Spissmorklene har koniske og ganske spisse hatter, mens rundmorklene er nærmest runde i hatten. Oftest er det snakk om bare to arter: Spissmorkel, som kalles Morchella elata eller M. conica, og rundmorkel, som kalles M. esculenta eller M. rotunda. I boka Norske soppnavn fins en art til: Grønnlig rundmorkel M. pseudoviridis.

Nå vet vi at vi har minst ti forskjellige arter av ekte morkler i Norge, pluss en varietet, samt 2-3 til som vi ikke helt har klart å avgrense ennå. Videre har vi funnet ut at grønnlig morkel bare er en litt uvanlig fargeform av rundmorkel. Vi vet også en god del om hvor i landet de enkelte artene er kjent og hvilke krav de har til voksestedet. Dette er det korte svaret på spørsmålet i overskriften. Men når vi først er innom temaet forteller vi gjerne mer.

Arter av ekte morkler Morchella i Norge

Som regel er det greit å skille mellom spiss- og rundmorkler, men iblant kan det være ugreit å avgjøre om morklene på barkfyllinga eller i plenen er spiss- eller rundmorkler, fordi noen spissmorkler får temmelig runde hatter med alderen. I andre land kaller man i stedet gruppene ‘black morels’ og ‘yellow morels’ fordi spissmorklene (‘black morels’) raskt blir mørkt brune eller svarte, mens rundmorklene (‘yellow morels’) raskt blekner til lyst beige eller blekgult etter en kort, mørk ungdom.

Å kjenne igjen de enkelte artene er mye vanskeligere. Vi finner ingen påfallende karakterer som med en gang kan fortelle at dette er den og dette er den arten. Nei, hos alle morkler er det stor variasjon i ganske utydelige karakterer, samtidig som det er en betydelig forandring hos hver enkelt sopp både i farge og fasong fra unge til gamle stadier. Utallige forsøk gjennom tidene på å avgrense arter har aldri ført helt fram, og det fins en vrimmel av vitenskapelige navn på morkelarter som man ikke riktig vet hva er.

Hos de ekte morklene er hele soppen hul. Hatten er bygget opp av lengde- og tverribber med grunne groper mellom, hvor sporene dannes. Fargen er oftest brun, men varierer fra blekgul til svart, og har iblant anstrøk av oliven eller purpur. De vokser i løvskog og i barskog, ofte også i parker, hager (ofte med frukttrær), på gressplener, i blomsterbed, på brann-, barkeog avfallsplasser og i grusete veikanter. I blant er det masseforekomster ett år mens morklene er så godt som fraværende samme sted i påfølgende år.

Morklene kommer i en kort periode om våren og forsommeren, og vi kan finne dem i alle deler av landet. Spissmorklene går helt opp i fjellet, mens rundmorklene er mer varmekjære og holder seg i lavlandet. Noen morkelarter er på forskjellig vis bundet til spesielle vertstrær som bidrar med karbonrik næring. Det er fremdeles litt uklart hvordan, men det er ikke påvist noe vanlig sopprotsamliv (mykorrhiza). For eksempel finner vi rundmorkel svært ofte under alm, og de kommer gjerne igjen på samme sted fra år til år. Vi vet at noen arter er saprotrofer som får karbonnæringen sin fra dødt materiale; det gjelder blant annet artene som i våre dager dyrkes for salg.

Noen storsopper er høyere verdsatt enn andre, hovedsakelig grunnet enestående smakskvaliteter. I så måte stiller ekte morkler i fremste rekke, formodentlig bare bak trøfler Tuber og kransmusserong Tricholoma matsutake, dersom vi måler markedspris per kilo. Prisen på kransmusserong kan nå opp i svimlende høyder, rundt 33 000 kroner kiloen for prima kvalitet i Japan. Felles for disse soppene er at de er vanskelige eller hittil umulige å dyrke i stor målestokk for salg. Etterspørselen etter de viltvoksende har derfor ført til at forekomstene av både kransmusserong og ekte morkler er truet flere steder i verden, på grunn av overbeskatning og ødeleggelse av habitater (skogsdrift, parasitter, o.a.). Trøfler har man for lengst lært å dyrke (og høste), men ikke kransmusserong. Den kommersielle dyrkingen av morkler er svært ny og begynte for alvor rundt 2010 i Kina. Etter hvert har morkeldyrking også kommet godt i gang i Europa og USA.

Først med moderne molekylære metoder hvor man analyserer selve arvestoffet gjennom DNA-sekvensering har det blitt fart og hold i forståelsen av morkelartene. Den første viktige artikkelen kom fra Tyrkia i 20101. Siden har det bare ballet på seg med forskningsresultater. Nå kjenner man mer enn 75 arter av ekte morkler rundt i verden. Rundt 37 av disse artene er å finne i Europa.

Utforskningen av morkelfungaen tar blant annet sikte på å unngå at arter og genetisk mangfold går tapt. Det er ikke vanskelig å forestille seg at behovet er til stede, når man for eksempel ser til USA hvor det foregår (v) årlige morkelfestivaler i mange småbyer. Der samles hundrevis av deltagere hvor blant annet restaurantbesøk, plukkekonkurranser og ‘sankeleire’ over flere dager inngår i arrangementene.

En rapport fra 1970-årene anslår at 7000 til 15 000 kilo morkler årlig selges til oppkjøpere, restauranter og private foretak bare i Michigan. Sanking av 300 til 400 kilo per dedikerte sanker i løpet av en sesong er ikke uvanlig. Morkler er ikke spesielt mye sanket i Norge, men siden Norge på flere måter representerer ekstremforhold for morklene, er kunnskapen om hvilke arter som fins her av betydning. Flere arter har nordgrenser hos oss.

For syv år siden startet vi et prosjekt med sikte på å finne ut hvilke morkelarter som fins i Norge. Vi tok utgangspunkt i materialet som gjennom årene har vært samlet og deponert ved de naturhistoriske museene, og dertil oppfordret vi amatører til å samle, tørke og fotografere morkler og sende dem til Øyvind Weholt. Vi fikk til sammen rundt 75 funn tilsendt. Vi har sekvensert og analysert 116 belegg i samarbeid med den spanske soppforskeren Pablo Alvarado. Til sammen har vi funnet mer enn 10 arter i slekten ekte morkler i Norge ^{2, 3}. To av dem (M. eximioides og «norsk morkel» M. norvegiensis) er formelt beskrevet på grunnlag av norsk materiale. Det vi ikke helt behersker ennå er hvordan vi kan kjenne igjen de forskjellige artene uten å sekvensere!

Etter å ha studert stort sett tørkede eksemplarer har vi bare blitt litt klokere med henblikk på artsbestemmelse.

Vanskeligheten er å finne presise kjennetegn for alle artene sekvenseringen forteller oss at vi har. Men vi begynner å se lys i enden av tunnelen, fordi det kom et stort morkelverk på tampen av 20204, med utførlige beskrivelser av i alt 50 arter sammen med fotografier og bestemmelsesnøkler. Verket bygger på et livslangt studium av ekte morkler av den ene forfatteren, Philippe Clowez, sammenstilt med innsikten den andre forfatteren, Pierre-Arthur Moreau, har i molekylære metoder. Vi vil nok gradvis få øynene opp for gode forskjeller mellom artene.

Vi to har avsluttet prosjektet vårt nå, men regner med at vi kanskje kan lage en nøkkel til de norske artene nå som vi har god litteratur og etter hvert mer erfaring med friske sopper. En god hjelp for bestemmelser kan være å merke seg habitatene:

• Årsgamle brannfelt: «Brannmorkel» og muligens flere
• Skrotmark med lite grunnvegetasjon (også med brente rester): «Norsk morkel», spissmorkel, M. eximioides, M. purpurascens
• Blomsterbed, gressplener, hager, parker, næringsrikt, ofte med bark: «norsk morkel», M. deliciosa, spissmorkel (den vanligste av artene på bark), M. oweri, rundmorkel
• Bar- og løvskog, ofte kalkrikt: Flere arter, men dårlig kjent hvilke
• Sanddyner: M. vulgaris var. dunensis, men også var. vulgaris og rundmorkel kan vokse slike steder

Nedenfor presenterer vi ganske kort de enkelte artene vi kjenner i Norge.