TEKST & FOTO JON WYAND
Når du skal starte en fortelling om et besøk hos en unik vinprodusent, tror du det vil være lett. Sannheten er at det er for lett. Det er for mange opsjoner!
For det første: Jeg trodde aldri jeg skulle gå fra en undergrunnsstasjon i London for å besøke en eksporterende vinmaker. For det andre: Mitt mål for besøket er i dag 82 år gammel og fremdeles i høy grad sjefen.
For det tredje: Selv om jeg i hele mitt liv har fotografert tallrike vinmakere i mange land, har jeg aldri møtt noen så full av liv og meninger som Mr. Cliff Robertson, eieren av London Cru beliggende i London SW6.
Alle ønsker å ha deres USP (Unique Selling Point), og det er lett å tro at Cliff sitt USP bevisst bryter reglene. Men det er ikke slik. Han tenker bare annerledes, friskt og energisk. Der er det.
Det å etablere en suksessrik vinprodusent i det sentrale London er det første man stusser over. Snakk om «å tenke utenfor boksen», men Cliff ville ikke gjenkjenne en boks, hvis ikke det sto London Cru på den, og den inneholdt 12 flasker.
En av de som kjenner Cliff, på samme alder, mener at bedriften «fortsatt er preget av hans ideer, selv om ikke alle fungerer lenger». «Cliff er åpenbart drevet frem av en lidenskap og et ønske om å forbløffe verden.»
Mens jeg spaserer ned langs Seagrove Road fra West Brompton undergrunnsstasjon, møter London Cru meg med et skilt som proklamerer med at det er Englands første urbane vinprodusent, og et veggmaleri som drar meg ned mot inngangspartiet. En svartmalt murvegg viser frem en strålende og hedonistisk strøm av store, men elegante vinranker med sensuelle klaser med druer. Etter å ha stått og beundret det en stund, blir jeg møtt av Aaron, salgssjefen, som ønsker meg velkommen inn i et stort og åpent varelagerområde i viktoriansk stil. Her blir jeg møtt av flere isolerte ståltanker, med et tønnerom på den ene siden og en rekke betongtanker og røde rørledninger i et annet hjørne. Med tønnene på hjul er det lett å se at dette området lett kan romme mange besøkende når det ikke brukes som lagerplass for flasker. I dag, urbant eller ikke, ligner det mest på de fleste andre vinerier på denne tiden av året.
Så følger en komplett omvisning på stedet med det idiosynkratisk dekorerte smakerom, deretter opp en teppekledd rød trapp for å møte vinmakeren Alex i de store komfortable kontorene som viser Cliff Robertsons idé om viktigheten av vibrerende arbeidsomgivelser.
Plutselig er Cliff der med sin elskede pork pie-hatt og spør om hans «fotogutt» har kommet. Jeg aksepterer villig tittelen og gir ham en halvtime til å ordne med viktige saker mens jeg studerer de opsjonene jeg har for selve fotoseansen. Det er mye bedre å la sjefene rydde kontorpulten før du ber om deres udelte oppmerksomhet. Møterommet med en pappmasjéstatue av en naken dame utstyrt med en hvit panamahatt mens hun tyller i seg vin rett fra en flaske, er definitivt en kandidat, og det samme gjelder de glødende ståltankene i lyset fra de store vinduene.
Men mitt favorittsted er utenfor hvor det er mulig å få med seg en del av det briljante veggmaleriet og de urbane omgivelsene som jeg håper vil få frem det særpregede ved denne mannen og hans foretak.
Alt Cliff trenger å gjøre er å lene seg opp langs muren, noe han utfører helt perfekt. Jeg blir ikke forhindret av en sjef som prøver å utøve sin posisjon og fremme sine egne preferanser. Cliff tror på frihet og protesterer kun mot å bruke panamahatten på statuen. Han har åpenbart likevel sine egne regler!
Audio Loading