I vår kommer Ishbel Holmes’ bok Sykkeleventyret – 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret ut på norsk.

– I møtet med Lucy gjenopplevde jeg alle mine egne vonde opplevelser, sier Ishbel Holmes.

På sosiale medier kalles hun bare «World Bike Girl». 40-åringen har syklet seg gjennom tjue land i Europa, Asia og Sør-Amerika.

Meningen er at hun før intervjuet, som blir gjort på Zoom, skulle ha vugget den lille dattera si, Sophie, i søvn. Hun skulle også ha luftet hunden Maria. Nå er det kjæresten Steven som må ta seg av dette slik at Ishbel kan snakke uforstyrret. Men i virkeligheten vil jo Ishbel gjerne bli forstyrret. Det er ingen hun elsker høyere enn familien sin hjemme i Falkirk i Skottland!

At hun i det hele tatt har fått en familie – at hun i det hele tatt er blitt mor, og også har et hjem, det hadde hun aldri, aldri trodd.

– Alt dette kan jeg takke Lucy for, sier Ishbel.

Det er ikke godt å si hvor denne historien egentlig starter. Kanskje er den rund som et hjul og biter seg selv i halen? Kanskje ligger det en mening i alle hendelsene? Kanskje startet det hele da Ishbel, som fireåring, lærte å sykle? Faren holdt bak og datteren tråkket.

Først da Ishbel snudde seg, oppdaget hun at faren hadde sluppet taket. Da falt hun, men et godt stykke hadde hun jo faktisk syklet helt selv! Hendelsen kan også leses symbolsk: Jo, det er godt å være selvstendig, men også viktig å bli støttet. Som 16-åring ble hun passert i et fosterhjem. Hun følte seg mer til bry enn til nytte.

Når hun ikke hadde det bra, forsøkte jenta å fikse ting selv. Og den ene ulykken tok den andre, forteller Ishbel om i Sykkeleventyretboka, som gis ut på Mangschou Forlag.

– Dette er første gang jeg utleverer noe personlig om meg selv, forteller Ishbel til Syklistene.

I litteraturen snakker man ofte om en ytre og en indre handling. Sykkeleventyret er i utgangspunktet en reisedokumentar om det å sykle jorda rundt. Men på veien dukket altså hunden Lucy opp. Da startet en annen reise. Reisen innover.

– Da jeg traff Lucy, og lærte henne å kjenne, begynte jeg å identifisere jeg meg med henne, forteller Ishbel.

Forfatteren innrømmer at det å ha en firbeint reisevenn både var upraktisk og komplisert. Hvorfor fulgte hunden etter?

– Jeg har aldri likt hunder spesielt godt, forteller Ishbel og innrømmer at hun i begynnelsen var mest opptatt av å bli kvitt kjøteren. Hun ville imidlertid ikke være ond. Planen var å fikse hunden et trygt sted å være. En plass på et hundepensjonat eller helst hos dyrebeskyttelsen.

Hva som egentlig hendte her, skal ikke røpes. Seansen kan leses som både krim eller også et kjærlighetsepos. Men boka, som er på drøyt 200 sider, indikerer at, jo, Lucy blir med videre på ferden.

Ekspertene kaller det pelsterapi. Når du klapper et dyr, øker produksjonen av hormonet oksytocin. For Ishbel var det ikke bare Lucyes pels som virket inn. Det var hele skapningen. Da Ishbel ble vitne til hvordan andre hunder, men også mennesker, behandlet Lucy, var det som om noe våknet i henne.

– Fram til nå hadde jeg levd som bak an mur, forteller Ishbel åpenhjertig. – I ettertid kan jeg se at de var en overlevelsesmekanisme. Noe annet var ikke til å holde ut. Alle opplevelsene mine i barndommen, tapene, overgrepene, jeg hadde skjøvet det hele fra meg, rett og slett glemt det hele. Ishbel forteller om et liv blottet for følelser.

– Jeg var ikke en gang klar over at jeg manglet dem, sier hun i dag. – Jeg gråt eksempelvis aldri, og da jeg la ut på den lange reisen og skulle sykle verden rundt, ja, jeg kan like godt si det rett ut … Det handlet ikke om mot eller styrke, sannheten er at jeg ikke brydde meg, egentlig spilte det ingen rolle om jeg ville klare meg eller om reisen vill bli min død.

Det måtte en gatehund til for at Ishbel skulle lære seg hva kjærlighet kan bety.

– Med ett gikk det opp for meg hvorfor folk investerer i forhold, i vennskap og kjærester, sier Isbhel. – Det gikk opp for meg hvorfor vi mennesker er villige til å ofte og også villige til å gi. Plutselig synes jeg å få et visst begrep om hva som lå i begrepet «ubetinget kjærlighet», eller at det ikke bare var et begrep, men en virkelig og sann opplevelse.

Mye av det som skjedde med hunden, lignet den nye eierens egne opplevelser, og først nå kom flashbackene, først nå kom reaksjonene. Ishbel, som ikke tidligere hadde tenkt så mye på hvorfor hun reagerte som hun gjorde, hvorfor hun syklet og syklet, hvorfor hun ikke i den grad brydde seg om mennesker, forsto nå med ett at de vonde hendelsene som hadde skjedd med henne i barne- og ungdomsårene, fortsatt virket inn på hvem hun var og hvordan hun agerte.

– Lucy lærte meg alt sammen, bekrefter hun. – Fram til jeg traff henne, hadde kjærlighet for meg vært noe farlig, noe voldelig og noe giftig. Jeg visste ikke om noe annet.

Hunden ga henne trygghet og tillit. Hun merket hvor mye hun selv var villig til å strekke seg dyret skulle ha det bra. Alt dette til sammen fikk henne til å forstå noe vesentlig om samhold og tilhørighet, ja, om kjærlighet.

Det å følelsesmessig våkne opp på dette viset kan være skummelt. – Jeg var nervøs og redd, minnes Ishbel. – For husk, når du ikke føler så sterkt, da unngår du også å kjenne på ensomhet og sorg.

Nok en gang var det godt å ha en hund med på reisen. Det var jo på mange måter Lucys feil, eller også takket være henne, at Ishbels emosjoner våknet til live.

– Lucy var med på å åpne sansene mine, plutselig kunne jeg føle noe, og jeg kjente bare «wow, dette liker jeg! Dette vil jeg ha mer av!»

Så langt hadde Ishbel en opplevelse av å stadig sykle fra noe. Det vil si, det spilte i og for seg ikke helt hvor hun var, bare hun slapp å reise tilbake til Skottland. Mer og mer gikk det opp for henne at det hun egentlig lette etter var det hun selv ikke hadde fått som liten:

– Noe dypt inne i meg var på leting etter det alle andre hadde, en familie og et hjem.

Fra denne essensielle erkjennelsen og til det at Ishbel faktisk kan vise til en fast og god kjæreste Steven, og deres felles datter Sofia, har det gått fire år.

– Det er kort tid, mener Ishbel og sammenligner det å drive med idrett med selve livet. – Du må ta et steg om gangen, og du må øve. Det må svi, og du må falle og du må reise deg. Fortsette å trene.

Da Ishbel signerte en bokkontrakt med det amerikanske forlaget Velo Press, investerte hun pengene i terapi.

– Fosterforeldrene mine nevnte det vel en gang, om det ikke hadde være lurt av meg å oppsøke en psykolog. Hun sukker. – De mente det nok godt, men på den tiden ble pasienter med psykiske lidelser gjerne medisinert. Behovet for hjelp kom denne gangen fra henne selv. Motivasjonen var en annen:

– Jeg ville være forberede meg og være klar hvis, eller når, det dukket opp en potensiell kjæreste, smiler hun.

Hva gjelder dagens situasjon, kan Ishbel Homes fortelle at den lille familien har vært innelukket siden desember 2020. Det er tungt og trykkende, men det finnes lyspunkt.

– Se bare her, sier Ishbel stolt og holder fram en turkis barnehjelm med figurer i gilde farger.

– Om ikke lenge kan vi ta Sophia med ut på sykkeltur. Dessuten planlegger vi alle tre en tur til Europa. Steven er også syklist, skjønner du – forskjellen er bare den at han har bodd i den samme byen hele sitt liv, han har syklet att og fram til jobb. Nå skal vi sammen sykle Euro Velo 12-sykkelruten. (Den går gjennom åtte land, deriblant Norge, red.anm.)

For selv om Ishbel påstår at hun er mindre rastløs nå, selv om hun heller sykler sakte enn fort, ja, så er hun ikke lei av å sykle.

– Det finnes ikke noe bedre transportmiddel, du opplever så store variasjoner og fanger opp så mye. Nå står Europa for tur. Ishbel legger ansiktet sitt inntil skjermen og gjør at kommunikasjonsformen Zoom virkelig kan leve opp til navnet sitt.

– Kanskje vi ses?