Hjem
DIGITAL UTGAVE 2018 – DEL 1
ØKOLOGI
FORVALTNING
JAKT
Foto: Johan Trygve Solheim
LEDER

Leder
Vi fornyer oss!

Stadig flere vil ha Hjorteviltet digitalt. Dette er det nå gjort noe med, og vi håper du liker vår første digitale utgave. Vi håper også du setter pris på den nye nettsiden vår. Her kan du lese Hjorteviltet på nettbrett eller mobil og samtidig få tilgang til arkivet av tidligere utgaver. Med den nye løsningen har du altså et helt bibliotek av gode fagartikler om hjortevilt for hånden.
Hjorteviltet 2018 kommer med fire digitale utgaver i år. Ut over denne første planlegger vi digitale utgivelser den 9. april og den 7. juni. I tillegg kommer en samlet digital utgave sammen med papirutgaven før Jakt – og Fiskedagene på Elverum i begynnelsen av august.
Gjennom digitalisering av Hjorteviltet håper vi å nå enda flere hjorteviltinteresserte. Det er viktig at kunnskapen når fram til de som trenger den, og selvfølgelig må også vi være tilgjengelig på de arenaer som våre lesere helst benytter.
Gjennom digitaliseringen kan vi gi deg raskere tilgang til nytt fagstoff om vårt viktige hjortevilt fortløpende gjennom året. Du kan når som helst lete opp artikler fra tidligere utgaver og fortsatt glede deg til papirutgaven kommer i posten. Vi håper du setter pris på fornyelsen.

Frank Robert Lund - redaktør



innhold
  • AKTUELT
    Elgen og hjortens bestandsutvikling i moderne tid
    – Fellingsstatistikk fra 128 år avdekker trendene, av Erling J. Solberg m. fl.
    side 2
  • Ny app forenkler rapporteringen av fallvilt av hjortevilt,
    av Kari Bjørneraas m. fl.
    side 4
  • Foringsforbud og bestandsreduksjon kan redusere risikoen for spredning av skrantesjuke,
    av Kari Bjørneraas m. fl.
    side 8
  • ELG
    Elgen i Finnmark – områdebruk og forvaltning i et landskap i endring,
    av Erling L. Meisingset m. fl
    side 6
  • RÅDYR
    Velg riktig rådyrhund, av Aksel G. Schjervheim side 10
  • HJORT
    Hjorter merket om vinteren i Verdal trekker opp til 9 mil fra merkeområdet,
    av Christer Moe Rolandsen m.fl
    side 12


ABONNEMENT OG BESTILLING AV HJORTEVILTET

Tegning av abonnement og bestilling av bladet kan gjøres på flere måter, men den enkleste måten er å benytte muligheten her på nettsiden www.hjorteviltet.no.
Du kan også ringe oss på 62 40 90 00 eller sende en e-post til elgen@skogmus.no. Er du i Elverum er det også mulig å stikke innom på Norsk Skogmuseum for bestilling. Abonnementet løper til det sies opp skriftlig.
Du har følgende abonnementsmuligheter:

  • Digitalt abonnement med tilgang på årets utgaver og arkiv, kr. 150,- pr. år.
  • Digitalt abonnement med tilgang til årets utgaver og arkiv, i tillegg til årets skriftlige utgave (kommer en gang i året, ca. 1. august ), portofritt tilsendt, kr. 200,- pr. år.
  • Abonnement kun på den skriftlige utgaven (kommer en gang i året, ca. 1. august ), portofritt tilsendt, kr. 200,- pr. år.

Kjøp av enkeltblader ( årets utgave og tidligere års utgaver ), portofritt tilsendt, kr. 200,- pr. stk.

HJORTEVILTET 2018

Utgiver:
Stiftelsen Elgen
Org.nr. NO 961 854 857 MVA
ISSN: 1502-3729

Adresse:
Elgen co/Norsk Skogmuseum
Postboks 117, N-2401 Elverum
Telefon: 62 40 90 00
E-post: elgen@annomuseum.no

Stiftelsen Elgen er etablert av:
Det norske Skogselskap
Miljødirektoratet
Fylkesmannen i Hedmark
Landsbruks- og matdepartementet
Norges Jeger- og Fiskerforbund
Norges Skogeierforbund
Norsk Hjortesenter
Norsk Skogmuseum
Norskog
Statskog

Redaktør:
Frank Robert Lund
Trysilvassdragets Skogeierlag
Storvegen 13
2420 Trysil
Telefon: 913 61 144
E-post: frank@trysilvassdraget.no

Grafisk utforming og ferdigstilling:
Media Digital AS

Administrasjon:
Norsk Skogmuseum
Postboks 117, N-2401 Elverum
Telefon: 62 40 90 00
E-post: elgen@skogmus.no

Annonsesalg:
Jan-Erik Nygård
Telefon: 913 52 402

REDAKSJONSRÅDET
Hjorteviltets redaksjonsråd velges hvert år av generalforsamlingen i Stiftelsen Elgen. Redaksjonsrådet for 2018-utgaven består av følgende medlemmer:
Kjell Huseby (leder)
kjell.huseby@sweco.no
Johan Trygve Solheim
johan@svanoy.com
Vidar Holthe
vidar.holthe@skog.no
Erling Solberg
erling.solberg@nina.no
Knut Madslien
knut.madslien@vetinst.no
Ole Mattis Lien
ole.mattis@njff.org
Kristian Norgaard Berglund
kristian.berglund@lovenskiold.no
Torstein Storaas
torstein.storaas@inn.no
Kari Bjørneraas
kari.bjorneraas@miljodir.no



Her kan du bestille Tidsskriftet Hjorteviltet!

Elgen og hjortens bestandsutvikling i moderne tid
AKTUELT
Resultatet etter 80-90 år med bestandsvekst er at vi nå har elg tilstede i nesten alle landets kommuner. Foto: Arne Follestad, NINA.
Elgen og hjortens
bestandsutvikling i moderne tid
- Fellingsstatistikk fra 128 år avdekker trendene
I løpet av de siste 150 årene har elg og hjort gått fra å være et sjeldent innslag i norsk natur til å bli svært så vanlige i store deler av landet. Fra små kjerneområder i Trøndelag, på Østlandet og i deler av Sverige og Finland, har elgen reetablert seg i nesten alle norske kommuner. Hjorten har reist i motsatt retning, fra små restbestander i Trøndelag og på Vestlandet, til Sørlandet, Østlandet og etter hvert Nord-Norge.

ERLING J. SOLBERG, VEBJØRN VEIBERG, CHRISTER M. ROLANDSEN OG MORTEN HEIM

Samtidig har det foregått en betydelig økning i bestandstettheten av elg og hjort i alle områdene. Mye av denne utviklingen er det mulig å spore i den offisielle jaktstatistikken som er systematisk innsamlet i norske kommuner i 128 år. I løpet av disse årene er det felt mest elg og hjort i de gamle kjerneområdene, mens bestandstettheten har vært høyest i de mer produktive delene av landet.

De fleste er kjent med at elgen og hjorten i Norge har økt mye i både antall og utbredelse de siste 150 årene, men kvantitative mål har vært lite tilgjengelig. Dette skyldes delvis at bestandsstørrelse er vanskelig å estimere for skoglevende arter og delvis at de nødvendige ressursene i liten grad var tilstede i de tidligste årene. Til tross for manglende bestandsestimat har vi imidlertid i svært mange år samlet inn statistikk over hvor mange elg og hjort vi feller i ulike deler av landet. For elgens del har vi tilgjengelig fellingsstatistikk tilbake til 1889, mens innsamling av fellingsstatistikk for hjort ble igangsatt tre år seinere, i 1892 (www.ssb.no). Denne viser riktignok ikke antallet dyr i bestanden, men erfaringer tilsier at den gir et rimelig bilde på utviklingen i bestandenes relative størrelse. I tillegg viser den når en elg eller hjort for første gang ble skutt (eller funnet død) i en kommune og gir derigjennom et inntrykk av utviklingen i utbredelse. For å bedre forstå denne utviklingen har vi her kvantifisert hvor mange elg og hjort som er felt pr. år i ulike norske kommuner, og viser i kartform hvordan de to artene har bredt seg ut over landet. I tillegg har vi kvantifisert hvor mange elg og hjort som er skutt pr. km2 skog og myr i norske kommuner siden registreringen startet. Resultatene viser hvordan tyngdepunktet i den norske elg- og hjortebestanden har variert gjennom mer enn hundre år.

Datainnsamling før og nå

Materialet som ligger til grunn for analysene er antallet elg og hjort som er rapportert felt til SSB fra norske kommuner siden oppstarten i 1889 og 1892. Materialet inneholder tall på antallet dyr felt hvert enkelt år i perioden, men med noen viktige forskjeller i registreringsmetodikk. Et spesielt viktig tidsskille var 1952. Før 1952 inneholder statistikken alle hjort eller elg som ble registrert døde i en kommune i løpet av et år, mens data fra og med 1952 kun inkluderer dyr som er skutt. Dette betyr at statistikken viser noe høyere verdier før 1952 sammenlignet med årene etter. I perioden før 1952 var det dessuten lensmennene som registrerte dyr skutt eller funnet døde og som siden rapporterte disse til SSB, mens det siden har vært statlige viltnemder eller kommuner. Hvorvidt dette har påvirket antallet som er rapportert er uvisst. Et viktig underliggende forbehold er også at jegerne faktisk rapporterer alle dyrene de feller. Dette er svært vanskelig å etterprøve, men mest sannsynlig vil det hvert år felles dyr som ikke blir rapportert. Vi antar imidlertid at dette omhandler få individer og at andelen ikke-rapporterte dyr varierer lite i løpet av studieperioden. Det bør også nevnes at det hovedsakelig var tyskere som administrerte og foresto jakten under krigen og at dette nok også kan ha påvirket statistikkens nøyaktighet i disse årene.

Den største utfordringen med analysene har vært å knytte datamaterialet til gjenkjennelige geografiske enheter. Kommunestrukturen i Norge har endret seg mye de siste 100 årene og kunnskap om tidligere kommunegrenser er ikke elektronisk tilgjengelig. Av den grunn har vi valgt å vise fellingstallene basert på kommunestrukturen slik den framstår i 2017. Likevel vil det eksistere unøyaktigheter i materialet som følge av at nye administrative grenser er opprettet. Enkelte tidligere kommuner har blitt delt mellom nabokommuner og nye kommuner har blitt opprettet basert på areal fra tilgrensende kommuner. For eksempel ble Engerdal kommune (herred) i Hedmark opprettet i 1911 basert på landareal fra kommunene (eller herred og sogn) Tolga (som den gang besto av Tolga og Os), Trysil, og Ytre- og Øvre-Rendal (som nå hovedsakelig er Rendalen kommune). Enkelte kommuner har dessuten slått seg sammen for siden å skille lag igjen (eks. Ringerike og Hole, Sør-Fron og Nord-Fron, Tolga og Os).

For å gjøre det enklest mulig har vi gjort som følger: Når tidligere kommuner er innlemmet i nabokommuner er fellingstallene tildelt kommunen som mottok den største arealandelen fra den tidligere kommunen. Tilsvarende har vi fordelt fellingstallene i to når en kommune er delt i to etter 1952. Et unntak gjelder der kun en liten andel av en tidligere kommune er utskilt som ny kommune (eks. Hole fra tidligere Ringerike i 1977). Da har vi skjønnsmessig tildelt en mindre andel av de årlige fellingstallene til den mindre kommunen. For kommuner som er utskilt fra større kommuner før 1952, har vi tildelt de nye kommunene et fellingstall på én elg eller hjort i tidligere år dersom storkommunen de ble utskilt fra hadde felt elg eller hjort i det aktuelle året. Vi gjorde derimot ingen nedjustering av fellingstallene i den opprinnelige storkommunen. Det betyr at de rapporterte verdiene er underestimat i årene før kommunen ble utskilt, mens de er overestimat i kommunen de ble utskilt fra. Denne feilen er av liten betydning da oppdelingen av kommuner i hovedsak ble gjennomført før 1930, i en periode med svært lave fellingstall for elg og hjort i Norge.

Figur 1. Antall døde elg i Norge fordelt på år i perioden 1889-2016. I perioden 1889-1951 viser verdiene antall elg felt eller funnet døde av andre årsaker, mens verdiene fra og med 1952 kun representerer antallet elg felt.

Økende antall kommuner med jakt på elg og hjort

I takt med den økende avskytningen av elg (Figur 1) og hjort (Figur 2) i Norge i løpet av de 100 siste årene har det vært en tilsvarende økning i begge artenes utbredelse (Figur 3 og 4). Mest markant var økningen i utbredelse etter siste verdenskrig, og i større grad for hjorten (Figur 4) enn for elgen (Figur 3). Begge artene var kraftig desimert på begynnelsen av 1800-tallet, og for elgens del var det antatt at kun indre deler av Trøndelag og Hedmark hadde elg på 1830- og 1840-tallet. Etter innføring av strengere jaktlover på midten av 1800-tallet opplevde vi imidlertid en oppsving i bestandene, og som vi ser fra Figur 3 ble det allerede på slutten av 1800-tallet registrert elg skutt eller døde av andre årsaker i nærmere 150 kommuner i landet. Utbredelsen bar likevel preg av å ha sitt utspring i de gamle kjerneområdene i Trøndelag og Hedmark. Unntakene var Vestfold, Telemark og Agder som på dette tidspunktet også hadde jaktbare bestander (Figur 5). I tillegg ble det alt på begynnelsen av 1900-tallet regis trert elg i Troms og Finnmark. Først ute var Karasjok (i 1906), og deretter Målselv (1914), Tana (1915), Alta (1916) og Balsfjord (1917). Dette var sannsynligvis elg som hadde kolonisert området fra kildebestander i Finland og Sverige. De nordligste kommunene i Nordland synes imidlertid å være tomme for elg i denne perioden.

Figur 2. Antall døde hjort i Norge fordelt på år i perioden 1889-2016. I perioden 1892-1951 viser verdiene antall hjort felt eller funnet døde av andre årsaker, mens verdiene fra og med 1952 kun representerer antallet hjort felt.

I første halvdel av 1900-tallet var det liten vekst i utbredelsen og avskytningen av elg i Norge, og så sent som på begynnelsen av 1920-tallet ble elgen fredet. De få individene som ble registrert døde i disse årene (Figur 1) er derfor elg som har omkommet av andre årsaker enn legal jakt. Også i starten av krigen var det begrenset jakt, særlig i 1940, og uttaket ble for en stor del administrert og gjennomført av tyskerne.

Figur 3. Antall kommuner med registrert døde elg fordelt pr. år i perioden 1889-2016. I perioden 1889-1951 er verdiene antall elg felt eller funnet døde av andre årsaker, mens verdiene fra og med 1952 kun representerer antallet elg felt.

Etter krigen ble det på ny oppsving i elgjakta og jakt ble gjennomført i stadig flere kommuner. Utbredelsen flyttet seg noe lenger vest i Sør-Norge, men det var først og fremst i Nord-Norge at koloniseringen skøyt fart (Figur 5). I Nordland ble elgjakt innført i kommuner stadig lenger nord, og i Troms og Finnmark lenger vest, inntil dagens bestandsutbredelse for det meste var avklart på slutten av 1990-tallet (Figur 3). Elgjakt foregår nå i mer enn 300 norske kommuner, der kun de ytre kommunene på Vestlandet og i deler av Nord-Norge ennå ikke har åpnet for elgjakt. I flere av disse kommunene gjøres det likevel sporadiske observasjoner av elg.

Figur 4. Antall kommuner med registrert døde hjort fordelt pr. år i perioden 1892-2016. I perioden 1892-1951 er verdiene antall hjort felt eller funnet døde av andre årsaker, mens verdiene fra og med 1952 kun representerer antallet hjort felt.

Hjortens bestandsutvikling i tid og rom viser mye av det samme mønsteret som for elgen, men langt mer dramatisk. På slutten av 1800-tallet ble det registrert omkring 200 hjort døde av jakt og andre årsaker i Norge, mens antallet døde elg var nærmere 1 000.

Figur 5. Kommuner i Norge (2017-kommuner) med rapportert døde elg (1889-1951) eller kun felte elg (1952-2015) i utvalgte 10-årsperioder fra 1889. Fargene antyder antallet elg skutt eller funnet døde pr. km2 skog og myr i kommunen.

Samtidig var utbredelsesområdet langt mindre enn for elgen (Figur 6). Ved utgangen av 1800-tallet var det kun registrert døde hjort i 22 kommuner (Figur 4), alle på Vestlandet eller i Trøndelag. I de neste tiårene økte utbredelsen og avskytningen lite og først i 1950 ble det registrert hjort i flere enn 50 kommuner (Figur 4). Deretter gikk utviklingen svært raskt.

Figur 6. Kommuner i Norge (2017-kommuner) med rapportert døde hjort (1892-1951) eller kun felte hjort (1952-2016) i utvalgte 10-årsperioder fra 1892. Fargene antyder antallet hjort skutt eller funnet døde pr. km2 skog og myr i kommunen.

I 1951 ble det for første gang registrert død hjort i en kommune utenfor Vestlandet og Trøndelag — i Kvikne (i dag en del av Tynset i Hedmark). Siden ble det skutt hjort i Tolga i Hedmark (1956), i Skjåk i Oppland (1960), i Siljan i Telemark (1967) og Ål i Buskerud (1974). I de siste tiårene er det også felt hjort i de andre fylkene sør for Troms. Sist ute var Østfold der det nylig ble åpnet for hjortejakt i 4 kommuner. I følge Hjorteviltregisteret (www.hjortevilt. no) ble det her felt et fåtall hjort i både 2015 og 2016. Disse er imidlertid ikke registrert i SSB sin database og følgelig inngår de ikke tallgrunnlaget bak figur 2, 4 og 6. I 2016 ble det ifølge SSB felt omkring 38 000 hjort i Norge, fordelt på 277 kommuner (Figur 4).

Figur 7. Kommuner i Norge (2017-kommuner) med flest rapportert døde elg pr. km2 skog- og myrareal i perioden 1889-2015. Felte og andre døde elg før 1952, kun felte elg fra 1952. Fargene antyder andelen dyrkamark i forhold til skogarealet i kommunen: Gul <0,1, grønn 0,1-0,5, blå >0,5.

Hvor feller vi mest elg og hjort?

I løpet av de siste 128 årene er det felt svært mye elg og hjort i Norge, og som forventet er det elgen som dominerer. Om vi inkluderer elg registrert døde utenom jakt før 1952, finner vi et samlet uttak på ca. 1 500 000 dyr i perioden 1889-2016, eller i gjennomsnitt 11 700 elg pr. år. Til sammenligning ble det felt (og funnet døde før 1952) 836 000 hjort i perioden 1892- 2016. Dette tilsvarer drøye halvparten av antallet felte elg, eller ca. 6 700 dyr pr. år.

De fleste av elgene er felt i elgens historiske kjerneområder, men mest som følge av de store skogarealer i disse kommune og i mindre grad som følge av høy elgtetthet. På toppen av lista over antallet felte elg over tid figurerer Trysil (ca. 39 600 elg), Steinkjer (ca. 30 100 elg), Stor-Elvdal (ca. 27 800 elg), Åmot (ca. 25 000 elg) og Elverum (ca. 23 100 elg), mens kun Steinkjer befinner seg blant kommunene med flest elg felt pr. arealenhet med skog (Figur 7). Typisk for kommuner med høyt antall elg felt pr. km2 skog er at de befinner seg i lavlandet og domineres av landbruk og/eller av skog med relativt høy produktivitet (bonitet). Flest elg felt finner vi i Lardal kommune i Vestfold der nærmere 40 elg er felt pr. km2 skog siden 1889 (inkludert andre døde elg før 1952). Deretter følger Hobøl i Østfold, Ullensaker i Akershus, og Vikna og Frosta i Nord-Trøndelag (Figur 7). Av disse er det kun Lardal som er en utpreget skogkommune, mens de andre er preget av en høy andel dyrket mark. Også i skogkommunene Siljan i Telemark, Eidskog i Hedmark og Songdalen i Vest-Agder er det felt mye elg pr. km2 skog (Figur 7).

Årsaken til denne fordelingen er sammensatt. Sannsynligvis er produksjonen av beiteplanter høyere i kommuner med mye dyrket mark og produktiv skog, med den følge at tettheten av elg kan holdes høyere over tid uten at beitetilbudet forringes. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. I skogkommunene Lardal, Siljan, Songdalen og Marnardal har elgens vekter og produktivitet falt mye de siste 20 årene — i etterkant av de svært høye tetthetene på 1990-tallet — og mye tyder på at det ikke var tilstrekkelig med mat til å fø så mange elg i disse områdene. Av samme grunn er det tvilsomt om disse kommunene vil figurere så høyt på en tilsvarende liste om 20 år.

I tillegg er det viktig å merke seg at arealet av landbruksmark ikke inngår i skogarealet. Dyrket mark bidrar således med mye mat, men vurderes ikke som leveområde for elg. Av den grunn ser vi at det også er felt mange elg pr. km2 skog i kommuner som relativt nylig er kolonisert av elg. Det beste eksempelet er Vega, der elgen først ankom i 1985. Denne øykommunen domineres av landbruksområder og kystlynghei under gjengroing, mens skogdekket er begrenset. Elgbestanden benytter imidlertid både heiområdene og innmarka til skjul og beiting og kan følgelig produsere et stort høstbart overskudd sett i forhold til det begrensa arealet med skog og myr.

Av hjort er det i løpet av de siste 125 årene felt flest på Hitra i Sør-Trøndelag (ca. 30 800), Kvinnherad i Hordaland (26 000), Bremanger i Sogn og Fjordane (21 200) og Ørsta i Møre og Romsdal (18 900). Dette er relativt store kommuner i kjerneområdet til hjorten og med relativt mye skog. Av disse befinner Bremanger og Hitra seg også blant kommunene med høyest avskytning av hjort pr. km2 skogareal (Figur 8). Begge kommunene er å betrakte som skogkommuner, men som for elgen, er det kommuner med en høy andel dyrkamark som dominerer på denne lista. Forøvrig er det i mange av vestlandskommunene også store arealer med kystlynghei, med spredt busk- og trevegetasjon. Dette er arealer som i stor grad benyttes av hjorten, men som ikke defineres som skog (dvs. skog og myrarealer i skog). Å estimere bestandstettheten som antallet dyr pr. km2 skog kan derfor bli veldig feil for en art som hjorten, som i langt større grad enn elgen benytter kulturmarka og ikke-skogkledde deler av utmarka som leveområder.

Figur 8. Kommuner i Norge (2017-kommuner) med flest rapportert døde hjort pr. km2 skog- og myrareal i perioden 1892-2016. Felte og andre døde hjort før 1952, kun felte hjort fra 1952. Fargene antyder andelen dyrkamark i forhold til skogarealet i kommunen: Gul < 0,1, grønn 0,1-0,5, blå > 0,5.

Hvor går veien videre?

I Norge har vi opplevd en formidabel økning i bestandsstørrelse og utbredelse av elg og hjort de siste 200 årene. Fra å være nesten utryddet på begynnelsen av 1800-tallet har vi nå svært så solide bestander av begge arter og i mange områder er tettheten sannsynligvis høyere enn i forhistorisk tid. Økningen i antallet dyr var størst på 1970- og 1980-tallet for elgen, og helt inn i det nye årtusenet for hjorten, men sannsynligvis var den prosentvise veksten vel så stor på 1940-, 1950- og deler av 1960-tallet (Figur 1 og 2). Dette ser vi også illustrert i den store prosentvise økningen i antallet kommuner med jakt på 1950- og 1960-tallet (Figur 3 og 4).

Resultatet etter 80-90 år med bestandsvekst er at vi nå har elg tilstede i nesten alle landets kommuner og elgjakt i over 300 (Figur 3). Kun kommuner på Vestlandet og ytre deler av Nord-Norge er fortsatt ikke kolonisert. Tilsvarende har hjorten spredt seg til det meste av Sør-Norge og sørlige Nordland (Figur 6). Spørsmålet nå er hvorvidt elgen og hjorten vil ekspandere videre vestover og nordover eller om grensen for hva de kan tolerere av ulike naturforhold er nådd. Basert på antallet kommuner med elgjakt, kan det virke som om bestandsekspansjonen har stoppet opp de siste 10 til 15 årene, mens tendensen fortsatt er positiv for hjorten.

For elgen er det først og fremst Vestlandet som synes å volde besvær, men uten at vi har en fullgod forklaring. Terrengets beskaffenhet er sikkert en utfordring for en stor og tung art som elgen, men dette har ikke hindret den fra å kolonisere store deler av Nord-Norge. Også mattilbudet er til stede, selv om tettheten av beitetrær er lavere på Vestlandet enn i kommuner lenger øst og nord. Til forskjell fra andre deler av landet er det imidlertid svært tette bestandene av hjort på Vestlandet, og konkurranse om maten kan være en medvirkende faktor. Sannsynligvis vil vi få bedre kunnskap om dette etter hvert som hjortebestandene øker i elgens hovedutbredelsesområde.

Hvorfor hjorten ennå ikke har spedt seg til alle deler av landet har vært forklart med lav spredningstakt og dårligere forutsetninger enn elgen til å takle dyp snø. Førstnevnte er sannsynligvis noe av årsaken til at deler av Østlandet (Hedmark, Østfold, Akershus) fortsatt bare har små og spredte bestander av hjort, mens sistnevnte kan være en medvirkende forklaring på hvorfor Nord-Norge ikke er kolonisert. Hjorten som art har utviklet seg under mer tempererte forhold enn elgen, og befinner seg ved sin nordgrense i Norge. Her synes den dog å trives svært så godt i øyeblikket, og i takt med et varmere klima skal vi ikke se bort fra at den vil spre seg ytterligere lenger nord — særlig i kystområdene.

Artikkelen bygger på utvalgte resultater i «Solberg mfl. (2017) Hjortevilt 1991-2016 — Oppsummeringsrapporten fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 1388». Rapporten ble publisert i september 2017 og er fritt tilgjengelig på denne adressen: http://hdl.handle.net/11250/2453679.
Ny app forenkler rapporteringen av fallvilt av hjortevilt
AKTUELT
Ved å ta i bruk den nye fallviltappen kan ettersøkspersonell sende informasjon om påkjørt vilt direkte til Hjorteviltregisteret fra ulykkestedet . Foto: Ole Mattis Lien
Ny app forenkler
rapporteringen av fallvilt av hjortevilt
Miljødirektoratet har lansert en ny fallviltapp. Ved hjelp av appen kan ettersøkspersonell rapportere informasjon om fallviltet direkte til Hjorteviltregisteret.

KARI BJØRNERAAS, MILJØDIREKTORATET, ANE TANGVIK JOHANSEN OG BODIL HAUKØ, NATURDATA.

Kommunen skal registrere alle hjortevilt som er påkjørt, eller dør av andre årsaker enn jakt, på fallviltsidene til Hjorteviltregisteret. Nå kan kommunens ettersøkspersonell ta i bruk en ny app, for å registrere opplysningene på en raskere måte.

Registering av fallvilt

De som jobber som ettersøkspersonell og i kommunal viltforvaltning kjenner godt til feltskjema for fallvilt - fallviltskjemaet. Dette skjemaet må skrives ut, fylles inn av ettersøkspersonellet og så sendes til kommunen som legger inn opplysningene i Hjorteviltregisteret. Den nye fallviltappen kan erstatte dette skjemaet.

I fallviltappen kan man registrere de samme opplysningene som i Hjorteviltregisteret og som på fallviltskjemaet. Vi oppfordrer derfor kommunens ettersøkspersonell til å ta i bruk appen, framfor å sende inn fallviltskjemaet til kommunen.

Løsningen med å sende inn fallviltskjemaet er fortsatt mulig å bruke, og i en overgangsperiode kan det være lurt å benytte begge mulighetene.

Hvem kan bruke fallviltappen?

Fallviltappen kan brukes av kommunens ettersøkspersonell. Dette krever at ettersøkspersonellet er registrert eller registrerer seg som bruker av Hjorteviltregisteret. I tillegg må kommunen sende en e-post til support@naturdata.no og bekrefte hvem som skal få tilgang. Kommunen kan også selv bruke appen til å registrere fallvilt i stedet for å registrere dyret på Hjorteviltregisteret sine fallviltsider. Andre enn de som er godkjent brukere har ikke tilgang til å bruke appen.

På Miljøkommune.no finner du brukerveiledning på hvordan du kan ta i bruk appen.

Fordeler med å bruke appen

Ved å ta i bruk den nye fallviltappen vil ettersøkspersonellet sende informasjon om fallviltet direkte til Hjorteviltregisteret. Informasjonen blir umiddelbart tilgjengelig i Hjorteviltregisteret sin innsynsløsning, og kommunen trenger derfor ikke registrere skjemaet manuelt. Fallviltappen vil derfor forenkle arbeidet til både ettersøkspersonell og kommuner. Kommunen vil kunne se hvilke dyr ettersøkspersonellet registrerer under "Mine registeringer" på Hjorteviltregisteret sine fallviltsider. Fallviltappen henter automatisk GPS-posisjonen der brukeren og fallviltet befinner seg, dersom brukeren ønsker dette. Dette sikrer en nøyaktig stedfesting av hendelsen. Ettersøkspersonellet kan også sende inn bilder av situasjonen med appen. Dette gjøres enten ved å ta bilde med appen, eller laste opp et bilde som er lagret på telefonen. Bildene lagres i Hjorteviltregisteret, du finner de igjen under "Filarkiv". Bildene kan sees av de med brukertilgang til Hjorteviltregisteret, men er merket med innsenders adresse slik at man kan kontakte fotograf ved spørsmål.

Ettersøkspersonell som tar skrantesjuke- prøver av hjortevilt, kan også registrere merkelappnummerert ved hjelp av en strekkodeleser som er integrert i appen. Dette gir en sikrere registering av riktig merkelappnummer.

Appen fungerer offline

Fallviltappen fungerer både online og offline. Det vil si at ettersøkspersonell kan registrere opplysninger om fallvilt også når de er utenfor mobildekning. Opplysningene lagres da på telefonen, og sendes automatisk til Hjorteviltregisteret når man kommer i dekning. Merk imidlertid at første gang du logger inn i appen, må du være koblet til internett.

Elgen i Finnmark – områdebruk og forvaltning i et landskap i endring
ELG
Verdens nordligste GPS merka elg? Denne oksen ble merka i Syltefjorddalen i Båtsfjord kommune nord på Varangerhalvøya. Foto: Erling L. Meisingset
Elgen i Finnmark
– områdebruk og forvaltning i et landskap i endring
I prosjektet «Elgen i Finnmark» har vi som mål å øke kunnskapen om elgens arealbruk, habitatbruk og ressursseleksjon i Finnmark basert på data fra GPS-merkede elg. Planen er å følge ca. 50 elg med GPS-sendere, og i tillegg utstyre noen elger med kamerahalsbånd. Sistnevnte vil vi benytte til å studere elgens aktivitet og beitevaner. Prosjektet ble igangsatt i 2015 og vil i første omgang pågå til utgangen av 2018. Resultatene fra prosjektet vil forhåpentligvis bidra til en mer kunnskapsbasert forvalting av elgbestanden i Finnmark.

FORFATTERE: ERLING L. MEISINGSET (NIBIO), ROLF RØDVEN (UIT) & ERLING SOLBERG (NINA).

Bakgrunn

Elgen er en relativt ny art i Finnmark, i det minste i moderne tid. Riktignok ble det felt noen få elg i Finnmark allerede på begynnelsen av 1900-tallet, men fortsatt på 1950-tallet var elgen et sjeldent syn i fylket. I 1961 ble det åpnet for ordinær jakt i 5 kommuner (Sør-Varanger, Nesseby, Tana, Karasjok og Kautokeino), noe som resulterte i 15 felte elg. I tiårene som fulgte økte avskytingen, men det skulle gå drøye 30 år før den passerte 200 dyr. Fra midten av 1990-tallet er avskytningen firedoblet, og kulminerte i 2012 med 850 felte elg. I den siste fasen har elgen dessuten spredt seg til nye deler av fylket, og i dag er det åpnet for elgjakt i 14 av 19 kommuner. Sist ut var Nordkapp der det ble åpnet for elgjakt i 2006 og totalt tellende jaktareal er nå på om lag 38 000 km2 i fylket. Basert på data fra sett elg-overvåkingen er det grunn til å tro at bestandsveksten nå har stoppet opp og at bestanden muligens også er litt redusert.

Presis forvaltning av elgen krever kunnskap om bestandsutvikling, ressurstilbud og områdebruk. Varierende beitetilgang og andre fysiske betingelser (eks. snødybde) påvirker elgens romlige fordeling 1–3, men hvordan dette gjør seg gjeldende i Finnmark er lite kjent. I tillegg eksisterer det lite kunnskap om storskala forflytninger mellom områder, ikke minst over landegrensene. I enkelte kommuner, som i Tana og Nesseby, er det antatt at elgen trekker over til Finland (f.eks. Kevo nasjonalpark nær Utsjoki) vinterstid, og dermed inn i områder med ulik forvaltningspraksis og forvaltningsmål. Sesongtrekk på tvers av landegrenser er også sannsynlig i Pasvik 4 og indre deler av Karasjok og Kautokeino. Det eksisterer kun ett tidligere studie av radiomerket elg i fylket; fra Øvre Anarjohka nasjonalpark i Karasjok og Kautokeino kommuner. Dyrene her var imidlertid kun merket med VHF-sendere, noe som gir begrenset mulighet til å studere arealbruken. Mer presise data er nødvendig for optimal forvaltning av elgstammen i Finnmark.

Mye av bjørkeskogen i deler av Finnmark har vært hardt angrepet av bjørkemålere de senere årene. Gjentatte angrep flere år på rad har ført til at bjørk har dødd i store områder. Foto: Erling L. Meisingset

I en koloniseringsfase er det ikke uvanlig at bestander overbeiter vegetasjonen, noe som er observert for andre ekspanderende arter i arktiske områder. Dette kan få langsiktige ringvirkninger, for eksempel ved at planter som er bedre tilpasset beiting blir mer dominante. Fordi slike planter ofte er mindre næringsrike, vil beitetilbudet forringes, med mulige negative konsekvenser for elgens kondisjon og reproduksjon. I Finnmark er det observert en nedgang i slaktevekter for elg i alle kjønns- og aldersgrupper. Dette kan skyldes økende tetthet og konkurranse om matressursene innen elgbestanden 5, men samtidig kan vi ikke utelukke at det også foregår en beiteindusert endring i vegetasjonssammensetningen.

Elgen konkurrerer også om matressursene med andre arter. I Finnmark er det store bestander av tamrein, noe som direkte eller indirekte kan begrense levebetingelsene for elgen. I tillegg har deler av Finnmark i de senere årene vært sterkt angrepet av lauvmakk (bjørkemålere), med tap av lauvverk i tre- og busksjiktet og reduksjon i alle vedaktige planter og flere urter i feltsjiktet som resultat 6. Reinen ser ut til å sky slike områder, mens det er mindre kjent hvordan lauvmakkangrepet endrer økosystemet og dets funksjoner på lengre sikt. Elgen har andre beitepreferanser og forutsetninger for å finne mat enn reinen og de to artene vil sannsynligvis påvirke økosystemet og plantesammensetningen på ulikt vis. I et slikt perspektiv er det viktig å lære mer om hvordan elgen forholder seg til både tamrein og lauvmakk.

Tre elgkyr var sommeren 2017 utstyrt med GPS halsbånd med innebygd videokamera. Målet er å studere diettvalg og atferd til dyra i områder angrepet av lauvmakk. Foto: Erling L. Meisingset

Merking av elg

På denne bakgrunn ble det gjennomført et forprosjekt i 2014 der hensikten var å utrede forskningsbehov og finansieringsmuligheter. Dette var et prosjekt initiert av Tana og Nesseby kommuner. Hovedprosjektet startet deretter opp fra 2015 og er et samarbeid mellom NIBIO, NINA og UiT - Norges Arktiske Universitet. Tana og Nesseby inngår fortsatt som samarbeidspartnere på kommunalt nivå, mens Finnmarkseiendommen (FeFo) er en viktig partner på regionalt nivå. Som Finnmarks største grunneier og jaktrettighetshaver, bidrar FeFo dessuten med jaktrelaterte data (slaktevekter, fellings- og sett elg-data) og er viktig bruker av forvaltningsrelevant kunnskap fra prosjektet. Prosjektet er finansiert av Regionalt forskingsfond Nord-Norge, Framsenteret, Finnmark fylkeskommune, FeFo, Miljødirektoratet og NIBIO.

I prosjektet ønsker vi å øke kunnskapen om elgens arealbruk i Finnmark basert på GPS-merking av 50 elg. Et viktig fokus er å studere elgens habitatbruk og beiteseleksjon i områder hvor viktige beiteplanter har vært under angrep av lauvmakk (bjørkemålere) gjennom flere år. Så langt har vi merka 41 elg i Tana, Nesseby og Båtsfjord, 19 elg i mars 2016 og 22 elg i mars 2017. Videre er planen å merke minimum 10 elg i Stabbursdalen nasjonalpark i Porsanger kommune vinteren 2018. Stabbursdalen har verdens nordligste furuskog, men på grunn av høyt beitetrykk fra elg som trekker inn i området vinterstid, er rekrutteringen av nye furutrær truet. Ved å merke et utvalg elg kan vi avklare hvor disse dyrene oppholder seg i andre deler av året, og hvordan bestanden best kan forvaltes gjennom ordinær jakt for å redusere problemet. Dette studiet vil bli utført i samarbeid med styret i Stabbursdalen nasjonalpark.

Fra elgens hverdagsliv: liggende drøvtygging! Et bilde tatt ut av en film fra den ene av kamerakyrne. Kalven skimtes nede i venstre hjørne.

Noen foreløpige resultater

Posisjonsdata fra de radiomerkede individene blir lagt ut fortløpende (daglige oppdateringer) i www.dyreposisjoner.no, under prosjektet Elgen i Finnmark. Alle de 41 elgene har sendt posisjoner etter merking, så nær som ei ku. Vi har imidlertid mistet kontakt med et fåtall individer og to dyr er registrert døde. Én merka okse ble skutt under jakta 2016 og ei ku ble funnet død høsten 2017. Sistnevnte antar vi døde i forbindelse med kalving, da det ble funnet rester av en nyfødt kalv ved kua. To okser og én ku merka i 2016 har ikke sendt posisjoner siden høsten 2016, og ei ku merka vinteren 2017 mistet halsbåndet i sommer som følge av teknisk svikt. Ingen merka elger er så langt skutt i 2017.

Foreløpige resultater antyder at det er en stor andel trekkende individer (ca. 60 %) i bestanden. Dette er individer som trekker mellom eksklusive vinter- og sommerområder på våren, og tilbake på høsten. Resten av dyrene fordeler seg mellom stasjonære dyr, som forblir i samme området hele året (ca. 30 %), og dyr som har en mer flakkende arealbruk (ca. 10 %). Sistnevnte er individer som enda ikke har etablert et fast bevegelsesmønster.

Elgene som ble definerte som trekkdyr, trekker i gjennomsnitt 20-25 km i luftlinje mellom vinter- og sommerleveområdet. Dette er moderate avstander sammenlignet med de mest ekstreme elgbestandene i Skandinavia 2, men det er likevel en betydelig variasjon. Enkelte av individene trekker over 60 km mellom vinter- og sommerområdet. Dette antyder at elgen i studieområdet har store leveområder, som kan være en utfordring for forvaltningen.

I tillegg til GPS-enheten, hadde tre av elgkyrne merket i 2017 også et HD kamera innbygd i halsbåndet. Målet var å utforske elgens atferd og beitevaner i løpet av sommersesongen. Kameraet ble programmert til å filme en 20-sekunderssekvens hver 3. time fra 1. mai til midten av september 2017, da senderen ble tatt av dyret. Materialet er ikke analysert, men kvaliteten på filmsekvensene framstår som særdeles høy. Det er godt mulig å registrere elgens ulike aktiviteter (beiting, forflytning, drøvtygging, etc.) gjennom døgnet, og det samme gjelder elgens valg av beiteplanter. Vi vil komme tilbake med flere resultater fra dette delstudiet og fra hele prosjektet ved en senere anledning.

REFERANSER
  • Ball JP, Nordengren C, Wallin K. Partial migration by large ungulates: characteristics of seasonal moose Alces alces ranges in northern Sweden. Wildlife Biol. 2001;7(1):39-47. doi:10.1111/oik.02996.
  • Singh NJ, Borger L, Dettki H, Bunnefeld N, Ericsson G. From migration to nomadisms: movement variability in a northern ungulate across its latitudinal range. Ecol Appl. 2012;22(7):2007-2020. doi:10.2307/1942049.
  • Rolandsen CM, Solberg EJ, Sæther BE, Moorter B Van, Herfindal I, Bjørneraas K. On fitness and partial migration in a large herbivore – migratory moose have higher reproductive performance than residents. Oikos. 2017;126(4):547-555. doi:10.1111/oik.02996.
  • Aspholm PE, Ollila LE, Erlandsen N, Bjørn T-A. Elgtrekk over Den Norsk- Russiske Grense - Resultater Av Feltregisteringer I Pasvik Vinteren 2009-2010. Vol 5. Bioforsk Rapport; 2010.
  • Fjellaksel SE. Temporal change in life history traits of a newly colonized population of moose in Finnmark County, Northern Norway. 2010.
  • Karlsen SR, Jepsen JU, Odland A, Ims RA, Elvebakk A. Outbreaks by canopy-feeding geometrid moth cause state-dependent shifts in understorey plant communities. Oecologia. 2013;173(3):859-870. doi:10.1007/s00442-013-2648-1.
Fôringsforbud og bestandsreduksjon kan redusere risikoen for spredning av skrantesjuke
AKTUELT
Elgjakt i Nord-Trøndelag. Bestandsreduksjon bør skje gjennom ordinær jakt. Foto: Kari Bjørneraas
Fôringsforbud
og bestandsreduksjon
kan redusere risikoen for spredning av skrantesjuke
Med skrantesjuke kan det bli behov for å endre hvordan vi forvalter våre hjorteviltbestander. To aktuelle tiltak er forbud mot fôring og bestandsreduksjon. Disse tiltakene har som mål å redusere risikoen for at sykdommen sprer seg til nye hjorteviltarter og til nye områder.

KARI BJØRNERAAS (MILJØDIREKTORATET), KNUT MADSLIEN (VETERINÆRINSTITUTTET), CHRISTER MOE ROLANDSEN (NINA) KRISTIN RUUD ALVSEIKE (MATTILSYNET), JØRN VÅGE (VETERINÆRINSTITUTTET)

Skrantesjuke ble oppdaget på villrein i Nordfjella og på elg i Selbu våren 2016. Sykdommen forårsakes av feilfoldede proteiner (prioner) som skader hjernen og nervesystemet, og den er alltid dødelig for dyret som er smittet. For å forvalte våre hjorteviltbestander best mulig i denne nye situasjonen må vi benytte oss av eksisterende kunnskap om sykdommen. Kunnskapen om skrantesjuke kommer i stor grad fra Nord-Amerika, men vi har også kunnskap fra prionsykdommer på husdyr i Norge. Forståelsen av prionsykdommene skrapesyke og BSE (kugalskap) og bekjempelse av disse hos henholdsvis småfe og storfe, er avgjørende for hvordan vi i dag håndterer skrantesjuke i Norge.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har kommet med to rapporter etter at sykdommen ble påvist i Norge. Rapportene belyste blant annet hvilke faktorer som bidrar til smitteoverføring, og hvordan dette kan påvirke valg av forvaltningstiltak. Tiltakene som i dag gjennomføres, eller som det oppfordres til, er forankret i kunnskap som er omtalt i disse to rapportene.

Smittereduserende tiltak

Smittereduserende tiltak Skrantesjuke smitter både ved direkte kontakt mellom hjortevilt, og ved at dyret får i seg prionene via miljøet. For å redusere risikoen for smitte, kan man derfor redusere kontakten mellom individer, samt redusere smitte til miljøet og indirekte kontakt mellom hjortevilt via miljøet.

Aktuelle tiltak

VKM anså blant annet følgende tiltak som effektive i arbeidet mot skrantesjuke:

  • I smittede bestander som kan avgrenses anbefales uttak av alle dyr og brakklegging av det aktuelle området.
  • I smittede bestander som ikke kan avgrenses anbefales nedskyting av hjortevilt i og rundt områder der syke dyr har blitt påvist.
  • Redusere bestandstettheten av hjortevilt i og rundt alle områder med påvist smitte.
  • Forhindre unødig kontakt mellom hjortedyr ved å stoppe fôringstiltak og utplassering av saltstein.
  • Sette opp gjerder og gjete bestander av rein for å hindre kontakt.
  • Forhindre at folk tar med seg smitte til nye områder.
Kartet viser funn av skrantesjuke i Norge per november 2017.

Forbud mot fôring

Hjortevilt, i likhet med husdyr som sau, oppsøker gjerne saltsteiner og fôringsplasser. Slike steder kan brukes av mange individer, og de besøkes av ulike arter samtidig eller til ulike tider. Saltsteiner og fôringsplasser anses derfor som kontaktpunkter med høyere risiko for overføring av skrantesjuke og andre infeksjonssykdommer mellom individer av samme art og ulike arter. VKM anbefalte derfor å begrense bruk av saltstein til både hjortevilt og husdyr, samt vinterfôring av hjortevilt.

Fôring av hjortevilt er nå forbudt i hele Norge og i tillegg er det ulovlig å legge ut saltstein til hjortevilt. Disse forbudene finnes i følgende forskrifter fastsatt av Landbruks- og matdepartementet: forskrift om soner ved påvisning av Chronic Wasting Disease, og forskrift om tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease.

Fôring, påkjørsler og antall hjortevilt

I flere områder har hjortevilt i lang tid vært fôret som et tiltak mot påkjørsler. Tanken bak er at fôringen samler og holder dyrene unna veg eller jernbane. Selv om det mangler gode studier som kan dokumentere effekten av fôring på antall påkjørsler, er det bekymring for at forbudet kan bidra til økt antall påkjørte hjortevilt. Det vi derimot vet er at antallet påkjørsler øker med økende bestandstetthet og økt trafikk. Bestandsreduksjon alene kan derfor bidra til å senke risikoen for påkjørsler. I tillegg vil varierende snøforhold påvirke antall påkjørsler i et område uavhengig av bestandsstørrelsen. For å vurdere hvordan forbudet mot fôring påvirker antall påkjørsler, må det derfor gjøres undersøkelser som tar høyde for eventuelle endringer i bestandstetthet og værforhold.

Elghoder samlet inn under jakt, klare til å tas skrantesjukeprøve fra. Foto: Erik Lund.

Lav bestandstetthet som tiltak

Skrantesjuke smitter ved direkte kontakt mellom hjortevilt. Vi antar derfor at smitten sprer seg raskere i bestander med flokkdannelse, som for eksempel villrein, enn hos mer solitære arter som elg. Det forventes i tillegg at smitteraten øker med økende bestandstetthet hos de skogslevende artene. Økt bestandstetthet kan for eksempel medføre større ansamlinger av hjortevilt, og kanskje særlig i perioder med mye snø. En lavere bestandstetthet kan bidra til at smittede og friske dyr har mindre kontakt, eller mindre overlapp i områdebruk. Lav bestandstetthet kan også bidra til at man fjerner en større andel dyr med skrantesjuke, og dermed reduserer sannsynligheten for å spre sykdommen ut av området via dyr med sesongtrekk eller dyr som utvandrer. I rapporten fra VKM ble derfor bestandsreduksjon foreslått som et smitteforebyggende tiltak.

Økt avskyting under jakt kan i tillegg bidra til bedre kartlegging av sykdomsforekomst gjennom økt prøvetaking, og i beste fall også økt uttak av dyr med antatt høyere risiko for å være smittet av skrantesjuke.

For å redusere faren for at skrantesjuke skal smitte til nye arter og etablere seg i nye områder, har både Mattilsynet og Miljødirektoratet oppfordret til bestands- reduksjon av hjortevilt gjennom ordinær jakt. Oppfordringen har i hovedsak gått til kommuner i og rundt Selbu og Nordfjella, men andre kommuner bør gjøre en vurdering basert på dyrenes arealbruk i områder nært der skrantesjuke er påvist.

Nye tilfeller kan gi ny kunnskap

Etter at VKM-rapportene ble utgitt har skrantesjuke i tillegg blitt påvist hos elg i Lierne og hjort i Gjemnes. Smittestoffet i hjernevevet hos elg og hjort skiller seg fra det vi har funnet hos villrein i Nordfjella og det som er kjent fra Nord-Amerika. Dette antyder at det kan finnes to typer av skrantesjuke, og at de to typene også kan avvike med hensyn til smitteoverføring og sykdomsforløp. Dette kan få følger for hvilke tiltak som bør iverksettes i områdene der de ulike typene forekommer. Tiltakene vil bli fortløpende vurdert i forhold til den kunnskapen vi til enhver tid har om skrantesjuke hos de ulike hjorteviltartene.

Uttak av hele bestander

I motsetning til de skoglevende hjorteviltartene, kan dagens villreinbestander i større grad sees på som isolerte enheter. Alt tyder på at skrantesjuken hos villrein i Nordfjella er smittsom og ikke vil forsvinne av seg selv. Direkte kontakt mellom hjortedyr er den viktigste måten for smitteoverføring. Her har derfor forvaltningsmyndighetene valgt å ta ut hele bestanden, for deretter å la fjellområdet være uten villrein i minst fem år før friske rein reintroduseres. Dette kan du lese mer om i saneringsplanen og reetableringsplanen for villreinbestanden i Nordfjella sone 1. For kommunene i og rundt Nordfjella må bestandstettheten av andre hjorteviltarter holdes lav i hele denne perioden. Dette er for å redusere sannsynligheten for at hjort og elg trekker inn i villreinområdet, og i verste fall tar med seg smitte ut igjen.

Les mer:

All offentlig informasjon om skrantesjuke samles på Hjorteviltportalen www.hjortevilt.no.

Velg riktig rådyrhund
RÅDYR
Innenfor dreverrasen forekommer relativt mange individer som er velegnede til rådyrjakt. Foto: Ole Mattis Lien
Velg riktig rådyrhund
Å velge seg rådyrhund ender ofte opp med et kompromiss mellom det ønskelige, fornuftige, realistiske og det mulige.

TEKST : AKSEL G. SCHJERVHEIM

Å velge seg rådyrhund ender ofte med et kompromiss. Dette gjelder i særdeleshet hvis du er familiemann og så vel barn som livsledsager skal ha sine ønsker med på vektskålen. En jakthund er ikke som en sykkel som bare kan settes i garasjen (eller hundegården) når den ikke er i aktiv bruk. I min barndom var derimot ikke den slags hundehold særlig oppsiktsvekkende. Husbonden la til nød kursen bortom stabburet og klappet lenkedyret de siste par dagene før jaktstart. Ellers sto dyret der koblet med begrensede bevegelsesmuligheter og livsrom det meste av sitt utenomjaktlige liv. Resultatet ble ofte at alle barn som vokste opp under nabotilknytning med slike hunder, gjorde den erfaringen at de fleste lenkehunder beskyttet sitt snevre revir met stor glød og bet alle fremmede som kom innenfor deres rekkevidde. Gudskjelov har moderne hundehold speilvendt dette prinsippet og innlemmet hundeholdet som en selvfølgelig del av familielivet.

Først og fremst familiehund

Problemstillingen er såre enkel. Dersom du er i en alminnelig yrkessituasjon og i hovedsak har helgene til rådighet og kan by din hunds livsløp på 10 % jakt og trening i løpet av året, er du velsignet med en rimelig tålmodig livsledsager. Dette tilsvarer nemlig lørdag og søndag, hver bidige helg i fire og en halv måned pr. år. Ergo er hundens velvære i stor utstrekning prisgitt den øvrige families forbarmelse og interesse de øvrige 328 dagene på kalenderen.

Grunnen til at du allikevel bør være tilnærmet egoist når du velger rase og oppdretter, er den historiske kjensgjerning at første gang du oppsøker en oppdretter sammen med familien for å se på et valpekull, som regel ender opp med en av de tilstedeværende valper som førstevalg.

Den skal tidlig krøkes. Foto : Johan Trygve Solheim

Evaluer din egen jaktutøvelse

Det første du rent taktisk bør gjøre, er å kartlegge dine egne jaktbehov, for deretter å presentere et raseutvalg for familien som passer inn under denne malen. Hunderasen som kan alt er en uoppnåelig myte, men allikevel finnes det rasevalg som kan fungere helt utmerket til enkelte jaktformer og til en viss grad kan være anvendelige på rådyr og hjort. En spade er fortsatt en spade og en rådyrspesialist er en rådyrspesialist, men bor du i Ole Brum`s jaktrike og praktiserer en frodig jaktutøvelse, kan du kanskje nøye deg med en hunderase som, om ikke noe annet, er brukbar til å dekke flere av dine jaktbehov. Jeg mener at det kanskje ikke er noen super ide å kjøpe seg en utpreget rådyrspesialist, dersom du jakter hare, eller fuglevilt det meste av sesongen og blir buden på rådyrjakt en helg eller to. La oss derfor i første omgang dele opp rasevalget i følgende fem hovedkatgorier.

Støtende hund

Med støtende hund, menes hunderaser som søker tett og energisk, i god kontakt med føreren og støter opp viltet med stort trykk og gjerne intens halsing, uten overhode å forfølge det når viltet er reist. Vær oppmerksom på at enhver hunderase som ikke omfattes av dispensasjonene fra viltloven, som i nevneverdig grad forfølger vilt med halsing, i utgangspunktet er ulovlige på hjortevilt her i landet. Dermed er det en rekke raser som i utgangspunktet faller bort som aktuelle kombinasjonshunder. Graden av lovlighet avhenger i stor utstrekning av dine egne dressurferdigheter.

Allikevel er kanskje dette den mest undervurderte jakthundgruppen i vårt land, med tanke på rådyrjakt, fordi så vel rådyrbestanden som naturgitte forhold for slik jakt er heller sparsomme på våre breddegrader. Allikevel finnes det en del steder utpregete kulturlandskaper med små skoglugger og kratt hvor rådyrene gjerne tar dagleie og en slik hund så absolutt ville komme til sin rett. Særlig gjelder dette områder med gode rådyrbiotoper i nærheten av sterkt trafikkerte vegnett, eller jernbane, der all forfølgelse av vilt over nevneverdige avstander er ensbetydende med livsfare. Her er det mange raser og kombinasjonsmuligheter å velge mellom. De støtende spesialistene, finner du udiskutabelt blant spanielrasene. Spesielt kan nevnes Welsh Springer, Engelsk springer og jaktspringer. De fleste av disse kan også bli utmerkete apportører og kan med stort hell også anvendes til skogsfugl og rype. Problemet du imidlertid må regne med er at når du bruker en slik hund i utstrakt grad til rådyr, vil den sannsynligvis opparbeide seg en selvstendighet, som gjør den lite egnet til å jakte med «under geværet» i ettertid. Altså en vanskelig kombinasjon som krever utstrakt dressur og som ellers vil vanskeliggjøre så vel fuglejakt som eventuell jaktpremiering i ettertid, dersom du skulle ønske dette. En slik hund bør være gjennomjaktet og fulldressert på fugl, før du penser inn på rådyr som unntaksvis hobby. Spanielrasene støter også vanligvis opp viltet uten å gi hals.

Er du ihuga revejeger med sporadisk behov for en støtende rådyrhund, vil mange av terrierrasene passe ypperlig. Jack Russell , Parson Jack Russell , glatt og ruhåret foxterrier Border og tysk jaktterrier. Velg valp av hipremierte foreldre.

Har du god tilgang på due, and og gåsejakt og samtidig vil tilgodese familien med kløv eller trekkhund, bør du kanskje heller vurdere en labrador. Om du i tillegg har tilgang på gode skogsfugl eller rypeterreng er fokus på worsteher eller sågar weimaraner ikke å forakte som kombinasjonshund til rådyr i denne sammenhengen. Vær imidlertid klar over at forutsetningen for å få en anvendbar, støtende hund, er at du legger stort arbeide i ufravikelig og grundig dressur, helt fra starten av. Jo flere jaktformer du vil gape over, jo viktigere er betydningen av slavisk disiplin.

Kortdrivende hund

I prinsippet er denne kategorien, foruten de raser med maksimal boghøyde over 41cm., som er spesifisert under dispensasjon, forbudt å bruke til kløvvilt her til lands og eksisterer ikke som juridisk begrep. Men er du den lykkelige besitter av gode rådyrjaktmuligheter i Sverige og driver utstrakt assortert fuglejakt i Norge, er det et rikt spekter av raser å velge mellom. En rase som er blitt uhyre populær i broderlandet i senere år er for eksempel vachtelhund, som foruten å være en fryktløs kortdriver på alle arter hårvilt, også kan bli habile apportører og fremragende ettersøkshunder.

De senere her en Petit basset griffon vendeen. Foto: Johan Trygve Solheim

Drivende kombinasjonshund

Bor du slik til at rådyrjakt er en heller usikker geskjeft, mens hare og revejakt byr på rikelige utfoldelsesmuligheter, vil det være lønnsomt å vende blikket mot beagle eller drever. Selv om det f.eks innenfor dreverrasen forekommer relativt mange individer som er velegnede til rådyrjakt, er det, mer eller mindre lottospill å velge seg valp fra en hvilken som helst kombinasjon, dersom man ønsker seg en utpreget rådyrspesialist med alle dertil iboende egenskaper. Hovedårsaken til dette, er etter mitt skjønn at jaktprøve og championatreglene i seg selv, ikke gir rom for målbar avlsmessig spesialisering på rådyr. Minst egnet er kanskje beaglen. Men du kan få deg en hund som kan bli aldeles utmerket til så vel hare som revejakt og som det leilighetsvis, dersom sjansen byr seg, er lovlig å skyte rådyr for. Skulle jeg velge meg valp fra disse rasene, med håp om å bli eier av en ideell rådyrhund, måtte det helst være etter personlig kjennskap og erfaring med forfedrene i et par slektsledd på begge sider.

Drivende rådyrspesialist

Den drivende rådyrspesialisten skal ha en komplett pakke spesifikke bruksegenskaper som gjennomgående får drevdyret til å føle at det har full kontroll med situasjonen til en hver tid og dermed bukter langsomt og snevert i sitt daglige revir så lenge det måtte være behov for det. Det vil si inntil dyret eventuelt blir skutt, støkket eller hunden blåses av drevet. En slik hund skal ideelt sett ha et rimelig godt søk, støte fra rimelig til rikelig under utredning av nattfoten, være 100 % spornøye og drive langsomt med et tett og nyansert mål som gjør at rådyrene til en hver tid kan avlese hundens gjøremål i bakløypa. Slike hunder får nesten alltid ekstremt god kontakt med drevdyret, nettopp fordi de aldri byr på overraskelsesmomenter men tvert i mot, til enhver tid legger alle kortene på bordet. I og med at de blir vant til nærkontakt med drevdyret helt fra valpe-/ unghundstadiet legger de som oftest av, dersom rådyret blir støkket og drar på langfart . Det er ingen hemmelighet at undertegnede så langt i livet, mener at de beste dachshundene er uslåelige i denne kategorien. Men selv her skal man sette som minstekrav at forfedrene i 3-4 generasjoner er høyt jaktpremierte på drevprøve. Dermed sitter man igjen med helt spesifikke stammer av stri og korthårsvariantene som eneste mulighet. Ta deg god tid når du søker etter kull av gode kombinasjoner. Utbudet er stort og det finnes nok av valper etter genuine drevlinjer slik at det er liten grunn til å nøye seg med de nest beste.

De senere årene har det også dukket opp tre bassetvarianter som er interessante. Basset artesien normand, Basset fauve de bretagne og Petit basset griffon vendeen. De beste jeg har sett i praksis er individer fra de to førstnevnte. Muligens beror det på tilfeldigheter, men de individene jeg har jaktet med eller dømt på jaktprøve av sistnevnte, har brukt dobbelt så stort areal under en times rådyrlos i forhold til hva jeg er vant til i ter-renger jeg har solid erfaring med. Også her er det viktig å utelukkende stole på jaktprøvestatistikk i flere generasjoner. Så langt, har så vel jaktlyst, som øvrige egenskaper vært gjennomgående høyst variable. Årsaken til dette kan imidlertid være at de synes å bli atskillig senere jaktmodne en de rasene norske jegere har tradisjon med, slik at en del av dem kanskje blir missforstått av utålmodige eiere og gitt opp for tidlig. De fleste er rolige , behagelige familiehunder og har et imponerende, grovt og rungende mål, når man hører dem fra orkesterplass. Derimot bærer ikke grove mål særlig langt i forhold med mye snø på trærne.

Hannhund/tispe?

Det finnes ikke statistisk belegg for å hevde at det ene kjønnet, generelt er bedre jakthunder en det andre. Derimot er det konsekvenser som bør tas i betraktning når man skal velge firbent jaktledsager. Har du små barn, bør du unngå særlig høyrangerte og dominante hannhunder. Dette gjelder for så vidt også ved valg av tispe, men konsekvensene er ikke så fremtredende. Dersom du ikke er interessert i avl, bør du også tenke på at tisper normalt har løpetid to ganger i året, og at dette stjeler noen helger av jaktsesongen din. Tisper kan dessuten også få innbilt svangerskap, noe som ofte gjør dem psykisk inndisponible for jakt. Viktigst av alt, er at uansett hvilken hund du velger, skal du gi den hele armen. Hvis du ikke har tid til det, bør du kanskje vurdere å investere i noe annet.

Skitt jakt!

Hjorter merket om vinteren i Verdal
HJORT
Hjortekolle merket på Kvernmoen 7. mars 2005. Den foretok et sesongtrekk mellom vinterområde i Verdal og sommerområde i Roktdalen i Snåsa. Foto: Anders Børstad.
Hjorter merket om
vinteren i Verdal
trekker opp til 9 mil fra merkeområdet
Verdal kommune åpnet for hjortejakt i 1978, og en kronhjort ble felt i Gravaadalen dette året. Siden da har bestanden økt og nå felles omkring 30-40 hjort årlig. En økende hjortestamme gjorde at grunneierne og kommunen ønsket å vite om hjorten i Verdal hovedsakelig er stasjonær eller trekkende, og om kalvene blir værende i samme område som de blir født.

TEKST : CHRISTER MOE ROLANDSEN (NINA), ANDERS BØRSTAD (VÆRDALSBRUKET), MORTEN HEIM (NINA) & ERLING J. SOLBERG (NINA)

Studieområde og merking

Det ble merket 22 hjorter på tre fôringsplasser i Verdal vinteren 2005 og 2006. Alle ble øremerket. Tre koller og én bukk fikk i tillegg GPS-halsbånd, mens seks koller og tre bukker ble påsatt VHF-halsbånd. Resten hadde kun øremerke.

Posisjonsdata

Ved hjelp av GPS halsbånd og radiopeiling ble det samlet inn 34 425 posisjoner for hjortene i perioden 2005 til 2010. Flest posisjoner (99,1 %) ble samlet fra fire GPS-merka hjort. Fra de andre ble det samlet inn 283 posisjoner (Figur 1). Antall posisjoner for hvert individ varierte mellom 1 og 10 757. For GPS-merka hjorter kan vi derfor beskrive bevegelsene ganske detaljert, mens vi hadde langt færre posisjoner for å beskrive bevegelsene til hjorter merka med VHF eller kun øremerke.

Figur 1. Registrerte posisjoner fra 22 merka hjort i Verdal.

Sesongtrekkende hjort

Fra datamaterialet har vi etter beste skjønn forsøkt å karakterisere individene som stasjonære, trekkende, eller utvandrende. Trekkende individer ble definert som individer med separate sommer- og vinterleveområder.

Vi hadde tilstrekkelig med data fra tolv hjort for å vurdere andelen sesongtrekkende hjort. Av tre bukker og ni koller ble henholdsvis én og fem kategorisert som trekkende. Det vil si at halvparten av de merkede hjortene var sesongtrekkende. Antallet merka dyr var for lavt til å si noe om forskjeller mellom kjønn. De sesongtrekkende hjortene trakk enten til sommerområder innen kommunen, eller til sommerområder i kommunene Snåsa, Grong og Steinkjer.

Figur 2. Posisjoner fra ei kolle som trakk omkring 90 kilometer fra vinterområde i Verdal til sommerområde i Grong.

Trekkdistansen ble målt som den maksimale avstanden fra merkestedet. Basert på dette varierte trekkdistansen for de fem trekkende kollene mellom 6,5 km og 90,7 km, mens trekkdistansen for bukken var 26,5 kilometer. Gjennomsnittlig trekkdistanse for alle trekkende individer var 40,2 km. Hjorten med det lengste sesongtrekket på omkring 90 kilometer var ei kolle som trakk fra vinterområde i Verdal til sommerområde rundt Solemsmoen i Grong. I 2005 tok både vårtrekket (28. mai-4. juni) og høsttrekket (17-24. september) omtrent en uke for denne kolla (Figur 2).

Utvandring

Fem bukkekalver og to kollekalver ble merket med øremerker når de var omkring 8 måneder gamle. Fire av bukkekalvene er senere felt under jakta. En av dem ble felt i merkeområdet, mens de tre andre ble skutt i Stjørdal (1) eller Snåsa (2) mellom 30 og 60 km fra merkestedet. Vi vet dermed at tre av fire øremerka kalver enten utvandret eller foretok sesongtrekk. Observasjoner av hjortene i vinterområdet påfølgende år er nødvendig for å skille mellom utvandrere og sesongtrekkere og følgelig er det umulig skille mellom disse strategiene når alle ble felt i september. For de tre gjenværende som ble merket som kalv, kjenner vi kun merkeposisjonen.

Til tross for usikkerheten i datamaterialet er det sannsynlig at andelen som utvandrer følger mønsteret vi ser i andre deler av landet. I andre norske studier er andelen som utvandrer funnet å variere mellom 40 og 80 prosent for bukker, mens andelen koller som utvandrer ligger mellom 0 og 20 prosent.

Figur 3. GPS-merka bukk merket 13. mars 2006 på Kvernmoen i Verdal. Bukken ble påkjørt og drept 8. april 2007 i Åre kommune i Sverige.

Bukken som ble GPS-merka som 1 ½ -åring kan også kalles utvandrer. I slutten av mai 2006 gikk den fra vinterområde i Verdal. I juni og første del av juli oppholdte den seg i Snåsa og Lierne, før den gikk over til Sverige 20. juli 2006. Der ble den værende til den kom over grensen igjen 8. september 2006. Her var den så vidt innom Røyrvik kommune før den gikk sørover gjennom Lierne, Snåsa, og Sverige. I Sverige ble bukken påkjørt og drept 8. april 2007 i Åre kommune (Figur 3). Vi vet ikke hvor den til slutt ville slått seg ned. Den kan ha endt opp langt fra merkestedet, men det kan jo også tenkes at den ville returnert til merkeområdet om den hadde overlevd den lange vandringen. Dette får vi aldri vite, men den er uansett et godt eksempel på de lange vandringene disse dyrene kan begi seg ut på.

Oppsummering

Hjortene som ble merka i Verdal ble senere observert, funnet død, eller felt i syv andre kommuner og i Sverige. De andre kommunene var Stjørdal, Levanger, Steinkjer, Snåsa, Lierne, Røyrvik og Grong. Alle hjortene ble merket i Verdal om vinteren og observasjonene i andre kommuner og i Sverige viser at hjorten utnytter langt større areal til andre tider av året. Dette betyr blant annet at hjort som oppholder seg på vinterbeite i Verdal kan jaktes i andre kommuner om høsten.

Prosjektgjennomføring

Prosjektet ble ledet av Anders Børstad ved Værdalsbruket AS. Morten Heim hjalp til med bestilling av merkeutstyr og lagring av data frå GPS-merka hjort i Dyreposisjoner. Norsk institutt for naturforskning (NINA) ved Christer Moe Rolandsen og Erling J. Solberg har i ettertid bistått med kvalitetssikring av data, analyser og skriving av sluttrapport. Vi vil takke veterinær Torolv Røthe for arbeidet han gjorde med merking av hjortene og Hans Christian Pedersen (NINA) som tok seg av det administrative ansvaret for søknad om tillatelse til merking. I tillegg takker vi Ole Petter Helden, Jostein Dahle, Terje Gifstad, Knut Lein, Hege Ness og Odd Harald Grongstad for bistand under merkearbeidet og for senere oppfølging med radiopeiling av dyrene.

LITTERATUR

Loe, L. E., Mysterud, A., Veiberg, V. & Langvatn, R. 2009. Negative density-dependent emigration of males in an increasing red deer population. - Proceedings of the Royal Society B-Biological Sciences 276: 2581-2587.

Mysterud, A., Loe, L. E., Meisingset, E., Zimmermann, B., Hjeltnes, A. W., Veiberg, V., Rivrud, I. M., Skonhoft, A., Olaussen, J. O., Andersen, O., Bischof, R., Bonenfant, C., Brekkum, Ø., Langvatn, R., Flatjord, H., Syrstad, I., Aarhus, A. & Holthe, V. 2011. Hjorten i det norske kulturlandskapet: arealbruk, bærekraft og næring. Utmarksnæring i Norge 1-11. Biologisk institutt, Universitetet i Oslo.