder etter stiftelsen av LGU. Men lite tyder på at Pearson og Graigner var feminister. De engasjerte seg for kvinners rettigheter i golfen, men deltok ikke i den større kjønnskampen som handlet om kvinners stemmerett i samfunnsdebatten, forteller Skillen.

Det var andre som skulle ta den rollen.

For der mer fredelige organisasjoner holdt seg til taler og lobbyvirksomhet, hadde Emmeline Pankhurst helt andre idéer da hun stiftet Women’s Social and Political Union (WSPU) i 1903. Medlemmene kalte seg suffragetter, etter det engelske ordet for stemmerett. De demonstrerte i gatene, men da verken paroler eller plakater fungerte, knuste de vinduer, skar over telefonlinjer og ødela eiendom, også golfbaner.

«Deeds, not Words» (handling foran ord) var de modige kvinners motto. Suffragettene ble arrestert, gikk til sulte- og tørstestreik, ble tvangsforet, sluppet ut og arrestert igjen. Over 1300 arrestasjoner av suffragetter ble registrert fra 1906 til utbruddet av første verdenskrig i 1914.

«The wild women» ble raskt greenkeepernes største mareritt. Flagg ble stjålet og byttet ut med suffragettenes farger. «Votes for Women» ble risset inn i greenene. Gress ble ødelagt av etsende væske. Og enkelte aksjoner var mer voldelige enn andre.

En morgen ble den engelske statsministeren angrepet under en runde på Moray GC i Lossiemouth. To unge damer stormet inn på den 17. greenen, filleristet statsministeren, slo av ham hatten og fiket til ham med et tidsskrift.

Det var ikke bare golfen som ble angrepet. Aksjonene mot de mannlige idrettsbastionene ble stadig flere, og klubbhus brant ned. Så fryktet var suffragettene at R&A forsikret alt de hadde, og leide inn 200 nattevakter som patruljerte banene før store turneringer.

– Som golfspillere er dere også menn og samfunnsborgere. Og ansvarlige for hvordan myndighetene behandler kvinner. Bruk heller makten dere har til å sikre kvinner rettferdighet. Da sikrer dere også greenene deres, proklamerte Sylvia Pankhurst, som da hadde overtatt sin mors rolle i WSPU.

Men kampen skulle også kreve sine ofre.

DØDSFALLET. De stadig mer ekstreme markeringene mot idrettsarrangementer og anlegg skulle få en tragisk utgang på Epsom Downs Racecourse i 1913 da suffragetten Emily Wilding Davison døde under hovene på kongens hest.

Derbyet i Surrey hadde samlet titusenvis av tilskuere denne varme junidagen. Men festen fikk en brå slutt da flokken av galopperende hester hamret rundt den krappe svingen idet Davison forserte folkemengden, krabbet under det hvite gjerdet, trådte ut i løpebanen og ble nedrent av favoritten Anmer.

I ettertid skulle mange hylle Davison som en modig martyr, villig til å dø i kampen for kvinners rettigheter. Andre stemplet henne som uansvarlig aktivist. Men hva var det egentlig som skjedde?

For ti år siden, ved 90-årsmarkeringen i 2013, ble en ny analyse lagt fram av Channel 4. Med digital teknologi hadde filmskaperne renset de gamle klippene, kryss-sjekket tre ulike kameravinkler og intervjuet de siste tidsvitnene for å kartlegge Davisons motiv.

De nye bildene viste at hun hadde med seg to flagg ut i løpebanen, begge i suffragettenes farger. I dagene før hesteveddeløpet skal hun ha trent på å feste flaggene på hester i stor fart. Og i lommen lå returbilletten til toget hjem. Da Emmeline Pankurst, den aller første suffragetten, ble bisatt femten år senere, var det Herbert Jones, jockeyen fra det fatale derbyet på Epsom Downs, som la ned kransen til minne om både Pankurst og Emily Davison.

– Jeg vil aldri glemme det fortvilte ansiktet hennes. Det hjemsøker meg hver natt, forklarte en nedbrutt Jones til det fremmøtte pressekorpset etter bisettelsen.

I 1951 ble han selv funnet død i sitt eget gassfylte kjøkken. Den gamle jockeyen hadde tatt sitt eget liv.

Samme høst som Emily Wilding Davison ble meiet ned på veddeløpsbanen i Surrey, fikk norske kvinner stemmerett på like vilkår som menn ved stortingsvalget i 1913. Under krigen som fulgte, ble suffragettenes kvinnekamp erstattet med frihetskamp for hele nasjonen. Og da krigen tok slutt, var de fleste barrierer brutt ned. I Storbritannia fikk kvinner stemmerett i 1918. To år senere fulgte USA og de fleste vestlige land etter.

Men i de mørkeste rom skulle det fortsatt ta tid før kvinner ble respektert, applaudert og ønsket velkommen. For lyset nådde aldri helt inn i golfens klubbhus.

For datteren til Ole og Hannah Marie Olsen Didriksen kastet ballen like hardt som baseballegenden Babe Ruth. Det var i hvert fall det som ble sagt i gata. Og da Babe begynte med basketball, var hun naturligvis best der også. Hun løp raskest, hoppet høyest og kastet lengst. Ryktet nådde det amerikanske friidrettsforbundet og da Babe nærmet seg 20, ble hun invitert til lagkvalifiseringen for Sommer-OL i 1932.

Problemet var at Babe ikke var et lag, hun var alene. Men arrangøren ga likevel grønt lys.

På to og en halv time vant hun fem øvelser, satte verdensrekord på 80 m hekk og i spydkast. I løpet av ettermiddagen tok hun verdensrekorden i høyde også. Og da forbundet endelig fikk regnet ut poengsummene, sto Babe igjen som vinner, åtte poeng foran det neste laget, som besto av 22 utøvere.

Under de olympiske leker i Los Angeles året etter vant Babe Didriksen gullet på korthekken og i spydkast. Hun satte verdensrekord i høyde også, men hoppet ble underkjent fordi Texas-jenta hadde stupt med hodet først over listen. Reglene i 1932 sa at beina måtte først over, så det ble bare sølv.

Året etter ville Babe heller satse på golf.

LATTERLIGGJØRINGEN. Bak den atletiske ryggtavlen var praten for lengst i gang. Kvinnelige idrettsutøvere skulle først og fremst se bra ut, løpe passe raskt, være pene og tekkelige. Men Babe var et freak show, den sterkeste dama på sirkus. I aviser og tv-innslag ble den brede Texas-dialekten latterliggjort. Journalister fordømte Babe for ikke å være feminin nok.

«Det hadde vært mye bedre om hun og hennes like hadde holdt seg hjemme, pyntet seg litt og ventet på en telefon,» meldte New York World Telegram.

Andre satte heldigvis mer pris på det de så.

«Når du ser Babe løpe, vil du endelig forstå at dette er den mest feilfrie bevegelsen av muskelharmoni, mental kontroll og fysisk koordinasjon som verden noen gang har sett,» skrev den kjente sportsjournalisten Grantland Rice.

Og golfen? Babe Didrikson Zaharias som hun ble hetende etter å ha giftet seg med bryteren George Zaharias i 1939, ble selvfølgelig like suveren på fairwayene. I løpet seks korte sesonger som profesjonell vant hun 48 ganger på LPGA-touren, hvorav ti major-turneringer. Og utenfor banen utfordet Babe stereotypene om at kvinner ikke kan være like konkurransedyktige som menn. På tampen av karrieren ble hun også en viktig talsperson for kvinners rettigheter i idretten, og hun var en av grunnleggerne da Ladies Professional Golf Association (LPGA) ble stiftet i 1950.

– Hvordan kan du drive ballen 250 yards?

– Jeg bare løsner på grepet og kliner til, sa Babe. Hun fikk aldri oppleve at Sports Illustrated kåret henne til århundrets beste kvinnelige utøver i individuelle idretter. Eller hvordan prestasjonene inspirerte og åpnet døren for flere kvinner i sporten.

I 1948 ble hun den første kvinnen som prøvde å kvalifisere seg til U.S. Open. Men søknaden ble avslått av USGA, det amerikanske golfforbundet, da turneringen bare var tiltenkt menn.

Åtte år senere, 26 måneder etter sin tredje og siste triumf i U.S. Women’s Open, døde Babe Didrikson Zaharias av kreft, bare 45 år gammel.

INNMELDING FORBUDT. – Jeg husker godt dette skiltet. Jeg var ikke gamle jenta da vi kjørte inn på parkeringsplassen foran klubbhuset, og der hang det på veggen.

«No dogs or women allowed».

Det er Karyn Dallas, PGA-pro fra Forfar i Skottland, som i tv-dokumentaren «Iron Women» forteller om møtet med Royal St. Georges i den sørøstre delen av England.

I dag vil du knapt finne et levende medlem som vil innrømme at det samme skiltet hang oppe i deres klubb, men ingen benekter det heller.

På klubbesøk i Storbritannia har vi selv støtt på subtile anmodninger om «men only» ved trappa opp til andre etasje eller inngangen til den innerste baren. Andre var mer direkte enn som så og malte en tykk, hvit strek midt på gulvet.

– Som liten kan jeg huske hvordan pappa alltid ble stresset om jeg var i nærheten av den hvite linja. Det var veldig kontroversielt hvis jeg skulle tråkke over, røper Fiona Skillen i «Iron Women».

Gillian Kirkwood som har vært president i Ladies Golf Union, organisasjonen som ble spådd et kort liv etter stiftelsen i 1893, forteller om liknende opplevelser.

– I vår klubb var det bare begrensede tider der kvinner kunne spille. Men jeg ble likevel ganske god og spurte flere ganger om å få spille fra gul eller hvit tee, men det fikk jeg aldri lov til. Som jenter hadde vi ikke en gang lov til å gå forbi vinduene på klubbhuset. Vi måtte bruke en sti som gikk bak bygningen, slik at mennene slapp å se oss, og vi ikke kunne se dem, der de satt med sine drinker og sigarer.

MARTHAS KAMP. I flere tiår sto de mest eksklusive golfklubbene på sitt, på begge sider av Atlanteren. Som private organisasjoner påberopte de seg retten til å ta sine egne valg, og de bøyde verken av for nasjonale likestillingslover eller folkepresset.

Ikke før den amerikanske kvinnesakskvinnen og aktivisten Martha Burk krøllet de grønne jakkene til Augusta National Golf Club.

– Vi har ingen ekskluderende policy når det gjelder våre medlemskap, svarte Augustas formann William «Hootie» Johnson da han ble utfordret på temaet under den første dagen av The Masters i 2002.

Så Burk postet et brev til klubben som bare hadde mannlige medlemmer. I brevet argumenterte hun for at Augusta var diskriminerende som utelukket kvinner. Snart organiserte hun også offentlige kampanjer og demonstrasjoner. Hun appellerte til sponsorer og TV-selskaper om å avslutte sin støtte til golfklubben.

Men Augusta lot seg ikke rokke. Ikke nå.

– Det kan nok komme en dag da kvinner blir invitert til medlemskap her, men den tidsplanen vil være vår, sa Hootie Johnson og la til de berømte ordene:

– …and not at the point of a bayonet.

Først i 2012, ti år etter Martha Burks iherdige kamp, tok Augusta National til fornuften. Uten videre seremoni eller forklaring gikk de to første invitasjonene i posten, den ene til USAs tidligere utenriksminister Condoleeza Rice og den andre til investor Darla Moore.

Blant gratulantene var Tiger Woods.

– Beslutningen til Augusta National har stor betydning for golfsporten. Jeg vil bare gratulere begge de nye medlemmene, og spesielt min gode venn Condi Rice. Jeg håper at flere klubber vil følge Augustas eksempel, sa Woods og vendte blikket over Atlanteren, mot den skotske østkysten, til den gamle og grå byen med et like grått klubbhus nede ved West Sands.

MURENS FALL. I over 260 år hadde Royal and Ancient Golf Club i St Andrews vært en klubb for menn. Den 18. september i 2014 gikk dresskledde herrer til klubbhuset for å si ja eller nei til kvinner. På samme dag var det folkeavstemning i Skottland der landets innbyggere skulle avgjøre sitt forhold til Storbritannia.

Valget om nasjonal uavhengighet krevde ikke mer enn simpelt flertall i befolkningen, over 50 prosent. Men statuttene i golfklubben var strengere enn som så. Minst to tredeler måtte si ja hvis 2600 menn skulle få selskap av kvinner.

Det endte heldigvis godt.

– Dette er en viktig og positiv dag i historien om Royal and Ancient Golf Club. R&A har tjent golfsporten på en god måte i 260 år, og jeg er trygg på at klubben fortsatt vil gjøre det i framtiden med full støtte fra alle medlemmer, både kvinner og menn, sa direktør Peter Dawson da stemmene var telt opp og 85 prosent hadde gitt sin tilslutning.

De neste som følte presset, var The Open-banene Royal St. George’s og Muirfied.

I den første avstemningen ble det nei fra Muirfield og deres Honourable Company of Edinburgh Golfers. Klubben som 15 ganger har stått som vertskap for The Open, mer enn noen andre utenom St Andrews, fikk en rask advarsel fra R&A som organiserer britens major.

«R&A har vurdert dagens avgjørelse med respekt for The Open Championship. The Open er en av de fremst idrettsarrangementene i verden, og i framtiden vil vi ikke arrangere mesterskap på baner som ikke tillater kvinner som medlemmer.»

Kort tid etter ble det kalt inn til ny votering på Muirfield. Og etter 273 år som gutteklubb stemte endelig 80,2 prosent av medlemmene for å si ja til kvinner.

GOLFJENTENE. – Veldig mye har endret seg de siste åra. Når vi nå har satt i gang et nytt prosjekt i Norge, er det med solid støtte av R&A. Golfjentene inngår i deres «Women in Golf Charter», en kontrakt vi måtte signere.

Vi er tilbake på møterommet på Ullevaal stadion, hvor Benedikte Brynestad Grøtvedt forteller om Golfjentene og samarbeidet med Royal and Ancient.

«No women, no support»

Slik lyder det nye skiltet, og kontrakten står i glass og ramme på forbundskontoret i Oslo.

– Jenter er et satsingsområde for mange nasjoner i Europa nå. Det er her det største potensialet ligger for framtidig vekst, poengterer Grøtvedt.

Hun vet at veien fortsatt er lang.

– Det forteller bare at det må jobbes. I hver krik og krok av landet er det jenter som har lyst til å begynne med golf, sier prosjektlederen.

– Men de må ha et fellesskap, de må ha trenere og ledere. På mange av de målbare områdene ser vi en klar og positiv trend. Vi har fått flere kvinner som frivillige og en høy andel på trenerkurs. I tillegg registrerer vi hundrevis av nye jenter på nye tiltak, som alle kan bli tellende medlemmer i framtiden. Vi må ta vare på dem og rekruttere enda flere.

Men i mørke korridorer trengs fortsatt lys.

– Golfjentene er ikke et prosjekt som bare handler om kvinner, sier Benedikte Brynestad Grøtvedt og klapper sammen PC-en, som for å vekke en sovende skoleklasse.

–Skal vi endre en kultur og sikre bedre kjønnsbalanse, må vi ha med oss menn også. Det er en jobb vi må gjøre sammen.

– Det er ikke akkurat mange av oss. Derfor er det veldig viktig og bra at vi har et nettverk å lene oss på, forteller Mona Ueland (41), daglig leder i Jæren GK.

Utenfor vinduet på det lille kontoret trosser medlemmene vinden som allerede har begynt å bygge seg opp. På innsiden sitter Mona som eneste faste ansatte og sysler med sitt. På dagens agenda står blant annet ferdigstilling av regnskapet som skal godkjennes på årsmøtet senere i uken.

Kalenderen viser februar, og i Rogaland betyr det at sesongen allerede er i gang. For den daglige lederen innebærer det alt fra administrative oppgaver som å sende ut fakturaer og koordinere med de forskjellige gruppene, til å ordne i proshopen og holde styring på driving rangen.

– Da jeg startet i jobben for fem år siden, kunne jeg ganske lite om golf. Jeg har en del erfaring fra idretten, men ikke på denne måten her. Læringskurven var veldig bratt i starten. Det er sånn jeg liker å ha det, forteller hun.

41-åringen beskriver seg selv som en åpen person som gjerne spør andre om å ta oppgaver hun selv ikke kan. Som for eksempel snekkerarbeid.

– Det gjør meg ingenting, for jeg vet at jeg kan mine ting best. Også kan noen andre de andre tingene bedre enn meg.

GOLFVENNINNER. På andre siden av fjellene er det fremdeles snø på fairwayen. I motsetning til på Jæren vil det ikke spilles fra gresset på Vestfold GK før i april. I likhet med Rogaland er det derimot full planlegging på innsiden av dørene. For administrativ leder Kristin Carlsen (65) og økonomi- og markedssjef Reidun Aas Johansen (61) er det også det administrative arbeidet som står på agendaen i disse dager. Markedsplaner skal legges, sponsoravtaler skal inngås og medlemmene skal faktureres.

– Det er godt at vi får unnagjort alt dette nå, for vi har ikke sjans til å gjøre disse tingene når våren kommer, sier Kristin.

Hun har vært i klubben helt siden 1994. Først som medlem i diverse komiteer og grupper, deretter klubbsekretær fra 2010. Tre år senere fikk hun tilbud om å overta jobben som administrativ leder. Jobben gikk bra frem til golfboomen som kom under pandemien. Da var det tungt å være eneste administrative ansatte da tusenvis av mennesker strømmet til golfbanene rundt om i landet, og arbeidsoppgavene multipliserte seg.

Da kom Reidun Aas Johansen inn i bildet. Først som deltid med én arbeidsdag i uken, men i løpet av noen måneder ble det tydelig at klubben trengte henne i en større stillingsprosent.

Opprinnelig var de to golfvenninner, men forholdet har utviklet seg i takt med Vestfold Golfklubb som nå består av hele 31 hull.

– Å ha en god kollega gjør hverdagen både bedre og mer effektiv. Og det er viktig ettersom man som ansatt i en golfklubb krever stor fleksibilitet og kompetanse på mange områder, sier Kristin.

KOMMENTARENE. Dameduoen er selvfølgelig med i nettverket for kvinnelige administrative ledere. For deres del henter de særlig inspirasjon og gode råd om hvordan juniorarbeidet og samarbeidspartnere skal organiseres. I tillegg snakkes det en del om hvordan man skal håndtere situasjoner man møter som kvinner i en mannsverden.

– Vi snakker en del om hva damer blir utsatt for på arbeidsplassen som ikke menn merker noe særlig til. Vi blir nok behandlet av medlemmer på en annen måte enn det menn gjør, forteller Kristin.

– Om det satt en mannlig leder her, ville han nok ikke fått de kommentarene vi får, legger Reidun til.

Dette er en problemstilling mange kvinner møter i arbeidshverdagen, også i golfverdenen.

Derfor er dette en av tingene som blir diskutert på nettverksmøtene. Denne arenaen blir brukt til gjesteforelesninger om blant annet lederutvikling og konflikthåndtering hvor eksperter gir lederne verktøyene som trengs i hverdagen.

– Nettverket brukes på denne måten for å gi oss innspill og verktøy som hjelper i hverdagen, og det er veldig givende for oss, forteller Reidun.

– Arenaen gir oss trygghet til å ta opp ting som kan være vanskelig å snakke med mannlige kollegaer om, legger Kristin til.

VEIEN TIL TOPPEN. Ganske nøyaktig klokken ni var sekkene pakket, ruten lagt og skiene klare. Den første kilometeren gikk forholdsvis flatt, noe som var godt for seige bein som trengte litt tid på å komme i gang.

Utover formiddagen klarnet været mer og mer, og vi ble påminnet om hva slags storslått land Norge er. Hvitt så langt øyet kunne se, med fjell, vidder og topper stikkende utover horisonten. Hvordan er det mulig at vi skal spille golf i dag? Kong Vinter har jo fortsatt alt vi ser i sin hule hånd? Dette var tankene som slo oss idet vi rundet hjørnet, og de ordentlige oppoverbakkene presenterte seg. Fire hundre høydemeter stod mellom oss og toppen av fjellet. Bare å komme seg opp.

Store Knuten er ikke akkurat verdenskjent. Mest sannsynlig har ikke mange nordmenn hørt om toppen heller. Når man tenker toppturer i Norge, går tankene som regel til Galdhøpiggen, Store Skagastølstind eller Gaustatoppen. Det tenkte ikke vi på da vi sto 1015 meter over havet og skuet utover horisonten. Tanken som slo oss, er at dette var et perfekt sted å ta en prøvesving eller to med driveren fordi vi ikke kom til å rekke en oppvarmingsrunde på rangen før dagens første utslag etterpå. Å ta en prøvesving mens skiene fremdeles er på, kan man trygt si er en utfordring.

VEIEN NED IGJEN. Klokken hadde akkurat bikket elleve da fellene gikk av, og hjelmene gikk på. På den relativt forblåste toppen var snøen hard og isete, men like nedenfor var den akkurat myk nok til at man kunne sette noen gode svinger i solsiden. En ganske annerledes sving enn det som vanligvis beskrives i dette magasinet.

Etter å ha bommet litt på nedkjøringen fra start, klarte vi å karre oss opp på nivået som ikke ledet oss ned en fjellskrent, men heller geleidet oss ned 300 høydemeter på elegant vis tilbake til parkeringsplassen midt i hyttefeltet. Ski, støvler, staver og hjelmer ble slengt i bagasjerommet, og to lykkelige karer pekte nesen mot Jæren Golfklubb.

13.32

Det går sikkert an å spille golf i skitøy, men det anbefales ikke.

Bilturen ned var åpenbart like storslått som på vei opp, men nå kriblet det i beina av en annen grunn. Årets første golfrunde på norsk gress. I februar. Som en østlandsgutt, som stort sett ikke begynner sesongen på hjemmebane før i mai, er det en eksotisk tanke.

På en bensinstasjon langs E39 fikk bilen påfyll, og sjåførene fikk ei skjeva og ei kaffikopp. Med påfyllet av proviant gikk de 82 kilometerne ned til banen som en drøm. Vel fremme, men fremdeles i skallbukse og med skibriller på hodet, måtte tøyet byttes ut. Det eneste som forble på, var ullundertøyet. Med golfbagen på trallen, baller i høyre lomme og greengaffelen i venstre var vi klare.

Ved klubbhuset kom det noen lokale medlemmer som hadde hørt om de to fra Norsk Golf som hadde tatt turen fra Østlandet for å tjuvstarte sesongen.

– Er det dere som har dratt helt hit for å stå på ski? Og så spille golf? undret mannen.

– Ja, det er oss, kunne vi kontre med.

Jungeltelegrafen fungerer også her. Heldigvis var det ingen nysgjerrige tilskuere på første tee, for svingene var rustne og beina seige etter toppturen.

DET FØRSTE SLAGET. Klokken ti over to fikk vi «endelig» slå det første slaget på norsk gress i år. Banen var bløt, men det gjorde absolutt ingenting, for golfsesongen var offisielt i gang.

Jæren Golfklubb er en morsom og åpen nihullsbane som jobber seg opp og rundt jordene som kjennetegner regionen. De fleste hullene kan løses på flere forskjellige måter, enten det er å spille seg rundt hindrene, gå rett på flaggene eller noe imellom.

På grunn av årstiden var utslagsstedene fremdeles på matter, men sommergreenene var heldigvis åpne.

Konkurransen om banens vakreste hull står mellom et par kandidater, men i våre øyne er det hull nummer seks, et langt par 5-hull på 503 meter fra tee 52, med skog til venstre og åker til høyre. Hullet slanger seg nedover bakken før det åpner seg de siste femti meterne med et vakkert vann som vokter greenen.

På grunn av skituren tidligere på dagen var vi på dette signaturhullet i det solen brøt skylaget og begynte å krysse horisonten. Skyggene ble lange, og vi fikk umiddelbart ro i sjelen (bortsett fra undertegnede som havnet i det vakre vannet på innspillet).

For begge utsendte var det omtrent fire måneder siden sist vi sto på en norsk golfbane med kølle i hånden. Selv om drivene var skjevere enn sist og puttene ikke gikk i koppen like ofte som på slutten av sesongen i fjor, var det et deilig gjensyn med norske spilleforhold. «Stimpen» var ikke akkurat på topp, men sånt må man bare forvente såpass tidlig på sesongen.

DEN SISTE PUTTEN. De siste hullene gikk lett for seg, og like før klokken fem rullet den siste putten i hullet. Etter et par slurker vann og noen dype pust tok vi endelig inn over oss hvilken god dag dette hadde vært.

Skrittelleren viste drøye 11 kilometer med golfsko og 5,6 kilometer med ski på beina. Pluss «noenogførti » slag per pers ute på banen. Ti timer hadde gått siden vi satte oss i bilen med et spørsmål som skulle besvares: Går det an å gå på topptur på ski og spille golf på samme dag? Og ikke minst, er det verdt det?

Vår konklusjon: Med fasit i hånd er det veldig lett å si ja. Det krever god planlegging, utstyr og tid, men det er absolutt verdt det. Bare husk gnagsårplaster.

OLIVEN I SEKKEN. Klinger navnet Kalamata kjent? Kalamataoliven er fra samme område som Costa Navarino, og på vei fra flyplassen til hotellet passerer vi hundrevis av olivenlunder.

Kalamataoliven håndplukkes, har en form som små, litt spisse mandler og er mørk fiolette, nesten svarte i fargen. Før hvert eneste varmt måltid settes oliven og rykende ferskt brød, som dyppes i vellagret Kalamata-olivenolje, på bordet. Før hjemreisen fyller vi kofferten til randen med både olje og oliven. Ironisk nok blir da kortreiste, smakfulle og sunne suvenirer litt mindre kortreiste, men de er altså vel verdt å ta med hjem.

Det er et ekstra poeng med Costa Navarinos egne olivenprodukter. Bærekraftig utvikling går som en rød tråd gjennom alt stedet foretar seg. De som undrer over hvordan man klarer å holde banene irrgrønne gjennom sommeren, er forklaringen at stedet har en vanningssjø på 15 000 kubikkmeter og et vannreservoar på 485 000.

For å holde vannforbruket på et minimum er fairwayer, greener og teesteder sådd med en kombinasjon av slitesterke gressorter som tåler det varme klimaet. Banene er beplantet med over 50 000 vekster, busker, blomster og urter som hører landskapet naturlig til.

Som om ikke det var nok, kommer de fleste av de rundt 1200 ansatte fra nærområdet. Det er i gründeren Constantakopoulos' ånd som ønsket å øke livskvaliteten til lokalbefolkningen på Peloponnes.

SMAKEN AV HELLAS. Costa Navarino har 14 spisesteder i tillegg til barer og serveringssteder ved bassengkantene. Det er økologiske og lokale råvarer, fersk fisk og skalldyr som dominerer øverst på menyene.

Kokkene frister med etniske, kontinentale og greske retter influert av middelhavsdietten i tillegg til rause smaker fra landsbygda i Messinia.

På tre kjappe dager fikk vi smake det som må være verdens beste souvlaki, pita med nygrillet lammekjøtt, dolmades, vinblader fylt med ris, kjøtt og velduftende urter, saftig lammeskankog yoghurt-dippen tzatziki. For ikke å glemme moussaka, nygrillet fisk og selvsagt gresk salat med solmodne tomater, med en sødme og smak som vi bare kan drømme om her hjemme.

MER Å GJØRE. Costa Navarino er uten tvil blitt Hellas' beste golfdestinasjon. Ikke bare fordi en kan velge mellom fire toppbaner og treningsfasiliteter, men også fordi stedet byr på tilleggsaktiviteter som spa, sykling, tennis, fitnesstudio, strandliv, kokkekurs, guideturer, båtturer og et bredt utvalg av vannsport.

I skrivende stund kan gjestene velge mellom et av tre 5-stjerners hotell på Costa Navarino: The Romanos, W Costa Navarino og Westin Resort. Sistnevnte er allerede kåret til et av Hellas' beste feriesteder.

Sommeren 2023 åpnes dørene inn til Mandarin Oriental, som får fem egne spisesteder med sjøutsikt mot Navarino-bukta.

Mange vil kanskje spørre seg om Costa Navarino kan bli for stort, for upersonlig eller for ruvende i terrenget? Etter vår mening er svaret nei. Ikke slik golfbanene, logistikken, arkitekturen, aktivitetstilbudet og servicenivået fungerer i dag. Portene åpnes for oss. Og alt vi trenger å gjøre, er å nyte i fulle drag.