Hjem
VELKOMMEN TIL
Virke Gravferd
Landsmøte 2018
INNHOLD

Innhold

  • 5 Leder
  • 6 Styrelederens hjørne
  • 7 Forbrukertilsynet – Et styrket vern av forbrukerne
  • 8 Dødfall på Gran Canaria
  • 9 Markedsføring av gravmonumenter
  • 10 I søkeren for siste gang
  • 11 Bomstopp for bompengefritak
  • 12 Uttalelse fra Etisk utvalg
  • 13 Det er dyrt å dø – Hva koster en begravelse?
  • 14 Program Landsmøte Virke Gravferd 2018 i Oslo
  • 16 Hvem eier gravferdsseremonien?
  • 19 Minneord over Lars Petter Moen
  • 20 Småstoff
  • 21 Porsgrunn begravelsesbyrå
  • 22 Kun ett mors i bilen?
  • 25 Møtekalender
8
10
16


Gravferdsnytt er utgitt av Virke Gravferd
Postboks 2900 Solli, 0230 Oslo
Tlf.: 22 54 17 00
E-post: [email protected] | vwww.virke.no

Utgivelser:
mars, juni, oktober og desember

Layout/Design:
Sidsel Eide, Virke
Forsidefoto: Oslo/iStockphoto

Trykk:
LOS Digital


* GravferdsNytt er er produsert av et svanegodkjent trykkeri på papir fra bærekraftige kilder. Signerte artikler og innlegg står for forfatterens egen regning og er ikke nødvendigvis Virke Gravferds offisielle syn. Det samme gjelder annonser i bladet.

LEDER
Er det lov å gravlegges i en sinkiste?

Historien er som følger:

I forbindelse med et dødsfall i Spania i fjor høst ble avdøde sendt til Norge i sinkkiste og kiste fra Spania.

Familien ønsket sterkt at avdøde skulle gravlegges i sinkkisten og i opprinnelig kiste fra Spania. De kontaktet lokalt begravelsesbyrå hvor de får opplyst at det ikke er lov å gravlegges i sinkkiste. Byrået kontaktet også lokal gravplassforvalter som bekreftet dette. Da en del av ønske var å kunne benytte originalkisten kontaktet byrået sykehuset som normalt foretar omlegg for å ta et bilde av kisten. Hensikten var å gi et grunnlag til gravplassforvalter om bruk av denne.

Preparanten på sykehuset svarer at de ikke har tid til å ta bilde av den akkurat nå, og at den er i stygg etter forsendelsen. Byrået forklarer at familien ønsker at avdøde skal gravlegges i sinkkisten og kisten han ble fraktet hjem til Norge i. Sykehuset bekrefter at det ikke er lov å gravlegge i sinkkiste.

Familien tar i mellomtiden kontakt med lokal gravplassforvalter etter at familien selv har lest gravferdsforskriften og funnet en mulighet i §30 for å kunne søke om gravlegging i sinkkiste. Her får de opplyst om at de kan søke om det - og at det er en mulighet for at dette kan la seg gjøre.

Byrået tar igjen kontakt med sykehuset for å be de om å ikke å foreta seg noe før dette er avklart. Da blir vi fortalt at de allerede har tatt avdøde ut av sinkkisten og originalkiste og destruert begge. Forklaringen var at originalkisten var stygg etter forsendelsen - og heller ikke hadde håndtak.

(De aller fleste kister som kommer fra utandet blir lagt om, og ved kremasjon skal dette gjøres. Kostnader til omlegg og destruering av sinkkiste dekkes av reiseforsikringen.)

Dette har medført en praksis at kister med sink nesten automatisk blir lagt om, og det er etablert en forståelse på at det ikke er lov å gravlegge kister med sink. § 30 i Gravferdsloven åpner for at kirkelig fellesråd kan gi tillatelse til at en kiste som ikke fyller kravene til kremasjon kan gravlegges. I tilfelle skal kisten om nødvendig gis 1,5 meter jordoverdekning eller graven belegges med uendelig fredning. Kirkelig fellesråd kan sette vilkår for tillatelsen.

Virke Gravferd kontaktet Gravplassrådgiver Åse Skrøvset for å høre om praksis rundt dette, og erfaringen er at gravplassmyndighetene i svært få tilfeller gir tillatelse til å gravlegges i sinkkiste. En årsak er at uendelig fredning er krevende å garantere. Kostnader til uendelig fredning medfører høye avgifter for pårørende etter fri fredningstid de første 20 år. I Oslo er kostnaden ca. 20.000 kroner

Svaret på spørsmålet i tittelen er altså at det kan være lov å gravlegges i en sinkkiste. Virke Gravferd vil derfor informere om denne saken, slik at våre medlemmer kan gi riktig informasjon om en tilsvarende situasjon oppstår.


Gunnar Hammersmark
Bransjedirektør i Virke
Gravferd
Ansvarlig redaktør:
Gunnar Hammersmark
e-post:
[email protected]
Redaksjonskomité:
Gunnar Hammersmark
Jan Willy Løken
Gunhild Melbø Tajet
Styret:
Jan Willy Løken (leder)
Gunhild Melbø Tajet (nestleder)
Andreas Rustad Hansen
Tom Sletsjøe
Vanja Grønhaug
Kristin Lian (vara)
Selma Puntervoll (vara)
Sekretariat:
Gunnar Hammersmark
Virke Gravferds etiske utvalg:
Ragnar Vigdal, Melhus Vanja Grønhaug, Bodø (vara)
Jarle Skjennum, Oslo
Anita Undal (vara)
Arnfinn Finmark, Stathelle
Sivert Dyrkorn (vara)
Kvalitetssikringsutvalg:
Randi Borgen Mikalsen
Kristin Lian
John Haugland


www.virke.no/gravferd
STYRELEDERENS HJØRNE
STYRELEDERENS HJØRNE

Sanksjoner er sjelden en god motivasjonsfaktor for å yte sitt beste. I hvert fall ikke i lengden. Allikevel kan det være nødvendig for å sikre at vi holder nivået som trengs for å bli oppfattet som seriøse.

Sanksjoner, motivasjon og landsmøtet 2018
Hva disse tre tingene har å gjøre med hverandre, sier du? Vel, det kommer nok an på hvilke to av dem du kombinerer.

Sanksjoner & Landsmøtet 2018

Styret har tidligere varslet at forslaget om å endre vedtektenes sanksjonsbestemmelse, vil bli lagt frem på nytt i en ekstraordinær generalforsamling på landsmøtet i Oslo i mai. Det kommer ikke til å skje. Styret har konkludert med at forslaget om vedtektsendring først vil bli lagt frem for ny avstemming på landsmøtet i 2019. Planen er at vi da samtidig skal gi vår tilslutning til en oppdatert standard for god gravferdsskikk.

Styrets konklusjon er tatt etter å ha vurdert de ulike innspillene fra høstens lokallagsmøter. På den ene siden er det mange som ønsker flere sanksjonsmuligheter overfor medlemmer som ikke etterkommer bransjens og samfunnets krav til god og seriøs yrkesutøvelse. På den andre siden ønsker man å se sanksjonsformer i sammenheng med den kommende oppdateringen av bransjestandarden.

Selv om styret, og flere med oss, tidvis ser eksempler der en reaksjon kunne vært på sin plass, har vi likevel konkludert med å vente. Så, de nye sanksjonsreglene vil ikke bli behandlet på Landsmøtet 2018.

Sanksjoner & Motivasjon

Hva er det som får deg opp og på jobb hver morgen, og gir deg lyst til å gjøre et realt dagsverk? Er det trusselen om en eller annen form for straff dersom du ikke presterer godt nok? Eller er det den gode følelsen av mestring og anerkjennelse etter å ha gjort ditt ytterste? Hva som motiverer oss, er sammensatt og varierer stort. Og, om det er gulrot eller pisk som fungerer best for deg, er du den beste til å svare på. Selv holder jeg en knapp på gulroten.

Siden vi motiveres ulikt, og oppfører oss forskjellig, har vi behov for en felles norm for hva som er «godt nok». Bransjen vår, kundene våre og ikke minst samfunn og myndigheter, har gode og gjennomtenkte tanker om hva «godt nok» betyr for oss som er gravferdskonsulenter og begravelsesbyråer. Så, selv om du kanskje først og fremst motiveres av å gjøre en god jobb og å få gode tilbakemeldinger, har vi behov for å prestere på et minstenivå på alle områder for å kunne oppfattes som seriøse. Erfaringene tilsier at vi har behov for et minimum av sanksjoner for å påse at det skjer.

Når dette skrives, er vinter-OL i PyeongChang straks over, og Norge har blitt den mestvinnende nasjonen i vinter-OL noensinne. Vi har sett prestasjoner og holdninger som fasinerer og imponerer. Selv om det er få forunt å bli olympisk mester, har vi noe å lære av innstillingen de viser; De gjør sitt ytterste for å bli best. De har fokus på sine egne prestasjoner. Hva andre gjør, får de gjort lite med. De framsnakker hverandre, og gjør hverandre gode - samtidig som de er skarpe og gode konkurrenter. De trener hardt og tilegner seg så mye kunnskap de kan. Å forholde seg til regelverket er en selvfølge, og en forutsetning for i det hele tatt å kunne delta. Juksere må forlate mesterskapet i vanære.

Sanksjoner er sjelden en god motivasjonsfaktor for å yte sitt beste. I hvert fall ikke i lengden. Allikevel kan det være nødvendig for å sikre at vi holder nivået som trengs for å bli oppfattet som seriøse.

Motivasjon & Landsmøtet 2018

Nå er påmeldingen til årets landsmøte i gang. I Oslo i mai kan du møte mange hyggelige og dyktige gamle og nye venner, kollegaer og konkurrenter. Du kan også møte mange av leverandørene til bransjen. I tillegg tror vi de faglige temaene vil engasjere, og vi er veldig glade for å ha både Kirken og HEF til stede for å diskutere et viktig premiss for det vi driver med; Hvem eier seremonien? Naturlige oppfølgingsspørsmål er hvordan dette eierskapet forvaltes, og hvordan vi som byråer best ivaretar de etterlattes interesser i møte med samarbeidspartnerne våre. Det sosiale programmet blir også innholdsrikt og spennende.

Alt dette til sammen skulle gi mer enn nok motivasjon til å ta turen til Oslo i slutten av mai. Jeg tror og håper at helgen vil gi deg ny inspirasjon og giv til å bli enda bedre når du kommer hjem igjen. Motivasjon og Landsmøtet 2018 har definitivt noe med hverandre å gjøre!

Vi ses i Oslo!



FORBRUKERTILSYNET


FORBRUKERTILSYNET
– Et styrket vern av forbrukerne
Forbrukerombudet har fått nytt navn fra 1. januar 2018. Nytt navn og styrkede virkemidler – hva betyr det?
Jo Gjedrem, Forbrukertilsynet FOTO: Kimm Saatvedt

Tilsynsrollen er tydeliggjort gjennom at de nå heter Forbrukertilsynet og har fått mer effektive verktøy som de kan bruke ved lovbrudd. Tilsynet kan selv fatte vedtak mot næringsdrivende, mens Markedsrådet er klageorgan. Forbrukertilsynet kan også velge å fatte vedtak i saker uten å forhandle med den næringsdrivende først, når lovbruddet er åpenbart og det er nødvendig å reagere med forbud og økonomiske sanksjoner.

Disse endringene ligger til grunn for prioriteringene i årets virksomhetsplan. De vil bruke virkemidlene til å endre ulovlig praksis, både når det gjelder markedsføring, manglende prisopplysning i henhold til prisopplysningsforskriften og utforming av avtalevilkår. Åpenbare lovbrudd vil raskere få konsekvenser for den næringsdrivende. Det skal ikke lønne seg å bryte loven for å øke omsetningen

Kjernen i oppdraget til Forbrukertilsynet er likevel den samme som tidligere. Å være tilstede på vegne av forbrukerne, og de grunnleggende forbrukerrettighetene ligger til grunn for alt de gjør.

Prisopplysninger.

Prisen på varer og tjenester er vesentlig informasjon som forbrukere er avhengig av for å kunne orientere seg i markedet og ta bevisste valg. I sammenhenger hvor prisbildet er komplisert, kan det være behov for mer omfattende prislister og eksempelpriser. Som kjent har prisopplysningsforskriften et eget kapittel som omhandler særlige krav til prisopplysning for gravferdstjenester. Prisoversikten skal inneholde minimums- og maksimumspriser på definerte poster, en komplett prisliste over alle byråets varer og tjenester, samt informasjon om stønadsordninger som NAV har.

Når stadig mer av handelen og informasjonsøket foregår på internett, er det viktig at man også finner prisopplysningene der. Kravet om å ha prisinformasjon på virksomhetenes hjemmeside kom i 2013.

Markedsføring av salg, prissammenligninger og påstander om at noe er billigst benyttes ofte av næringsdrivende, fordi det har vist seg å være effektive markedsføringsbudskap. Forbrukertilsynet vil følge prismarkedsføringen i en rekke bransjer i 2018 og stanse villedende prismarkedsføring

Dagens prisopplysningsforskrift har fungert i 5 år. Virke Gravferd har brukt mye ressurser på å informere våre medlemmer om denne, og spesielt kravet om minimums- og maksimumspriser.

Gravferdsnytt har kontaktet avdelingsdirektør Jo Gjedrem i Forbrukertilsynet for å høre om de erfaringer de har for gravferdsbransjens vedkommende.

Hva er bakgrunnen for at dette kravet kom i 2013?

Prismerkingsforskriften har hatt krav om prislister skal være tilgjengelige på forretningsstedet i lang tid. I 2013 kom det imidlertid en generell endring som gjelder alle tjenestebransjer, nemlig at prislistene må gjøres tilgjengelige på hjemmesidene til tjenesteyteren. Bakgrunnen for dette er rett og slett fremveksten av internett som et sted man bestiller tjenester og orienterer seg om priser.

For gravferdsbransjen ble det også endringer i kravet til hvordan prisene skal oppgis. Tidligere ble det tatt utgangspunkt i priseksempelet «enkel gravferd». Bransjen mente dette ikke fungerte godt, et syn vi delte. Resultatet ble reglene om å oppgi prisspennet fra-til, etter innspill bl.a. bra bransjen.

Noen begravelsesbyråer opplever at dette kravet ikke gir optimal prisinformasjon til forbruker, og har valgt å legge ut egen prisinformasjon. Er det noe til hinder for å gjøre dette, så lenge den lovpålagte prisinformasjonen også ligger tilgjengelig?

Den lovpålagte prisinformasjonen må alltid ligge der, men det er ikke noe i veien for å gi ytterligere prisinformasjon, som f.eks. priseksempler på pakker, så lenge ikke eksemplene er villedende.

Hvilke erfaringer har dere gjort med hensyn til generell prisopplysning i gravferdsbransjen?

Vårt inntrykk er at mange har gjort en god innsats for å følge regelverket, men at det fremdeles er en del som ikke følger forskriften.

Er deres fokus på gravferdsbransjen basert på henvendelser fra forbrukere, eller gjør dere undersøkelser på eget initiativ?

Som i alle bransjer baserer vi oss dels på egne undersøkelser, dels på klager og tips fra forbrukere og andre næringsdrivende.

Det nye Forbrukertilsynet skriver i sin brosjyre at de har fått mere effektive verktøy som kan brukes ved lovbrudd og kan også fatte vedtak uten å forhandle med den næringsdrivende først. Hva ligger i dette?

Vi vil fremdeles legge stor vekt på å veilede og informere næringsdrivende om regelverket, slik at bransjene skal være godt rustet til å følge reglene. Forbrukertilsynet trenger imidlertid ikke lenger forhandle med selskaper om at de skal følge reglene. Hvis det er klare brudd på markedsføringsloven, eller prismerkingsforskriften, kan vi fatte vedtak eller ilegge overtredelsesgebyr. Det siste kan man kanskje forklare enkelt som en bot. Hvis gravferdsbyråer ikke har prisliste på hjemmesidene, vil det eksempelvis være et klart brudd som kan føre til bruk av overtredelsesgebyr.

Dødsfall på Gran Canaria


Dødsfall på Gran Canaria
I snitt dør det en nordmann i uka på Gran Canaria. Selv om det er kostbart, blir de fleste sendt hjem i kiste for at livet skal avsluttes hjemme.
TEKST: KJETIL S. GRØNNESTAD   FOTO: ALF BERGIN
Sjømannskirken i Arguineguin er et viktig møtested for nordmenn som ferierer i regionen. – Vi har 80.000 besøkende hvert år, sier diakon Hans Kristian Havgar, som har jobbet ved sjømannskirken både i Thailand, på Gran Kanaria men også på fastlandet i Malaga. Til sammen 22 år.

– De fleste dødsfall på Gran Canaria skjer sør på øya i området rundt Arguineguin, Puerto Rico og Mogan der de fleste nordmenn oppholder seg, sier Lis-Ann Sylling, visekonsul ved det norske konsulatet i Las Palmas.

Vi møter visekonsulen på hennes kontor i sentrum av den kanariske storbyen. Utenfor vinduet, på et torg et par etasjer nedenfor, rigges det til årets karneval som et symbol på feiringen av livsglede. Vi derimot, skal snakke om hva som skjer etter at livet har ebbet ut.

– Det føres ingen aldersstatistikk på de som dør her, men jeg anslår at rundt halvparten er yngre enn 70 år. Det er rundt 50 dødsfall i året, men det har hendt at det har vært opptil 65 dødsfall i løpet av et år, sier hun.

Ønsker bedre livskvalitet

Litt lenger syd på øya, i den lille byen Arguineguin, ligger den norske sjømannskirka i en skråning nede ved vannkanten. I høysesongen fra oktober til påske, kan det til enhver tid bo så mange som 10.000 nordmenn på sørvest-kysten av Gran Canaria. Når vi besøker stedet, myldrer området med yngre og eldre. Mange ønsker kontakt med landsmenn, og står lydig i den lange matkøen for de berømte vaflene, eller dagens rett som i dag er kjøttkaker.

Til tross for den lange vaffelkøen, hevder Hans Kristian Havgar, som er diakon ved sjømannskirka, at dette ikke er noen spesielt travel dag. Men så er dette også verdens mest besøkte norske sjømannskirke, med 80.000 besøk i året.

Havgars viktigste jobb er ikke å hjelpe til under matserveringen. Han møter nordmenn i krise, både før og etter dødsfall.

– Selv om det er relativt mange unge som dør her, er det ikke så mange som dør i ulykker, verken i trafikken eller ved at de drukner. Men mange flytter hit fordi de har helseplager, enten det er hud eller i luftveiene, eller fordi de lider av alvorlige sykdommer som ALS eller kreft. De flytter hit fordi de håper at det gunstige mikroklimaet skal gi dem bedre livskvalitet, sier han.


Diakon Hans Kristian Havgar kan for dem som ønsker det, arrangere minnestund i det lille kapellet ved sjømannskirken i Arguineguin.

Ulike rutiner etter dødsfall

Både diakonen og visekonsulen poengterer at det er forskjell på å dø på eller utenfor et sykehus.

Når noen dør på sykehuset, og de pårørende er til stede, får ikke konsulatet automatisk beskjed om dødsfallet fra myndighetene. Konsulatet får vite om dette dødsfallet dersom de pårørende kontakter dem for hjelp.

Når noen dør utenfor et sykehus, for eksempel i leiligheten, er rutinene strengere. Politiet og rettsvesenet kobles inn og konsulatet får skriftlig beskjed fra spanske myndigheter om dødsfallet. Et begravelsesbyrå med lisens til denne typen transport, frakter den døde til det rettsmedisinske instituttet i Las Palmas der det gjøres en obduksjon som fastsetter dødsårsaken.

Dette er obligatorisk på Gran Canaria for denne typen dødsfall. Deretter fraktes den avdøde til begravelsesbyrået hvor avdøde blir stelt og klargjort for balsamering eller kremering. Begravelsesbyrået, i samarbeid med forsikringsselskapet (hvis det er tegnet forsikring), organiserer hjemsendelse av kiste eller urne.

Det som skjer når dødsfallet skjer utenfor sykehuset, kan oppleves som uvant og dramatisk for en nordmann siden det er politi til stede.

– Den døde skal bli liggende til en dommer kommer og erklærer at ingenting kriminelt har skjedd. Før det har de pårørende ikke lov til å berøre den døde, sier Havgar.

De fleste vil hjem

Selv om det er den dyreste løsningen, velger de fleste å sende den avdøde hjem i kiste. Det selv om vedkommende skal kremeres hjemme.

– Mitt inntrykk er at de fleste foretrekker å få kista hjem slik at familie og venner kan få ta avskjed på tradisjonell måte. Vi har kontakt med lokale begravelsesbyrå, men ingen i Norge. Vår bistand avsluttes når kista eller urnetransporten når norsk jord, sier Sylling.

Visekonsulen anbefaler sterkt at alle som drar til utlandet, tegner reiseforsikring.

Ellers kan hjemsendelsen av kista bli svært dyr. Konsulatet tilbyr hjelp til selvhjelp, men har ikke midler til å finansiere frakten hjem.

– Det koster rundt € 5000,- å sende ei kiste til Oslo. Det er enda dyrere til andre steder i Norge, understreker hun.

Nordmenn blir også kremert og begravd lokalt, men da er det som regel snakk om fastboende som har utvandret til øya. De kan være gift med en spanjol og være vel etablert. Noen begraves på spanske gravplasser, mens andre velger å få asken spredd i havet utenfor Gran Canaria.

Tilbyr trøst

For mange nordmenn er sjømannskirka i Arguineguin en fast møteplass. Men de oppsøker ikke stedet bare for å spise vafler og kjøttkaker. De oppsøker også sjømannskirka når livet blir vanskelig. Mange er i sjokk etter et dødsfall. De trenger noen å snakke med, noen som kan gi hjelp, trøst og rådgiving. Sjømannskirka tilbyr også minnestund i kapellet.

– Her må vi føle oss fram hva som er naturlig. Jeg kan tenne lys og be en bønn for den avdøde for de som ønsker det. Enkelte ganger arrangerer vi også fullstendige begravelser, sier Havgar.

Sjømannskirka kan også hjelpe til med å sende hjem askeurner for de som har valgt kremering lokalt. Da kan enten representanter fra Sjømannskirka selv ta urna med på flyet, eller de får noen betrodde personer til å ta den med hjem til de pårørende i Norge. En annen service de tilbyr, er at de kan arrangere hjemsendelse av askeurne for dem som er kremert lokalt. Da kan enten noen fra Sjømannskirka ta med seg urna på flyet, eller de får noen andre betrodde personer til å ta den med hjem til de pårørende i Norge. Relevante papirer fra konsulatet og det lokale politiet, følger urna.

– Vi synes dette er en mer verdig løsning enn at «far skal sendes hjem i posten». Vi gir beskjed om at de pårørende må kontakte et begravelsesbyrå eller gravplassmyndighetene når de får urna, siden det ikke er lov å oppbevare den hjemme, slik det er her i Spania, sier han.

Minnestund

Utenom minnestund på kapellet i Sjømannskirka, er det også mulig å ta farvel med den døde på «tanatoriet» på krematoriet. Den avdøde oppbevares her i 24 timer før en begravelse. På denne «sørgestasjonen» kan de pårørende våke over den døde før begravelsen. I Spania er hovedregelen at en begravelse skal finne sted 48 timer etter dødsfallet.

Dødsfall er en viktig del av jobben for visekonsul Lis-Ann Sylling ved det norske konsulatet i Las Palmas.
Har vært 70 år i bransjen
Markedsføring av gravmonumenter

Markedsføring av gravmonumenter var grunnlag til mye «støy» på slutten av 1980-tallet. Steinleverandørene som ikke hadde begravelsesbyråer som kontaktnett/ agenter opplevde å komme for sent på banen med å kunne tilby pårørende sine produkter. Dette resulterte i et møte den gang mellom de to bransjeorganisasjonene (SIL og BFN) og Forbrukerombudet som resulterte i et rundskriv fra Forbrukerombudet om praksis i markedsføring av gravferdstjenester, den såkalte «14-dagers regelen»

§17 i Prisopplysningsforskriften av 1.1.2013 sier at «Det skal opplyses om varer og tjenester som ikke er inkludert i pristilbudet og som kan medføre vesentlige utgifter i tilknytning til en gravferd. Slike varer og tjenester kan være utgifter til minnesamvær, musikkinnslag, gravstein, inskripsjon og kommunale avgifter.»

Begravelsesbyråenes erfaring med dette er i hovedsak at noen etterlatte ønsker å få ordnet alle de praktiske gjøremål med en gang, mens andre velger å komme tilbake til spørsmål om gravminne til et senere tidspunkt. Tilbudet om gravminner er også i utvikling. I tillegg til de ordinære gravene med gravmonument finnes i dag egne minnelunder på gravlunden, hvor gravplassforvaltningen tilbyr navneplater på et felles monument. Der hvor pårørende velger askespredning velger man bort muligheten for et eget gravminne med avdødes navn påsatt. Informasjonen om de forskjellige alternativene får pårørende i byråene.

Rundskrivet fra Forbrukerombudet fra 1987 er i «konflikt» med § 17 om prisinformasjon. Etterlatte som har kontaktet og valgt et begravelsesbyrå skal ha opplysninger i tråd med §17 i forskriften. Alle som vil å markedsføre sine varer og tjenester overfor pårørende/kunder skal forholde seg til Markedsføringsloven. Hva så med rundskrivet som omhandler praksis om ikke å aktivt markedsføre gravsteiner eller andre tjenester i forbindelse med salg av gravsten og skrift på gravsten før minst 14 dager etter bisettelsen?

Virke Gravferd har forelagt spørsmål til Forbrukertilsynet og avdelingsdirektør Jo Gjedrem har sendt oss følgende tilbakemelding:

«Orienteringen med 14-dagersregelen er såpass gammel at den neppe kan sies å gjelde som et pålegg etter markedsføringsloven, og det er helt klart at den ikke kan begrunne å fravike prismerkingsforskriften. Bransjen kan imidlertid gjerne selv ha en overenskomst om å vente i 14 dager med reklame. Markedsføringen av gravstein vil etter en konkret vurdering kunne anses urimelig og lovstridig hvis den skjer på en påtrengende måte som gjør at de sørgende reagerer. Noe mer konkret enn det, tror jeg det er vanskelig å si etter dagens regelverk, men det er nok viktig at bransjen tar tilstrekkelig hensyn til mottakerens spesielle situasjon når markedsfører gravstein»

Gunnar Hammersmark Bransjedirektør i Virke Gravferd

I søkeren for siste gang
Fra Kristianias borgerskap rundt 1900. To kvinner tar farvel med det som antas er en slektning. Foto: Gustav Borgen/ Norsk folkemuseum
I søkeren for siste gang
Det er stadig vanligere å ta bilder av våre døde. Men vi vet ikke helt hvorfor vi gjør det.

Når våre nærmeste dør har vi mobiltelefonen i lomma. Da er veien er kort til å ta et bilde. Vi har lett for å tro at fotografier av avdøde tilhører fortida, men kanskje er det vanligere enn noen gang. Før tok vi bilde av våre døde for å ha et siste minne, nå tar vi bilder mer eller mindre av ren refleks.

En type mystisk familieportrett ble stadig vanligere fra viktoriatida og framover, da fotografiet fortsatt gikk i sine barnesko. Lang eksponeringstid kunne i utgangspunktet gi litt fjerne blikk, men det er gjerne noe annet som avslører disse fotografiene: Blant levende blikk finnes også døde. Familier eller søskenflokker er stilt opp rundt den døde.

I dansk og norsk tradisjon er det vanligste fotografiet i denne tradisjonen, som vi kaller post mortem-bildet, av døde i sykeseng eller i kiste. Det finnes tilfeller av de stive, viktorianske portrettene, men i norsk og dansk sammenheng utgjør de unntaket.

Folkeliggjøring

Norske fotosamlinger viser at post mortem- fotografiet, eller dødsleiefotografiet, var utbredt fram til omkring 1950. Deretter forsvinner de i stor grad. Det har vi lett for å tolke dit hen at vi ikke lenger tar bilde av våre døde. Men slik er det ikke, skal vi tro Jannie Uhre Ejstrud, historiker og museumsinspektør ved kulturmuseet Spinderihallerne i Vejle i Danmark. Ikke bare har hun forska på dette materialet i mer enn et tiår, hun ga i fjor høst også ut en bok om dødsleiefotografiet i Danmark – Det sidste billede.

– Jeg tror ikke det har blitt mindre utbredt, tvert i mot. I takt med mindre og mer tilgjengelige kameraer, kombinert med at det ble stadig enklere å framkalle bilder, skjedde en avprofesjonalisering av dødsleiefotografiet. Samtidig har barnedødeligheten gått ned, og vi har blitt mindre sosialt komfortable med død enn tidligere. Men på sykehus har det siden 1980-tallet blitt veldig utbredt å ta bilde av dødfødte, eller for tidlig døde barn.

Tradisjonelt har disse bildene, ifølge Eistrud, primært fungert som et minne. I tilfeller der spedbarn, eller små barn har blitt avbildet, kan det også ha vært det eneste bildet som finnes av et kjært familiemedlem. Men kildematerialet er sparsomt.

Ikke morbid

Hvis du roter rundt i dine forfedres gamle fotografier, og ramler over et bilde av en liten unge i en kiste på tunet, vil du kanskje først tenke at det er litt morbid. Vil vi ikke heller minnes det levende barnet – barnelatteren, barnelekene, de første skritta? Da må vi minne oss på i hvilke rom døden befant seg for noen generasjoner siden, og hvilke ritualer som befolka de samme rommene, mener Audun Kjus, etnolog og fagansvarlig for Norsk etnologisk gransking.

– Rundt 1950 ser vi et vippepunkt i fortellinger om døden i Norge. Vi begynner å dø mer på institusjon, og i mindre hjemme. Slik flytter døden gradvis ut. Tidligere var en viktig og sterk del av det å ta farvel med et menneske avskjeden med hjemmet. Han eller hun tok avskjed med hjemmet, og vi – familie og venner – tok farvel med ham eller henne. Som en del av denne prosessen var det vanlig å ta et bilde.

FAKTA

Før fotografiets tid var det vanlig at rike og samfunnsmessig viktige mennesker ble avbildet post mortem. Det kunne skje i form av maleri, tegning eller gipsmasker.

Fra fotografiet kom på banen ble det vanlig, først i høyere, sosiale lag, å fotografere avdøde. Enten på båre, eller sammen med familiemedlemmer.

Fra slutten av 1800-tallet ble fotografiet tilgjengelig nok til at det sprer seg også til andre sosiale lag.

Etter at fotografering ble en folkekunst i etterkigstida, har post mortem-fotografiet blitt avprofesjonalitet.


Henry Peach Robinsons fotografi Fading Away fra 1858 fikk fart på ordskiftet i sin samtids England. Til hva og hvordan burde det forholdsvis nye håndverket brukes? Bildet var også utgangpunkt for historiker Jannie Uhre Ejstruds interesse for post mortem-fotografiet.
Foto: Henry Peach Robinson (1830-1901)/George Eastman House

Ikke på Facebook

– Vi opplever at det er ganske utbredt at pårørende tar bilde av sine døde, men hvilken funksjon disse fotografiene har, er jeg mer usikker på, forteller Eivind Eggen.

Han er utdanna sosialantropolog og jobber som faglig leder i Fonus begravelsesbyrå. Han har hørt litt rundt blant kollegaer og synes det virker sannsynlig at det har blitt vanligere å ta bilde av døden nå som vi alle drasser rundt på telefoner fulle av megapiksler.

– Men hvis vi ser på minnesider på Facebook, som blir stadig vanligere, er det ikke der vi møter post mortem-fotografiet. Jeg har inntrykk av at denne typen bilder er noe veldig privat. I takt med at døden har flyttet på institusjon, har den også blitt et langt mer privat anliggende. På Facebook blir nok avdøde heller husket gjennom bilder fra et stykke før døden inntraff – før demensen, før sykdommen, mener Eggen.

Vitalitet. Vitalitet, er paradoksalt nok et stikkord når vi snakker om døden, forteller Audun Kjus.

Norsk etnologisk gransking gjennomførte en større, kvalitativ gjennomgang av nordmenns syn på døden i 2012. Da hadde forskning på norske dødsritualer ligget brakk siden 1950–60-tallet.

– På spørsmål om hva en god død er, svarer mange, særlig menn, at de vil dø med støvlene på. På samme måte tror jeg vi gjerne bruker bilder av avdøde ute i naturen, i en vital situasjon, når vi skal minnes. Hva er greit? I undersøkelsen sprikte svarene ganske mye. Det ble ikke spurt om post mortem-fotografering, men om hva respondentene synes om fotografering i begravelser eller direkteoverføring av samme seremoni.

– Det er de som synes det er helt greit, og de som mener det er temmelig morbid. Samme splittelse ser vi også hvis vi spør hva en minnestund bør være. Noen mener vi da har lagt det sørgelige bak oss, og at det er på plass med lit spøk og latter, andre mener det er respektløst å sitte å flire etter en bisettelse, sier Kjus.

Det er ikke så mange som oppgir å ha overvært direkteoverføring av begravelse, men Kjus mener å se en parallell til gamle tiders post mortem-fotografi.

– En annen funksjon bildet har hatt, er å være et substitutt for selve seremonien. I amerikabrev kjenner vi tilfelle på at det har blitt lagt ved bilder av avdøde slektninger. Det er en slags erstatning for bisettelsen.

Impulsdrevet

Når vi nå i større grad enn før tar bilde av våre døde, henger det ifølge Ejstrud sammen med at vi har en stadig lavere terskel for å trekke fram mobilkameraet.

– Vi er så impulsdrevne i vår mediebruk at det er helt naturlig å ta bilde av alt som vekker følelser i oss. og det kjennetegner også post mortem-fotografiet i dag. Det har blitt en handling, heller enn et minneobjekt. Å ta bildet har blitt viktigere enn bildet i seg selv.


Bomstopp for bompengefritak


Bomstopp for bompengefritak
Overgangen til automatiserte bomanlegg har medført at begravelsesbiler og følgebiler som tidligere fikk fritak for bompenger, nå må betale ved passering. I en henvendelse til Samferdselsdepartementet har Virke Gravferd forsøkt å få på plass et nytt bompengefritak.
AV: IMAN WINKELMAN, FAGSJEF HOVEDORGANISASJONEN VIRKE.
Fagsjef Iman Winkelman, Virke.

Mens antall bomstasjoner har gått kraftig opp gjennom de senere år, har antall manuelt betjente bomstasjoner gått kraftig ned. Denne utviklingen er dårlig nytt for begravelsesbransjen av to årsaker:

Veksten i antall bomstasjoner har isolert sett medført økte kostnader for det enkelte begravelsesbyrå som følge av at de samlede utgiftene til bilhold har gått opp.

Tidligere ble begravelsesbiler og følgebiler med synlig «kors» på taket gitt fritak fra bomavgift ved passering av manuelle betalingspunkter. Praksisen opphørte imidlertid ved overgangen til automatiserte bomanlegg.

Gjennom et brev til politisk ledelse i Samferdselsdepartementet ba Virke Gravferd om at ordningen med fritak for bomavgift for begravelsesbiler ble gjeninnført. I brevet til departementet vises det blant annet til at begravelsesbiler i enkelte andre sammenhenger er definert som et utrykningsfartøy, og at dette også bør få konsekvenser når det gjelder vurdering av bompengefritak.

Det er også slik at man på flere ferjeforbindelser opererer med egne takster for utrykningskjøretøy, og at begravelsesbiler i disse tilfellene omfattes av disse – og ikke de ordinære – takstene. Tilsvarende bør begravelsesbiler behandles annerledes enn ordinære kjøretøy.


Departementets svar

I Samferdselsdepartementets svarbrev til Virke gravferd, datert 21.februar 2018, viser departementet innledningsvis til at merkede kjøretøyer i begravelsesfølge og utrykningskjøretøy har fritak for bompengebelastning. Det vises videre til at dette fritaket opprinnelig ble gitt med bakgrunn i tekniske hensyn, og at formålet bak fritaket var å sørge for at kjøretøyene ikke trengte å stoppe når de passerte bomstasjonene.

Departementet redegjør videre for at automatisk innkreving har medført endrede forutsetninger for fritaket, ettersom man nå ikke lenger trenger å stanse i bomstasjonene i forbindelse med betaling av bompassering. Endelig avslår departementet Virke Gravferds ønske om at man etablerer en ordning som helt eller delvis fritar begravelsesbiler fra bompengebetaling.

Skuffet bransjeforening

Virke Gravferd er selvsagt skuffet over departementets tilbakemelding. Det er etter vår oppfatning uheldig at overgangen til automatisk bompengeinnkreving har fått negative følger for begravelsesbransjen uten at man viser vilje til å rydde opp i dette. Videre er det slik at man på andre områder har funnet ordninger der man skiller begravelsesbiler (bårebiler) fra andre biler i avgiftssammenheng. Dette gjelder eksempelvis når det gjelder årsavgift. Forholdet tilsier at det også bør være mulig å etablere et skille for bransjens kjøretøy versus ordinære kjøretøy når det gjelder bompenger.

Virke gravferd vil følge opp saken videre, og vurderer i disse dager hvilke politiske grep man kan iverksette for å legge press på Samferdselsdepartementet i saken. Foreløpig er det imidlertid bom stopp for bransjens ønske om bompengefritak.

Uttalelse fra Etisk utvalg


Uttalelse fra Etisk utvalg
I henhold til retningslinjene for Etisk utvalg gjengis saken i anonymisert versjon i Gravferdsnytt.

Innledning

Virke gravferd Etisk utvalg mottok den 13. desember 2017 brev fra byrå A. Brevet lå til behandling hos utvalget 21. desember 2017.

I følge brevet kontaktet Virkes kvalitetssikringsutvalg byrå A på telefon høsten 2017. Utvalget informerte om at byråets minimumspriser ikke oppfylte prisforskriften for gravferdstjenester og at byrå B hadde gjort kvalitetssikringsutvalget oppmerksom på dette. Byrå A tok henvendelsen til etterretning og ba om å få litt tid til å se på dette. Det var greit for Kvalitetssikringsutvalgets representant.

Uten å informere byrå A har byrå B også varslet Forbrukerombudet om at to av byråene i området har prislister, som ikke oppfyller prisforskriften på alle punkter. Et av disse byråene var byrå A. Ankepunktet var at den del av prisinformasjonen som omhandler minimumspriser ikke var i tråd med ordlyden i forskriften. Forbrukerombudet ba byrå A rette opp sin prisinformasjon.

Både byrå A og Byrå B er medlemmer i Virke gravferd.

Etisk Utvalg bes vurdere om byrå B, ved å varsle Forbrukerombudet uten å informere byrå A, har brutt Virkes standard for god gravferdsskikk §14 om lojalitet og EFFS regler 10 og 11.

Utvalgets mandat og saksbehandling

Vi viser til utvalgets vedtekter og mener at det ligger innenfor utvalgets mandat å uttale seg i saken.

Bakgrunn for utvalgets drøfting og konklusjon

Til grunn for utvalgets uttalelse legges Standard for god gravferdsskikk § 14 og EFFS Yrkesetiske regler 10 og 11. «§14 Lojalitet.

1. Medlemmer og deres ansatte må ikke opptre på en måte som kan føre til berettiget kritikk av dem selv eller bransjen.

2. Et medlem omtaler aldri sine konkurrenter eller samarbeidspartnere på en kritisk måte utad. Ved behov henviser man lojalt til Styret for gravferd, Kvalitetssikrings-utvalget eller Etisk Utvalg som tar stilling til sakens innhold.»

En indre lojalitet betyr ikke at man forsvarer et annet byrå, som kanskje har opptrådt galt, men lojalitet her betyr at det organ som er naturlig tar saken og følger den opp.

«EFFS (European Federation of Funeral Services) Yrkesetisk regler 10 og 11.

10. Det skal opprettholdes lojalitet i forholdet innenlandske og internasjonale kollegaer.

11. Det forventes av medlemmene av EFFS at de til enhver tid er seg sitt ansvar bevisst for å fremme gravferdsbransjens omdømme.»

Utvalgets drøfting om varslingen til forbrukerombudet

Korrekt prisopplysning i tråd med prisforskriftene er et prioritert anliggende for Virke gravferd og deres medlemsbyråer. Temaet er godt kjent og det er etisk viktig at medlemsbyråene i Virke følger forskriftenes bestemmelser. Dette av hensyn til kundene og konkurransemessige forhold byråene imellom.

Standardens §14 punkt 2 bestemmer at et medlem aldri skal omtale sine konkurrenter eller samarbeidspartnere på en kritisk måte utad. Videre at man lojalt skal henvise til Styret for gravferd, Kvalitetssikrings- utvalget eller Etisk Utvalg, som tar stilling i sakens innhold.

I denne saken fremstår kritikken fra byrå B, som saklig berettiget på et område som har prioritet i bransjen. Kvalitetssikringsutvalget var varslet. At Forbrukerombudet som myndighetsorgan varsles og svarer som de gjør, kan vanskelig være i strid med bransjens etiske regler. Det er en form for «kritikk» som enhver kommersiell virksomhet må tåle. Byrå A fremstår som en seriøs aktør, som tok kritikken fra byrå B til etterretning og justerte sine minimumspriser i tråd med forskriftene.

Utvalgets drøfting av presseoppslaget

Vedlagt brevet fra byrå A var kopi av et presseoppslag fra stedts lokalavis, der byrå B uttaler seg om saken. Utvalget er ikke kjent med hvordan pressen ble kjent med byrå B sin henvendelse til Forbrukerombudet eller Forbrukerombudet tilsvar.

I artikkelen uttaler byrå B å at byrå A og et annet byrå i området har operert med villedende minimumspriser. Daglig leder i byrå B nevner ikke at saken allerede er tatt opp med byrå A via kvalitetssikringsutvalget, og at byrå A tok henvendelsen til etterretning.

Selv om kritikken fra byrå B er saklig berettiget, er uttalelsene vinklet slik at de er egnet til å så tvil om byrå B sin etikk og yrkesførsel.

Utvalgets konklusjon

Utvalget mener at byrå B sin henvendelse til Forbrukerombudet ikke er i strid med standardens §14. Den er derfor heller ikke være i strid med EFFS regler 10 og 11.

Utvalget mener byrå B i avisartikkelen er svært nær ved å opptre i strid med standardens § 14 og EFFS regler 10 og 11. Dersom det hadde vært byrå B som hadde tipset journalisten om saken, ville dette være et klart brudd på standardens §14 og EFFS regler 10 og 11. Dette fordi saken da ikke lenger ville handlet om et hederlig engasjement for å rette opp feilinformasjon ovenfor kunder, men om å fremheve egen virksomhet ved å skade egen bransje og konkurrentenes omdømme.

Bomstopp for bompengefritak


Det er dyrt å dø –
Hva koster en begravelse?
I det siste har selvutnevnte lavprisaktører i vår bransje vært ute i media for å si at det koster for mye å dø. Påstanden er at vi, de andre begravelsesbyråene, holder for høye priser.
KRONIKK AV SVEIN ARILD ANDÅS

For er det ikke ille nok å dø, om det ikke også skal koste en formue.

Det høres riktig ut. Men påstanden er høyst upresis og uten rot i den virkeligheten jeg kjenner. Dessuten er det en annen samtale som er viktig i vår travle tid. Det er samtalen om begravelsens verdi.

Tross alt, prisene våre ligger åpent på Internett, det er store valgmuligheter og vi har hundre års erfaring i å snakke med mennesker i sorg. Vi viser respekt for mennesker. Vi presser ikke frem valg av dyre alternativer.

Når slående enkle argumentasjonsrekker rulles ut for å diskutere pris, kan det nesten virke som om pris er det riktige temaet for en samtale om begravelsesbyråenes virke. Underteksten er at lavest mulig pris vil gi høyest mulig tilfredsstillelse. Man kunne nesten forledes til å tro at en begravelse kun handler om å få lagt avdøde i sin grav. For ordens skyld: Ordet begravelse brukes både her og på folkemunne om hele seansen – seremoni, jordfestelse og minnesamvær. Ikke helt korrekt, men godt innarbeidet.

Så, for å starte med prisen: Hva koster en begravelse? Det blir litt som han som spurte en annen om hvilken oppfatning han hadde av non-figurativ kunst, hvorpå vedkommende svarte: Hvilket bilde snakker vi om?

Også på lille Sørlandet har vi stor menneskelig variasjon. Dette tenker jeg ofte på; for hva kreves for å møte et menneske på dets egen grunn, i dets egen tro og avmakt? I alle fall kreves det valgmuligheter. Gitt at begravelse har en verdi for de som lever, er det helt nødvendig å tilby ulike produkter, tjenester og ergo også priser. Vi er forskjellige og ønsker ikke det samme, heller ikke etter et dødsfall. Vi lever ulike liv, verdsetter ulike ting, har ulik tro og ulikt livssyn. For å nevne noe. Det stopper jo ikke der. På mange måter er begravelsene like forskjellige som de levde livene har vært. Familiene har høyst ulike oppfatninger om hva som bør være innholdet i begravelsen og hvordan den skal gjennomføres.

Når prisdiskusjonen kjøres i media leter jeg av og til etter en mindre kald måte å si dette på: Vi har mange rimelige alternativer. Vi har det aller rimeligste alternativet, det som i bransjen kalles ”rett i krematoriet” og beskriver kremasjon uten seremoni. Prisen ligger på nett. Og, ja, den er lav. Men det er likevel de færreste velger rimeligste alternativ.

La meg gjøre et tankesprang, kanskje litt uærbødig, men det får våge seg: Hva koster et bryllup? Kan man, på generelt grunnlag, hevde at prisen på bryllup er for høy?

Det er ikke direkte sammenlignbart, jeg vet det. Døden er noe som rammer familien, ikke noe den velger. Men valgmuligheter og prissetting er sammenlignbart. Familiene ønsker valgmulighet, og vi tilbyr det.

Og er det kanskje ikke sånn, at både bryllup og begravelse har verdi for oss? Hvorfor skulle vi ellers betale for en begravelse med blomster og minnesamvær? Har det kanskje en kostnad å la være?

Så hva er begravelsens verdi?

Noen velger bort minnesamvær. Noen velger også bort seremoni, eller gjør den svært enkel. Men det er sjelden pris som oppgis som årsak. Det er mangel på mennesker.

Noen ganger hadde ikke avdøde særlig familie, slekt eller omgangskrets. Noen ganger er det for få som kan komme på så kort varsel. Rett og slett. Travelhet og avstand. Vi forstår det. Moderne mennesker med hektiske liv kan ikke alltid bare slippe alt for å møte opp. Et langt stykke på vei skjønner vi det godt. Men kan det tenkes at vi kan trenge en vennlig påminnelse om viktigheten av å delta i hverandres liv?

Selv om vi er travle og spredt for alle vinder, kan vi likevel få til en samling på kort varsel, de få gangene samling faktisk betyr noe?

Av våre fire, tradisjonsrike overgangsriter – dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd – er gravferden den som byr på den aller største endringen. Jeg våger påstanden. For under gravferden er fremtiden for de nærmeste et ”aldri mer”. Kanskje kan gravferden sies å være det viktigste av overgangsritene våre. Det er så lett, og det er så deilig å feire barn, ungdom og brudepar. Det er så tungt å si adjø.

Så: Kan man si at en begravelse, sånn helt generelt, koster for mye? Bare hvis man er villig til å snakke ned begravelsens verdi. Hvis begravelsen er verdiløs, da er den jammen best når den er billigst. Det er veldig liten grunn til å holde en påkostet seremoni hvis det ikke har noen verdi å samles i sorg, i en ramme av trøst og verdighet. Minnesamvær uten gjester er triste greier.

Det har en pris å samle mennesker. Det har en pris å la være. Og det er ikke produktvalg på øverste hylle som gir begravelsen dens verdi. Det er menneskene.

Det har en pris å arrangere en begravelse med seremoni og minnesamvær. Men hvis det har en verdi, kan man vel også spørre: Hva koster det å ikke delta i hverandres liv? Har vi råd til det?

Bomstopp for bompengefritak

PROGRAM

Landsmøte Virke Gravferd
2018 i Oslo

24.–27. mai | Radisson Blu Plaza Hotel
Program Landsmøtet 2018

Program Landsmøtet 2018

Torsdag 24. mai

– Eventuelle seminarer fra utstillere/leverandører kan komme her

19.00
Vi møtes til Buffet
21.00
Konsert i Utstillingshallen
– Åpning av utstillingen
22.00
Baren og salongene til vår disposisjon

Fredag 25. mai

09.00
Åpning av landsmøtet
– ved ordfører i Oslo og styreleder i Virke Gravferd
09.45
Kaffepause – sponsortid
10.30
Hvordan forberede oss på neste hendelse i Norge?
Leder av ID-Kripos Harald Skjønsfjell

Virke Beredskap presentere oppdatert beredskapsplan
12.30
Lunsj
13.30
Sponsortid
14.30
Fremtidens kunder – og deres forventing til gravferdsbransjen
Christoffer Nøkleby fra Accenture
17.00
Vandring langs Akerselven med innlagte opplevelser og overraskelser. Vi ender opp i Kulturkirken Jacob til middag og konsert

Lørdag 26. mai

09.00
Inspirasjonsforedrag
«Familiegreier» med Dora Thorhallsdottir
10.00
Sponsortid/kaffepause
10.30
Hvem eier seremonien?
Innledere:
Styreleder i Virke Gravferd Jan Willy Løken
Den norske kirke v/prost Trond Bakkevig
Kantor og nestleder i Musikernes Fellesorganisasjon Anders Hovind
Human Etisk Forbund
12.30
Lunsj
13.30
Sponsortid/kaffepause
14.00
Panelsamtale – Hvem eier seremonien?
– Retten til å sørge for gravferd
Samtlige innledere deltar
Moderator Øystein Ingdahl
15.30
Sponsortid
19.00
Aperitiff
19.30
Festmiddag og sosialt samvær

Søndag 27. mai

Utsjekk og avreise etter ønske




Praktisk informasjon

Tidspunkt 24.05.2018 – 27.05.2018
Sted: Radisson Blu Plaza Hotel Oslo,
Sonja Henies plass 3, 0185 Oslo


Pris deltakelse:

Alle dager kr 5 950 pr deltaker
Torsdag kr 750 pr deltaker
Fredag kr 2 500 pr deltaker
Fredag til søndag kr 5 200 pr deltaker
Lørdag inkl. middag kr 2 700 pr deltaker
Lørdag eksl. middag kr 900 pr deltaker
Kun festmiddag lørdag kr 1 800 pr deltaker

Påmeldingsfrist 10. mai 2018

Pris hotell

Enkeltrom
kr 1 315 (inkl. frokost)
Dobbeltrom
kr 1 520 (inkl. frokost)

Hotell gjøres opp ved avreise.


Tillegg for oppgradering

Business-standard kr 500
(Businessrom, kingsize seng, øvre etasjer, kaffemaskin, tøfler...)

Junior suite
kr 3 3000 (inkl. frokost)
Business suite
kr 6 3000 (inkl. frokost)

Har du noen spørsmål rundt din påmelding?

Ta kontakt med Gunnar Hammersmark
[email protected]
Mobil: 901 81 602

Vel møtt til landsmøte!

Hvem eier gravferdsseremonien?
Human-etisk gravferd. Foto: Bjørn Molstad
Hvem eier gravferdsseremonien?
I Virkes Gravferdsnytt desember 2017 hadde leder Jan Willy Løken gode tanker om at Human-Etisk Forbund (HEF) eier seremonien når den er i vår regi. Dette og andre spørsmål trenger noen tilsvar.
VINJAR TUFTE, SENIORRÅDGIVER GRAVFERD HUMAN-ETISK FORBUND

Gravferdsseremonier er et privat arrangement. Pårørende, med gravferdsretten, kan kjøpe eller få bistand til å planlegge og arrangere gravferdsseremonien. Bistanden kan kjøpes eller fås fra gravferdsbyråer, fra trossamfunn, f.eks. Den Norske kirke, fra livssynssamfunn, f.eks. Human-Etisk Forbund eller andre. De fleste aktørene har premisser for sin bistand: Kirken følger sin liturgi og tillater ikke sangtekster som motsier kirkens ord. I Humanistisk gravferd er det ikke naturlig med religiøse sangtekster, men det kan gjøres unntak.

Seremoniens eierskap er slik sett delt, og det er et samarbeid mellom pårørende og den seremoniaktøren de velger. Dersom aktørens premisser ikke kan forenes med pårørendes ønsker, kan pårørende søke annen bistand eller ta gravferden i helt egen regi. Dette kan for eksempel kombineres med å kjøpe utvidete tjenester fra gravferdsbyrået.

Minnetalen er de pårørendes egne ord til forsamlingen. Dette er enten skrevet og fortalt av aktørens taler og seremonileder, eller ved familien selv. Minnetalens eierskap er også delt, men mest de pårørendes eiendom. Vi deler ikke innholdet i en minnetale med media, både av hensyn til personvern og vern av åndsverket til vår gravferdstaler. De pårørende disponerer fritt sin talekopi.

Forvirring om begreper – Humanistisk / livssynsnøytral / livssynsåpen?

Pårørende er normalt først i kontakt med byrået i gravferdsplanleggingen og er avhengig av god informasjon for å ta riktige valg. Dersom de pårørende ymter frampå at de ønsker «en livssynsnøytral» eller «livssynsåpen» seremoni – kan det være ut fra ønske om ikke prest eller religion. Det er lett å blande begrepene. «Livssynsnøytral seremoni» er egentlig vanskelig så lenge nesten alle sangtekster og taler er verdibetont. «Livssynsåpen» seremoni, eventuelt i byråets regi og med mulig blandet verdiinnhold, kanskje med valg av et par salmer, blir ikke livssynsnøytralt.

Humanistisk verdigrunnlag for gravferdsseremonien kan i praksis være det nærmeste man kommer det noen kanskje feilaktig omtaler som «livssynsnøytral seremoni », om det er det allmenne, mellommenneskelige og ikke-religiøse de søker. Med humanistisk verdigrunnlag er det ikke naturlig med religiøst programinnhold i seremonien. Programmet settes opp etter pårørendes ønsker og valg i samarbeid med, og med veiledning fra, vår gravferdstaler. Ved eventuelt ønske om en religiøs sangtekst vil vår gravferdstaler drøfte dette med de pårørende, og kunne omtale sammenhengen som et godt poeng i minnetalen. Da slipper de deltagende å undres over hvorfor de lytter til religiøs tekst i en seremoni med humanistisk verdigrunnlag.

«Livssynsnøytralt» benyttes som fysisk beskrivelse av seremonirommets/-byggets grunnutforming. Fastmontert kunst bør være universell og inkluderende. Med ulike mobile symboler som kristenkors, Buddha-figur etc. kan ønsket verdisetting av lokalet oppnås under bruk.

God informasjon om ulike seremoniaktører og egnede lokaler vil sikre at de pårørende tar valg som passer for dem!

Det er flott at byråene er bevisst begrepene, og veileder de pårørende om Humanistisk gravferd som valgmulighet.

Minneord over Lars Petter Moen


Minneord over Lars Petter Moen

Lillehammer kirke – 2. mars 2018

Lars Petter ble født på Lillehammer den 28. februar 1936 og han falt utenfor døra hjemme og slo hodet som medførte skader som gjorde at han døde som følge av dem den 19. februar.

Lars sto svært ofte å vinket fra verandaen sin når barnebarna skulle på skolen, og når de kom hjem, en av mange situasjoner dere nærmeste fortalte om da dere skulle beskrive deler av et liv for meg. Det ble et av mange fine bilder på hvem Lars var, som bror, ektemann, far, svigerfar, bestefar og oldefar, og venn. Dere nærmeste fortalte så varmt om ham, om hvem han var for dere og hva han var med å skape rundt seg, i familie, fellesskap og i arbeid.

Han vokste opp her sammen med Solveig og Johannes, gikk skole og yrkesskole og forsvant til sjøs i tre og et halvt år uten opphold. Solveig var nærmest geografisk av søsknene og kontakten god og hyppig. Lars Petter planla ørretmiddag med henne få timer før han falt og slo seg og pådro seg skadene han døde av.

For ofte var det til Solveig, og til Øyer, og til Øyerfjellet som han satte stor pris på, med naturen, orrfugl og harepus, turer og samvær.

Livet til Lars Petter skulle inneholde mye før han slo seg ned med arbeid på Lillehammer, selv om han bare var 22 år gammel da han kom tilbake fra sjøen og hit. Mekaniker og siden marinen i Stavanger. Astrid kom fra Skatval i Trøndelag og hadde sommerjobb på Nordsetra, og dit dro Lars. Det ble et lykketreff, og de giftet seg i 1960. Kort etter kom barna, Bente, Rune og Grethe. Dere kunne fortelle om et åpent hjem, en trygg og god barndom, en far og mor som skapte noe rundt seg som gjorde dere trygge, som skapte kultur for åpenhet og hjerte for alle, hvor det ikke ble gjort forskjell på folk, på Nerenga var det godt å være, med en far som pratet heller enn å bli sint, som dere kunne snakke med om det meste, slik var også mor.

I september 1992 døde Astri, og årene før det med sykdom var hard, selv om hun viste livsvilje til det siste, noe som dere fortalte så fint om det fellesskapet og barnebarn som var begynt å komme. Og midt i det hele hvor alt var vanskelig fortsatte Lars med arbeidet som han også levde for, og som far og bestefar for dere. For jobben var vel mer enn en jobb for Lars. For åpenheten i hjemmet og for andre mennesker kom også til uttrykk i hvordan mennesker kom også utenom arbeidstid og søkte hjelp. Dere fortalte så nydelig om ett minne fra juleaften hvor det mest naturlige i verden var å reise ut for å hjelpe noen som ba om det. Den kulturen har dere tatt med dere og vernet om selv.

Lars og Astri knyttet bånd og vennskap til mange, dere kunne beskrive fine lørdager med sang, dans og hygge, salmer som vi også skal synge i dag. Om vennskap og rom, bokstavelig talt for andre, hvor Willy fra steinfabrikken hadde rommet sitt klart når han kom til Lillehammer, og med Lars Petter sin nærhet med familien til Astri, også etter hennes død, reiste til svigermor, til hennes familie, og etter hvert nære og gode venner i Trøndelag.

Nye kom inn i familien, svigersønn ble venn og kollega. Lars Petters glede over barnebarna var synlig for dere alle. I 1986 ble han bestefar for første gang, Camilla kom, siden André, Silje og Petter. Igjen kom de samme ordene frem fra dere i storfamilien. Raus, godhjerta, alltid til stede, brydde seg om dere så dere merka det og visste det. «Ha en fin dag på skolen», var en setning dere kunne høre hver dag i hverdagen, store søndagsmiddager, gode møter, hverdager han var en del av, alt fra barnebarnet som har vinduet vis a vis, og derfor ble vinket godnatt til hver kveld, til de store og mer dramatiske hendelsene hvor dere følte hans kjærlighet i form av stor bekymring. Bestefar brydde seg veldig om dere.

Oldefar fikk han bli for ti år siden, Marcus og Leander kom inn i hans verden, og bestefar kom på barselbesøk før han egentlig fikk lov på sykehuset. Disse nye menneskene i livet sitt skulle han møte så snart som mulig. Og et av oldebarna har oppsummert deler av Lars sitt vesen da han sa for noen dager siden at: «Oldefar ville at vi skulle være glade selv om han er død.» Klart han ville.

Lars Petter var aktiv til det siste, med både jobb og menneskene rundt seg, stadig på turer til Trøndelag, og turer til Solveig, han elsket å kjøre bil, og kunne gjerne hente og bringe både søster og barnebarn, selv når de ikke trengte det.

I bilen satt han godt med ryggen sin. Dere nærmeste fortalte så fint om hvilken verdighet han utførte jobben sin med, og hvilken stolthet han hadde. En respekt for det arbeidet han utførte og menneskers sårbarhet i møte med det. En livsstil og en stolthet som viser akkurat det dere forteller, om en far, svigerfar og bestefar som møtte alle likt, som ville det gode, og som også ble så heldig i livet at han fikk dere, og fikk leve i denne gode storfamilien helt til sin siste dag.

Noen av dere reiste til Ullevål for å ta farvel, og noen reiste for å hente ham hjem. Den siste turen var nok i hans ånd, slik han har vært med å lære dere, og en vakker beskrivelse av verdighet og kjærlighet, med stopp på veien og en siste tur hjem.

Dere som er igjen vil savne og minnes en arbeidskar, en mann som lærte mange av dere mye, som var til stede i livene deres, dere vil savne og minnes en bror, far, svigerfar, bestefar, oldefar, dere vil savne en venn.

Vi lyser fred over Lars Petter Moen sitt minne.

MINNEORD
LARS P. MOEN
Lars Moen var en dyktig bransjemann, og drev Lillehammer Begravelsesbyrå AS J. Bostads Eftf.

Lars ble utnevnt til æresmedlem på landsmøtet i Sandnes i 2005, og i uttalelsen for utnevnelsen stod det blant annet; Ikke bare har han vært en trofast deltager på BFN’s fellessamlinger; han har også gjennom en mannsalder på en naturlig måte på alle disse samlingene, fanget opp nye medlemmer og slik bidratt til å få dem integrert i fellesskapet. En slik aktivt innsats er med på å skape det sosial-faglige nettverket som holder BFN og medlemmene sammen.

Vi er mange i bransjen som har opplevd den inkluderende og oppmuntrende Lars på denne måten, og sist på Lillehammer i 2017.

Virke Gravferd Gunnar Hammersmark

Minneord over Lars Petter Moen


NYTT OM MEDLEMMER

Anne Line begravelsesbyrå AS

Jomfrubråtveien 85, 1179 Oslo Daglig leder: Anne Line Pedersen

Tilhører lokalavdelingen Virke Gravferd Oslo & omegn.


Elverum begravelsesbyrå AS

St.Olavsgt. 8, 2406 Elverum Daglig leder: Bjørn Inge Elsmo Dahl

Tilhører lokalavdelingen Virke Gravferd Hedmark og Oppland

Vi ønsker velkommen til fellesskapet i Virke Gravferd!

Endringer i medlemsmassen:

Østengen begravelsesbyrå, Kløfta har kjøpt Skullerud begravelsesbyrå, Løken

Annes Begravelsesbyrå i Fredrikstad er blitt en del av Sarpsborg og Omegn Begravelsesbyrå Jølstad AS

Borgersen Begravelsesbyrå på Kongsberg er overdratt til Buskerud Begravelsesbyrå AS

Line Blomster og Harstad Begravelsesbyrå har valgt å legge ned byråvirksomheten, forsetter med blomsterforretningen.




ID-KORT
BESTILLING AV ID-KORT

ID-kort kan du bestille hos Virke Gravferd ved å sende en e-post til [email protected] Kortet inneholder fargebilde med hvit bakgrunn (passfotostørrelse), navn på begravelsesbyrå og på den ansatte.

Pris på ID-kort er kr 150,- (eks mva)
Kortholder med klips kr 25,- (eks mva)
Kortholder med snor kr 35,- (eks mva)



Porsgrunn begravelsesbyrå
Ordfører Robert Martin Kåss overrakte gave fra Porsgrunn by i forbindelse med miljøfyrtårnsertifiseringen av byrået.
VI GRATULERER NYOPPUSSET OG MILJØFYRTÅRNSERTIFISERTE
Porsgrunn begravelsesbyrå
14. februar var det invitert til høytidelig åpning av nye lokaler i Meierigata i Porsgrunn. Det historiske bygget har vært gjennom en ekstrem forvandling, og fremstår som et moderne byrå. Smakfullt innredet med konferanserom, rom til minnesamvær, et seremonirom, kjølerom og direkte gjennomgang til garasjen.

Ordfører i Porsgrunn, Robert Martin Kåss, var tilstede og markerte at byrået også var blitt miljøfyrtårnsertifisert.

Historien om byrået

1968 ble Porsgrunn Begravelsesbyrå etablert av Thorstein Rinker. Forretningen holdt til i Olavsgt. 12 og ble i 1972 omgjort til aksjeselskap. Det har i alle år fram til 1. januar 1999 vært i familiens eie. De siste årene ble forretningen leid ut, inntil Skien Begravelsesbyrå ved Jan Alfsen kjøpte navnet og innholdet. I 1992 startet Bjørg og Willy Bråthen, Bråthens Begravelsesbyrå.

Willy Bråthen hadde tidligere arbeidet for Porsgrunn begravelsesbyrå. Han leide byrået og drev det noen år før han startet for seg selv. Forretningen ble i 2002 overtatt av Skien Begravelsesbyrå. Bråthens kontorer ble overflyttet til Porsgrunn Begravelsesbyrå lokaler. I 2001 flyttet Porsgrunn Begravelsesbyrå inn i Meierigata 5 og i 2018 fremstår byrået med flotte brukervennlige lokaler i det historiske bygget.

Virke Gravferd var tilstede sammen med mange kolleger og samarbeidspartnere og ble imponert over de nye fasilitetene i byrået.


Resepsjonen er laget av tømmervegger fra huset. Historien er tatt inn i utsmykning av lokalene.
Kun ett mors i bilen?
STORT ARBEID: Bransjedirektør Gunnar Hammersmark (fra venstre), Kristin Lian, Gunhild Melbø Tajet og Jarle Skjennum har fått mandat om å legge fram forslag til helt «ny» «Standard for god gravferdsskikk» til Landsmøtet 2019. De håper på engasjement fra hele bransjen og gode diskusjoner i lokallagene utover høsten. Foto: Tore Huuse Øwre
Kun ett mors i bilen?
Er det greit med tre–fire mors i likbilen? Er det greit å assistere i joggebukser? Er det fritt fram å «sponse» prester med reklameparaplyer?
TORE HUUSE ØWRE – [email protected]

Standard for god gravferdsskikk skal få en etterlengtet revidering. Men hva er egentlig «god gravferdsskikk» i 2018?

- Vi i Virke gravferd har et rammeverk som definerer måten vår bransje skal jobbe på. Vi har i dag både «Vedtekter for Virke gravferd», «Standard for god gravferdskikk », «Retningslinjer for markedsføring», «Retningslinjer for bruk av begravelsesbil» og «Kriterier for medlemskap». Siden disse ble utarbeidet har det skjedd mye, verden er annerledes på mange måter og tida er moden for å gjennomføre en full revisjon av disse levereglene våre. Tida er også riktig nå, sier bransjedirektør Gunnar Hammersmark.

Samle til ett dokument

At tida er riktig er begrunnet i flere forhold. «Standard for god gravferdsskikk» har vært tema på flere landsmøter, og nå i vår kommer også en revidert standard for gravferder i Europa.

- Den europeiske standarden blir retningsgivende. Den, i tillegg til lover og forskrifter som regulerer bransjen, er det ytre rammeverk. Vi ser at regelsettene vi har i dag med hell kan gjennomgås og tilpasses 2018. Vi ser også på muligheten til å slå de ulike rammeverkene sammen til ett dokument, sier Hammersmark.

Styret i Virke Gravferd har satt ned ei arbeidsgruppe med Gunhild Melbø Tajet, Kristin Lian og Jarle Skjennum i tillegg til Hammersmark.

Godt i gang

Arbeidsgruppa har jobbet en god stund allerede. Det er mange momenter å vurdere. Hva må endres av gammel ordlyd. Hva må man trekke inn av nye punkter. Hva kan strykes.

- Vi ser i den europeiske standarden er det flere aktuelle saker å få inn i vårt dokument. Eksempelvis om det bør settes klare krav til utdanning for å jobbe i våre byråer. Hvilke krav skal stilles til de rene nettbyråene, og ikke minst «brokerne» som vi ser dukker opp nedover i Europa, forteller Hammersmark. Ett av forslagene i den europeiske standarden er krav om 100 timer for daglig/faglig leder og 50 timer for konsulenter.

- Vi har jo flere løpende diskusjoner i bransjen allerede. Eksempelvis hva er «akseptabel» markedsføring? Er det fritt fram å «sponse» seremonisteder med reklameparaplyer? Kan man kjøre mer enn ett mors om gangen? Kan man legge inn konkurrentens navn som søkeord på sin nettside? Det er nok av utfordringer, og det er en svært viktig jobb bransjen samlet må gjøre det neste året, sier Hammersmark.

Vil ha innspill

Det er viktig å få en god prosess, slik at «Standard for god gravferdsskikk» blir forankret i hele bransjen.

- Dette skal være et viktig verktøy og – ikke minst - et kvalitetsstempel for bransjen framover. Vi er i gang, og ønsker utover våren innspill til hva som bør fjernes, hva som må med videre og nye punkter som skal inn i det nye rammeverket. Her gjelder det å komme med innspill til oss i utvalget, og ikke minst bidra i høringsprosessen til høsten, sier Melbø Tajet.

Målet er å ha en oppdatert, tidstilpasset, godt forankret «Standard for god gravferdsskikk» klar til å bli vedtatt på landsmøtet i Sarpsborg i 2019.

- Det er viktig at vårt dokument blir lett tilgjengelig. At kriterier for medlemskap, bilregler og markedsføringsregler samles og blir et verktøy og kvalitetsstempel for alle våre medlemmer, sier Melbø Tajet.

Etter planen skal et første utkast til ny ordlyd presenteres representantskapet i Virke gravferd i april, behandles av styret før ferien og presenteres lokallagene for høring utover høsten.

Møtekalender

Møtekalender