Tittel: MODERNE RØD BORDEAUX

TEKST PER MÆLENG FOTO KJELL KARLSSON / VINFOTO.NO

Jeg har møtt 30-åringer som uttrykker tvil om de skal (fortsette å) kjøpe bordeaux av frykt for at de ikke får drukket dem før de går i graven. Jeg synes frykten er uberettiget og utidsmessig begrunnet. Jeg kommer tilbake til det senere i artikkelen.

La meg starte et annet sted, og skru tiden tilbake til da lagringsbehovet ble vurdert som en absolutt betingelse. Lagringskulturen er en avgjørende del av bordeauxvinenes historie. Det er historieløst å snakke om rød bordeaux uten å ta med i betraktningen vinenes lagringshistorie og horisont. Det har vært og er stadig et utbredt syn at kvalitet og lagring henger sammen. Med det menes at vinen blir bedre ved å lagres og at det er i en moden vin at en rød bordeaux finner sin fullendelse. Jeg tilhører ikke den klubben. Jeg skal knytte noen kommentarer til den fra en posisjon på utsiden av kulturen.

Hvor kommer oppfatningen fra at rød bordeaux trenger omfattende lagring for å fullendes kvalitativt? Vi skal langt tilbake i tid, faktisk så langt tilbake at den korrelerer med perioden da rød bordeaux først ble tappet på flaske under naturkork. For et lite antall eiendommer snakker vi da om slutten på 1800-tallet. Ch. Lafite-Rothschild begynte å tappe vinen på flaske med stopper av naturkork rundt 1780, muligens senere. At den containeren skulle vise seg gunstig for oppbevaring av vinen, kom som en overraskelse. I det tidlige engelske auksjonsmarkedet for løsøre og innbo hendte det regelmessig at vin på flaske ble avhendet. Det som kom for dagen, var at når disse flaskene ble åpnet, flere år etter at vinen var blitt tappet på flaske, fremstod den annerledes enn da den ble tappet. Denne forskjellen på fersk og lagret vare ble gradvis tolket som en kvalitativ forbedring selv om den like gjerne kunne vært tolket som det den var, en forskjell. Som et resultat av denne endringen, forskjellen mellom fersk og lagret vare, oppstod lagringskulturen, og oppfatningen av at rød bordeaux trengte lagring for å optimalisere kvaliteten. Hva er bart og snørr i den vurderingen?

Jeg har møtt 30-åringer som uttrykker tvil om de skal (fortsette å) kjøpe bordeaux av frykt for at de ikke får drukket dem før de går i graven.

Tidlig i bordeauxvinenes historie ble vinene produsert på en annen måte enn hva tilfellet er i dag. Når en eiendom besluttet å plukke, ble hele eiendommen plukket uavhengig at om det fantes parseller der druematerialet langt fra var å regne som perfekt modent.1 Druene ble også plukket på lavere modning enn i dag, de hadde lavere pH (høyere syre), avlingene var små, vinstokkene gamle, tanninnivået høyt og alkoholnivået moderat. Av det ble det en vintype som trengte lagring, og som i de beste årgangene kunne kreve lang tid i kjelleren for å oppleves som drikkemodne. Store årganger kunne trenge flere tiår på å nå et modningsnivå som markedet anerkjente/tolket som kvalitativt godt. 1870 var udrikkelig langt ut på 1930-tallet, 1928 begynte å komme rundt på 80-tallet. De beste av dem kommer til å runde 100 år uten problemer i full vigør og vil beholde frukten en god stund til.

Hva betrakter vi som store årganger? Da og nå? For at et år skal bli betraktet som stort, er det ett krav som må innfris: god solmoden avling. Nå er det ikke slik at solmoden er ett punkt på en skala mellom 1-10, la oss si 8 eller 10. Men en vin kan ikke bli stor uten at druene har tilstrekkelig godt druemodningsnivå. Det sikrer den riktige balansen mellom de bærende elementene i vinen: Syre, frukt(kvalitet), konsentrasjon og tanniner. Alle store årganger med lagringshorisont er basert på solmodne avlinger. Et undermodent druemateriale vil aldri kunne frem bringe stor vin. Den kan ha kvaliteter, men en udiskutabel stor vin vil den aldri kunne bli, uansett hvor lenge man lagrer den.

1870 var udrikkelig langt ut på 1930-tallet, 1928 begynte å komme rundt på 80-tallet. De beste av dem kommer til å runde 100 år uten vanskelighet i full vigør og vil beholde frukten en god stund til.

Hvilke egenskaper er det som kjennetegner en solmoden avling? Og hva er den store forskjellen på en solmoden avling historisk og i dag? La meg starte realtime med 2023, som høstes i skrivende stund i Bordeaux-området. Hva betyr solmoden i 2023? I dag har eiendommer med respekt for seg selv (og økonomi til det) kartlagt vinmarkene på parsellnivå. De vet hvilke parseller som er best og hvilke som av ulike årsaker ikke holder samme kvalitet. De vet hvilke parseller som skal plukkes tidlig og hvilke de må regne med å vente med. Når druene først er plukket, har de ofte vært gjennom så mange som 6 seleksjoner (sortering i vinmarken, to runder sortering på vibrerende bord, optisk og densimetrisk seleksjon og en siste sjekk ved båndet før maserasjonen). I kjellerne står det en stor mengde tanker tilgjengelig for å ta imot druene fra de ulike parsellene slik at hver får individuell behandling gitt druenes egenskaper og kvalitet. Slik sikres et mest mulig homogent druemateriale. Det er knapt én drue av suspekt kvalitet som overlever denne svært effektive sorteringsprosessen.

Det er historieløst å snakke om rød bordeaux uten å ta med i betraktningen vinenes lagringshistorie og horisont.

Det er hverdagen i september 2023. Produsentene har aldri hatt bedre druer å jobbe videre med. 2023 er ikke bare en godt solmoden avling, men materiale som ikke er modent nok, sorteres bort. La oss spole tilbake til store årganger i Bordeaux som 1953 og 1959. Begge var godt solmodne, og vellagrede utgaver av de beste vinene lever stadig og oppleves som ungdommelige og fruktige uten begynnende degenerering. Hvordan kunne det la seg gjøre når vinmarkene ikke var parsellert som i dag, muligheten for å sortere frukten var langt dårligere enn nå og fasilitetene i kjellerne gjorde det umulig å behandle de enkelte parsellene hver for seg i en lukket container? Den enkle historien er at i solmodne årganger som 1953 og 1959, var druekvaliteten jevnt over svært god, så solmoden og god at druematerialet som ikke riktig holdt mål, ikke forringet vinen slik at kvaliteten gikk markant ned. Det hører med til historien at noe seleksjon ble gjort i vinmarken, på båndet og i kjellerne, og var det et materiale som åpenbart ikke holdt kvaliteten, gikk ikke materialet i grand vin. Så i år som 1953 og 1959, store solmodne år, lot det seg gjøre å lage vin som etter 70 år leverer godt, som jeg erfarte med tre store viner fra 1953 for noen få dager siden. Kombinasjonen global oppvarming, perfekt seleksjon av druematerialet, overlegen teknisk analyse av druene og parsellsvis vinifikasjon gjør at dagens produsenter står suverent godt rustet til å håndtere så godt som all frukt som ankommer produksjonsfasilitetene. Selv i kompliserte årganger med varierende godt druemateriale, vil slott kunne lage pen kvalitet. Og når de i tillegg har andre- og tredjeviner å leke seg videre med, sier det seg selv at grand vin får all den oppmerksomheten som skal til for å lage forbausende god kvalitet når druematerialet strengt tatt ikke holder mål til det i stor målestokk. Det er en ny situasjon. Motsatt, da jeg besøkte en produsent ganske nylig i Margaux, fortalte han meg at han droppet andrevinen i 2022. Han syntes druematerialet var av en slik høy kvalitet at poenget med en andrevin bortfalt.

I år som 1953 og 1959, store solmodne år, lot det seg gjøre å lage vin som etter 70 år leverer godt.

Hvordan smakte 1953 og 1959 unge? Det er ikke så mange levende vitner blant oss lenger, naturlig nok, men går vi tilbake til litteraturen for å se hva som ble skrevet om årgangene da de var unge, er det én ting som er verdt å bite seg merke i. Michael Broadbent skriver om 1953-årgangen at «Den var tiltalende allerede fra fat, og en underlig ting ved den var at årgangen, slik jeg har vurdert det, aldri gikk gjennom en hard fase. 1953 var et vakkert barn, hadde en ukontroversiell pubertet, ingen kviser og andre pubertetsvansker, giftet seg og levde lykkelig alle sine dager».2 Om 1959 ble jeg nylig fortalt at de var så fruktige, rike, åpne, massive og inviterende fra fat, at ingen trodde de ville holde over påsken. Vel, det gjorde de absolutt, og de er i strålende form, og er mer tiltalende i dag enn 1961.

Dagens nye årganger i Bordeaux kan drikkes med stort utbytte nå. Det er ingen komponenter der som forsvarer og tilskynder et langt kjelleropphold, men lagringsimpulsen spiller de fleste av oss et puss.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av dette? Det viktigste lærdommen er at for at rød bordeaux skal lagre og utvikle seg godt, må avlingen i utgangspunktet være godt solmoden. En annen lærdom er at solmodne årganger smaker godt rett fra fat og flaske og bare i begrenset grad lukker underveis i livsløpet. De har en solmoden opulent fruktighet som holder dem åpne og tilgjengelige. Jeg ser overhodet ikke noe tegn på at år som 2015, 2016, 2018, 2019 og 2020 og 2022 vil lukke ned. De har en kvalitet i frukten som er åpen og svært tiltalende, de er presise og stedegne, og de har smidige tanniner. Og en tredje viktig lærdom, de vil holde seg åpne og tilgjengelig i mange tiår.Så til dagens 30-åringer kan jeg trøste dem med at de ikke trenger å drikke sin bordeaux på randen av graven. De drikker fremragende fra fat/flaske, som 2022 dokumentere da jeg var i Bordeaux nylig, og de vil drikke åpent og tilgjengelig så lenge folk gidder å lagre vinen. Det er bare å kjøpe og drikke dem.

Så noen avsluttende kommentarer til begrepet moden brukt om rød bordeaux. Når folk forteller at 2015, 2016, 2018, 2019 og 2020 trenger lagring, er det et par spørsmål som bør stilles. Skal vinene lagres fordi vi antar at de blir bedre ved å lagres? Og hva er det i så fall som blir bedre ved lagring? Hva betyr bedre? I min verden er kjellermodning av bordeaux en høyaktet relikvie i noen miljøer fra en tid der den fysiologiske modningen av frukt og tannin var utilstrekkelig i langt de fleste årganger og der lagring bidro til å slipe ned de hardeste kantene i vin som var for røffe i strukturen for tidlig konsum. Dess hardere og mer kompakt årgangen var, jo lengre tid mente man at vinene trengte.

I forhold til dagens solmodne årganger i Bordeaux, er tradisjonell modning et akterutseilt og lite anvende-lig begrep, det hørte hjemme i en tid med et annet og mer krevende druemateriale. Svært mye av 1953- avlingen ble drukket ung fordi vinene var åpne og smakte tiltalende rett fra flaske. De hadde det ved seg som rettferdiggjorde lagringen i andre og røffere årganger så hvorfor vente med dem? Nei, si det. Men at en årgang var tiltalende som ung, betød jo ikke at den ikke kunne lagre?

I forhold til dagens solmodne årganger i Bordeaux, er tradisjonell modning et akterutseilt og lite anvendelig begrep, det hørte hjemme i en tid med et annet og mer krevende druemateriale.

1953 er et levende bevis på at tidlig konsum og lagring ikke er to båter som ror i hver sin retning. Dagens nye årganger i Bordeaux kan drikkes med stort utbytte nå. Det er ingen komponenter der som forsvarer og tilskynder et langt kjelleropphold, men lagringsimpulsen spiller de fleste av oss et puss. Ah, ung, høyaktet årgang fra Bordeaux. Ah, den må rett ned i kjelleren for en evighet. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig istedenfor å la den dorske lagringsimpulsen styre alt. Det er ingen uforløste komponenter i vinene jeg ser nå som lagringen vil løfte ut, de er åpne og ufordekte, men det betyr ikke at disse moderne årgangene i Bordeaux ikke vil lagre, og det like godt som 1953/59.

Jeg kjenner ikke vinfolk som drikker moderne rød bordeaux rett fra startblokken. De våger det ikke. Det er stadig sånn at du bare høster høflig applaus hvis du setter en altfor fersk årgang på bordet. Ingen nekter for at den er god, bevares, men det er dønn useriøst, derfor må den i kjelleren igjen. Etter 10 år kan du prøve på nytt, og 10 år med kjellerpatina vil dempe de verste anklagene. Du får alltid mer respekt ved å åpne en såkalt moden årgang enn å supe vinen rett ut fra fatene. Jeg sier aldeles ikke at man skal gjøre det ene eller det andre, det er også lov å gjøre begge deler. Men når sommeren omsider kommer tilbake til dette regntunge landet, er det lov å slenge en entrecôte på grillen og ubarmhjertig sprette en jomfruelig kasse moderne bordeaux for å sjekke hvordan det går. Det kommer til å gå så utmerket, og kanskje setter det kjetterske tankerekker i sving. Er det en idé?