M ed mindre du er rogalending, er det stor sannsynlighet for at det fortsatt er mange uker til du kan boltre deg på grønt gress igjen. Vanligvis slår abstinensene inn for fullt når vinteren nærmer seg slutten og The Masters er rett rundt hjørnet, men heldigvis finnes det måter å døyve golflengselen på. I dag går det an å spille golf innendørs 80 ulike plasser i Norge. For å sette det i perspektiv er det 20 flere steder enn 18-hullsbaner. Utvalget av simulatorer blir også stadig større, og i denne testen har vi anmeldt både de mest og minst utbredte simulatorene. Til sammen dekker simulatorene vi har testet, nesten hele det norske markedet.

Simulatorteknologien begynner å bli svært avansert, og det er store forskjeller på eldre modeller og de mest moderne. De eldre er stort sett snillere på lengder, missene blir mindre, og det finnes flere måter å «lure» systemet på. Mange vi har pratet med, synes imidlertid det er morsommere å spille på nettopp disse simulatorene, så det er ingen automatikk i at realisme er det viktigste kriteriet for alle – selv om det er det vi har vektet tyngst i vurderingen i denne testen. De andre kriteriene vi har lagt til grunn, er brukervennlighet, grafikk, utvalg av baner og helhetsinntrykk.

Uavhengig av hva slags simulatormodell du spiller på, har de alle sine særegenheter. Før vi går i gang med testen, avslutter vi dermed med noen generelle råd til deg som ønsker å få mest mulig ut av simulatoropplevelsen:

• Be om hjelp fra en ansatt med å få innføring i systemet. Det sparer deg for tid, du finner ut av de vanligste brukerfeilene, du lærer deg hvordan feilavlesingene ser ut, og scoren din kommer garantert til å bli bedre.
• Alle simulatorene har en egen driving range-funksjon. Bruk litt tid her før du starter runden. Slik kan du lære deg hvordan ballbanen din ser ut, og hvor langt du slår de ulike køllene. Vi opplevde 25 meter forskjell med syverjernet på den lengste og korteste simulatoren.
• Prøv å beholde din vanlige sving og tempo. Det er fort gjort å ville kline til så hardt du kan inn i skjermen. Det resulterer ofte i dårlig balltreff, skjeve slag og en mye vanskeligere overgang når du skal spille utendørs igjen til våren.
• Følg med på informasjonen skjermen gir deg før hvert slag. Vind, helling og lie påvirker mye.
• Vær snill med lengden på «gimmies». Det er ikke til å komme vekk fra at putting er den delen av simulatorgolf som er mest uvant. Spesielt korte putter er frustrerende.
• Hvis du vil endre siktet, er det bedre å endre siktet på skjermen enn å flytte deg fysisk mot siden. Jo rettere inn mot skjermen du slår, desto mer presise avlesinger får du nesten uansett hvilket system du bruker.
• Følg med på åpenbare feilavlesinger. Slår du plutselig en kraftig skru med nierjernet ditt helt motsatt vei av det du vanligvis slår, har slaget sannsynligvis blitt registrert feil. Vær raus med «mulligans».

M ed det store utvalget av simulatorer over store deler av landet er golf nå blitt en helårsidrett. Simulatorer klarer riktignok ikke å gjenskape helt den samme realismen som originalversjonen av golf, men simulatorteknologien begynner uansett å bli så bra at man ikke lenger er avhengig av å stå under åpen himmel for å få høy kvalitet på treningen.

Betyr dette at tiden er moden for at dette også gjenspeiles i opplæringen av nye golfspillere fremover? Det har vi tatt en spørrerunde til golfklubbene om for å finne ut av!

Hvert år geleider Norges golfklubber cirka 5000 ferske spillere gjennom nybegynnerkurset «Veien til golf». VTG-kurset består i dag av en praktisk innføring i hva spillet handler om, trening i grunnleggende teknikk, regler, sikkerhet og opptreden på banen.

Kurset består av minimum tolv timer praktisk og teoretisk undervisning, der minst ni av disse opplæringstimene må foregå utendørs, og i NGFs bestemmelser for nybegynneropplæringen står det eksplisitt at innendørstrening ikke kan erstatte de minimum ni timene som skal gjennomføres i golfklubben og som praksis på et utendørs golfanlegg.

Norsk Golf har spurt et tilfeldig utvalg av 100 golfklubber om de mener det burde være mulighet for å kjøre VTG-kurset på et innendørs golfanlegg. Svarene vi fikk fra de 40 klubbene som responderte, viser at mange ønsker seg en forandring:

• 13 av 40 klubber mener det bør bli mulig å arrangere hele VTG-kurset innendørs.
• 19 av 40 klubber vil myke opp i det eksisterende regelverket og gjøre det mulig å legge en større del av VTG-kurset innendørs, men ønsker fortsatt en kortere praktisk gjennomgang utendørs på slutten av kurset.
• 8 av 40 klubber vil beholde dagens ordning.

Det betyr at hele 80 prosent av dem som svarte, ønsker at det skal bli rom for mer innendørs opplæring i forhold til utendørs sammenlignet med i dag.

Det er heller ingen systematiske likheter mellom hva slags type klubber som ønsker endringer: De er både store og små, har anlegg med 18, 9 og 6 hull og holder til i alle kriker og kroker av landet.

VIL HA REKRUTTERING HELE ÅRET. Matthias Gullberg, daglig leder i Asker Golfklubb og leder for Norsk golfadministrasjonsforening (GAF), sier det er på høy tid at nybegynneropplæringen gjenspeiler det faktum at golfsesongen varer maks et halvt år i store deler av landet.

– Det er dumt å se bort fra innendørsopplæring som en måte å rekruttere flere til golfen på. Innendørs VTG kan være et bra tiltak for å dytte folk inn gjennom døren, sier Gullberg.

Han understreker at dagens nybegynnerkurs er betydelig enklere enn det var under den gamle grønt kort-opplæringen, og det er marginalt hva man kan lære seg på tolv timer. Gullberg sier reglene om antall VTG-timer inne og ute er langt mindre viktig enn hvor godt de nye spillerne blir ivaretatt av klubbene etter å ha fått utstedt handicapbeviset:

– Det viktige er opplegget for videre oppfølging fra klubbene når kurset er gjennomført. Derfor er det også viktig at det er klubbene som eier prosessen med nybegynnerkurs.

Flere klubbledere peker på den korte golfsesongen som et hovedargument for å åpne opp for mer VTG-opplæring innendørs. For første gang siden 2001 er det nå under 100 000 registrerte medlemskap hos golfklubbene. Har vi da råd til å begrense den faktiske rekrutteringen til halve året? er det flere som spør.

– Alt som kan bidra til at golfsesongen blir lengre, er velkommen. Jeg tror det er potensial for å få enda flere gjennom VTG hvis man kan jobbe med rekruttering hele sesongen, sier Asbjørn Sauesund i Arendal & Omegn GK.

– Med fire til syv måneder lang sesong avhengig av geografi er vi rett og slett nødt til å kjøre mer VTG-kurs innendørs på vinteren hvis vi skal stoppe trenden med færre og færre golfere. MEN, det bør skje i klubbregi, og man kan kun melde seg på VTG gjennom en klubb som har tilgang eller leier timer hos et innendørssenter. Da har vi kontroll og kan rekruttere medlemmer der spillerne bor, sier Tor Oddvar Torve i Hakadal GK.

Tore Waagø i Miklagard GK sier Golf-Norge må tilpasse seg nye tider hvis man ikke skal bli utkonkurrert av andre idretter.

– I 2018 hadde mange baner fire måneder sesong. Det skaper ikke rekruttering. Skal vi få flere unge til golfen, må rekrutteringen legges opp på deres premisser, og vi kan ikke holde på gammeldagse regler som hemmer utviklingen. Vi har noen av verdens beste innendørs fasiliteter. La oss bruke dem slik at vi kan ha mer fokus på golf hele året.

Jens Betsi i Varanger Golfklubb i Finnmark, en klubb som ikke har en egen ansatt pro, sier klubben i dag sliter med å mobilisere kursinstruktører i en allerede kort utesesong. Han sier det å kunne bruke vinterhalvåret til å «gjøre unna» alle opplæringstimer vil være positivt både for klubben, instruktørene og nye spillere.

– For klubben vil det da også være mulig å planlegge, forberede for og ta imot de nye spillerne som har vært gjennom VTG, allerede fra sesongstart. Derek Crawford i Tyrifjord GK sier klubben i dag realistisk sett har et vindu på 12–16 uker fra mai til august for å skape nye medlemmer hvis de ikke har spilt før. Han vil snu helt om på kravet om minimum ni timer utendørs opplæring for å gjennomføre VTG:

– Jeg ville reversert dagens ordning og gjort det slik at minimum tre av tolv timer av nybegynneropplæringen må være ute på en golfklubb.

IKKE REALISTISK. Skeptikerne til å flytte en større del av nybegynneropplæringen innendørs sier at målet med nybegynneropplæringen er å få deltagerne så gode som mulig til å spille golf, forstå golf og ivareta andres trygghet.

– En simulator klarer ikke å gjenskape «virkeligheten », spesielt for en nybegynner, påpeker Bjørn Lohne i Kjekstad GK.

Per-Ove Bahus Lysvold i Bjørnefjorden GK mener golf er og blir en utendørssport, hvor simulator heller er et hyggelig tilskudd gjennom vinteren. Han presiserer at man ikke kan oppnå den nødvendige følelsen om hva golf dreier seg om, på en simulator.

– Du må ut på banen for å teste alle de forskjellige variablene som påvirker spillet: Vind, regn, motlys og så videre. Men aller viktigst er hensynet til sikkerhet for medspillerne og andre som beveger seg på banen. Det kan ikke oppleves på simulator.

Terje G. Aasen sier Byneset Golf har dårlige erfaringer med å slippe spillere for tidlig ut på banen. Han sier det er «ekstremt viktig» at under-visning foregår ute på golfbanen, noe klubben også praktiserer.

– Vi har hatt besøk fra spillere fra andre klubber som vi vet har et noe lettvint forhold til VTG-undervisningen. Der ser vi hvordan gjestenybegynnere sliter med å tilpasse seg spill på banen, både med tanke på sikkerhet, etikette, raskere spill og golfreglene. 100 prosent kurs på simulator eller innendørs om vinteren er en bjørnetjeneste både for kursdeltagerne og oss.

Elin Ingvaldsen i Hauger GK sier at man får en feil oppfattelse av hvordan golf er, hvis man kun skal slå fra plastikkmatter. Hun understreker at det også er verdifullt for nybegynnerne å være ute på en klubb og får mulighet til å kjenne på miljøet og atmosfæren.

– Golf er og blir en utendørsaktivitet, og da må den første opplevelsen være så lik realiteten som mulig!

Flere klubber befinner seg i en mellomposisjon: De vil åpne for mer innendørstrening i nybegynneropplæringen, men mener også at det er viktig med en praktisk gjennomgang utendørs før man kan få tildelt handicapbeviset.

Spørsmålet da blir hvordan man skal fordele timene i VTG-opplæringen. Er seks timer utendørs tilstrekkelig? Tre timer? Én time?

– Jeg synes det bør være muligheter for å ta store deler av kurset innendørs, men det bør være en obligatorisk tur ute på banen som en avslutning på kurset. Det golftekniske kan læres i simulator. Etikette og de mest sentrale reglene bør utstå til en tur på banen, sier Bjørn Sønsteby i Tromsø Golfklubb.

Frode Valle i Oppegård Golfklubb sier det ikke bør være noe problem for klubbene å gjennomføre hele det forberedende kurset innendørs og deretter avholde en avsluttende banevandring for VTG-elevene når sesongen starter.

– Her må det legges krav til innendørssentrene om at de har en «avtale» med en lokal klubb eller flere som gjør flyten av deltagerne optimal, sier han.

KVALITETSFORSKJELLER. Øystein Schille, markedssjef i Losby GK, foreslår en alternativ måte å lære nybegynnere grunnleggende kunnskap om oppførsel på golfbanen på. I stedet for en fysisk banevandring eller fadderrunde sier han at mye også kan læres ved hjelp av en obligatorisk innføringsvideo for spillerne som deltar på innendørs nybegynnerkurs. Schille sier simulatorer gir veldig enkle og greie rammer for nybegynnere og kan bidra til å ufarliggjøre spillet for mange.

– En simulator gir et veldig kontrollerbart miljø for instruksjon, og det gjør det enklere for en instruktør å forholde seg til flere personer samtidig. Hele meningen med VTG-kurset er jo å rekruttere nye til golfen, så hvorfor ikke benytte de mulighetene vi har?

Det er imidlertid store forskjeller i kvaliteten på simulatorene hos de ulike innendørssentrene. Som simulatortesten i dette magasinet viser, har noen av dem sofistikert avlesningsteknologi som gjengir både lengde, ballbane og spinn med ekstrem presisjon, mens billigere og eldre simulatormodeller er et godt stykke unna en realistisk golfopplevelse. Når man i tillegg tar i betraktning at noen innendørssentre har både driving-range og nærspillsområder i tillegg, risikerer man store sprik i kvaliteten på treningen som de ulike klubbene har mulighet til å tilby innendørs.

Hauger-pro Joachim Lange mener det ikke bør tas for gitt at alle innendørssentre passer til VTGopplæring:

– Jeg synes det bør være en kontrollkomité eller lignende som kan godkjenne steder for å holde kurs innendørs, foreslår han.

En fellesnevner blant klubbene som ikke ønsker å redusere kravet om minst ni timer VTG-opplæring utendørs, er at de bekymrer seg for om spillerne utvikler tilstrekkelige golfferdigheter og mestringsfølelse av bare å spille innendørs. Stavanger Golfklubbs pro Are Friestad mener på sin side at det er liten grunn til bekymring.

Klubben har de siste to årene hatt en terapigruppe med bakgrunn fra rusproblemer og psykiske lidelser til trening. Flere av dem har hatt brorparten av sin golfopplæring innendørs, og Friestad sier han ikke har registrert noe forskjell i utviklingen på disse, sammenlignet med dem som har begynt sine golfkarrierer utendørs. Han forteller om en av de ivrigste spillerne i gruppen som spilte til et handicap mellom 20–25 da han endelig begynte å spille utendørs etter innetreningen.

– En annen positiv ting med å kunne drive opplæring innendørs er at man slipper spekulasjon i deltagerantall og fullførte spillere på grunn av vær. Historisk sett vet vi at mange mister piffen underveis i kurset ved dårlig vær.

– Jeg stemmer ja for innføring av VTG-kurs innendørs.

R undt en million turister kommer til Madeira hvert år. Høysesongen for golf på de tre banene er fra september til MARS, altså midt i blinken for solhungrige nordmenn. To av dem, Santo da Serra Golf og Palheiro Golf, ligger på hovedøya. Den siste er designet av Seve Ballesteros og ligger 2,5 timers ferjetur unna på øya Porto Santo.

Fra klubbrestauranten på Palheiro Golf er det super utsikt mot Funchal.

Etter mellomlanding i Lisboa landet vi på flyplassen oppkalt etter Cristiano Ronaldo som vokste opp under enkle kår i hovedstaden Funchal. Og av alle verdens guider fikk vi en som var lagkamerat med øyas store sønn da de var barn. Av naturlige årsaker skiltes deres veier etter kort tid. Men personlige anekdoter hadde guiden vår nok av: At talentet til guttungen Cristiano var spinnvilt spesielt – noe alle la merke til. At da han hadde signert sin første kontrakt, glødet det i telefonen til moren som jobbet som vaskedame: Mamma, du kommer aldri til å behøve å jobbe igjen. I de senere år kom stjernen innom en felles kamerat da guiden vår var på besøk, og spurte om han kunne låne kameratens Ferrari.

– Så klart fikk han det. Han kunne smadret bilen i fillebiter uten at det hadde gjort noe – hvilket han selvsagt ikke gjorde. Alle her på Madeira har sansen for den hardtarbeidende og ydmyke Ronaldo. Han sa han kjente meg igjen fra gamle dager, men det var nok mest av høflighet, humrer guiden.

PORTO SANTO – COLUMBUS' TRYGGE HAVN. Øya Porto Santo hører inn under Madeira. Der bodde Kristoffer Columbus i et par år, og en golfrunde kombineres lett med et besøk til museet i hans navn. Vil en heller være utendørs, kan en velge mellom slaraffenliv på øyas åtte kilometer lang bystrand og fartsfylte sightseeingturer med jeep. Golfere som avskyr regn, har ingenting å frykte. Det har ikke regnet på øya på over ett år, og den lokale guiden sa at den lengste perioden uten regn har vært tolv år. Banen Porto Santo Golf vannes flittig med sjøvann, men den er absolutt ikke frodig. Dermed ruller ballen fascinerende langt i fairway, og vi storkoser oss på de raske, kortklipte greenene.

BIRDIES TIL BESVÆR. Det første som møter oss på Porto Santo Golf, er et moderne klubbhus med en ypperlig restaurant, proshop og utsikt over øya og havet fra terrassen. I tillegg til 18-hullsbanen har klubben en 9-hulls pitch og putt bane som er fin å trene nærspill på.

Hovedbanen har par 72, er 6434 meter lang og inndelt i to sløyfer. Den sydlige har flere sjøer og rammes inn av myke sanddyner med høy rough. Den nordlige fører oss opp til et klippelandskap der hull 13, 14 og 15 er så spesielle på grunn av utsikt, lengde og layout at de kan ta fra en pusten. På hull 16 har vår svenske venn definitivt fått tilbake varmen etter morgenens isbad, og han hanker inn en velfortjent dormie. Norge gir seg imidlertid ikke, så vi går for vinn eller forsvinn på de to siste hullene. Og da skal morgenens bassenguflaks utvide seg til birdie-uflaks også.

På hull 17, et par 3-hull, vinner Norge lett. Det får svensken til å kvesse klørne på hull 18, et par 5-hull i nedoverbakke med vann mellom fairway og green der det sitter hundrevis av fugler. Norge spiller taktisk og legger seg opp foran vannet på andreslaget. Svensken gjør det ikke og lander i vannet med et plask. Det medfører en tirade om damer/birdies som ikke kan holde munn når menn skal slå. Vi selv danser chachacha og minner om at han plugget ballen vår godt ned i fairway med golfbilen hele to ganger på hull 12.

Svensken dropper og kommer seg over green på fjerdeslaget når vi selv ligger der på tre. Fuglene på greenen hever knapt en fjær som respons på selskap av ballene våre. Men det er bare tilsynelatende. For når vi har kjørt buggyen rundt vannet og spaserer mot greenen, begynner de å hakke på svenskens ball. Eeeh, jeg tror de tar ballen din, sier jeg. Hvilket resulterer i at svensken springer i rasende fart og humør mot green og roper at de skal slippe den. Heldigvis gjør sjefsmåka som hun får beskjed om – men uheldigvis gjør hun det ikke før hun har tatt ballen i nebbet og flyr over vannet igjen. Det burde være unødvendig å si at Norge vant matchen, og at ferjeturen på 2,5 timer tilbake til Madeira stort sett handlet om birdies i alle slags håpløse former. Men den byr vi på!

D enne vakre øyen har mer enn 20 golfbaner og er et golfmekka uten like. Her er det kort vei mellom golfbanene som er av høyeste kvalitet. Pula Golf er én av få golfresorter hvor man kan bo på golfbanen. Det finnes kun en håndfull golfresorter på denne øyen. De to mest kjente resortene er det fem-stjerners luksushotellet Arabella Golf & Spa og Son Antem med sitt 36-hulls golfanlegg.

PULA GOLF – VERT I OLAZABAL & NADAL INVITATIONAL. Pula Golf har noe ved seg som ingen av de andre golfbanene har, den har historiske aner fra 1581 og gir en hjemmekoselig følelse. Golfbanen er ikke fra 1500-tallet, men deler av bygget som restauranten ligger i, er fra denne tiden. Selve golfbanen ble grunnlagt i 1995 og har hele tiden vært i utvikling, i motsetning til mange andre golfklubber. Familien som eier og jobber aktivt på golfanlegget, har hatt en ambisjon om å gjøre Pula Golf til en godkjent, internasjonal golfbane og vert til Europatouren. I 2004 fikk den gamle, spanske storstjernen José-María Olazábal frie tøyler til å tegne om hele banen. Majoriteten av hullene ble totalendret, og med dette kom belønningen. Europatour-turneringen Mallorca Classic ble spilt her i flere år. Spanske proffer som Jimenez, Garcia og banedesigneren selv, Olazábal, er stolte vinnere av turneringen. Svenske Nicklas Fasth vant turneringen i 2006.

En av Spanias største veldedighetsturneringer blir også avholdt på Pula Golf, nemlig Olazábal & Nadal Invitational. Spanias store tennisstjerne, Rafael Nadal, er oppvokst på Mallorca, og ikke langt unna Pula Golf slo han sine første tennisballer. Nadal er uten tvil en bedre tennisspiller enn golfer, men han trenger ikke å skamme seg over golfen sin da han er singelhandikapper. Det som karakteriserer banen, er alle de vakre, innrammede vannhindrene og den fantastiske utsikten hvor man på flere steder kan se det azurblå Middelhavet. Ofte er det detaljene som skaper helheten, og på Pula Golf har hvert vannhinder kanter laget av murstein, noe som gjør dem visuelt veldig fine. I tillegg anses dette som kvalitetsstempel.

Hullene ligger pent spredd i et ganske ondulert terreng med flere vanskelig plasserte vannhinder og bunkre som gjør at man må spille strategisk. At man må spille strategisk og tenke over hvor man vil at ballen skal havne samsvarer ikke med at banen er smal og tricky i dette tilfellet. Hull 6 er et veldig vakkert hull og karakteristisk for Pula Golf da det gjelder å holde tungen rett i munn for å unngå de strategisk plasserte vannhindrene og andre farer. Avslutningen er tøff, og både hull 16 og 17 er lange og vanskelige. Hull 17 er et av de nyeste hullene som ble redesignet slik at hullet ble lengre, og greenen pepret med bunkere. Hull 18 går opp mot klubbhuset og er et bra og utfordrende par 3-hull. Det er alltid litt kontroversielt med et korthull som avslutningshull, noen elsker det, mens andre hater det. Uavhengig av hva man synes om hull 18, så er banen i øverste klasse og spilles som par 72 for amatører og par 70 fra hvit tee for proffene.

SJARMERENDE KLUBBHUS OG GODE OVERNATTINGSMULIGHETER. På Pula Golf er det herregården med aner fra 1581 som er midtpunktet på hele anlegget. I denne bygningen har du hotellresepsjonen og golfrestauranten samt et par veldig sjarmerende hotellrom i overetasjen. Det finnes ikke noe Hemingwayrom som mange andre eksklusive hotell har, men Olazábal har sitt eget favorittrom i overetasjen. Det som gir en ordentlig golffølelse, er nærheten til alt. Kun en meter fra uteserveringen har man puttinggreenen, og man trenger ikke gå mange meter før man befinner seg på rangen eller første tee. Hele anlegget oser av golf. De fleste hotellrommene er plassert over to etasjer i rekkehus. De er romslige og har et ekstra oppholdsrom i tillegg til soverommet. Planløsningene er langt ifra identiske, men standarden er gjennomgående god, i 4-stjernersklassen. Etter en intensiv golfdag kan det være greit å vite at det finnes et spa hvor man kan koble av, enten i bassenget, jacuzzien, badstuen og/eller ta massasje.

MER GOLF OG VAKRE STEDER LANGS KYSTEN. Den nordøstre delen av Mallorca ligger så langt unna Palma man kan komme, men det er allikevel kun en time fra Palmas internasjonale flyplass til Pula Golf. Når man er på Mallorca, er det heller ikke lange strekningen til det herlige Middelhavet, og fra Pula Golf er det ikke mer enn ti minutter til havet, strendene og strandpromenaden i Cala Millor. Det er mye å utforske i direkte nærhet av Pula, så benytt muligheten til å besøke de lokale markedene som i Son Servera eller de fantastiske dragegrottene som kanskje er den mest kjente turistattraksjonen. Det er aldri langt til en golfbane når man er på Mallorca, og innen en kort radius finnes det et hav av golfbaner. Skulle du mot formodning bli lei av Pula Golf, finnes det tre andre golfbaner i nærområdet man kan velge mellom: Captepera GC, Golf Son Servera og Canyamel GC.

JØNKØPING BY NIGHT. Jønkøping har super beliggenhet ved Vätterns sørlige strand, og på sommeren bobler bystranden og sentrum av liv og røre med mengder av forretninger, uterestauranter og barer. Byen har cirka 130 000 innbyggere, og arkitekturen består av en fin miks mellom gamle ærverdige bygninger og moderne leilighetsbygg.

Selv sjekker vi inn på John Bauer Hotel som ligger midt i sentrum. Det passer ypperlig siden 2018 er året da byen markerer at det er hundre år siden kunstneren Bauer døde. Men boutiquehotellet har også golfpakker, og avstanden til restaurantstrøket Piren som går ut i Vättern er bare 250 meter. Uansett om en vil spise fisk eller kjøtt, ta en drink eller et kveldsbad for den saks skyld, er Piren stedet. Selv besøkte vi Aqua Piren Dinner & Drinks der menyen har en touch av Frankrike og Tyskland, og fikk den beste entrecoten vi noensinne har smakt!

HIMMELSK PÅ HOOKS. Staselige Hooks Herrgård ligger 30 minutter fra Jønkøping, og her har familien Edberg ønsket velkommen til golf og rekreasjon siden 1963. Herregården ble oppført mellom 1778–1786, og gjestene innlosjeres både der og i sidebygningene. I 2014 åpnet hotellet en stor spaavdeling, men det er stedets to 18-hullsbaner som er hovedattraksjonen. På dem gås det 35 000 golfrunder per år, og første tee på både Parkbanan og Skogsbanan ligger bare en drive fra herregården.

Jønkøping er en sprudlende sommerby med 130 000 innbyggere.

– Parkbanen er plassert i et åpent landskap som strekker seg langs Hokasjøen. De første ni hullene ble åpnet i 1934, og dermed er den en av Sveriges eldste golfbaner. Banens tees og bunkere er renovert, men på hull 11 er greenen original fra 1939, smiler VD Hans Edberg.

UBEGRENSET MED VANN FRA HOKASJØEN. Begge 18-hullsbanene på Hooks er velpleide og har raske greener, og til tross for rekordvarme sommeren 2018 er banene irrgrønne. Årsaken er at klubben får vann fra Hokasjøen. Skogsbanen har størst vanskelighetsgrad, ligger i et mer kupert terreng og har flere ondulerte greener. Parkbanen strekker seg gjennom et flatt terreng, og hullene som går langs sjøen, er smellvakre. Hans Edberg sier:

– Hooks styrke ligger i herregårdsatmosfæren og banenes varierte utfordringer. Beliggenheten ved sjøen er i seg selv magisk, og mange av gjestene nyter spa-avdelingen for alt den er verdt etter golfrunden sin. Rekreasjon, golf og god mat har vært Hooks mantra i alle år, og det skal det være i tiden fremover også.

ISABERG GOLFKLUBB – LYKKELIG 50-ÅRSJUBILANT. Isaberg Golfklubb ligger idyllisk til ved Nissans og Hammarsjøens strender ved Gislaved, en times kjøring fra Hooks. Västra Banan er kortere, smalere i designet og en ekte perle av en skogsbane. Östra Banan er kombinert park- og skogsbane. Årlig besøkes de to 18- hullsbanene av 12 500 greenfeegjester, og mange av dem overnatter i golfklubbens hytter og leiligheter på området. VD Peter Bengtsson sier:

– Nå i jubileumsåret har vi tatt bort store mengder trær og vegetasjon på begge banene, og på Östra Banan er det enten utsikt eller spill langsmed Hammarsjøen på fem av hullene. Det samme gjelder for Västra Banan.

– Sjøene er ikke bare vakre å se på – vi har tillatelse til å hente vann fra dem, så banekvaliteten er på topp til tross for rekordvarmen. Dermed forventer vi at sesongen vil vare frem til midten av oktober, som normalt.

RAMMESKEIV START PÅ ÖSTRA. På Västra Banan er signaturhullet hull 3, et par 3-hull med index 18. Frontnine anses av mange for å være klubbens enkleste 9-hullssløyfe. På backnine er fairways smalere og mer kuperte, og hullene føles gjerne lengre enn det en leser av scorekortet. De første 9 hullene ble spilleklare i 1970, de siste 9 i 1975. På Östra Banan starter både frontnine og backnine med fairways så skjenende skeive at klubbsjef Peter Bengtsson har en drøm om å rette dem en smule opp:

– Det sies på fleip at dagsformen settes på hull 1 og hull 10, så det er mulig vi må gjøre noe på sikt. Også på Östra Banan er signaturhullet, hull 15, et korthull med vann til høyre for green. Men min egen favoritt er hull 17. Når det par 3-hullet bader i kveldssol, er det så vakkert at det nesten svir i øynene, og en blir minnet på hvorfor en startet å spille golf.

– Over to tredjedeler av Småland er dekket av skog. Men vi ser uendelig mange vann, sjøer og sandstrender mens vi beveger oss gjennom regionen. Når det gjelder banene vi besøkte, kvaliteten og ikke minst den attraktive grønnfargen på dem, er det bare å slå fast at rent golfmessig er lille Småland ganske stor.

V i møttes første gang i juni 1999 i et redaksjonsmøte for bladet Golferen som jeg hadde frilanset for i noen år. Se og Hør Forlaget AS hadde da nylig kjøpt månedsmagasinet fra et forlag i Sandefjord, og det skulle legges planer for hvordan ukepresseforlaget skulle forvalte sin nyervervelse.

På den tiden kjente jeg Knut Haavik kun gjennom media. Og ble forbauset over hvor annerledes han var enn det inntrykket som var skapt gjennom det han hadde uttalt, og det han hadde utført som sjefredaktør i Se og Hør.

Da han mange år senere ga ut sin selvbiografi «En ramp i rampelyset», tenkte jeg at tittelen «En ramp, men bare i rampelyset» kanskje ville være mer dekkende. For meg ble rampen Knut mer en rolle han trådte inn i, enn et bilde på hvem han egentlig var. Knut var raus og vennlig og var genuint opp-tatt av, og interessert i, mennesker. For oss som jobbet for ham var han, som Ellen Arnstads presise formulering i Aftenpostennekrologen lyder: «En høvding for flokken sin». En som fikk oss til å innse hvor fantastisk det er å ha en sjef som står i stormene for oss, og sammen med oss.

Det viste han blant annet i det som i golfkretser i ettertid går under navnet «bladsaken ». Som er saken der Knut Haavik fikk overbevist ledelsen i golfforbundet om at det ville være bedre og mer lønnsomt for dem å sette ut produksjonen av medlemsbladet Norsk Golf ved å fusjonere det med hans nyervervete magasin Golferen.

Avtale ble inngått i løpet av høsten 1999, med virkning fra nummer 1, 2000. Avgjørelsen skapte en storm som kulminerte med ekstraordinært golfting i Oslo i mai 2000. Og som førte til nytt styre og ny generalsekretær i NGF. Men bladavtalen, som ga golfforbundet langt høyere inntekter, og muligens et bedre medlemsblad enn tidligere, overlevde.

Skepsisen til de nye driverne av medlemsorganet ble gradvis svekket blant tidligere motstandere etter hvert som de ti avtaleårene gikk, virket det som. Ikke minst på grunn av suksessen med Knut Haaviks usedvanlig populære spalte Out of Bounds, der ordkunstneren virkelig fikk utfolde seg i elegant samspill med illustratør Inge Grødum.Og der leserne også ble svært så godt kjent med Haaviks golfvenner Revisoren og Gundersen.

Men likevel uten at Knut Haavik noen gang har fått den anerkjennelsen i det offisielle Golf- Norge jeg, blant mange, mener han fortjener. Kanskje var noe av skylden hans egen. Han kunne ikke fordra unødvendig tomprat og lange prosesser kun for prosessenes og saksbehandlingens skyld. Derfor rant han aldri ned dørene ved golfens offisielle samlinger. Med unntak av det ekstraordinære golftinget i 2000 tror jeg faktisk ikke han deltok på ett eneste golfting eller golfforum.

MINST LIKE BRA SOM HJEMME. Knut Haavik var en sjef som trodde på den åpne kontordørs politikk. Dersom det ikke var en mandag, når han skrev leder i Se og Hør, var døren så godt som aldri stengt for oss. Banket vi på, hadde han alltid tid til å lytte.

Haavik forventet like mye av sine medarbeidere som han selv hadde ytt som kriminalreporter i Sandefjords Blad, som krimsjef i VG og siden 1978 som sjefredaktør i Se og Hør. Som han startet fra grunnen og gjorde til Nordens største ukeblad, der enkelte utgaver kunne ha et opplag på over 600 000. Bladet fungerte nesten som en seddelpresse for de danske eierne i Aller.

Fordi han forventet mye, og krevde mye, ga han så mye tilbake. En gang fortalte han at når medarbeiderne brukte mer tid på jobben enn hjemme, så skulle det bare mangle at de ikke hadde det minst like bra på jobben som hjemme. Og delte ut raust til Se og Hørforlagets drøyt 100 ansatte.

Et godt eksempel opplevde vi på årsfesten på restaurant Aqua i Oslo i januar 2000. Se og Hør hadde levert et nytt rekordår og satt ny opplagsrekord. Samtlige ansatte, uavhengig av om de jobbet i magasinet Se og Hør, i en av de syv–åtte andre periodiske publikasjonene eller i en stabsfunksjon, skulle hver få like stor bonus.

Det var for anledningen installert et stort lykkehjul i restaurant Aqua (dette var tross alt i norsk TVs gullalder for gameshow). Ved hjulet stod sjefredaktør Haavik og hans nestkommanderende, senere sjefredaktør, Odd Johan Nelvik. Nelvik fikk oppgaven å snurre hjulet, under overoppsyn av sjefen selv. De aktuelle bonusene, samtlige femsifrede, hadde hver sin plassering på hjulet.

Det gikk et sukk gjennom forsamlingen da hjulet til slutt så vidt listet seg forbi den høyeste verdien og stoppet på en av de laveste. Da Haavik løftet blikket og fikk se de skuffede ansiktsuttrykkene, stakk han fram pekefingeren. Og dyttet forsiktig på hjulet slik at det gikk tilbake til den høyeste verdien.

HOTELLPORTIEREN OG DROSJESJÅFØREN. Suksessen til Se og Hør gjorde Knut Haavik til en av Aller-gruppens høyest gasjerte. Men uansett størrelsen på lønningsposen beholdt han beina plantet på jorden og mislikte enhver form for snobberi. Noe av det verste han visste, var restauranter som serverte litt for fancy mat, det han kalte «gulrøtter i krøss». Samtidig elsket han god mat og lot ikke anledningen gå fra seg til å gi uttrykk for når han opplevde måltider han satte pris på.

«Har vi det ikke fantastisk, dere!» var et gledesutbrudd han gjerne delte om seg med, når vi var flere samlet rundt et godt restaurantmåltid. Han var rundhåndet med dem som la seg i selen. Han brydde seg om mennesker, og gikk ofte en ekstra vending for å vise at han satte pris på dem som ytet god service. Ved hotellet Knut foretrakk å bo på i London, visste han navnet på portierens kone og tre barn. Og spurte ved ankomst alltid, ved navns nevnelse, om hvordan det gikk med de enkelte familiemedlemmene.

En ankomst som veldig ofte ble besørget av Mike Block, hvis drosje Haavik tilfeldigvis hadde satt seg inn i på Heathrow for noen år tilbake. Knut var så fornøyd med det første møtet med Mike at han ba om telefonnummeret. Og ringte ham ved hver Londonreise. Booket Mike til å hente ham på flyplassen og å få ham tilbake dit ved hjemreise. Og om det var mulig, gjerne til å dekke Knuts behov for drosjeturer mens han var i byen. Et samarbeid begge parter så ut til mer enn å stortrives med.

De senere årene slet Knut Haavik med helsen. Men ikke verre enn at han spilte golf så ofte han kunne, i Spania så vel som ved hytta i Sandefjord. Han døde i huset i Spania 75 år gammel. Dagen før hadde han spilt 18 hull golf.

Nå er en mektig penn stilnet. Knut har satt sin siste putt. Og er dypt savnet. Av sine nærmeste. Av alle dem som var hans venner. Og av alle som har jobbet for han og med han.