Hjem
INNHOLD

Innhold

  • 4 Leder
  • 5 Styrelederens hjørne
  • 6 Topp stemning og ny rekord av deltakere
  • 7 Kommunal gravferd
  • 7 Møtekalender
  • 8 Gravferdsdirektør med driv
  • 9 Et kvalitetsstempel og rettesnor?
  • 20 Knut Svanholm tildelt Kongens fortjenestemedalje
  • 22 Gratis råd om digitalisering for små bedrifter
  • 23 Foto-shoots fra Tanexpo 2018 i Bologna
  • 24 Fra DDE til Sting i begravelsen
  • 25 Husk du skal dø

Jeppe Andersen har tatt
alle de flotte bildene fra
landsmøtet.

VI HAR HAR GJORT EN FEIL!

Beklageligvis kom vi i skade for å ikke kredittere en artikkel i forrige nummer. Artikkelen «I søkeren for siste gang» er skrevet av kulturjournalist Pål Buset og sto for første gang i Vårt Land, 1. februar 2018.

Vi beklager dette og retter opp på denne måten.

6
7
23


Gravferdsnytt er utgitt av Virke Gravferd
Postboks 2900 Solli, 0230 Oslo
Tlf.: 22 54 17 00
E-post: [email protected] | vwww.virke.no

Utgivelser:
mars, juni, oktober og desember

Layout/Design:
Sidsel Eide, Virke
Forsidefoto:

Trykk:
LOS Digital


* GravferdsNytt er er produsert av et svanegodkjent trykkeri på papir fra bærekraftige kilder. Signerte artikler og innlegg står for forfatterens egen regning og er ikke nødvendigvis Virke Gravferds offisielle syn. Det samme gjelder annonser i bladet.

LEDER
Pårørendes frie rett til å velge
I våre etiske regler har vi et grunnleggende prinsipp om pårørendes frie valg. Det gjelder valg av begravelsesbyrå og valg av seremoni, hvis de velger å ha seremoni.

I min hverdag får jeg noen henvendelser hvor pårørende ikke får fritt valg, men blir kontaktet av byråer som har hatt oppdrag med kjøring for politiet. Når begravelsesbyrået utfører transportoppdrag for tredjepart, skal det ikke foreta seg noe som tar sikte på å skaffe seg gravferdsoppdraget. I tilfeller der byrået kommer i kontakt med etterlatte skal byrået informere om at de står helt fritt i valget av begravelsesbyrå for resten av gravferden.

I andre tilfeller er det situasjoner hvor ansatte har deltidsarbeid i helse- eller kommunesektoren og i et begravelsesbyrå, og ikke alltid er nøye med å skille sine roller. I forslaget til ny standard for god gravferdsskikk er dette presisert på denne måten: Gravferdskonsulenter som har tilleggsarbeid i beslektede yrker skal informere sine arbeidsgivere om sin dobbeltrolle. Begravelsesbyrået skal ha retningslinjer for å hindre rolleblanding og sikre etterlattes frie valg av begravelsesbyrå.

På fagdagen lørdag under landsmøtet i Oslo fikk vi tydeliggjort det ansvar som påligger gravferdskonsulenten som veileder og rådgiver ved pårørendes valg når det gjelder seremoni. Tør vi stille spørsmål til de som velger bort seremoni ved gravferd, uten å bli mistenkt for å selge flere tjenester. Vår intensjon er å være trygg på at valgene som gjøres skal stå seg i ettertid, for alt skal gjøres innen fristen på 10 virkedager slik det er beskrevet i gravferdsloven.

Valg av seremoniform. Pårørende ønsker i større grad enn tidligere mer personlig preg på gravferden. Det utfordrer både kirken og Humanetisk Forbund, som har sine ritualer og retningslinjer. De etterlatte har råderetten over seremonien, men ved å velge en kirkelig eller humanistisk seremoni gir man fra seg noe av regien. Her har gravferdskonsulenten en viktig rolle ved å innby til et godt samspill mellom de etterlatte og prest, organist eller seremonimester. At noen i dag velger livsynsåpen seremoni har nok med å gjøre at en ny generasjon etterlatte kan kjenne seg fremmed for innholdet i kirkens ritualer, og at de ønsker å ha en større regi over valgene i seremonien.

Betydningen av å markere et levd liv er viktig i sorgbearbeiding for de som skal leve videre.

Denne markeringen får i dag flere forskjellige uttrykk enn tidligere og gravferdskonsulenten har en viktig oppgave i å veilede på en måte slik at de etterlatte gjør valg som er i tråd med familiens ønsker.

Gravferdsbransjen har – og skal videreutvikle – gode digitale løsninger for å kommunisere med fremtidens kunder, men den gode kundeopplevelser vil fortsatt være den personlige dialogen med en imøtekommende og forståelsesfull gravferdskonsulent.

Med ønske om en riktig god sommer!


Gunnar Hammersmark
Direktør i Virke Gravferd
Ansvarlig redaktør:
Gunnar Hammersmark
e-post:
[email protected]
Redaksjonskomité:
Gunnar Hammersmark
Jan Willy Løken
Gunhild Melbø Tajet
Styret:
Jan Willy Løken (leder)
Gunhild Melbø Tajet (nestleder)
Andreas Rustad Hansen
Tom Sletsjøe
Vanja Grønhaug
Kristin Lian (vara)
Selma Puntervoll (vara)
Sekretariat:
Gunnar Hammersmark
Virke Gravferds etiske utvalg:
Ragnar Vigdal, Melhus Vanja Grønhaug, Bodø (vara)
Jarle Skjennum, Oslo
Anita Undal (vara)
Arnfinn Finmark, Stathelle
Sivert Dyrkorn (vara)
Kvalitetssikringsutvalg:
Randi Borgen Mikalsen
Kristin Lian
John Haugland


www.virke.no/gravferd
STYRELEDERENS HJØRNE
STYRELEDERENS HJØRNE

Årets landsmøte tydeliggjorde at vi som er gravferdskonsulenter – kanskje mer enn de fleste andre yrkesgrupper – gjør jobben vår i tett samspill med ideologiske og verdibaserte tradisjoner som er nedarvet gjennom århundrer. Først og fremst med kirken som premissgiver. Disse tradisjonene har alltid blitt utfordret, men nå temmelig kraftfullt.

Ideologi – og praktiske konsekvenser

Landsmøtehelgen hjalp oss til å forstå litt mer av hvorfor dette samspillet tidvis oppleves utfordrende. Og hva fremtiden kan gi av muligheter. Den innsikten fyller meg med både respekt og nysgjerrighet.

Først av alt:
Til dere som var på landsmøtet – takk for sist, takk for at du var med på å gjøre helgen så bra som den ble!

Til dere som ikke var der – neste år kan du også gripe muligheten til å få god, faglig oppdatering, møte samarbeidspartnere og leverandører, og til å treffe masse hyggelige folk.

Og sist, men ikke minst, til sponsorer og utstillere – takk for engasjement og at dere bruker tid og ressurser på å møte oss.

Jeg har særlig lyst til å takke prost i Oslo, Trond Bakkevig, kantor og nestleder i Musikernes fellesorganisasjon, Anders Hovind, og Vinjar Tufte fra Human-Etisk Forbund som delte engasjement og innsikt på lørdagen. Økt kunnskap om ideologi, tankegang og motiver, gir gravferdsbransjen større forståelse for rammene som settes. Det gir oss muligheten til å bli enda bedre samarbeidspartnere, og bedre veiledere for mennesker som ikke møter tros- og livssynssamfunn så ofte. Som gjenytelse kan vi gi tros- og livssyns-Norge bedre forståelse for valgene som flere og flere etterlatte tar, når de av ulike grunner velger å beholde regien for gravferdsseremonien selv.

Tros- og livssynssamfunnenes rolle utfordres

Kirkens rolle som seremonimester for gravferder utfordres. Human-Etisk forbund opplever også at det kan være krevende å innfri forventinger fra sørgende. Det siste året har vi hatt flere mediesaker som synliggjør dette, og en uhøytidelig stemningsmåling under landsmøtet, viste at mange i bransjen opplever dette på kroppen. Dialogen rundt dette må fortsette.

Vår rolle utfordres

Vi skal være gode rådgivere og veiledere for kundene våre - de etterlatte - når de skal ta valgene sine. Da må vi ha bred kunnskap om mulighetene og begrensningene som disse valgmulighetene gir. Vi vet naturligvis viktigheten av å avklare hvem som er den ansvarlige for gravferden. Da er det også viktig at vi forteller dem hva slags muligheter den råderetten gir, og hvor stor del av den råderetten man overlater til kirken eller andre tros- og livssynssamfunn når man velger å gjennomføre seremonien i deres regi. Dette krever klokskap og evne til dialog, vel så mye som «millimeter-kunnskap» om hva som er mulig eller ikke mulig å få til.

Og, vi må forstå rollen vår. Jeg tenker at vi skal være

  • Oppdragstaker – uten å bli eier av gravferd eller seremoni
  • Veileder & Rådgiver – uten å bli formynder
  • Selger – for å dekke vesentlige, menneskelige og mellommenneskelige behov
  • Tradisjonsbærer – uten å bli konserverende
  • Praktisk tilrettelegger – uten å miste det ideologiske av syne

Sprekere enn sitt rykte

Gravferdsbransjen er langt sprekere og i takt med tiden, enn sitt rykte. Mennesker utenfor bransjen er vel ikke stort annerledes enn oss gravferdskonsulenter; Vi har ofte stor tiltro til våre forutinntatte holdninger. Men, som vi også vet; Fordommer stemmer sjelden med virkeligheten. Vi fikk et godt eksempel denne helgen: Konferansieren under festmiddagen lørdag kveld, Hans Morten Hansen (Gullestad fra TV-serien Side om side) forventet nok å møte en alvorstynget og sorgfull gjeng. Festmiddagen ble imidlertid alt annet enn tungsindig, og som han sa: «Nå når jeg har møtt dere, skal jeg fortelle komikervennene mine at de bare kan glede seg til å dø!». Bedre kompliment er det vanskelig å få.

Vi er mange som ønsker å være del av en livsglad og engasjert bransje, som er varmt og kompetent til stede når tragedien inntreffer. Vi skal fortsette jobben med å være gode, praktiske tilretteleggere. Når vi øker kunnskapen vår om ideologien bak religioner og livssyn, blir vi kanskje enda bedre.

Ha en god sommer!



LANDSMØTE VIRKE GRAVFERD 2018


LANDSMØTE VIRKE GRAVFERD 2018
Topp stemning og ny rekord av deltakere
Årets landsmøte i Oslo er over, og bare minnene er tilbake. Det vi hadde planlagt og jobbet for i lang tid med utstilling, faglig program, utendørs sosiale utflukter basert på oppholdsvær, ville medlemmene prioritere en maihelg i Oslo? Nå sitter vi med fasiten!
FOTO: JEPPE ANDERSEN

Det har aldri vært flere deltakere, 360 påmeldte, 36 utstillere og vi fikk sol og varme som ikke har vært tilsvarende på 100 år i hovedstaden!

Tidlig torsdag begynte de første utstillerne å melde sin ankomst, og Lars Arnevig som var ansvarlig for utstillerområdet hadde planlagt rekkefølgen på riggingen. Utstillerområdet var fordelt på to etasjer, og det ble behov for litt tilpasning og smidighet, da en av branndørene i 1.etg var byttet ut siden vi målte opp, noe som førte til at alle bilene måtte stå i 2.etg.

Utover dagen ankom mange av deltakerne, og flere skulle delta på leverandørseminar på ettermiddagen. Slike seminarer er lagt i forkant av landsmøtet, men gir en merverdi for arrangementet.

BFN-MC-gjengen ankom hotellet ved 17.00 tiden, etter å ha hatt en fantastisk tur via Fagernes og Skeikampen. Det var godt og varmt på innsiden av skinndressene, men bare smil og fornøyde folk å se!


Åpning av utstillingen torsdag kveld er den første tegnet på at landsmøtet er i gang, og Robert Walmann satte musikalsk stemning før arrangementskomiteens leder Kristin Lian foretok åpning av utstillingen hvor 36 forskjellige utstillere var på plass. Årets hovedsponsor Eide Stein takket for tilliten og var stolt over å ha med seg representanter fra Italia for å vise et stort utvalg av tilbehør til gravmonumentene.

Fredag morgen ble landsmøtet formelt åpnet av ordfører i Oslo, Marianne Borgen, og styreleder i Virke Gravferd Jan Willy Løken. Det musikalske innslaget var det Nils Arne Helgerød og Ulf Nilsen som stod for, og det ble kreativt, vakkert og svært underholdene!


Det ble satt av god tid til å besøke utstillerne mellom de faglige temaene, noe både deltakerne og utstillerne er fornøyde med.

Faglig tema på formiddagen var det leder av ID-Kripos Harald Skjønsfjell som stod for. «Hvordan forberede oss på neste hendelse i Norge?» For det er ikke spørsmål om det kommer en ny alvorlig hendelse, men når og på hvilken måte det kan skje. Han fortalte om det arbeidet ID-Kripos har vært involvert i både i Norge og utenlands, og hvilket nitidig arbeid det kan være å identifisere ødelagte kropper etter store ulykker, terroraksjoner og store naturkatastrofer. Han informerte oss om de nye planene om et ID-senter på Sessvollmoen, hvor det er tenkt at all id-arbeid for større hendelser (over 50 omkomne) vil bli utført der. Det får konsekvenser for det arbeidet gravferdsbransjen er involvert i, med transport fra åsted til Sessvollmoen. Det kan også involvere transport til nærmeste flyplass for videre transport med forsvarets fly til Gardermoen og videre transport til Id-senteret. Virke Beredskap vil arbeide videre med dette i sine planer.


En oppdatert brosjyre fra Virke Beredskap ble også delt ut til deltakerne etter seminaret.

Etter lunsj var det klart for neste faglige tema, «Fremtidens kunder – og deres forventninger til gravferdsbransjen» Christopher Nøkleby fra Accenture som selv var en ung representant for fremtidens kunder hadde gjort grundig research på trender og utvikling i bransjen i vårt eget land og i andre land. Også på nye aktører som mener de kan ta deler av markedet ved å utnytte digitale løsninger og kommunikasjon med en ny generasjon etterlatte. Bransjen i Norge har unik kompetanse på gravferdsfaget, men må i tillegg finne de gode løsningene på å ta i bruk digitale verktøy i markedsføring og kommunikasjon med sine kunder. Det ble en tankevekkende ettermiddag på Plaza!

Som nevnte var sommerværet kommet til Oslo, og vandringen langs Akerselva ble en flott opplevelse fra starten på Sagene Bryggeri til vi endte opp i Kulturkirken Jakob. Et flott skue å se 300 deltakere med grønne sekker på ryggen (gave fra hovedsponsor) i rolig tempo nedover langs elven. Et par musikalske innslag langs ruten var det også lagt inn av arrangøren.

Det var dekket langbord i kirken (som i dag er et kjent konsertlokale i Oslo) og i tillegg til nydelig mat fikk vi musikalske overraskelser gjennom kvelden! Først ved Carl Petter Opsahl og Magnus Larsen på saksofon og bass, og så kom Lars Arnevig trekkende med sitt trekspillensemble fra Asker og begeistret hele forsamlingen! Ikke visste jeg at trekkspill kunne skap så god stemning! Og så toppet de fremføringen med en operasanger, Nils George Haugland Nilsen, som også hadde luft i belgen!


Etter en vellykket aften trakk vi ut i sommernatten og fant etter hvert veien tilbake til hotellet.

Lørdag morgen kl.9.00 satt en forventningsfull forsamling og ventet på Dora Thorhallsdottir. Hun kom som en stormvind og satte fyr på forsamlingen med faglig påfyll om kommunikasjon og som standup komiker med sine «Familiegreier»! Takk for at du kom, Dora!

Hovedtemaet på lørdag var «Hvem eier seremonien?» Bakgrunnen for spørsmålet var flere oppslag i media i den senere tid hvor etterlatte har opplevd å ikke få sine ønsker oppfylt i møte med både prest, organist og Human Etisk Forbund. Skal de etterlattes ønsker veie tyngre enn ritualer? Hvilken seremoniform er best egnet? Og er byråenes tilbud om livsynsåpne seremonier med egne seremonimestere en konkurrent til kirkelige og borgerlige seremonivalg?


Prost Trond Bakkevig fra Den norske kirke, Vinjar Tufte fra HEF, Anders Hovind fra Musikernes Fellesorganisasjon og Jan Willy Løken fra Virke Gravferd holdt hvert sitt innledningsforedrag før lunsj, og senere på dagen en paneldebatt som Øystein Ingdahl ledet.

Det ble en engasjerende seKsjon, og forsamlingen tok del i samtalen gjennom innsendte spørsmål på sms, som ble videreformidlet til panelet.

Noen inntrykk fra debatten; Den som har retten til å sørge for gravferden eier også retten til å beslutte om det skal være seremoni. Hvis etterlatte ønsker seremoni, kirkelig eller borgerlig, gir man fra seg noe av råderetten. Og her er det lokale forskjeller på hvordan pårørendes ønsker blir møtt. I en livssynsåpen seremoni står etterlatte fritt til å sette sammen et program etter eget ønske. Byråer har et ansvar på å informere om seremoniformer, og la etterlatte foreta valget. Gravferstradisjoner er i endring, de bli influert av trender fra verden omkring oss. En ny generasjon etterlatte ønsker å gjøre seremoniene mer individuelle. Tematikken er viktig å reflektere over, og vi ønsker flere arenaer hvor dette kan settes på dagsorden.

På lørdag ettermiddag og kveld var det sosialt samvær i god tradisjon. Oppmøte i foajeen til aperetif, hvor også BFN- MC samles for å dele ut diplomer fra årets happening. Våre æresmedlemmer var invitert, og i år var Arne Strøm, Tore Brenno, Josef Bentzen, Haralds Schee, Knut Svanholm, Berit Stangeland Hanssen, Borgar Jølstad og Gunnar Hammersmark tilstede på hele eller deler av landsmøtet.


Festmiddagen ble ledet av Hans Morten Hansen, og gjorde det på en fortreffelig måte! I år var det trommet sammen et kor av gravferdskonsulenter fra Oslo-regionen, og etter applausen å dømme var dette en suksess! Hotellet leverte nydelig mat og drikke, vi fikk lykkelige vinnere av utstillerkonkurransene, og gikk inn i de små timer med vårt eget bransjeband The Undertakers! Fult av trøkk og spillerglede! Vi lar bildene fra festen tale sitt eget språk, og vil bare avslutte referatet med å takke lokal arrangementskomite v/ Kristin Lian, Hans Morten Bruun og Lars Arnevig for en fantastisk jobb!

Landsmøtet i Virke Gravferd 2018 er historie. Vi har aldri vært flere deltakere, og vi har økt interesse for arrangementet fra andre land, i år var det representanter fra Sverige, Danmark, Island, England, Nederland, Sveits, Spania, Italia og Australia! Mange gode tilbakemeldinger på faglig innhold og flott utstilling, i tillegg til det sosiale felleskapet i bransjen.

Nå ser vi frem til neste landsmøte i 2019 som skal være i Sarpsborg. Arrangementskomiteen i Østfold viste en velkomstvideo under festen lørdag kveld, og vi gleder oss allerede!


Kommunal gravferd
Kommunal gravferd
– Oslo kommune må ta ansvar for over 100 gravferder hvert år. Antallet er svakt stigende, sier Lene Mürer, direktør for Gravferdsetaten i Oslo.
TEKST: KJETIL S. GRØNNESTAD / FOTO: ALF BERGIN

Problematikken med at ingen pårørende tar på seg ansvaret med å gjennomføre en begravelse, virker å være større jo større byen er. Mens Oslo har over 100 tilfeller i året, har en av de andre storbyene, Stavanger, langt færre kommunale gravferder, selv om antallet har steget svakt også der.


– Før hadde vi et tilfelle i året. I 2015 og 2016 økte det til to, mens vi i 2017 hadde fem kommunale gravferder. Fram til april i år, har vi hatt fire, sier Liv-Helen H. Bjørnsen, konsulent ved kommuneadvokaten i Stavanger som håndterer de kommunale gravferdene.


I en mindre kommune som Ål i Hallingdal derimot, har de ikke hatt en eneste kommunal gravferd. Kirkeverge Trygve Leigland på Bømlo i Hordaland har heller ikke opplevd kommunale gravferder de to årene han har vært i stillingen.

Lager egne rutiner

Siden problematikken er så godt som ikke-eksisterende, har hverken Ål eller Bømlo egne rutiner for hvordan de skal håndtere kommunale gravferder. I Oslo og Stavanger har de slike rutiner for å sikre mest mulig lik behandling.


I begge storbyene legges det opp til å at begravelsen skal tilpasses den avdøde så godt som mulig. Det søkes etter informasjon om vedkommende i eventuelle testament, og blant familie eller venner. Det sjekkes også om vedkommende var medlem i et trossamfunn. Dersom det ikke foreligger informasjon som tilsier noe annet, for eksempel at vedkommende var muslim, blir den avdøde vanligvis kremert. I avisannonsen der seremonien blir annonsert, vil det stå at den er på vegne av «Venner».


Nøktern standard legges til grunn. I Stavanger brukes vanlig hvit kiste med bårebukett, musikk, orgel og tale. I Oslo er det seremoni i et av kommunens kapeller, med enkel blomsterpynt på kista, musikkinnslag og tale. Altså som i en vanlig begravelse.


Når det gjelder begravelse, har de to byene noe ulik praksis. I Stavanger er hovedregelen at den avdøde plasseres i en navnet minnelund, med mindre det allerede eksisterer en familiegrav eller at noe annet er bestemt i avdødes testamente. I Oslo derimot får den avdøde et eget gravminne, noe som betyr at Oslo kommune står ansvarlig for stell av graven i fredningstida på 20 år.


Kostnadene for en kommunal begravelse i Stavanger eller Oslo ligger rundt kroner 23.000 – 30.000,-

Best privat

En gravferd er i utgangspunktet et privat anliggende. Seremonien vil i de fleste tilfeller gjenspeile den avdøde best dersom noen som kjente vedkommende påtar seg ansvaret for gravferden. Derfor ønsker kommunen at pårørende tar på seg dette ansvaret.


– Gravferdsetaten i Oslo prøver så langt det er mulig å informere pårørende som er usikre i forhold til å ta på seg ansvaret for en gravferd, sier Mürer.


I Ål i Hallingdal har det vært et par tilfeller der det har kunnet blitt aktuelt med kommunal gravferd.


– Selv de få gangene det har vært aktuelt, stiller det alltid opp en reel venn, nabo eller fjern slektning som tar ansvaret for gravferden, sier Kjellfred Dekko, kirkeverge i Ål.


Også i storbyene dukker det ofte opp noen som til slutt tar på seg dette ansvaret fordi de synes det er for ille at kommunen skal begrave en slektning eller venn.

Mulig behov for nasjonale rutiner

Selv om det kan være behov for nasjonale rutiner rundt det å håndtere kommunale begravelser, er det foreløpig ikke noe gjennomgående krav. Kirkevergen i Ål har ikke behov for nasjonale rutiner, siden dette ikke har vært noen aktuell problemstilling der. Men på Bømlo ser den relativt ferske kirkevergen at det kan være behov for felles praksis.


– Det ville helt klart vært en fordel. Det er et stort pluss å ha rutiner som er vedtatt på høyere nivå, som kan vises til og er likt for alle. Vi vil også unngå ulik praksis, siden jeg regner med at det er mye variasjon i praksisen fra sted til sted, sier Leigland.


Ifølge Mürer har Gravferdsetaten i Oslo utviklet sine egne felles rutiner. De samarbeider tett med gravferdsbyrået som har fått oppdraget med å gjennomføre alle de kommunale gravferdene. Hun tror likevel at en felles standard for hele landet kan være en idé.


– Den viktige balansegangen mellom standardisering og individuell tilpasning, må ivaretas. I et slikt arbeid vil tros- og livssynssamfunn, samt gravferdsbyråene/ Virke gravferd tas med på råd, sier hun.


Kommuneadvokaten i Stavanger har nylig utarbeidet retningslinjer i samarbeid med Stavanger kirkelige fellesråd.

Blir kommunal gravferd mer vanlig?

Kommunene får beskjed om dødsfallene fra politi, tingrett eller institusjonen den avdøde bodde på. Deretter kontakter kommunen et begravelsesbyrå som seg av det praktiske arbeidet.


Aktuelle årsaker kan være familiekonflikter, økonomi eller at vedkommende ikke hadde nære pårørende. En aldrende flyktningbefolkning, der flere ankom Norge uten familie, kan øke antallet kommunale gravferder i framtida.


Så langt er tendensen svakt økende i storbyer som Stavanger og spesielt Oslo, mens det fortsatt er så godt som ingen kommunale gravferder i mindre kommuner som Bømlo og Ål.


Møtekalender Virke Gravferd
Gravferdsdirektør med driv
I fjor høst ble Lene Mürer direktør ved Gravferdsetaten i Oslo. Hun mener man i fremtiden ved gravlegging må legge stor vekt på likeverd, respekt og personlig tilpasning. Foto: Alf Bergin
Gravferdsdirektør med driv
– Velkommen, utbryter Lene Mürer med et stort smil idet hun tar imot oss i det bittelille tekjøkkenet til Gravferdsetaten i Oslo.
TEKST: KJETIL S. GRØNNESTAD FOTO: ALF BERGIN

Hun forsikrer seg om at vi får hver vår kopp med valgfri kaffe fra kaffemaskinen, før hun loser oss gjennom de trange gangene til kontoret hennes. Det er heldigvis litt romsligere enn resten av Gravferdsetatens lokaler.

– Dere må unnskylde rotet. Jeg holder på å rydde. Dette er også møtelokalene våre, sier hun og slår ut med armen mot et rom der knapt en eneste papirbunke står på skjeve.

Energisk

Oslo gravferdsetats nye direktør har mye energi. Den brukes ikke bare på jobben. Hun har seks barn, derav to adoptert fra Thailand, et barnebarn, en hund av typen samojed, et torp i Sverige og ei hytte i Ål i Hallingdal. Blir det ledig tid til overs, finner hun fram strikketøyet, en kompleks roman eller pc-en for kreativ skriving.

– Det å ha så mange barn, har gjort meg dyktig i logistikk og å kombinere aktiviteter, ler hun.

En annen hobby hun satte pris på, var å tale i humanistiske konfirmasjoner og gravferder, eller være vigsler i humanistiske bryllup. Ikke minst det å få lov til å tale i gravferder, var noe hun likte spesielt godt. Hun fascineres av menneskers levd liv og liker å skrive om det. Disse frivillige oppdragene for Human-Etisk Forbund er inntil videre lagt på hylla.

– Som direktør i Gravferdsetaten er jeg nøytral og skal representere alle. Jeg er fortsatt medlem, men ikke lenger like aktiv i Human-Etisk Forbund som jeg var før jeg fikk denne stillingen, sier hun.

Godt samarbeid

Før hun ble direktør i Gravferdsetaten, var hun seremonisjef i Human-Etisk Forbund. Noen kan stusse over at hun med sin humanistiske bakgrunn jobber i etasjen under Oslo kirkelige fellesråd. Som en av et femtitalls kommuner har Oslo en tjenesteytingsavtale med fellesrådet der kommunen utfører drifts- og vedlikeholdsarbeid med egne ansatte. En avtale som nylig er fornyet. Mürer synes ikke samarbeidet med fellesrådet er et problem, selv om hun privat mener at gravferd burde vært et offentlig ansvarsområde.

– Samarbeidet med Kirkelig fellesråd i Oslo er meget godt. Jeg lærte mye om å jobbe på tvers av tros- og livssyn i Human-Etisk Forbund, noe som er nyttig i denne stillingen. Men jeg hadde nok ikke søkt, eller kunnet søke denne jobben hvis det medførte ansettelse i Kirkelig fellesråd, innrømmer hun.

God oppvekst

Sett utenfra har hun ikke levd helt A4. Selv synes hun ikke at hun har gjort utradisjonelle valg. Oppveksten i Bærum på 60- og 70-tallet var i et miljø med likhet mellom gutter og jenter. Slekta var full av sivilingeniører, og foreldrene var gode forbilder. Det var derfor ingen som stusset over at hun ville studere bygg- og anlegg i Trondheim. Det var først i praksisperioden i studietida, og deretter i arbeidslivet, at hun merket utfordringene med å være kvinne i mannsdominerte miljø.

– Jeg har møtt kvinner fra mange deler av landet, og innsett at jeg i et likestillingsperspektiv var heldig som vokste opp der jeg gjorde, sier hun.

Etter studiene har hun jobbet både i Trondheim, Bergen og Vadsø, før hun i 1995 vendte tilbake til Østlandet.

– Jeg ville først til Nord-Norge. Min dragning nordover kommer nok av at mamma var fra Harstad. Vi var ofte der i feriene, og jeg hadde sommerjobb blant annet i Finnmark. Etter tre år i Bergen, bodde vi derfor sju år i Vadsø, sier hun.

Trives som sjef

Hun har vært sjef nesten hele sin yrkesaktive karriere; både i Statens vegvesen, Skedsmo kommune, Tekna og Skanska. Det var hensyn til familien som gjorde at hun valgte å avslutte karrieren innen bygg- og anleggsbransjen.

– Jentene våre fra Thailand ble adoptert som sjuåringer. De siste jobbvalgene er derfor gjort med ønske om mindre reising, sier hun.

Som seremonisjef i Human-Etisk Forbund, fikk hun en av hobbyene som jobb. Der var hun i tre år til det igjen begynte å krible etter større utfordringer.

Da stillingen som direktør for Gravferdsetaten ble lyst ut, så hun en jobb som klaffet perfekt i forhold til utdanning, erfaring og interesser. Det var bare én ting å gjøre:

– Jeg måtte søke, slår hun fast.

Utadvendt

Lene Mürer sitter ikke stille i stolen. Hun smiler og ler mens hun prater. Det er ikke vanskelig å tro henne når hun sier hun ikke kan sitte inne på et kontor hele dagen. Hun må ut. Minst en gang i uka er hun på besøk, møte eller befaring på en av Oslo 20 gravplasser, og snakker med noen av sine 140 fast ansatte eller mange sesongarbeidere.

– I tillegg til mine gode kolleger i administrasjonen, liker jeg å prate med de som jobber ute, sier hun.

Godt samarbeid med byråene

Fra hennes tidligere verv som humanistisk gravferdstaler, samarbeidet hun med gravferdsbyrå i Oslo og Akershus. Denne erfaringen kommer godt med nå, selv om jobben som direktør i Gravferdsetaten medfører en annerledes kontakt med byråene.

– Samarbeidet mellom Gravferdsetaten og gravferdsbyråene er tett, viktig og konstruktivt. Til tider bryner vi oss på hverandre. Begge parter utvikler seg gjennom tilbakemeldinger og diskusjoner, slik at tjenestene overfor innbyggerne som trenger gravferdstjenester blir stadig bedre, sier hun.

Dette foregår i etablerte samarbeidsfora, i enkeltsaker, i de mer enn 100 kommunale gravferdene per år, samt i den daglige driften ellers. Mürer opplever at byråene har utviklet seg enda mer i retning av likestilte tjenester uansett den pårørendes tro, livssyn, kultur eller personlige ønsker. Hennes råd til byråene er å ligge i forkant og fortsette med å utvikle tjenestene.

– Ønsker og behov for gravferdstjenester hos Oslos innbyggere er i endring. Det er spesielt viktig å legge vekt på likeverd, respekt og personlig tilpasning. Spesielt viktig vil det være å ha fokus på kostnader, slik at alle har råd til en verdig begravelse, sier hun.

Liker likhet

Gravferdsetatens kontorer ligger ved Vår Frelsers gravlund. Her er mange prominente personer gravlagt. Ikke minst i æreslunden. Vi tar turen ned for å se på bautaene og skulpturene som er symboler fra forgangen storhetstid. Mürer liker disse historiske monumentene, men ønsker ikke at forskriftene for gravminnestørrelse skal endres.

– Jeg liker aller best gravplasser med gravminner som ikke viser forskjell på folk. I døden er vi alle like, sier hun.

Hun har også sans for kolumbarier som symbol på likeverdighet og fellesskap.

Rikdommen og variasjonen i blomster, pynt, inskripsjoner, årstall og navn på gravminnene, setter i gang Mürers fantasi når hun besøker en gravplass. Hun funderer over personens liv, noe hun ønsker å utforske litterært. Skrivingen må imidlertid vente til hun får tid som pensjonist. I dag må hun tilbake til kontoret og avslutte arbeidsdagen som ansvarlig for Oslos gravplasser, før hun kan sette seg på bussen hjem til familien på Nittedal.


FAKTA
Lene Mürer (56)
Fra Bærum. Bosatt i Nittedal siden 1995.
Utdannet sivilingeniør innen bygg og anlegg fra NTH (nå NTNU) i 1984.
Ble ansatt som direktør for Gravferdsetaten i Oslo kommune
1. oktober 2017.
Et kvalitetsstempel og rettesnor?
Et kvalitetsstempel og rettesnor?
«Standard for god gravferdsskikk» skal vedtas i ei helt ny drakt. Flere standarder blir forenklet og tatt inn i det samme dokumentet. Et dokument som for bransjen er både ei rettesnor og et kvalitetsstempel. Vi har spurt bransjefolk over hele landet om hva den betyr.
TORE HUUSE ØWRE – [email protected]

«Vedtekter for Virke gravferd», «Standard for god gravferdsskikk», «Retningslinjer for markedsføring», «Retningslinjer for bruk av begravelsesbil » og «Kriterier for medlemskap». Alle har vært viktige dokumenter å etterleve for begravelsesbyråer i Virke Gravferd. Men, de har vært omfattende og lite tilgjengelige i hverdagen. Det gjøres det noe med.

Revisjonen av «Standard for god gravferdsskikk» samler disse til ett dokument, og arbeidsgruppa med Gunhild Melbø Tajet, Kristin Lian, Jarle Skjennum og Gunnar Hammersmark har gjort et solid stykke arbeid gjennom vinteren. Det er vanskelige tema og vurderinger, og et av hovedmålene er å «oppdatere» standarden tilpasset tida vi lever i og utviklingen i samfunnet.

– Alle ønsker å gjøre en så god jobb som mulig, og ha tilfredse kunder. Samtidig er det ulike tolkninger av hva som må forventes og hvordan byråenes tjenester skal utføres. Det som er en selvfølge en plass i landet, er ikke det i en annen. Likevel skal det ligge et rammeverk i bunn som sikrer alle pårørende en verdig, god avskjed med en som står dem nær, sier bransjedirektør Gunnar Hammersmark.

Vi har snakket med driftige, framtidsretta byråmennesker – menn og kvinner – i hele landet, om hva «Standard for god gravferdsskikk » betyr for dem. Vi har spurt hva de mener om å kjøre flere mors i bilen samtidig. Hva som er et verdig stell, og hvordan de tror gravferdskonsulentens rolle ser ut om fem år i tillegg til mye annet. Vi presenterer en del av dem i denne utgaven, og flere kommer i neste nummer.

Vi anbefaler hver og en å lese hva kollegaen i nord, øst, sør eller vest svarer, og at «Standard for god graverdsskikk» blir satt på dagsorden i hvert eneste byrå.

– Gjennom høsten skal den nye standarden på høring i alle lokalavdelingene. Og vi håper flest mulig vil bidra med konstruktive og gode høringsuttalelser slik at dokumentet som er hele bransjens rettesnor og kvalitetsstempel blir så bra som mulig når den skal vedtas på Landsmøtet i Sarpsborg neste år, sier Hammersmark.

Vi legger også opp til at den enkelte kan besvare de samme spørsmålene vi presenterer svar på i dag.

– På vår hjemmeside www.virke.no/gravferd kan alle som ønsker det gå inn og svare på spørsmålene. Dette er jo den enkeltes mulighet til å komme med innspill, sier Hammersmark.


Vi spurte våre medlemmer:
  1. Hva gjør «Standard for god gravferdsskikk» viktig?
  2. I den europeiske standarden for gravferd, settes det krav til kompetanse for å arbeide i begravelsesbyrå. Minimumskrav er 50-timers kurs for ansatte og 100 timer for faglig ledere. Hvordan kan realkompetanse vektes, hvordan skal bransjen håndtere dette i praksis?
  3. «Responstid» er et begrep som ofte brukes, men hva tenker du om responstid? Hva er det, og hvor lang bør den være i vår bransje? Hva er egentlig rimelig responstid I ditt område?
  4. Stell av døde skal være verdig. Hva innebærer det for deg?
  5. Hva skal til for at du vil vurdere å kjøre mer enn ett mors i begravelsesbilen?
  6. Hvor langt skal begravelsesbyråene gå med hensyn til å gi råd, fremfor å informere?
  7. Seremoniform, hvor viktig er det for deg å informere om alternative seremoniformer?
  8. Hvordan er det tilrettelagt for å holde seremoni andre steder enn i kirkene i deres område?
  9. Markedsføring er så mangt. Hvor går grensa for at markedsføring kan bli påtrengende og støtende?
  10. Hva mener du skiller gravferdsbransjen fra andre bransjer når det gjelder markedsføring?
  11. Hvordan kan byråene bidra til å fremme bransjens omdømme?
  12. Noen ønsker anonymitet ved henting på bopel. Hvordan løser man det best sett opp mot kravet om bruk av fastmontert lysanordning på taket?
  13. Hvordan opplever dere transport på vegne av det offentlige, der politiet eller helsevesenet er oppdragsgiver? Er det anbudskjøring eller velger de vilkårlig fra sak til sak? Hva er rutinene i ditt distrikt?
  14. Hva tenker du er gravferdskonsulentens viktigste oppgave om fem år?
  15. Hvilken rolle skal Virke gravferd ha i årene som kommer?
Gravferdsdirektør med driv

Andreas Rustad Hansen
Nathanielsen begravelsesbyrå, Harstad


1 Den sikrer en høy faglig standard blant byråene og ivaretar våre forpliktelser til EFFS. At vi utøver vår profesjon i henhold til gjeldende lover, noe standarden er tuftet på. Slik at etterlatte blir møtt med den verdigheten og respekten som forventes av oss.

2 Her er jeg usikker. Dette må vurderes internt i byråene hvilken realkompetanse som kvalifiserer til å vektes. Og det bør kanskje settes krav til en minimums tidsperiode med relevant erfaring før dette kan vektes. Realkompetanse i tillegg til kurs kan da føre til avkortet opplæring.

3 Dette vil variere stort fra sted til sted. Jeg tenker det er med utgangspunkt i hva som forventes av oss på det enkelte sted. Noen plasser er det for eksempel. praktiske begrensninger som lange avstander og ferger. Det vil etterlatte normalt ha forståelse for. Men dette kan byrået med fordel informere om på sin nettside og i sin markedsføring.

4 Verdig stell er et stell som på beste måte gir etterlatte mulighet til å syne og ta farvel med avdøde. Stellet skal utøves med utgangspunkt i å gjøre avdøde mest mulig gjenkjennelig. I noen tilfeller kan etterlatte ha spesielle ønsker knyttet til stell. For eksempel. bruk av kosmetikk/sminke osv. Da vil et verdig stell være i henhold til bestillingen fra etterlatte.

5 Godt spørsmål! Dette vet jeg er gjenstand for store diskusjoner i bransjen. Jeg har en mening om dette. Ved kjøring knyttet til seremoni skal man selvsagt kun ha en kiste i bilen, med unntak av om det er en seremoni med flere avdøde hvor etterlatte ønsker at man kjører 2 kister sammen. For eksempel. et ektepar eller forelder med barn.

Når det gjelder kjøring til og fra institusjon er jeg derimot av en annen oppfatning. Jeg tror ikke etterlatte er så opptatt av at dette utføres med kun en kiste i bilen. Avdøde ligger sjelden alene på kjølerom og når vi sender med båt, tog eller fly kan man også risikere at det sendes flere kister sammen. Her i nord har vi benyttet hurtigruten i årevis til båretransport og det sendes ofte 2-3 kister sammen. Så rent moralsk og etisk ser jeg ingen problem med dette. Jeg synes ikke denne transporten er en del av avskjedsritualet på samme måten som kjøring på seremonidagen er. Og dessuten skal det være en verdig transport i en egnet og fin bil.

Hvorfor skal vi være så opptatt av at det ikke står flere kister sammen på denne transporten? Vi er jo gode på å argumentere om felleskapet og samfunnets avskjed med en avdød og det at vi lever sammen og dør sammen.

Man skal selvsagt ikke fakturere dette som to transporter. Dersom byrået velger å gi etterlatte to alternativer: et med solotransport til en pris og neste alternativ en transport i egnet bil samkoordinert med flere til en lavere pris, er jeg ganske sikker på at pårørende ikke vil velge en dyrere solotransport. I de fleste tilfeller. Hos oss er ikke dette så aktuelt da oppdragsmengden ikke er så stor og logistikken er lettere men jeg har ikke noe problem å skjønne at det kan tenkes sånn i større byer hvor det er mye trafikk og større utfordringer i ressursbruk. Dette kan løses på en god og verdig måte.

6 I utgangspunktet informerer byrået om muligheter etc, men i neste omgang kan det å gi råd utfra vår kunnskap og erfaring være til stor hjelp. Vi må bare være beviste vårt ansvar til ikke å påvirke etterlattes valg men heller sette dem i stand til å ta de rette valgene selv. Når etterlatte bestiller en gravferd i stillhet synes jeg vi bør tørre å stille noen spørsmål og derfra kanskje gi noen råd.

7 Svært viktig fordi det handler om en grunnleggende respekt og imøtekommenhet til menneskers tro og livssyn. Og retten til å velge seremoniform utfra dette. Helt i tråd med gravferdslovens paragraf 1.

8 Krematoriets seremonirom i Harstad benyttes til Humanistiske og livssynsåpne seremonier for innbyggere i Harstad og omegn. Rommet er religiøst utsmykket og det er ikke laget noen god ordning for å tildekke symbolbruken. Ellers vil jeg si det er svært få om ikke noen gode alternativer til slike seremonier. Særlig i distriktene er dette et problem.

9 Dette spørsmålet synes jeg faktisk er vanskelig. Fordi jeg opplever at denne terskelen har endret seg med årene. Jeg tenker samtidig at vi må kjenne på en grense på når vi går for langt. Det grunnleggende er at markedsføringen aldri må bli krenkende i forhold til tro, livssyn og etiske hensyn. Da er grensen nådd. Men vi har også et ansvar til å ivareta oppfatningen av vår seriøsitet knyttet til en så viktig samfunnsoppgave som vi har.

10 At mennesker vi henvender oss til oftest står i sin mest sårbare situasjon i livet. Og at man mange ikke ønsker markedsføring fra oss og har en lav terskel til hva som er upassende og støtende. Vi selger ikke bare produkter men i hovedsak tjenester som handler om mye følelser på godt og vondt. Vi må ha en tilnærming på markedsføringen vår som ikke oppleves for påtrengende.

11 Først og fremst ved å gjøre en god jobb. Å opptre ryddig, profesjonelt og medmenneskelig. Vi må sørge for å alltid ha fokus på verdiene av den jobben vi gjør. Og hvem vi er der for. Ved å ta med oss vår erfaring og menneskelige kompetanse kan vi møte kundene og deres ønsker og behov på en veldig god og tillitsfull måte, også inn i fremtiden. Vi må selv ta ansvar for hvordan samfunnet oppfatter oss og vår rolle. Jeg tror det å innby til temakvelder, forelesninger, møtepunkter mellom relevante aktører er en god måte å fremheve viktigheten og verdien av jobben vår. Ellers kan samfunnets oppfatning bli påvirket av de få og mange ganger negative oppslag i media.

12 Man kan bruke et helt nøytralt symbol eller tildekke. Ellers vil en pen nøytral bil registrert på grønne skilt med godkjent innredning fungere bra ved slik bruk.

13 I vårt distrikt fordeler politiet oppdragene mellom oss 2 aktører som er representert her i Harstad. Ordningen fungerer fint. Vi har riktige priser på jobbene og samarbeider godt om det skulle være noe. Gjennom god dialog har vi stor tillitt til hverandre når det gjelder familiens frie valg av byrå i etterkant.

14 Å ha tilstrekkelig kunnskaper til å møte fremtidens nye ønsker og behov til å markere en avslutning på livet. Alt tyder på at vi vil møte mange nye og spennende utfordringer i årene som kommer. Det vil kreve mer av oss. Mer kompetanse og kunnskaper om nye alternative seremonier og mye ny teknologi. Skal vi være relevante for kundene våre må vi følge utviklingen og møte de ønskene som etterspørres. Det er så enkelt. Jeg liker mange ganger å filosofere og tenke historisk, kulturelt og tradisjonelt men jeg har valgt å bli gravferdskonsulent. Den dagen jeg ikke er relevant for kundene mine er jeg vel ikke relevant for bransjen lengre heller…

15 Fortsette å være bransjens talerør og forlengede arm mot myndighetene. Jobbe for å bedre rammebetingelser og oppdatere medlemmene. Så liker jeg at Virke er i forkant med utviklingen i bransjen. Debatterer viktige tema og forbereder medlemmene på det som kommer.


Halden og omegn Begravelsesbyrå, Halden

Marianne Lie Jensen
Halden og omegn Begravelsesbyrå, Halden


1 Vi mener at Standard for god gravferdsskikk er viktig fordi den er med på holde oss bevisste på hvilken rolle vi har i vårt arbeidsliv, i tillegg er den med på å «luke» bort useriøse aktører som sverter gravferdsbransjens «gode navn og rykte».

2 Det er viktig at ansatte og ledere har tilgang til kurs for å opparbeide seg en trygghet om egen kompetanse. Hvis man er trygg på egen kompetanse, vil dette synliggjøres i vårt møte med pårørende. Det er også viktig at ledere kurses slik at de har nok kompetanse til å lede et begravelsesbyrå. Kompetanse skaper trygghet. I dag håndteres dette ved at daglig/faglig leder må ha trinn 1, kanskje det skal settes krav om at også faste ansatte også må gjennomføre et slikt kurs innen rimelig tid? Og at daglig/faglig leder må ta alle trinnene?

3 I vårt område er 30 minutter – 1 time rimelig responstid, alt etter hvor i kommunen(e) dødsfallet inntreffer. Vi opplever at denne responstiden kan forskyves gjennom å ha en åpen og god dialog med de pårørende i de tilfellene det er nødvendig. Dette gjelder i de tilfeller hvor alt skjer samtidig, for eksempel under en helgevakt. Dersom man får innmeldt en henting i hjemmet, på en institusjon og for politiet samtidig vil det i vårt byrå være vanskelig å gjøre alt på en time. Vi tenker at det er viktig å ha mulighet til å kunne ha en rask responstid, derfor holder alltid vakthavende seg i nærheten. Byrået får uansett gjennom den første telefonsamtalen en forståelse for om de pårørende ønsker oss på plass så fort som mulig eller om de ønsker å bruke god tid på å ta avskjed.

4 Respekt for den døde er et viktig grunnlag for verdighet. Dersom gravferdskonsulenten har respekt for det livet som er levd – føler vi at verdigheten naturlig kommer til syne gjennom ord og handling. Verdighet innebærer at vi behandler den døde kroppen på en god måte, at vi fokuserer på hva vi gjør og ikke «fjaser» oss imellom og at vi gjennomfører stellet i et egnet lokale.

5 Det er ikke aktuelt å kjøre mer enn ett mors i bårebilen. Dersom det mot formodning skulle ha vært aktuelt, må det ha oppstått en krisesituasjon som ikke kunne la seg løse på andre måter.

6 Det er viktig at begravelsesbyråene gir de pårørende råd i enkelte tilfeller, men aldri på en slik måte at de føler seg presset til å ta et valg. Ofte er det slik at vi som gravferdskonsulenter sitter på masse erfaring – både positiv og negativ erfaring. Det er viktig at vi informerer om ulike utfall i de tilfeller der pårørende kommer med ønsker som kanskje ikke alltid lar seg gjennomføre på en god måte, samtidig som vi respekterer at det er de pårørende som «eier seremonien».

7 Det er viktig å informere om alternative seremoniformer slik at de pårørende får en seremoni som er etter deres ønsker og vilje.

8 I vårt distrikt er det kun et kapell med 150 sitteplasser som kan ha seremonier som ikke er kirkelige eller frikirkelige. Det er også mulighet til å leie Kultursalen, som har langt større kapasitet, men dette blir svært dyrt for de pårørende. I vår kommune ønsker vi oss et kapell med god kapasitet som kan romme alle livssyn med tanke på innredning og dekor.

9 Vi opplever alle markedsføring på forskjellige måter. Noen føler at store annonser er påtrengende, mens andre ikke ser slik på det. Det er ofte vanskelig å tilfredsstille alle, og hvert byrå må gjøre det som passer best for dem.

10 Gravferdsbransjen kan helt klart ikke sammenlignes med andre bransjer når det kommer til markedsføring. Det kan fort oppleves støtende dersom er begravelsesbyrå hiver seg på «kjøp 3, betal for 2-trenden». Vi håndterer daglig mennesker i sorg og krise, og da er det viktig å trå forsiktig. Markedsføring i vår bransje bør nok fortsatt være nokså tradisjonell, men samtidig må også vi kunne få lov til å tenke nytt en gang innimellom.

11 Det kan vi gjøre med å fortsette å gjøre den gode jobben vi allerede gjør.

12 Kanskje vi gjennom en åpen dialog med de pårørende vil oppleve forståelse for at vi har lover og regler å forholde oss til? Vi kan også unngå unødvendig oppmerksomhet i nabolaget ved å aktivt bruke kart/GPS slik at vi ikke behøver å lete oss frem til riktig adresse (er det flere enn oss som ønsker at alle hus skulle ha hatt synlige husnumre?).

13 I vårt distrikt er politikjøringen anbudskjøring. Vi opplever at politiet forholder seg til det byrået som har vunnet anbudet.

14 Vi tenker nok at oppgavene i stor grad er like som i dag. Vi er et service- og omsorgsyrke som møter mennesker i dyp sorg og krise, og de elementære menneskelige behovene vil nok ikke endre seg stort. Samfunnet og teknologien utvikler seg derimot, og det er viktig å være med på dette slik at vi til enhver tid kan møte våre kunder på en god og tilfredsstillende måte.

15 Virke Gravferd er med på å kvalitetssikre sine medlemmer. Det er nyttig å ha en overordnet organisasjon som kan være med på å samle og utvikle de ulike medlemsbyråene.

Begravelsesbyrået Innlandet, Fagernes

Jacob Håvelsrud Svarre
Begravelsesbyrået Innlandet, Fagernes


1 Vi skal være stolte av vårt yrke og håndverk, og ha høy integritet. Som et «minstemål» for den høye kvaliteten er det viktig at sette en «minimum Standard for god gravferdsskikk».

2 Jeg er prinsipielt imot at alle skal gå kurs før de kjenner til håndverket. Vi får muligens bort useriøse aktører ved å kreve kurs først, men jeg mener at vi får bedre konsulenter hvis man først jobber som «lærling» i et byrå, og heller krever at innen to år skal man ha tatt en kurs på minimum 50 timer. Da vil «lærlingen» ha mye mere å henge kunnskapen på! Og kunnskapen fra kurs vil bli tatt tilbake i byråene til evaluering på en bedre måte, enn om «nye ferdig utdannede kursister» blir ansatt og begynner å sette spørsmål til prosedyre og kunnskap i byrået.

3 Refleksjon: respons er et «svar», så da blir responstid oversatt til «svartid». Byråets responstid: Jeg opplever at svartid ikke inneholder tiden til kjøring/transport, men tiden det vil ta fra et byrå har fått et oppkall om «utrykning»/et oppdrag (uansett oppdragsgiver) til at personell er klar i bilen og kan kjøre fra byrået. Transporttid (fra byrå til åsted) er noe annet som kommer etter responstiden. Personalets responstid: Her på byrået krever vi til enhver tid at den/de som har vakt skal kunne ta et oppkall til byrået innen 20 sekunder. Dette er også en responstid som er viktig for noen etater.

4 Vi skal i utgangspunktet ikke gjøre noe med avdøde som ikke vi ville ha gjort med en levende. Det er nok noen som vil si «to personer ved nedlegg», men her er jeg uenig. Hvis vi alene kan flytte avdøde på en skånsom måte fra seng/båre/stellebord til kiste, mener jeg dette er en verdig måte å stelle døde på. Alle skal få et like bra stell. Uansett om de er skitne eller rene ved død. Unntakene er der morset er i en tilstand hvor vi ødelegger kroppen ved å røre eller vaske den. Da er det mere verdig å la morset ligge i gamle klær i en kiste. Når avdøde ikke liggeri bodybag, blir avdøde lagt med pute og dyne og pyntet som fint som mulig.

5 Dette er et krav fra bestiller. Ved politihenting har vi opplevd at vi skal ha to bårer på samme tur. Ellers er det i utgangspunktet uaktuelt, siden familien opplever dette uverdig. En liten «undersøkelse» fra tilfeldig utvalgte i Valdres sier de opplever at avdøde kun skal reise solo i bårebiler. Alt annet er forkastelig! Blir det flere opplever de at avdøde er blitt «gods» og ikke en person!

6 Vi skal i utgangspunktet ikke gi råd som påvirker det økonomiske bildet. Vi skal veilede/informere om muligheter som er, men ikke ligge føringer for valg. Dette er vanskelig, hvor vi som byrå hele tiden må løfte frem «veilederrollen» fremfor «selgerrollen ». Avviket er hvis familien klart utaler ønske om hjelp/råd. For eksempel oppdrag hvor ansvarlige definere utfordringer med økonomiske rammer.

7 Her på bygda er det ikke så ofte vi gjør det, men der hvor vi merker at det er aktuelt gjør vi det naturligvis. Vi har ingen noen offensiv plan for å ta over «kirkens domene», slik enkelte i større byer virker til å ha. Markedet på bygda endrer seg etter hvert, og vi tilbyr det som er av muligheter, blant annet vår egen «livssynsåpen seremoni». De som er av annen trosretning enn DNK er vanligvis raske til å informere om dette.

8 Dårlig. Av seks kommuner i Valdres, er det to hoteller og noen grendehus som er aktuelle. Utover det leies kirker.

9 Jeg tror man må stå i skoene til en pårørende som akkurat har mistet en kjær. Hvis man som «pårørende» ikke feiltolker budskapet kan dette være én grense. Humor er også til tider vanskelig å kombinere med vår markedsføring. Jeg liker veldig godt byrået som sponsor «dødball» i Oslo-området, men kan også skjønne at noen kan oppleve dette som feil.

10 Når vi snakker med forskjellige markedsføringsbyråer, gjøres dette allerede. Nesten alle skjønner at vi er på et sårbart område. De som ikke skjønner dette vil fort miste oppslutning og kunder.

11 Alltid jobbe for å følge «minimum Standard for god gravferdsskikk ». Alltid ha rent mel i posen og snakke bransjen og hverandre opp!

12 Vi henter av og til uten kors på taket, hvis familien har satt dette som krav/ønske. Vi informerer om at vi etter cirka 1 km setter på lysanordning under resten av avdødes reise. Dette er blitt vår semi-løsning for å imøtekomme familier og ikke bryte loven mer enn høyst nødvendig.

13 Rettslig obduksjonskjøring er unntatt i denne saken. Kontakt fra politi og ambulanse om henting gjøres i Valdres etter de har spurt pårørende hvilket byrå pårørende vil ha til å hente. Hvis etatene ikke får kontakt med pårørende fordeler de henteoppdraget likt imellom byråene som er i Valdres.

14 Her på bygda blir det mye av det samme som i dag. I tillegg til flere seremonier i vårt regi. Vi holder bevisst på «tradisjoner» i seremonier her i distriktet slikt at vi stadig har en viktig rolle om 10–20 år.

15 Skal være en kompetanseutvikler, en møteplass for bransjen og informere om forskjellige bransjetrender.

Holmgren begravelsesbyrå, Alta

Marius Holmgren
Holmgren begravelsesbyrå, Alta


1 På grunn av at da har vi på en måte felles «kjøreregler» som ivaretar både avdøde og pårørende på en verdig måte, samt veileder oss ansatte i byråer til å drive med høy standard og ha høy kvalitet på våre tjenester. Veileder oss til å sørge for at bransjen vår har godt omdømme.

2 Kanskje kan de med realkompetanse få mulighet til å avlegge en prøve som inneholder spørsmål knyttet opp mot innholdet i de aktuelle kurs som er krevd? De med for eksempel ti års erfaring kun trenger å bestå en prøve for å tilfredstille minimumskravene, eller i kombinasjon med et kurs som består av færre timer.

3 Responstid tenker jeg på som den tiden det tar fra vi blir tilkalt og til vi er på plass for å hjelpe. Den bør så kort som mulig spesielt ved unaturlige dødsfall. Ikke bare med tanke på den avdøde og de pårørende men også med det at enkelte dødsfall binder opp andre ressurser til vi er på plass.

4 Det innebærer for meg at man er hensynsfull når man steller og bruker utstyr og metoder som best ivaretar den avdøde. At man unngår å gjøre mere med den avdøde enn det som er nødvendig for et ordentlig stell, behandle den avdøde med respekt. Etter et stell skal den avdøde se mest mulig stelt og fin ut.

5 Ved akutte tilfeller der det er det beste for situasjonen. Der pårørende ønsker det.

6 Der man ser at de pårørende ikke kommer noen vei med kun informasjon. Man må se an hvert enkelt tilfelle. Der det behøves må man gi råd for å hjelpe de pårørende til å få planlagt en verdig avskjed. Dette er veldig individuelt og jeg mener vi er der for å hjelpe de pårørende men samtidig er dette en veldig vanskelig balansegang, med tanke på at vi kan få en situasjon der de pårørende får en følelse av at det er vi som byrå som har lagt føringen for deres avskjed med den avdøde. Jeg tenker at den følelsen kan komme i ettertid.

7 For meg er det viktig å informere de pårørende om de ulike seremoniformene når det er behov for det. De fleste her i vårt område er bestemt på hvilken seremoniform de ønsker når de tar kontakt med oss, så dette er veldig sjelden et tema.

8 Vi har ikke så mange nøytrale lokaler men det har ikke vært en utfordring til nå. De fleste trossamfunn her har egne lokaler som vi hjelper dem å tilrettelegge seremonien i. Ingen byråer her har egne lokaler.

9 Jeg tror det handler om hvor vi velger å markedsføre oss. Stor grad av markedsføring på institusjoner for eldre eller sykehus kan virke støtende.

10 I vår bransje er det mye følelser vi må ta hensyn til. Vi må passe på at vår markedsføring gjenspeiler verdighet og anstendighet.

11 Ved å opptre korrekt og anstendig i enhver situasjon. Være flink til å informere og gi inntrykk av at det er trygt å bruke et begravelsesbyrå når man har behov for det, gjøre pårørende trygg på at vi leverer tjenester og varer av høyeste kvalitet. Vise at vi byråer opptrer profesjonelt mot hverandre selv om vi er konkurrenter og at vi samarbeider når det er behov for det.

12 Man kan slå av lyset akkurat der man har oppdraget (er usikker på reglene angående det). Selv om man ønsker anonymitet så må vi passe på at vi opptrer korrekt og bruker kjøretøyet slik vi skal. Jeg synes ikke å ta bort symbolet akkurat ved bopel er et alternativ, da dette kan gi et negativt bilde av oss, at vi kommer i en vanlig varebil og henter.

13 Jeg opplever slik transport som veldig greit. Vi har god dialog og godt samarbeid. I vårt distrikt velger det offentlige vilkårlig slik at det er vel ikke alltid oppdragene blir likt fordelt. Jeg er usikker på hvordan de velger byrå ved behov da jeg ikke har fått et konkret svar på dette enda.

14 Jeg tror vår viktigste oppgave fremdeles vil være å ivareta de involverte i et dødsfall og tror nok de fleste fortsatt setter pris på våre tjenester og produkter.

15 Være en organisasjon som hjelper og støtter oss i vårt arbeid. Hjelper oss med veiledning og tilegning av kompetanse, og samhold. Den rollen Virke gravferd har i dag.

Holmgren begravelsesbyrå, Alta

Mari Jacobsen
Hamar Begravelsesbyrå, Hamar


1 Øker standarden for ansatte. Alle har de samme retningslinjene å forholde seg til. Et godt arbeids verktøy.

2 For at alle skal kunne ha mulighet til å ta diverse kurs, også de små byråene, syns jeg at det kanskje burde bli satt opp kurs lokalt også, for eksempel en dag i uka. Det kan være vanskelig for små byråer at en person er borte en hel uke av gangen. Det er viktig å tilegne seg kompetanse, også fra andre samarbeidspartnere, for eksempel prester, organister, tingrett, blomsterforhandlere osv. Dette kan man tilegne seg i det daglige, og bør legges vekt på.

3 Responstid ser jeg på som den tiden vi bruker fra noen tar kontakt til vi kan være på stedet. I vår bransje syns jeg responstiden skal være så kort som mulig hvis ønskelig. I vårt område vil jeg si at vi bør kunne være på stedet etter cirka en time på kveld/natt, raskere hvis vi er på jobb. Hvis man tenker på responstid i forhold til å få avtale på kontoret, så klarer vi det som regel samme dag som pårørende ringer hvis det er ønskelig.

4 For meg innebærer det at man behandler den døde som man ville gjort med et levende menneske, så godt det lar seg gjøre.

5 Hvis det er en dobbeltseremoni/familiemedlemmer som er døde, hvis det er ønskelig fra familien i slike tilfeller.

6 De pårørende er ofte usikre i en slik situasjon, siden dette er noe de ikke gjør ofte. Hvis man merker at de pårørende ikke klarer å bestemme seg for hva de ønsker, så syns jeg at man skal informere om alternativer, og eventuelt gi råd hvis de ønsker det. Det spørs selvfølgelig hva de ønsker råd om. Er det noe utenfor vårt kompetanseområde så henviser vi til fagfolk, for eksempel i oppgjør av dødsbo.

7 Det er viktig å følge både avdøde og de pårørendes ønsker. Vi informerer alltid om alternative seremoniformer.

8 I vårt område er det lite tilrettelagt for seremonier andre steder enn i kirkene/krematoriet. Vi har et nøytralt seremonirom tilgjengelig, men der er det plass til ganske få. Krematoriet her er ikke nøytralt i form at det har en del kristelige veggmalerier og symboler, men dette er det planer om at det skal bli gjort noe med etter hvert.

9 Det er mye følelser i forhold til døden. Alle reagerer forskjellig, så det er umulig å si hva som er for påtrengende og støtende. Jeg syns markedsføringen bør være så diskret som mulig.

10 Det er forskjell på et begravelsesbyrå og andre typer firmaer i forhold til markedsføring. Andre bransjer kan markedsføre med for eksempel salg på diverse varer som folk kan kjøpe. Folk kjøper ikke våre varer og tjenester før en person avgår med døden. Derfor syns jeg at markedsføring for oss blir mer for at folk skal vite at vi finnes her.

11 Følge våre etiske retningslinjer. Gi god informasjon. Opptre verdig, og at man har kunnskap om det man driver med.

12 Ikke tenne lyset i lysanordningen. Bruke tildekket liste/ båre. Alternativt bruke en anonym bringebil.

13 Her i området er det ikke anbud. Syns samarbeidet fungerer bra.

14 Jeg tenker at det sikkert har blitt mer digitale løsninger. Ellers tenker jeg at mye er som nå, det viktigste er å møte pårørende på en best mulig måte for dem.

15 Jeg syns Virke gravferd gjør en flott jobb og håper det fortsetter sånn. Viktig for bransjen at Virke gravferd utvikler seg og følger med i tiden i likhet med andre bransjer.

Solstrand Begravelsesbyrå, Bergen

Anita Undal
Solstrand Begravelsesbyrå, Bergen


1 Standarden er viktig for bransjen for å vise at vi er seriøse, at vi tar vår jobb og vårt samfunnsansvar på alvor. Et medlemsbyrå skal være trygt å velge for pårørende og for samarbeidspartnere.

2 Kurs er viktig, og det bør være et krav at flest mulig av byråets ansatte deltar på kurs i regi av Virke. Realkompetanse er det vanskelig å vekte, men hvis standard for god gravferdsskikk er forankret i selskapet, så bør «lang og tro tjeneste» kunne erstatte kurs i en del tilfeller.

3 Vi må være tilgjengelig 24 timer i døgnet for våre kunder og samarbeidspartnere. Responstid avhenger av hvor dødsfallet er og hvor mye det «haster» for kunden. En grei regel er at vi bør kunne møte opp på anvist sted innen en time. Her vil det være annerledes for byråer som har politikjøring og forholder seg til politiets responstid.

4 Alt stell, påkledning og nedlegging i kiste skal foregå med respekt og uten tidspress. Vi er alltid to konsulenter som utfører dette og vi har høyt fokus på riktig utstyr og god hygiene. Selv om ingen skal se avdøde etter at han er lagt i kisten, så utføres stellet på samme måte som ved syning. Det er en selvfølge for oss.

5 Vi kan vurdere å kjøre mer enn ett mors i begravelsesbilen hvis politiet/samfunnet krever det, for eksempel ved hendelser der det er flere døde. Eller hvis familien ønsker det, for eksempel hvis det er en familierelasjon mellom de avdøde. Aldri ellers.

6 Enten vi vil det eller ikke, så er våre råd ofte ledende for de pårørende. Det er viktig å gi god informasjon om alle alternativer. Råd må vektes med omhu og bør gjerne gis først på direkte forespørsel fra pårørende.

7 Det er veldig viktig at pårørende er klar over alternative seremoniformer. Vi informerer om dette i stort sett alle tilfeller, hvis ikke de pårørende er helt klar på hva de ønsker fra de tar kontakt. For eksempel «Han var medlem av Human Etisk Forbund, og ønsker en slik seremoni». Underveis kan det likevel bli aktuelt å snakke om alternative seremoniformer hvis de pårørende har spørsmål om dette, eller hvis vi ser at ønskene deres ikke sammenfatter med den seremoniformen de har valgt.

8 I Bergen er det godt tilrettelagt for livssynsåpne seremonier og seremonier i regi av andre enn den norske kirke. Vi har 4 kapeller som eies av Gravplassmyndigheten i Bergen som kan benyttes, to av kapellene er ved krematoriet (Møllendal). I tillegg har vi god erfaring med seremonier i bankettsaler og andre egnede lokaler i Bergen.

I kommunene rundt Bergen er det dessverre ikke like tilrettelagt, og det bør kanskje Virke Gravferd Vest ta opp med kommunene det gjelder. Ideelt sett bør det være et nøytralt seremonisted i alle kommuner.

9 Det er et vanskelig spørsmål. Døden er et ømfintlig tema, og det vil variere fra person til person hva som oppleves støtende. Jeg tenker at markedsføring på avissider med dødsannonser og god plassering i søkemotorer/opplysningstjenester vil være akseptabelt. Da er det kunden som oppsøker informasjon om begravelsesbyrået. Også egenreklame på trykksaker i seremonier er en fin måte å markedsføre på. Annen markedsføring, for eksempel avisannonser (utenom ved dødsannonsene), reklame på sykehjem, i kirker, sponsing av idrettslag, TV-reklamer osv., kan lett bli påtrengende og støtende for noen. Samfunnet er i endring, det er færre tabu nå enn før, men døden er likevel vanskelig for mange. Vi må trå varsomt.

10 Vi har et samfunnsansvar som vi skal ta vare på. Vi hjelper familier i dyp sorg som går gjennom en livskrise. Jeg syns ikke det passer seg med «bare lave priser» og «2 for 1». Det handler om respekt og verdighet. Vår beste markedsføring er jobben vi gjør og måten vi opptrer på.

11 Ved å alltid opptre korrekt, imøtekommende og fri for fordommer. Alle skal behandles med respekt, både kunder og samarbeidspartnere. Her har Virke også en viktig funksjon. Det må være et kvalitetsstempel å være medlem av Virke Gravferd. Familiens ønske bør i et slikt tilfelle komme foran kravet om fastmontert lys.

12 Her i distriktet er det anbud på såkalte politikjøringer. Noen helseforetak har i tillegg egne avtaler for transport for eksempel ved donering av legeme til forskning ol.

13 Ordningene virker strukturert og grei.

14 Det vil fortsatt være å ta vare på pårørende i en vanskelig tid, og hjelpe de med alt det praktiske i forbindelse med en gravferd. Flere og flere pårørende vil gjerne gjøre mer selv eller bestille mer på forhånd via nett. Jeg tror likevel at vår rolle vil stå sterkt og ha en verdi også i fremtiden. Våre tjenester er ikke som å kjøpe klær eller bil, jeg tror menneskelig kontakt og vår erfaring fortsatt vil være relevant om fem år.

15 Virke gravferd får en viktig rolle fremover. Virke må fortsette å være bransjens talerør, holde kurs og være byråenes støtte. Jeg tror det kommer flere nettbaserte byråer og byråer fra andre land, da er Virke en viktig informasjonskanal for pårørende og andre. Byråene bør samle seg om Virke gravferd som en sterk og klar bransjeorganisasjon.

Vigdal Begravelsesbyrå, Melhus

Ragnar Vigdal
Vigdal Begravelsesbyrå, Melhus


1 Dette vil bli et av vårt viktigste dokument for bransjen vår i nyere tid. På grunn av nye ting som kommer til for vår bransje, utvikling av nye produkter, nye metoder for stell av døde (utvidet stell) transport av død. Hvordan vil de Etiske regler rundt dette dokumentet bli. Dette dokumentet vil legge til grunn for hvordan vi vil at vår bransje skal være i årene fremover.

2 Vi har jo våre tre Fagkurs per i dag. Disse er viktige å opprettholde fremover. Ser vel at vi kan bygge noe videre på disse etter hvert som det kommer nye oppgaver inn i bransjen. Mulig de skulle vært revidert etter hvert når Standarden for god gravferdsskikk er vedtatt. Jeg mener det bør det.

3 Responstid i sentrale strøk bør være innen en time, men nå er det slik at Norge er et distrikt/land med lange avstander for de fleste av oss. Disse må tilpasse seg responstid etter distanser til dødssted. Jeg føler nok at dette ikke er noe stort problem. Men det er viktig å få formulert dette punktet som tar høyde for de som driver ute i distriktene.

4 Det vil være å stelle den døde på best mulig måte etter de Etiske retningslinjer vi har i dag. Det er kommet og det vil komme til flere som tilbyr utvidet stell av døde. Der vil det nok være ulike meninger om, men jeg ønsker at Virke Gravferd sentralt vil ta dette på største alvor. De må finne en måte på hvordan de vil og ønsker hvordan vi i bransjen skal stå trygt og være sikker på utvidete stell av døde. I dag er det noen som gjør inngrep i døde kropper. Dette stiller jeg meg noe kritisk til, på grunn av at det foreligger ingen formell utdanning rundt dette. Hvor setter vi grensene rundt dette?

Jeg var på et foredrag rundt det å gjøre et inngrep i en død person ved en donasjon, så må jeg si jeg stiller meg undrende til hvordan vi i vår bransje kan gjøre dette uten å stille oss noen kritiske spørsmål rundt dette. Derfor mener jeg at det må være Virke gravferd som ordner et opplegg/ kurs for å utdanne oss innen dette. Dette mener jeg Virke gravferd bør avklare med det offentlige om lovligheten rundt dette. For meg er dette et tema som bransjen bør ta på alvor.

5 Dette er ikke noe tema. Det skal være én kiste i bilen.

6 Råd skal vi være veldig varsomme med å gi. Vår oppgave er å informere de på pårørende om hvilke valg og muligheter de har. Man kan aldri få gitt nok informasjon. Det er pårørende som bestemmer og eier den døde. Derfor vil det være deres ansvar.

7 Det er veldig viktig. Vi har et ansvar som bransje å informere om alle typer seremonier til pårørende. Dette mener jeg vi skal være forpliktet til som bransje.

8 vår kommune er det ingen seremonirom, men vi grenser inn mot Trondheim som har gravkapeller og et nøytralt seremonirom. Vi er og har vært i møter i vår kommune om dette. Vi har fremmet det for våre politikere så langt som det er mulig.

9 Det synes jeg er litt vanskelig å svare på, men det må være når vi begynner å bruke bilder av avdøde i kiste. Bruken på sosiale medier med billedbruk av døde personer.

10 Vi arbeider med folk som er i en utrolig sårbar situasjon. For mange er dette en ukjent opplevelse å komme opp i så derfor må man bruke trå varsom plakaten.

11 Være rause mot hverandre, omtale kollegaer og konkurrenter som en god og samlet bransje.

12 Mange av oss har i dag egnede biler med grønne skilter som er innredet som bårebiler innvendig til hentebiler. Disse er det ikke påkrevet symbol på taket. De som bruker bårebilen sin har muligheter til dette i dag da det finnes nøytrale søyler i stedet for symbol.

13 Det fungerer veldig greit i vårt distrikt. Vi er fire begravelsesbyråer som har en vaktuke hver opp mot politi og AMK sentral/legevakt. Dette gjør vi nøytralt og pårørende får velge det begravelsesbyrået de ønsker. Dette fungerer veldig greit for oss.

14 Det vil nok være mange flere oppgaver som vi må forholde oss til. Nye momenter som vil tilfalle vår bransje. Utviklinger går fort, nye generasjoner som har mange forskjellige ønsker fra de vi har i dag. Og ikke mist familierelasjoner mine og dine. Mulig flere vil begynne å bruke nettet mere aktivt rundt gravferden. Dette vil lette litt på gravferdskonsulentens hverdag. Hvem vet?

15 Være en sunn og sterk organisasjon for vår bransje. Være aktiv og oppdatere seg etter dagens standard og krav. Være aktiv med å legge til rette for nye kurs som kan kvalifisere gode gravferdskonsulenter. Jobbe aktivt mot det offentlige for at vi skal stå strek og samlet som en respektert bransje.

Begravelsesbyrået Puntervoll, Egersund

Selma Puntervoll
Begravelsesbyrået Puntervoll, Egersund


1 Ny revidert samlet «Standard for god gravferdsskikk» er meget viktig da denne vil veilede og regulere bransjen i alt vårt arbeid. I beste fall kan den inspirere og motivere den enkelte til å yte sitt aller beste til gode for egen virksomhet og for hele bransjen.

2 Krav til kompetanse for å arbeide i et begravelsesbyrå er svært viktig. EFFSs minimumskrav til ansatte og faglig leder mener jeg er enkelt å innfri. Virke Gravferd har i mange år hatt fokus på kompetanse hos medlemmene gjennom å tilby et grunnleggende nettkurs, tre ulike fagkurs samt presentasjon av relevante tema ved ulike bransjetreff. Det har vært svært god oppslutning om disse. Videre kan jo ulik kompetanse relatert til arbeid i et begravelsesbyrå tilegnes gjennom et vidt spekter av kurs og studier som den enkelte måtte finne interessant og relevant for sitt arbeid i begravelsesbyrået. Vekting og håndtering av ulike former for tilegning av kompetanse, bør utøves av byråets leder i samarbeid med rette vedkommende i Virke Gravferd.

3 Responstid er noe jeg umiddelbart forbinder med vår avtale med politiet i forbindelse med hentinger. Vi er pålagt ulik responstid omtrent på minuttet avhengig av hvor i politidistriktet vi blir tilkalt.

Videre er responstid et viktig begrep for bransjen når det gjelder tilgjengelighet i forhold til markedsføring. Jeg mener at byråer som markedsfører seg i områder de ikke har kontor, har et klart ansvar for å informere om byråets responstid i sin markedsføring.

Hvor lang responstiden bør være i vår bransje er helt avhengig av hvor i landet det enkelte byrå er lokalisert. Det er selvfølgelig store forskjeller på by og land i denne sammenheng.

I Dalane-regionen hvor vi er lokalisert er vår responstid fra 5 minutter i byområdet og opp til 2.5 timer helt ytterst i regionen.

4 Et verdig stell av et dødt menneske innebærer for meg å sørge for at den døde får omsorg i form av et grunnleggende godt og pent stell. Respekt og ydmykhet for den døde og dennes familie og deres ulike ønsker står til enhver tid i sentrum.

Et verdig stell av et dødt menneske er et viktig for å bidra til et verdig farvel og et verdig minne. Ved spesielle behov kan jeg informere om muligheten for rekonstruksjon. Men i hverdagen lar jeg meg rettlede av følgende utsagn av prest Steinar Ekvik; «Min erfaring er at en verdig avskjed ikke er avhengig av at den avdøde ikke ser død ut».

5 Våre bårebiler har kun plass til en kiste om gangen. Det er i tråd med våre retningslinjer. Dog har jeg blitt konkret utfordret på dette. Det skjedde ved en politihenting da det viste seg å være to omkomne i en trafikkulykke – mor og datter. Jeg kjørte dem sammen til sykehuset.

6 Jeg mener at vårt mandat er å informere slik at den enkelte på selvstendig grunnlag kan foreta sine valg. Men enkelte ganger er ikke det tilstrekkelig og da kan vi gi råd eller «dulte litt i riktig retning» som Henrik Syse en gang oppfordret bransjen til. Jeg vil understreke at rådgivning ved gravferd betinger en høy etisk standard hos utøveren.

7 Det er grunnleggende viktig å gi informasjon om alle valgmuligheter ved gravferd. Men hvis jeg møter en familie som åpner med å si at «Vi vil ha en begravelse i kirken på fredag, og bruke samme grav som far», så overprøver jeg ikke deres tydelige ønske ved å informere om andre muligheter.

8 I Egersund by har vi et kommunalt kapell der religiøse symbol lett kan dekkes til. I bygdene omkring er det ikke noen alternativ til kirkene ved gravferd.

9 Markedsføring av gravferdstjenester er strengt regulert både i norsk lovverk samt bransjens eget regelverk. Dette må overholdes for å unngå påtrengende og støtende markedsføring. Grensen for meg for påtrengende og støtende markedsføring går på; Valg av media. Aviser OK. Enkelte sosiale medier som Facebook OK. TV-reklame ikke OK – kan oppfattes som for direkte og påtrengende. Tekst, skal være saklig uten skjemmende valg av ord. Bilder, skal være ordentlige og pene.Humor, med varsomhet. Ironi unngås da den lett misforstås. Ulike nøkternt annonserte arrangement i regi av begravelsesbyråer ok.

10 Det er krevende å markedsføre gravferdstjenester da vi skal være klar over at temaet død og gravferd oppleves som sårt og vanskelig for veldig mange mennesker.

11 Nøktern og saklig markedsføring er berettiget for å vise hvor man kan henvende seg når man har behov for hjelp ved gravferd. Vi skal være oss svært bevisst på at mennesker som søker hjelp ved planlegging av egen gravferd eller hjelp ved et dødsfall er i en stor livskrise som innebærer at vi skal være varsomme i markedsføring av våre tjenester.

Et omdømme er sårbart og samtidig en av de viktigste verdiene et byrå har. Det dreier seg om de pårørendes/kundens oppfatninger, inntrykk, følelser og fornemmelser. Tillit er en nøkkelkomponent i et godt omdømme. Byråets ABC for å fremme et godt omdømme i bransjen;

Regel A. Du må holde det du lover Du må aldri skape forventninger du ikke kan innfri.

Regel B. Det nytter ikke å kjøpe seg et godt omdømme. Den lates strategi er annonsekampanjer. Den kloke vet at det gjelder å bygge en virksomhet innenfra. Styrk byråets grad av service, nytenkning, respekt og kvalitet.

Regel C. Man må være den man er. Hvis man ikke vet hvem man er, må man finne det ut. Omdømme skapes av handlinger, ikke av ord. Byråene kan videre fremme bransjens omdømme ved å;

Ha orden i eget byrå.
Man må rett og slett ikke gjøre ting som ikke kan stå på trykk i avisen dagen etterpå. Så enkelt og så vanskelig er det. Vær åpen, ærlig og etterrettelig.
Det verste man kan gjøre er å si noe som er usant, enten det er uforvarende eller ikke. Sikre rutiner for håndtering av feil.
Før eller senere vil byrået gjøre en feil (annonser, sangprogram). Omdømmet svekkes eller styrkes ut fra hvordan disse hendelsene rettes opp.

12 For meg er det lovpålagte kravet om fastmontert lysanordning på taket ufravikelig. Ønske om anonymitet ved henting løses ved god informasjon samt det faktum at anonymitet ved henting på så små steder som vi arbeider på, i utgangspunktet er temmelig umulig. Det sørger jungeltelegrafen for, lenge før en synlig bårebil.

13 I vårt distrikt har vi kun anbudskjøring for politiet. Det fungerer ok etter gjeldene avtale mellom partene.

14 Gravferdskonsulentens viktigste oppgave om fem år er den samme som i dag. Det er å lytte til de pårørendes ønsker og å informere dem om mulighetene de har. Utfordringen for gravferdskonsulenten blir å sørge for å inneha adekvat kompetanse i et stadig mer utfordrende fag, kombinert med menneskelig egnethet for å kunne hjelpe mennesker i en vanskelig livssituasjon.

15 Synliggjøre i det norske samfunn betydningen av gravferdens verdi som en av våre viktigste tradisjonsrike overgangsritualer. Ha et konstant kritisk søkelys på egen bransje for å utvikle bransjen videre. For å heve standarden i bransjen bør man tolerere og akseptere uenighet og meningsbrytning. Virke gravferd bør skape fora og atmosfærer hvor diskusjon og meningsutveksling dyrkes fram. For det er gjennom en granskende og kritisk holdning til egne argument og bransjen og verdidebatt kan gå videre.

Begravelsesbyrået Puntervoll, Egersund
Knut Svanholm tildelt Kongens fortjenestemedalje


Det var høytid i Svanholm Seremonirom 4.april. En hedersmann i gravferdsbransjen skulle he- dres. Virke Gravferd utnevnte Knut Svanholm til æresmedlem i 2011, men nå stod en enda høyere erkjentlighet klar til han. Hele prosessen frem til denne dag var holdt hemmelig for Knut selv, og det var en svært overrasket og rørt jubilant som etter hvert skjønte hva som var i emning!


Rammen rundt høytideligheten kunne ikke vært bedre, med vakker sang av May Kristin Svanholm Hegvold, et av barne-barna til jubilanten.

Ordfører i Trondheim kommune Rita Ottervik holdt en tale hvor hun uttalte stor respekt for det arbeid Knut har gjort for byen og for gravferdsbransjen, og i begrunnelsen kom det frem at Knut har hatt en lang og viktig innsats for mange i Trondheim. Han omtales som varm og imøtekommende, vist stor respekt for de mennesker han gjennom sitt arbeid har møtt.

Hans innsats for å utvikle Svanholm Gravferd til et sted hvor også nye kulturer og livssyn kunne få egnede lokaler til sine seremonier var også noe ordføreren takket for, på vegne av Trondheim kommune.

Hans innsats i Virke Gravferd, med spesiell innsats i kvalitets-sikringsutvalg og beredskapsarbeid ble også fremhevet.

Ordfører Rita Ottervik var denne dagen sendebud, og på vegne av Kongen overrakte hun Knut et diplom og fortjenes-temedalje til en stolt og rørt gravferdskonsulent. Han fikk også invitasjon til slottet, slik at han kan takke for utmerkelsen.

Gratulerer til Knut Ivar Svanholm!

På vegne av kolleger og venner i Virke Gravferd Gunnar Hammersmark
Virke Gravferd Fagkurs Trinn I, del I

Virke Gravferd Fagkurs Trinn I, del I

Grunnleggende fagkurs for gravferdskonsulenter. Invester i dine ansatte. Få bedre forståelse og utvid ditt nettverk og kunnskapsområde innen gravferdsbransjen.

Kurset passer også for dem som ønsker å kvalifisere seg til å bli daglige ledere av et byrå.

Program

  • Virke gravferds vedtekter, standard og regler
  • Trygdekunnskap for gravferdsbransjen
  • Kommunikasjon og kvalitet
  • Kundebehandling - Hvordan takle klager
  • Forståelse av kalkulasjon for begravelsesbyråer
  • Generelt om prisopplysning for gravferd
  • Etikk og retningslinjer på sosiale medier og web
  • Besøk til lokale begravelsesbyråer
  • Moderne byrådrift
  • Hvordan forebygge utbrenthet

Målgruppe

For å delta på Virke Gravferd Fagkurs må virksomheten din være medlem i Virke.

Pris kr 9900,- pr. del

Trinn II

Virke Gravferd Fagkurs Trinn I består av del I og del II Del II blir avholdt i mars 2019 Pris kr 9900,- pr. del

Virke Gravferd Fagkurs Trinn II, del I

Videregående fagkurs for gravferdskonsulenter. Invester i dine ansatte. Få bedre forståelse og utvid ditt nettverk og kunnskapsområde innen gravferdsbransjen.

Program

  • Hvordan møte barns sorg?
  • Hvem har egentlig retten til å sørge for gravferd?
  • Hvordan motvirke utbrenthet i et krevende yrke
  • Skifte- og skifteretten – hvordan kan hverdagen forenkles/ forbedres?
  • Arbeidstid - arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser
  • Medietrening

Kursform

Vi legger opp til veksling mellom faglig innledning, gruppearbeid, refleksjon og diskusjon.

Målgruppe

For å delta på Virke Gravferd Fagkurs må virksomheten din være medlem i Virke.

Trinn II

Virke Gravferd Fagkurs Trinn II består av del I og del II Del II blir avholdt i mars 2019 Pris kr 6900,- pr. del


Gratis råd om digitalisering for små bedrifter
STYRKE: f.v. Joakim Howlid, Jeanette Fagerli-Quaino, Sophie Maartmann Moe og Christian Endsjø skal hjelpe små bedrifter med gode råd om digitalisering.
Gratis råd om digitalisering for små bedrifter

Virkes digitale satsning Styrke lanseres nå med en kostnadsfri rådgivningstjeneste for små bedrifter. – Digitalisering er minst like viktig for de små som de store, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen.
CHRISTIAN ENDSJØ, STYRKE

– Til tross for all praten rundt digitalisering og effektivisering av prosesser – de mindre bedriftene taper kampen om oppmerksomheten til leverandørene, sier daglig leder i Styrke, Christian Endsjø.

For å få fart i det digitale skiftet i en av Norges viktigste næringslivsgrupper, lanserer Virke nå sin nye digitaliseringssatsing kalt Styrke. Styrke skal veilede norske bedrifter rundt smarte valg innen fire viktige områder: Digital markedsføring, finansiering, regnskap og CRM. Første tjeneste er kostnadsfri rådgivning til ledere i små bedrifter.

Små og mellomstore bedrifter

bedrifter i Norge med mindre enn 100 ansatte. Disse står for over 60 prosent av sysselsettingen i privat næringsliv. Det er derfor samfunnskritisk at denne gruppen lykkes med å modernisere driften, og tjenestene de tilbyr, sier Endsjø.

Primus motor for satsingen er administrerende direktør i Virke, Vibeke H. Madsen. Hun har sett behovet for en veiledende instans innen digitalisering i møtet med ledere i mindre bedrifter over lengre tid.

– Ledere av små bedrifter er avventende med å ta i bruk ny teknologi. Begrunnelsen går på at de har mye å gjøre, at de mangler kunnskap om hvilke grep de skal ta, og at de opplever at leverandørene ikke forstår den lille bedriftens situasjon, sier Madsen.

Hensikten med Styrke er å introdusere og tilby mindre bedrifter riktige digitale verktøy som skal gjøre det enklere for virksomheter å digitalisere egne forretningsprosesser. Arbeid effektiviseres, tid frigjøres og penger spares når mindre bedrifter får riktig veiledning.

– Norske småbedrifter møter stadig tøffere konkurranse på flere fronter. Det er grunn til å være bekymret for at den viktige gruppen med de mange titusener av små bedrifter ikke raskt nok klarer endringen, og at de blir akterutseilt i forhold til andre internasjonale aktører som vil inn i markedet hvor disse bedriftene er, fortsetter Madsen.

Tror på klok rådgivning

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har troen på at klok rådgivning kan være akkurat det norske SMB-ledere trenger for å komme i gang med det digitale skiftet.

– Her går Virke konkret til verks for å hjelpe små og mellomstore bedrifter med å digitalisere. Det kan bli avgjørende med den teknologiske omstillingen vi nå står midt oppi. De fleste bedrifter i Norge er små eller mellomstore, og vi er helt avhengige av disse skal vi opprettholde og skape nye arbeidsplasser for fremtiden. Digitalisering er minst like viktig for de små som de store, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen.

– Det stilles ingen krav til medlemskap i Virke. Vi er her for alle som driver en liten eller mellomstor bedrift i Norge, og fokuserer mest på de som har under 20 ansatte, sier Endsjø.

Styrke har tro på at for mindre bedrifter handler digitalisering om effektivisering, og om å dra nytte av mulighetene som nye tjenester og verktøy gir.

– Vi kjenner markedet og vårt oppdrag er å gi gode råd og veiledning om hvilke løsninger som passer deg best. Alle kundeforhold med Styrke starter med en kostnadsfri tjeneste, Styrke Sparringspartner, som for de fleste er nok for å komme videre eller helt i mål. Det er alltid helt kostnadsfritt og uforpliktende å ta kontakt med oss, presiserer Endsjø

Slik fungerer det

Styrke tilbyr rådgivning innen fire ulike tjenesteområder: Digital markedsføring, finansiering, regnskap og CRM. Innenfor hver av disse har Styrke inngått kommersielle samarbeidsavtaler med flere partnere og mottar en økonomisk kompensasjon om kundene som går via Styrke velger å kjøpe fra en av disse. Styrke lanseres med to ulike modeller: Styrke Sparringspartner er en kostnadsfri rådgivningstjeneste, mens Styrke Mentor er et tilbud til målgruppen som ønsker en mer aktiv prosess rundt sparring og rådgivning.

For de aller fleste vil tilbudet om Sparringspartner være tilstrekkelig, presiserer Endsjø.
Les mer om den nye tjenesten på https://blogg.styrke.no/

Foto-shoots fra Tanexpo 2018 i Bologna

Foto-shoots fra Tanexpo 2018 i Bologna

Tom Sletsjøe og Jostein Lie var i april for å se hva som skjer i gravferdsbransjen i Italia. De har sendt oss følgende billedka-valkade.




Fra DDE til Sting i begravelsen
Musikkprodusent Reidar Ydse samler noter og tekst til Volum 2
MUSIKKFORSLAG VED GRAVFERD VOLUM 2 Fra DDE til Sting i begravelsen
Å bli pårørende er en stor belastning. I noen tilfeller kan et dødsfall komme uventet. Da kreves det ennå mer av pårørende som plutselig blir stilt overfor valg som krever raske avgjørelser. En av disse valgene er musikkvalg. Reidar Ydse vet hva det vil si å bli pårørende.

Ydse mistet på kort tid (1995–96) begge foreldrene sine og ble pappa på samme tid. Midt opp i dette skulle han ta stilling til hva slags musikk som skulle brukes ved gravferden. Det var da han savnet en samling lytteeksempler for å gjøre den jobben enklere. Som pårørende kom idéen til Musikkforslag ved gravferd som ble lansert våren 2000 med 2 CD-plater og tilhørende notehefte, i samarbeid med Jølstad. Siden den gang har produktet «levd» sitt liv. En digital versjon tilpasset begravelsesbyråets egen nettside ble lansert på Landsmøtet i Ullensvang i 2014 og siden utviklet.

Volum 2

Under landsmøtet i Oslo i mai presenterte Ydse 44 «nye» spesialarrangerte melodier til «Volum 2». Det var jammen på tide med noe nytt humrer Ydse, som videre forteller at alle innspillingene er gjort i samarbeid med Gravferdsbyråene i Brumunddal og med hjelp av dyktige musikere og arrangører fra lokaldistriktet, innspilt i Veldre Kirke. En av sangerne er Merethe Trøan (kjent fra flere Grand Prix deltakelser). I tillegg forteller Ydse at de har brukt saksofon og fløyte som tilleggsinstrumenter. Dette er bevisst gjort for å gi et dagsaktuelt «lydbilde».

Ydse forteller med entusiasme at målsetningen med det nye volum 2, er at produktet skal bli begravelsesbransjens svar på «Spotify». Fordelen er at pårørende hører musikkeksempler som er spilt inn i kirke med orgel og lettere kan gjøre sine valg. Repertoaret spenner fra tradisjonell gravferds- og kirkemusikk til nyere populærmusikk representert fra hele landet. Noter til melodiene er også tilgjengelig som digitale transponerbare noter. (Dvs: skifte tonearter) Notene vil gjøre det lettere for musikere å øve inn nye melodier når tiden er knapp fra et dødsfall inntreffer, til begravelsen finner sted.

Musikken er kun eksempler som kan brukes til lytting. Pårørende, byrå og musikere sparer derfor tid. I tillegg er vårt håp at lytteeksemplene skal øke variasjon og mangfold, samt bruk av «live» musikk i seremonien.


Saksofonist Pål Svindland og vokalist Merethe Trøan tar en liten kaffepause under innspillingen.

Fields of Gold på norsk

Hva med Everybody Hurts av R.E.M., Ein farfar i livet av Odd Nordstoga eller Det fine vi hadd sammen med DDE? For ikke å snakke om Aks av gull, en nynorsk versjon av Fields of Gold. Kjell Inge Torgersen har gjort oversettelsen. Jeg tror han brukte nesten to år på å få tillatelse av Sting til den norske teksten, sier Reidar Ydse og demonstrerer det praktfulle ferdige resultatet.

Bare det arbeidet som ligger bak, og kompleksiteten i de 44 melodiene som skal utgis både som musikk og med noter, har vært et tidkrevende arbeid. Ikke bare for oss, men også for dem vi har hentet inn musikken fra. Det er spennende å få lov til å mangfoldiggjøre det og arbeide med så mange dyktige fagfolk, sier Reidar Ydse.

Lang tradisjon i bruk av musikk i begravelse

Bruk av musikk i begravelse, har lange og dype tradisjoner her i Norge. De etterlatte ønsker og gi avdøde en siste hilsen i ord og toner som også avspeiler den avdødes liv. Samtidig skal musikk fylle en funksjon i å gi de pårørende et godt minne. Riktig musikk kan bety det samme som «Et bilde sier mer enn 1000 ord. Da er det ikke rart at musikkvalg i mange tilfeller kan skape både irritasjon, frustrasjon og forargelse når, pårørende, begravelsesbyrå, prest og Organist/kantor møtes. Å bruke musikk i begravelse er en tradisjonsbærer som har røtter og tradisjon, men som til en hver tid må reflektere det samfunn og trender vi har utenfor seremonirommet. Derfor er det viktig for alle parter å ta et aktivt grep også i denne delen av seremonien enten den finner sted i en kirke eller et hvilket som helst seremonirom, sier Ydse.

Hvem eier seremonien?

Under paneldebatten på Landsmøtet lørdag 26. Mai under temaet «Hvem eier seremonien? », ble det snakket mye om valg av musikk og hva som egner seg til bruk og hvor grensene går. Temaet er vanskelig, da det ikke er en helt opptrukken linje, og at det må gjøres mange kompromisser og mye handler også om å vise skjønn. Ikke minst skal man lytte til pårørende og høre om de har ønsker eller preferanser.

Mange begravelsesbyråer kjente seg også igjen i at virkelighetsoppfatning fra pårørende som har lyttet til You Tube eller Spotify før et møte med begravelsesbyrået, kanskje ikke alltid ble like tilfredse med sluttresultatet under seremoien. Ydse’s erfaring som pårørende, musiker og utvikler av «Musikkforslag ved gravferd» har skapt en tilgjengelig plattform der pårørende i ro og mak i sitt eget hjem kan lytte til eksempler som mer eller mindre avspeiler det man kan forvente å høre i begravelsen. Altså gjøre valg enklere og ikke minst mer variert. Ydse peker på at det blir lettere å bruke «live» musikk og mindre avvikling av forhåndsinnspilt musikk fra musikkanlegg, når man hører eksempler som er ferdig.

«Kanskje kan denne nettbaserte utgaven spre litt mer viten om hva som kan være godkjente alternativer» sier Reidar Ydse som mer enn gjerne ønsker en hyggelig musikkprat på telefonen.


Kontaktdata:
Reidar Ydse | [email protected]
Telefon: 918 69 801

Organist Erik Brænden under innspilling i Veldre Kirke, Brumunddal
Slik påvirkes digitale tjenester
Husk du skal dø
«Memento mori» (husk du skal dø) sa de gamle romere og minnet oss om at døden hører livet til. Idag har vi distansert oss fra døden, og vi har innrettet livet som om den ikke eksisterer.
PER ANDERS NORDENGEN
PREST, SAMTALEVEILEDER OG FORFATTER

Døden har vi flyttet fra hverdagslivet til sykehus og institusjoner, og vi holder den på armelengdes avstand ved å operere bort naturlige alderdomstegn. Døden ser vi på film og vi leker med den på nettspill. Men den virkelige døden har vi i vårt moderne samfunn valgt å holde på god avstand. Selvom det heldigvis idag er helt naturlig å ha med barn i sorgprosessen og i begravelser, så opplever jeg at det fortsatt er vanskelig for mange å snakke om døden og å ha et åpent forhold til den.

«Carpe diem» (grip dagen) er vår tids mantra. Selvsagt er det viktig å ta vare på hverdagen og nyte nuet. Men livet blir enda rikere dersom det også leves med perspektivet om at vi en dag skal dø. Å fortrenge livets uunngåelige utgang kan gjøre livet tyngre, og det å ignorere døden kan gjøre hverdagen vanskeligere å takle. Det virker som om noen tror at hvis døden holdes ute av syne, så er den også borte fra sinn. Men døden blir jo ikke borte selvom vi ikke snakker om den.

I Norge dør omlag 40 000 mennesker hvert år. Dersom hver av dem i gjennomsnitt har minst 15 nært pårørende i form av familie, venner, kolleger og naboer, så innebærer det at mer enn en halv million av oss årlig berøres nært av sorg og død.

Naturlig del av livet

Døden er en like naturlig del av livet som fødsel. Selvfølgelig er det forskjell på fødsel og død, men begge deler hører livet til. Døden er vanskelig fordi den er den absolutte avslutning og farvel. Det er å forlate det menneskelige fellesskapet for godt. Døden er det siste skillet mellom mennesker på jorden, og når vi dør forsvinner vi fra menneskeheten. Å dø handler om å bli adskilt og å etterlate noen alene. Døden innebærer at vi mister en vi er glad i, og de mister oss. Derfor er døden vond. For døden handler om det de fleste av oss frykter aller mest. I møte med døden dukker vanskelige følelser som frykt, redsel, angst, fortvilelse, adskillelse, sorg og usikkerhet fram. Og fordi vi er redde for å kjenne på slike følelser, velger mange heller å unngå dem. Men det er ved å kjenne på disse følelsene som også hører livet til at vi lever enda nærmere selve livet. Det er ikke farlig å kjenne på vanskelige følelser. Det gjør derimot livet mindre skummelt og truende. Vi må våge å ta inn over oss at døden er uunngåelig. Smerten ved å være bevisst på at vi skal dø er et av menneskenes adelsmerker, og det er mentalhygiene å forholde oss til det ukjente.

Døden som tabu?

Da jeg var ung var det 3 tabuer; sex, religion og døden. Med dagens åpenhet omkring sex, er ikke det tabu lenger. Og etter at mennesker som er stolte av sin religion har flyttet til vårt land, har også mange nordmenn blitt mer åpne om tro. Men døden opplever jeg dessverre fortsatt som et tabu.

Som eksempel på at døden fortsatt er tabu kan nevnes tausheten om døden i skolen. Selvom dde fleste elever i løpet av skoleårene opplever død, så er merkelig nok ikke døden nevnt verken i skolens formålsparagraf eller i læreplanene. Det snakkes om det skapende menneske, det arbeidende menneske, det miljøbevisste menneske og det fysiske menneske, - men intet om det døende menneske. Døden er fraværende i skolens viktigste grunnlagsdokumenter selvom vi vet at barn og ungdom grubler både over egen og andres død. De tenker ikke bare over hvordan vi ble til, men like mye på hvor det blir av oss. Jeg mener ikke at døden bør være et eget fag på skolen, men den burde være naturlig å snakke om innenfor fag som naturfag, livssyn, historie, religion og norsk. I løpet av de viktige årene på obligatorisk skole bør vi få mulighet til å reflektere og samtale om døden slik at vi også lærer oss til et språk for dette vanskelige temaet.

Også i dødsannonser kan ordet død være fraværende. I stedet for ordet død som er vanskelig for mange å bruke, omskrives det ofte med ufarlige og dagligdagse uttrykk som f.eks «forlot oss», «gikk bort», «sovnet stille inn», «reiste fra oss», «har flyttet» osv.

Ibsen beskrev Peer Gynt`s reaksjon i møte med nær død da han skrev sitt berømte skuespill om den norske folkesjelen. Holdningen vår til døden har ikke forandret seg mye på de 151 årene som har gått siden han skrev det. I den kjente scenen hvor Mor Åse skal dø, sier hun til sønnen sin at når det nå snart er forbi så må han sørge for kiste. «Ti stille, mor. Den tid den sorg», svarer han. Hun fortsetter å prøve å få til en samtale om døden, men da svarer Peer; «Nei, nå skal vi sammen snakke, men bare om løst og fast og glemme alt det skjeve og det skakke». Både som enkeltpersoner og som samfunn vil vi ha godt av å fjerne døden som et tabubelagt tema. Åpenhet og et fortrolig forhold til de eksistensielle spørsmålene hjelper oss til å leve mer intenst og livsnært.

Det er nå du lever

Jeg har hatt det privilegium å få være med på å utvikle og gjennomføre kurset “Det er nå du lever” på Montebellosenteret for mennesker som har fått beskjed om at det ikke lenger er mer å gjøre med sykdommen deres, og at de har begrenset tid igjen å leve. Det er følelsesmessig sterkt å få være sammen med mennesker som har fått et slikt alvor over livet sitt, og med deres pårørende. Men det som står aller mest igjen etter disse kursene er hvor berikende det er å få lytte til tankene og følelsene deres omkring livets vanskeligste spørsmål. «Livsnært» var det en av dem som skrev på evalueringen om hvordan kurset hadde vært for henne. Og temaet for kurset er nettopp; «Det er nå du lever». For det handler for oss alle, uansett om vi har lang eller kort tid igjen å leve, om å fylle de dagene vi har igjen med så mye godt og meningsfylt som mulig. Disse menneskene som hadde fått beskjed om at livene deres høyst sannsynlig har en kortere tidshorisont enn den de fleste av oss andre har, lærte meg mye om å leve sterkt og intenst mens vi har mulighet. En av dem sa at det var en lettelse endelig å få sette ord på tanker og følelser som få rundt ham hadde våget å ta opp. Mange fortalte at de nå var mer takknemlige for ting de før kunne ta som selvfølge. «Sykdommen har lært meg å sette mer pris på livet og på de små tingene i hverdagen», var det en av dem som sa. De levde saktere og nøt det gode i livet på en annen måte enn tidligere. Å leve med døden som et reelt bakgrunns-perspektiv hadde faktisk beriket hverdagslivet til flere av dem. I stedet for å bli selvmedlidende og deprimerte når livet tok en uventet og ubehagelig vending, hadde de oppdaget livsverdier de før ikke hadde sett. Sånn burde vi alle leve, ikke bare de som har fått en alvorlig forvarsel om livets slutt. Livskvalitet er like viktig som livslengde. Og et godt liv er ikke nødvendigvis bare et langt liv.

Døden – et nederlag?

Vår moderne tid og utviklingen innen legevitenskapen har bidratt til at vi omtaler sykdom og død som “nederlag”. Det er nesten som om vi forventer at nye medisiner og moderne teknologi skal bekjempe alle slags sykdommer og gjøre oss udødelige. Døden har blitt den siste rest av ukontrollerbar skjebne, og vi investerer og forsker for å holde den unna. Sykdom har blitt en “krigersk frontlinje” og vi hører og leser om mennesker som har «vunnet» over sykdommen eller som «tapte» kampen mot f.eks. kreft. Det er ikke lenger mange som dør av naturlige årsaker eller av menneskelig dødelighet. Før døde man av alderssvekkelse. Gamle var «mett av dage» og de døde etter et langt liv. I dag skal det, uansett hvor gammel man er, settes en diagnose og et sykdoms-stempel som årsak til skrøpelighet og som grunn til at vi dør.

Leger og helsevesen burde ikke bare ha som målsetting å helbrede og redde liv. De bør også hjelpe oss til å leve bedre med uhelbredelig sykdom og med bevisstheten om at sykdom og død hører livet til. Legevitenskapen gjør heldigvis framskritt, men ingen forskning kan avskaffe døden. Media propper oss fulle av artikler om hvordan sykdommer kan bekjempes og overvinnes. Selvfølgelig kan vi gjøre noe selv gjennom livsstilen vår for å forhindre sykdommer slik at døden kan utsettes. Men vi kan ikke unngå døden. Den er uovervinnelig. Sykdom og død hører dessverre livet til, og det er ikke nødvendigvis et nederlag dersom vi ikke blir friske eller overlever. Per Fugelli har lært oss mye verdifullt om viktigheten av å leve åpent med sykdom og med døden som nær mulighet. Han valgte å gjøre seg til venn med kreften i stedet for at den var hans fiende. Han «danset med døden» for å ha et forhold til den i stedet for å holde den på fjern avstand. Og han lærte oss den viktige forskjellen på å godta det vi ikke kan gjøre noe med i livet og å gjøre noe med det vi enda kan forandre.

Norge er et av verdens beste land å leve i. Det må også bli det beste landet å dø i. Da handler om åpenhet om døden og vanskelige følelser, om å leve så godt som mulig sånn som livet har blitt, om retten til en verdig død og om respekt for døende og for nære pårørende.