At en mann som har brukt det meste av sitt voksne liv til å få vernet mest mulig skog og få lagt andre begrensninger på skogbruket nå skal lære oss Nytt Skogbruk! er i seg selv provoserende. Men om vi klarer å se gjennom det og åpne boka med et relativt åpent sinn, må forfatteren innrømmes å ha noen poeng.

Det viktigste, som mange skogbrukere i ulike sammenhenger har sagt seg enig i, er at det som i boka fortsatt kalles skogeierforeningene bør kunne tilby andre løsninger enn flatehogst og planting, til skogeiere som vil utnytte ressursene på eiendommen, men fortsatt beholde et gjenkjennelig skogbilde. Som kjent betyr det økonomiske bidraget fra skogen ganske lite for en vesentlig andel av landets skogeiere. Det virker sannsynlig at en del av disse vil bli mer motivert til å avvirke dersom de tilbys alternativer. Det bør kort sagt finnes flere verktøy i kassa.

Det andre poenget handler om klima. Hittil har vi skogbrukere varmt kunnet omfavne alle klimatiltak i skogen, fordi de faller sammen med våre våteste drømmer om økt produksjon. Men det kan vel ikke utelukkes at en mer kontinuerlig form for skogbruk kan gi klimagevinst? I hvert fall er det vanskelig å argumentere mot en viss økning i omløpstida, i forhold til det som er vanlig praksis i dag. Dessverre svekkes dette kapittelet av litt for bombastiske utsagn om hvordan jordkarbonet frigjøres ved flatehogst. Her er forskningen som en del vil vite foreløpig ikke i stand til å gi entydige svar.

Andersen er åpenbart opptatt av skogforvalter og senere professor Agnar Barth, og mener som han at «Norges skoger går med stormskridt mot undergangen». Men drøyt hundre år etter Barths berømte artikkel er det ikke hardhendte dimensjonshogster som har skylda, det er bestandsskogbruket. Og her blir det litt mye: Ikke bare har bestandsskogbruket sørget for at skogbrukets andel av BNP er redusert og at lønnsomheten til skogeier har falt. Det har også sørget for å forsyne treforedlingsindustrien med så elendig virke at den nesten har blitt utradert her i landet. Hvorfor den samme industrien går så det griner i vårt naboland – som bare for et tiår siden ville dra en skogeier for retten fordi han ikke ville drive bestandsskogbruk – nevnes ikke.

Boka er som nevnt ganske selektiv, men det er kanskje naturlig når man skal fremme et klart budskap. Og hvorfor begynte vi i det hele tatt med bestandsskogbruk, når det er så idiotisk og skadelig? Det skyldes i hvert fall ikke ren ondskap, og kanskje heller ikke kunnskapsløshet. Agnar Barth ble en varm tilhenger av såkalt fleralderskogbruk, noen år etter sin stormskridt-artikkel. Mot slutten av sin karriere utga han i 1938 læreboka «Skogskjøtsel på biologisk grunnlag», et verk som legger stor vekt på jordbunnsforhold og som Andersen siterer flittig fra. Men det som ikke nevnes er at det på denne tiden pågikk en opphetet faglig debatt om hvordan skogene skulle skjøttes videre. Her var Barths kollega Erling Eide en markant talsmann for bestandsskogbruket, som jo etter hvert vant fram.

Hovedbegrunnelsen var økt produksjon, men også at bestandsskogbruket gjorde skogbehandlingen håndterbar. I en begeistret rapport fra forsøksstasjonen Solberg i Løten, som var tidlig ute med bestandsskogbruk, heter det: Det kaos som rådde, da hele skogen var en driftsteig, er det nå bragt orden og oversiktlighet: ungskog, middelalderskog i god produksjon, nye foryngelsesfelter med god omsetning og med gunstige spireleier…

At et kontinuerlig skogbruk får fram trevirke med smalere årringer og høyere tørrstoffinnhold enn bestandsskogbruket er utvilsomt riktig. Men utviklingen den siste mannsalderen har dessverre vært en stadig mindre betalingsvilje for dette, med unntak for små nisjemarkeder for spesialtømmer. Og med stadig mer sofistikert sorteringsteknologi ved sagbrukene er det vel grunn til å tro at de vil plukke ut dette virket selv, i stedet for å betale skogeierne bedre for kvalitet?

Klimaproblematikken var ikke oppfunnet og det biologiske mangfoldet hadde ingen plass rundt bordet da bestandsskogbruket «vant slaget» om skogbehandlingen. Kanskje ble hensynet til friluftslivet nevnt, men stor vekt hadde det neppe. Det er derfor relevant å ta denne diskusjonen opp igjen. Og Andersens løsning er altså en omlegging til det nokså omstendelige kontinuitetsskogbruket Mads Hagner lenge har prediket. At dette kan ha sine fordeler for interessene nevnt over argumenteres det godt for. Men at det vil gi et økonomisk løft for skogeiere og industri virker mindre sannsynlig. Eksempelet fra Oslo kommuneskoger, som jo i sin tid ble anskaffet for å sikre friluftslivet, rokker ikke ved det.

Men boka er velskrevet og lett å lese, selv om temaene til dels er kompliserte. Den kan anbefales for alle som har tenkt den tanken at dagens skogbruk drives litt vel skjematisk, eller som kanskje vil la andre hensyn gå foran de rent økonomiske. Skogeierorganisasjonene med sitt driftsapparat levnes liten ære, boka åpner faktisk med en advarsel mot å tro på disse, «som under dekke av miljøvennlig skogsdrift foretar en ren utplyndring av skogen». Men også de som rammes direkte av disse drøye fornærmelsene bør lese videre.