Den første landsgartnerutstilling i Norge – den første mønstring av gartnernes indsats for fremme av alle gartnernæringens forskjellige grener.

Er gartnerne og dens organisasjoner helt klar over hvilken betydning dette tiltak vil få for vor stand?

Det var fristende for komiteen å innskrenke utstillingen til kun å omfatte blomsterkulturer og havearkitektur, ti da var vi sikret en økonomisk sukces. Ved de hittil avholdte gartnerutstillinger er imidlertid frilandsgartneri – frukt og grønsaker – så alt for litet påaktet. Tilslutning fra fagmænd har været mangelfuld, og avdelingene har derfor ikke git det rette billede av den norske gartners indsats for fremme og utvikling av disse frilandkulturer.

Personlig tror jeg man har begåt en feil heri, Gartnerne var, og er fremdeles, foregangsmænd for disse – statsøkonomisk set – viktigeste gartnerkulturer. I grønsaksdyrkning er det gartnere der står som eiere og ledere av vore største bedrifter på dette område, og i frukdyrkning og frilandsgartneriet for øvrig er det gartnere, der som fylkes- og herredsgartnere leder disse kulturers fremgang og utvikling.

At N.G.F. ved denne sin første landsgartnerutstilling må søke å gi uttryk for denne gartnernes indsats på dette område er selvsagt, og likeså selvsagt bør det være at gartnerne vil hevde sin førerstilling på frilandsgartneriets område.

Espens foreldre, Erik og Eva, kjøpte gården i 1960, etter at Eriks bror hadde tatt over hjemgården i Lier. Forholdene ute på Holmsbu i det som tidligere var Hurum kommune, nå Asker, var ikke ideelle, og gården var nedslitt. Det var ulendt og tørt, med mye sandjord, men Erik var et arbeidsjern som gjøv løs på den enorme utfordringen det var å få gården til å bli lønnsom. Han hadde med seg en firemetring og en seksmetring fra Lier, og startet opp med tidliggrønnsaker. Noe av det første han gjorde var å grave ut store dammer, i en så stor dimensjon at de aldri har gått tom for vann selv på de tørreste somrene. Erik ville prøve «alt» av grønnsaker for å finne ut hva som lønte seg, men også fordi han var en engasjert gartner. Sommerblomster kom inn i produksjonen så smått på 1970-tallet, og den delen av produksjonen tok mer og mer over, til grønnsaker ble helt kuttet ut rundt år 2000. Det var en god arena for læring for Espen, som fulgte opp med gartnerutdanning på Gjennestad og Dømmesmoen. Espen tok ikke formelt over før i 2004-2005, men i praksis hadde han da vært den som drev gartneriet allerede i mange år. Erik døde 1. januar i år.

I dag har de et par mål veksthus som både fungerer som produksjonsareal og salgsområde, og i tillegg et tilsvarende areal med eldre hus for produksjon.

-Vi lager mer og mer av det vi selger selv, både planteskolevarer og sommerblomster, men jeg har ikke oversikt over hvor mange forskjellige kulturer vi har i produksjon. Vi har for eksempel 14-15 forskjellige million bells, 10-12 ulike Surfina, og så videre. I år har vi begynt å lage lavendel, Hortensia og Dipladenia. Det blir mye til sammen, men det er jo det som gjør at vi har livets rett. Da har vi kontroll på kvalitet og størrelse, og kan ha «spesialiteter» som trekker kunder. Noe som ikke alle andre har. Vårt «signaturprodukt » er store pelargonia-ampler, som får stå et ekstra år i veksthuset før salg. De gir nok ikke store overskuddet i seg selv, trolig tvert imot, men de fungerer som morplanter, og de trekker kunder, forklarer Espen, som ikke har som mål om å være størst, men best. Kvalitet er et mål i seg selv. Det er alltid rom for forbedringer, og det er en del av det som gjør det verd å holde på.

19. mai var det kø-tendenser ved kassen, selv om det var midt i arbeidstiden.

Store ampler er et «signaturprodukt» for Ravnsborg, spesielt store pelargonia.

Frem til 17. mai var det planteskolevarene som solgte best.

Ravmsborg leverer også blomster og planter til Svelvik og til kirkegården i Sandefjord.

Han innrømmer at han ikke er best på salg og markedsføring. Det er selve produksjonen og fornøyde kunder som gir gleden, og han liker ikke å selge «for dyrt». Derfor blir det ofte heller litt for billig.

-Så langt har det fungert greit. Regnskapsføreren er fornøyd, og regningene blir betalt. De siste 15 årene har vi trolig tredoblet omsetningen, og er nå oppe i drøyt sju millioner kroner. Vi blir ikke rik, men vi går ikke konkurs heller. Spesielt ikke i år, for denne sesongen har salget gått veldig bra med minst 30% økt omsetning. Det er ikke bare flere kunder, men kundene legger igjen mer penger per hode også. Det ha jo vært litt kaldt, så det har ikke vært voldsom etterspørsel etter sommerblomster så langt. Men busker og stauder har gått unna i den grad at vi har gått tom for noen varer. Vi selger nok dobbelt så mye av de litt dyrere buskene i år. Sommerblomstene får nok fart på seg de også, bare varmen kommer, tror han.

Det svinger fort, og kontrasten fra perioden i vinter er stor. Da restriksjonene ble innført ble de – som de fleste andre – usikre og nervøse for hvordan sesongen skulle bli. Ville det bli full stans? Ville de brenne inne med alt som var bestilt? Samtidig var det egentlig for sent å sette på bremsen, så de bestemte seg for å kjøre som vanlig, og godt var det. I den grad de kunne gjort noe annerledes, var det at de skulle bestilt opp mer planteskolevarer med det samme de så hvor stor etterspørselen ble i år.

I utgangspunktet er det selvsagt positivt med flere kunder og mer «trøkk», men det skaper også visse utfordringer. Det mest åpenbare er selvsagt hvordan man skal håndtere smittefaren. Kundene skal helst ikke smitte hverandre, og for gartneriet ville det også vært katastrofalt om de som jobber der skulle bli syke. Faktisk var en av de to polakkene som jobber der i sesongen til legen den dagen GY var på besøk. Det viste seg at brystsmertene heldigvis trolig kom av en muskelstrekk, ikke korona. For å forsøke å redusere smittefaren har de hengt opp oppslag og plakater der de ber folk forholde seg til regelverket, i tillegg til at det er plassert ut antibac og engangshansker.

Det vil si å sette inn flere tiltak samtidig for å begrense larveskadene, der eventuelle kjemiske insektmidler kommer i siste rekke. I denne artikkelen gis en oversikt over kålfluearter og opptreden i ulike land, aktuelle mottiltak samt overvåkings- og varslingssystemer som dyrkerne kan støtte seg på.

Lita kålflue (Delia radicum) er vanlig utbredt over det meste av Europa, og kan ha fra en til fire generasjoner avhengig av klimaforholdene (inntil to i Norge). Stor kålflue (D. floralis) er i hovedsak utbredt i Norden og i det nordlige Europa, og har normalt en generasjon. I Norge er det vanlig at begge artene opptrer samtidig (overlapper) mange steder.

For å kunne sette inn tiltak til rett tid er det ofte avgjørende å vite når egglegging og larveangrep starter. For lita kålflue kan det relativt enkelt utvikles værdatabaserte varslingsmodeller for dette. Etter at puppene har overvintret kreves nemlig en viss temperatursum (d° - døgngrader) fram til de voksne fluene klekker og er klare til å legge egg på plantene. Her snakker vi om såkalte effektive døgngrader, det vil si summen av daglige gjennomsnittstemperaturer som overstiger basistemperaturen (nullpunktet) for utvikling som er 4°C.

Både basistemperaturen og temperatursummen for puppeutvikling og klekking har en funnet gjennom laboratoriestudier ved ulike temperaturer. I tillegg kommer observasjoner i praktisk dyrking. Resultatene viser at lita kålflue krever rundt 160 d° fram til begynnende egglegging for første generasjon. På denne bakgrunn er det utviklet en varslingsmodell, basert på jordtemperaturer i 10 cm dybde, for forventet eggleggingstid for lita kålflue. Disse varslene formidles gjennom den nettbaserte varslings- og informasjonstjenesten VIPS (www.vips-landbruk.no).

Bruk av nasjonale varslingsmodeller forutsetter at det finnes meteorologiske målestasjoner rundt om i landet, som varslingstjenesten kan hente data fra. Stasjonsnettet er relativt godt utbygd i Norge og Landbruksmeteorologisk tjeneste (LMT) formidler data til VIPS fra rundt 84 stasjoner. En annen viktig forutsetning er at bestandene av de aktuelle skadegjørerne er ensartet; dvs. at de klekker omtrent like tidlig ved samme temperaturforhold. Resultater fra innsamling og klekking av puppemateriale fra ulike steder i landet, tyder på at dette er tilfelle for lita kålflue i Norge.

Noen steder i utlandet er det rapportert om ulike «biotyper» av lita kålflue; det vil si både tidlig- og seintklekkende bestander selv ved samme temperatursum. I slike tilfeller er en standardmodell for varsling lite hensiktsmessig. En nylig undersøkelse av kålfluepupper fra områder i Norge, England, Frankrike og Irland antydet imidlertid at de tidligklekkende biotypene dominerte på disse innsamlingsstedene. Det betyr i så fall at en og samme modell kan brukes.

Klekking av lita kålflue ved 18 oC . Materialet ble samlet inn fra ulike land i 2018

Egglegging i blomkål med og uten hvit insektnetting som gjerde rundt feltet (feltforsøk på Ås 2019)

Sorbus ulleungensis ‘Dodong’ fra Korea er blitt et populært gate- og parktre i Europa.

Selv om botanikere og taksonomer har kommet fram til konklusjoner som bør få følge for hvilke plantenavn vi bruker i grøntanleggssektoren, skal det mye til at nye navn blir raskt innarbeidet. «Gammel vane er vond å vende», heter det, og dette gjelder også for plantenavn. Det er mange år siden det ble bestemt at Cotoneaster nanshan skal være det gjeldende navnet for den arten vi tidligere kalte Cotoneaster praecox, men fortsatt er det nok enkelte som holder på det gamle navnet. Her presenterer vi noen av de nye endringene som blir anbefalt. Så gjenstår det å se hvor lang tid det tar før de er innarbeidet. Det er bare jevnlig bruk som fører til at nye navn blir innarbeidet.

Botanikerne Reidar Elven og Eli Fremstad utga i fjor en stor monografi om Salix-arter i Norge. Dette er en spesielt vrien slekt å holde oversikt over, for vi har en rekke viltvoksende arter, og et flertall av dem krysser seg med hverandre, slik at det oppstår mellomformer. Boka omfatter ikke bare de viltvoksende artene våre, men også mange av de innførte. Botanikerne foreslår nye gjeldende navn for flere av disse.

Først ut er pil med hengende greiner. «Hengegullpil» ble for inntil en del år siden betegnet som Salix alba ‘Tristis’, et navn som var nokså kurant å huske og uttale. Så fant ekspertisen ut at dette måtte være en hybrid mellom S. alba og S. babylonica og innførte kultivarnavnet Salix x sepulcralis ‘Chrysocoma’, litt mer av en tungevrider og vrien å huske. Elven og Fremstad nevner dette hybridnavnet som et synonym med autornavn «Simonk.», mens navnet på hybriden mellom europeiske hvitpil (S. alba) og østasiatiske tårepil (S. babylonica) skal være Salix x salamonii med autornavn Carrière. De gir hybriden det norske navnet sørgepil. En rimelig konklusjon er da at vi for den klonen som blir oppformert til grøntanlegg, bruker navnet Salix x salamonii ‘Chrysocoma’.

Et annet pileslag som er blitt populært i grøntanlegg de siste tiårene, er «kuleskjørpil». Den ble tidligere kalt Salix fragilis ‘Bullata’ av dem som oppfattet planteslaget som en klon, og S. fragilis f. bullata av dem som ser den som en naturlig forekommende botanisk form. Så viser det seg at det herbariebelegget Linné i sin tid brukte for å beskrive S. fragilis, i virkeligheten var av hybriden mellom S. alba og S. euxina. Reglene for botanisk nomenklatur tilsier da at Linnés navn S. x fragilis blir utstyrt med hybridtegn og kalles grønnpil på norsk. Den russiske botanikeren Belyaeva beskrev arten S. euxina, som da «overtar» det norske navnet skjørpil. Dermed skal vegetativt formert «kuleskjørpil» heretter korrekt betegnet Salix euxina ‘Bullata’. Grønnpil (S. x fragilis) er ikke særlig egnet som parktre og har derfor liten interesse i handelssortimentet av landskapsplanter.

«Sølvpil», kalt Salix alba ‘Sericea’, blir av Elven og Fremstad oppfattet som en varietet innen Salix alba og skal da betegnes Salix alba var. sericea. Det blir trolig brukt mer enn én klon av denne varieteten i norske grøntanlegg.

Den ekte kultivaren Populus nigra ’Italica’ stammer fra Lombardia i Italia. Der ble dette treslaget med den slanke krona trolig tatt i kultur og oppformert fra siste halvdel av 1700-tallet. Her i landet ble planter med dette navnet første gang omtalt i 1836. Den opprinnelige klonen er en hannplante med opprettvoksende greiner og spisse greinvinkler. Trærne får en noe åpen, søyleformet fasong, vokser raskt og kan bli opptil 35 meter høye. Ifølge engelske kilder (Bean 1980) er dette et treslag som er tilpasset middelhavsklima. Det trives dårlig og er nokså utsatt for sykdom under de kjølige og ofte fuktige forholdene i Nord-Europa. De trærne vi bruker hos oss, er med stor sannsynlighet ikke navngitt korrekt. Kultivaren skal trolig kalles Populus nigra var. betulifolia ‘Plantierensis’. Kultivarer i Plantierensis-gruppa oppsto i den franske planteskolen Plantières på 1880-tallet. Det var krysninger mellom ekte P. nigra ’Italica’ og underarten/varieteten P. nigra ssp. betulifolia. Disse krysningene, som kan være både hannlige og hunnlige, likner mye på ekte Lombardia-popler, men de har litt bredere krone. Fordelen med dem er at de er atskillig bedre tilpasset det kjølige og fuktige klimaet nordvest i Europa. Ifølge Bean (1980) er de aller fleste trærne i Storbritannia og Irland av dette slaget. Det samme er trolig tilfellet også her i landet. Vi bør derfor omtale «pyramidepoppel » som Populus nigra var. betulifolia ‘Plantierensis’.

Den store slekta Potentilla ble splittet opp i flere mindre slekter for snart 20 år siden. Mens mange av staudeartene fortsatt blir ført til slekta Potentilla, ble de fleste treaktige artene gitt navnet Dasiphora, slik at den vanlige buskmuren nå skal hete Dasiphora fruticosa. Grønlandsmure ble introdusert på det norske markedet for et par-tre tiår siden under navnet Potentilla tridentata. Etter grundige arvestoffananalyser (Eriksson og medarb. 2003) ble arten plassert i en egen slekt; Sibbaldiopsis. Den vanligste kultivaren av grønlandsmure på det norske markedet bør derfor nå kalles Sibbaldiopsis tridentata ‘Nuuk’.

Problemet med navnet til den svært populære landskapsplanten «svartsurbær», nærmere bestemt frøkilden Moskva, som trolig er apomiktisk, er at plantenes karaktertrekk ikke samsvarer særlig godt med beskrivelsen av viltvoksende Aronia melanocarpa i Nord-Amerika. Til det er blader og andre plantedeler for store, og buskene blir generelt atskillig mer vekstkraftige. Noen dendrologer har derfor forklart forskjellene med en hybridiseringseffekt og ment at den kan være resultat av en krysning mellom de to nordamerikanske artene A. melanocarpa og og A. arbutifolia (de Jong og Hop 1994, Hop 1999). Hybriden har vært kalt Aronia x prunifolia, mens andre regner den som en tredje art i slekta.

Det virker noe usannsynlig at en krysning mellom to småvokste arter skal gi opphav til såpass store busker. Frøkilden Moskva likner mye på kultivarer som ‘Aron’ og ‘Viking’. Begge har fått innpass i bærdyrkingen i Norden, og trolig stammer alle tre fra Russland. Arvestoffstudier har påvist at de storbladete utvalgene av surbær inneholder gener fra rogn (Sorbus aucuparia). En teori er at dette plantematerialet har sitt opphav i krysningsarbeid utført av pomologen Ivan Vladimirovitsj Mitsjurin tidlig på 1920-tallet. Dersom dette er en slektskrysning, skal navnet skrives XSorbaronia mitschurinii. Andre botanikere forsvarer navnet Aronia mitschurinii, og det er kan hende enklest å ta i bruk.

Salix x salamonii ‘Chrysocoma’ er ofte plantet slik at krona speiler seg i vann.

Salvesen (2010) mener at plantene som er markedsført under navnet Sorbus koehneana høyst sannsynlig er feilbestemt i utgangspunktet. Etter nærmere studier av karaktertrekkene ved plantene, som trolig setter apomiktisk frø, er konsekvensen at korrekt navn skal være Sorbus frutescens.

Sorbus ‘Dodong’ er ofte markedsført uten artsbetegnelse, men noen plantekjennere har regnet den som en kultivar av den østasiatiske arten Sorbus commixta, som blant annet finnes viltvoksende i Korea. Botanikere mener nå at kultivaren skiller seg såpass mye ut fra S. commixta at det er forsvarlig å si at kultivaren hører til en egen lokal-art. Denne har fått navnet Sorbus ulleungensis (Chang og Gil 2014). Korrekt betegnelse på kultivaren blir dermed Sorbus ulleungensis ‘Dodong’.

Sibbaldiopsis tridentata ‘Nuuk’ er en tøff markdekker med opphav på Grønland.

Hybridgruppen av einer der Juniperus chinensis er én av foreldrene har i en periode vært omtalt under navnet Juniperus x media. Nå går mange dendrologer inn for at disse kultivarene med hybrid opphav skal ha fellesbetegnelsen Juniperus x pfitzeriana.

Også innen sypress-slektene har synet på navn endret seg. Av velkjente barplanter hos oss gjelder det blant annet «nutkasypress». Arten har i lang tid vært kalt Chamaecyparis nootkatensis, men taksonomer mener nå at arten har mer til felles med arter i slekta Cupressus (ekte sypress) og betegner den som Cupressus nootkatensis. Andre botanikere mener denne arten skiller seg fra begge disse slektene og at den forsvarer å bli ført til en egen slekt med navnet Xanthocyparis.

Med stadig mer inngående metoder for å analysere gener i celler og cellebestanddeler må vi regne med at det fortsatt vil bli påvist andre slektskap enn det som har vært vanlig oppfatning fram til nå. Dette må vi akseptere uten at det tar nattesøvnen fra oss. Men det kan være på sin plass å avvente om det enkelte forslag til endring blir varig og om det bør få som konsekvens at vi innfører de nye navnene i plantelister og beskrivelser.

Bean, W.J. 1980. Trees and shrubs hardy in the British isles. Bd. 3. John Murray. ISBN 0-7195-2427-X (referert hos https://en. wikipedia.org/wiki/Populus_nigra)
Chang, C.-S.; Gil, H.Y. 2014. Sorbus ulleungensis, a new endemic species on Ulleung Island, Korea. Harvard papers in Botany 19(2):247-255
de Jong, P.C.; Hop, M.E.C.M. 1994. Aronia. Dendroflora 31:24-28
Elven, R.; Fremstad, E. 2018. Salix – vier, selje og pil i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim. Gunneria 82/2018. 715 s. ISBN 978-82-8322-153-4
Eriksson, T.; Hibbs, M.S.; Yoder, A.D.; Delwiche, C.F.; Donoghue, M.J. 2003. Phylogeny of Rosoideae (Rosaceae) based on sequences of the internal transcribed spacers (ITS) of nuclear ribosomal DNA and the TRNLF/F region of chloroplast DNA. Int. J. Plant Sci. 164(2):197-211 Hop, M.E.C.M. 1999. Aronia – appelbes (deel 2). Dendroflora 36:40-47
Leonard, P.L.; Brand, M.H.; Connolly, B.A.; Obae, S.G. 2013. Investigations into the origin of Aronia mitschurinii using amplified fragment length polymorphism analysis. HortScience 48(5):520-524
Salvesen, P.H. 2010. Rogn og asal (slekten Sorbus) i Arboretet på Milde. Årringen 2009. Årsskrift nr. 13 for Arboretet og Botanisk hage, Milde:4-48

Nissan NV250 er endelig på plass i Norge. Bilen er en etterfølger til NV200 og blir en viktig modell for bilprodusenten. Den kompletterer sortimentet, som nå inneholder varebiler i de fleste klasser og størrelser. Dette er en modell som konkurrerer med biler som Renault Kangoo, Citroën Berlingo/Partner, Fiat Doblo, VW Caddy og Ford Transit Connect, for å nevne noen. NV250 leveres med garanti på fem år/160.000 km, er tilgjengelig i to forskjellige lengder, har økt nyttelast og høyt nivå av utstyr, dersom kunden velger Working Star-utgaven. Dette blir trolig bestselgeren, fordi man får med mye nyttig utstyr og funksjoner til en relativt beskjeden pris, blant annet hengerfeste, p-sensorer, ryggekamera og navigasjon. Bilen kan leveres med to eller tre seter, og den 1,5 liter store dieselmotoren kan leveres som 95 hk og 115 hk. Maksimal nyttelast er opptil 699 kg i et varerom på opptil fire kubikkmeter.

Har du bruk for en litt større bil er NV300 et alternativ. Da snakker vi om en bil med bruksområde og størrelse tilsvarende for eksempel Renault Trafic, Citroën Jumpy/Expert, Mercedes Vito, VW Transporter og Ford Transit. NV300 er ikke en helt ny modell, men det er likevel mye nytt med den. Blant annet har den fått en ny motor, en toliters dCi, som er femte generasjon av M9R. Den nye motoren har mer kraft, mindre forbruk, mindre utslipp og mindre friksjon. Den kan leveres som 120 hk, 145 hk og 170 hk. Videre kan NV300 leveres med en sekstrinns DCT-automatgirkasse med dobbelclutsj i kombinasjon med de to kraftigste motorene, forbedret SCR/AdBlue, ny navigasjon- og mediaenhet, og oppgradering av interiøret. Den finnes i lang og kort utgave, der den største har plass til opptil 8,6 m³ last og opptil 1.280 kg nyttelast. En luke kan åpnes inn mot førerhuset, slik at det blir plass til ekstra lange objekter – opptil 3,75 m i den korte utgaven eller 4,15 m i den lange.

I likhet med de andre modellene kan man velge å legge på noen få tusenlapper, og få mye ekstrautstyr, som tilhengerfeste, ryggekamera og parkeringssensorer, regnsensor på vindusviskerne, m.m. For de av dere som ikke har vært i førersetet på en varebil på en stund, vil det være en liten «a-ha-opplevelse» å sette seg inn i en av arbeidsbilene fra Nissan, for avstanden i komfort og kvalitetsfølelse til personbiler er langt mindre enn for få år tilbake.

Denne store varebilen tilsvarer konkurrenter som Renault Master, Citroën Jumper/Boxer, Fiat Ducato, VW Crafter og Ford Transit. Også denne fås i to lengder, med lastekapasitet mellom 8m3og 17m3. Man kan også velge mellom forhjulstrekk og bakhjulstrekk. Også denne modellen har fått kraftigere, mer effektive og «renere» motorer med lavere forbruk.

Dette er biler som skal fungere som «kontor» store deler av dagen for de som bruker dem, og derfor har Nissan tilrettelagt for blant annet flat og stabil plass til PC, induktiv ladding for telefon, god plass og komfort til fører. I tillegg er sikkerheten bedre ivaretatt, gjennom en rekke systemer som overvåkning av blindsoner, filskiftevarsling, parkeringssensorer, sidevindassistent m.m.

Den barskeste arbeidsbilen fra Nissan må være Navara, en pickup med røff fremtoning men overraskende god kjørekomfort. Selv om disse bilene fortsatt har god fremkommelighet, med stor bakkeklaring, «ekte» firehjulstrekk med høy- og lavgirsserie, god laste- og trekkapasitet, oppfører de seg så sivilisert på veien at de fungerer godt som personbiler - også uten last. De har en førerkabin med alt det utstyret man forventer i en moderne personbil, og med «vanlige», om enn kraftige fjærer og støtdempere, ikke bladfjærer som var standard på slike biler for få år tilbake, og skivebremser på alle fire hjul. Den leveres med twin-turbo-motorer på 160hk eller 190hk, lavere forbruk enn før, ny manuell girkasse eller automat med mer «SUV-følelse» enn før. Komforten i førerkabinen er høyere, og støynivået lavere. Man kan få den i tre forskjellige kabinstørrelser, der den største gir full femseters kupé, på bekostning av lengden på «plattingen». Nyttelasten er økt opp til 1.026 kg.

Om originalen ikke er tøff nok for deg, kan du få den skreddersydd av Arctic Trucks. De har et samarbeid med Nissan i Norge, slik at du kan få den med blant annet «snorkel», høyere bakkeklaring, større og bredere hjul med skjermutbyggere, veltebøyler og takstativ, og så videre, rett fra den norske Nissan- leverandøren.

I 2014 elektrifiserte Nissan modellen NV200, som fikk modellnavnet e-NV200. Bilen er tilgjengelig som personbil med inntil sju seter i tillegg til å være en nullutslipps varebil. I 2018 fikk e-NV200 40 kWt batteripakke, noe som økte rekkevidden til 200 km, i henhold til WLTP-normen. Til sammen 1134 e-NV200-varebiler ble solgt i 2019 i Norge, noe som tilsvarer en markedsandel på 56,4 %. Det er en nesten dobling fra de 579 e-NV200 varebilene som ble solgt i 2018. Totalt ruller det nå rundt ca. 3200 stk. e-NV200- varebiler i Norge.

Før jul i fjor lanserte Nissan en e-NV200 der varerommet er skåret bort og erstattet med et lasteplan. De samarbeider med firmaet Lafinto, som bygger om bilene med et ombyggingssett fra nederlandske Veth. Ombyggingen fra e-NV200 til pickup tar 30-40 timer for hver bil. Framgangsmåten er at skallet rundt varerommet på e-NV200 blir kappet rett over hjulbuen og bak førersetet. Deretter blir førerhuset tettet, og de avskårne områdene blir kledd med deler av hardplast eller aluminium. - Selve rammen på varebilen er så sterk at vi ikke behøver å legge inn forsterkninger, forteller representantene for Lafinto, som understreker at dette er grundig testet. Siste del av prosessen er å montere lasteplanet, som er med eller uten tippfunksjon.

Ombyggerne legger til at det under lasteplanet er en skuff der verktøy kan oppbevares trygt. Tilleggsmuligheter er høyere sidekarmer eller gitter. Det er også mulig å få montert et kapell på lasteplanet. Sammenliknet med varebilutgaven øker vekten med 90 kg uten tipp og 130 kg med tipp. Nyttelasten blir dermed henholdsvis 540 og 500 kg.

Representantene for Nissan forteller at forespørslene stort sett gjelder modellen med tipp. Det gjelder også bestillingene. Tippversjonen koster bare 10.000 kroner mer enn bilen uten tipp. Ombyggingen gir et prispåslag på varebilprisen på henholdsvis 120.000 og 130.000 kroner. Importøren framholder at garantien for bilen selvsagt også gjelder etter ombygging.

Grøntsektoren i Norge er ingen liten næring. 2018-tall viser at den utgjorde 5,8 mrd. kroner. Det vil si 17% av jordbrukets produksjonsinntekter (32,9 mrd.). Grønnsaker er den største hagebrukssektoren i verdi (produksjonsinntekter), etterfulgt av planteskole- og prydplanter, poteter, bær og frukt. Norsk produksjon av blomster og planter hadde en total produksjonsverdi på 1,2 milliarder kroner i 2018.

Grøntnæringen har en viktig rolle i samfunnet, og dette er tydelig forsterket etter utbruddet av Covid-19. Forbrukernes syn på norskproduserte varer synes tydelig å forsterkes, og matvaresikkerhet er en diskusjon som på nytt aktualiseres. Vi bidrar på flere måter til å fylle regjeringens mål om økt matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskapning og et bærekraftig jordbruk. Næringen bidrar til å oppfylle helsemyndighetens mål om et sunnere kosthold. Det er et politisk mål å øke forbruket med 20% innen 2021. Og, næringen bidrar til nasjonale klima- og miljømål. Bærekraft står høyt på agendaen, og med fokus på både miljø- og klimatiltak tas det mange gode initiativ blant produsentene.

Det er et potensiale for vekst i norsk grøntproduksjon og i økt forbruk. Forbrukertrender tyder på et økende markedspotensial. I jordbruksoppgjøret 2019 ble det enighet om en satsing på innovasjon og vekst i grøntsektoren med mål om å øke norskandelen, og å møte etterspørselen med mest mulig norskprodusert vare. Som en del av satsingen ble det etablert et rådgivende utvalg. Utvalgets mandat var å legge frem en langsiktig plan for styrket innovasjon, vekst og økt norskandel for grøntproduksjoner (grønnsaker, frukt, bær, potet og blomster).

Regjeringen har gitt klare signaler om at det skal satses på grønt, blant annet gjennom arbeidet som Rådgivende utvalg for innovasjon, vekst og økt norskandel for grøntnæringen har gjort, og som resulterte i rapporten «Grøntsektoren mot 2035», med de anbefalinger som ligger der. (Rapporten er publisert på Landbruksdirektoratets nettsider).

Utvalgets ambisjon for totalmarkedet fram mot 2035 er «fem om dagen», jf. det eksisterende myndighetsmålet om fem porsjoner grønnsaker, frukt og bær per dag. Overført på hele sektoren gir dette en vekstambisjon på 75%. Samtidig følger det av mandatet at norskandelen skal vokse. Utvalget mener at en vekstambisjon for norskandelen skal være 50 %. Utvalget har valgt å gi seks langsiktige anbefalinger som i et 15-årsperspektiv skal resultere i et retningsskifte med vekst både i grøntmarkedet som helhet, og økt etterspørsel etter norskproduserte varer. Dette omfatter 1) øke etterspørsel hos forbrukerne og i markedskanalene 2) utnytte innkjøpskraften i offentlig sektor 3) utvikle bærekraft som tydelig konkurransefortrinn 4) styrke produsentøkonomi og rekruttering 5) øke kvalitet, styrke produktutvikling og utvide sesonger og 6) samordne strategisk satsing på forskning og innovasjon.

Partene ved årets forenklede jordbruksforhandlinger ble enige om å følge opp satsingen med flere tiltak blant annet: Nasjonalt program for investeringer innenfor grøntproduksjonene, prosjekter, prioritering av forskningsmidler og utredninger, opprettelse av Forum for norsk grønt, mm.

Det ligger spennende muligheter og positive ting foran oss, og kanskje vi snart våger å løfte blikket. Gartnerforbundet har gjennom hele vårsesongen hatt fokus på nåsituasjonen for å hjelpe produsentene igjennom koronakrisen. Mange spørsmål er besvart, mange resultater er oppnådd. Og selv om ikke alt vi har ønsket er vunnet igjennom, står vi standhaftige i kampen. Samtidig som vi fortsetter å jobbe for avbøtende tiltak, som en kompensasjonsordning for den ekstraordinære situasjonen, er det også viktig å jobbe bredt for å åpne markedsmuligheter og næringspolitiske rammebetingelser som kan bety utvikling for fremtiden. Norsk Gartnerforbund mener at det er viktig at det blir økt fokus på verdien av norsk grøntproduksjon. Vi jobber med næringspolitikken for at dine, og kommende generasjoner gartnere, skal ha rammebetingelser som gjør at vi kan vokse som næring. Det er derfor viktig at nasjonale, regionale og kommunale myndigheter og politikere bidrar ved å legge til rette for at ambisjonene om vekst i grøntnæringen kan realiseres. Det betyr å la prioriteringer og strategiske satsinger peke på grøntnæringen og skape muligheter og økonomisk trygghet for produksjon. Ved å sikre tilstrekkelige rammebetingelser for næringen vil vi forvente rekruttering og satsing.

Det er ingen vil om at grøntnæringen bidrar positivt til mange samfunnsutfordringer: Behovet for matog planteproduksjon, sunn ernæring og matglede, bedre fysisk og psykisk helse ved planter og blomster til parker og hager, gleden over å ha blomster og potteplanter rundt seg, behovet for grønne tak og beplantning i byer for å forhindre oversvømmelse osv. Grøntnæringen bidrar til næringsutvikling, til et aktivt landbruk og til bærekraft.

Til alle det måtte angå oppfordrer Norsk Gartnerforbund om at det legges til rette for norsk produksjon av grønnsaker, frukt, bær, blomster og planter, og prioritere virkemidler som kan bidra til økt produksjon slik at vi kan bidra til å nå de mål og ambisjoner som er gitt.

Street Tour i Skövde kommune.

Hos Verver Export begynte vi å produsere sommerbedene og potte sommerløkene og de ettårige sommerplantene våre, som om det var en helt vanlig sesong. Imidlertid møter vi nå en del problemer innen markedsføring og salg, fordi både selgerne og forhandlerne våre hindres i sin kommunikasjons- og bevegelsesfrihet. Det er ikke lett, men vi prøver å finne muligheter og løsninger så godt vi kan. Kreativitet og fleksibilitet er de viktigste nøkkelfaktorene for å få til dette.

Det er nettopp i disse vanskelige tidene at blomsterløkene og plantekonseptene våre kan gi litt farge og glede til de offentlige grøntområdene og dermed hverdagen. På grunn av de omfattende tiltakene mot koronavirusepidemien, er det flere land som har lite å glede seg over for øyeblikket. Men vårblomstringen kan følges opp med sommerkonseptene våre, og de blomstrer til langt utpå sensommeren!

Den nederlandske regjeringen skjerpet inn tiltakene for å forhindre spredning av koronaviruset 23. mars. Alle sammenkomster og arrangementer frem til 1. juni avlyses, selv med færre enn 100 besøkende. Dette betyr at vårarrangementene og blomsterfestivalene som var planlagt i Sverige, Tyskland, Tsjekkia (2) og Slovakia (2) dessverre ikke kunne gjennomføres.

Men du trenger ikke være lei deg, for vi har laget en blomsterreportasje for hvert arrangement. Gjennom bilder og video tar vi publikum med på en virtuell omvisning langs de forskjellige blomsterbedene. Slik kan man med egne øyne se resultatene fra mekanisk planting, fargerike vårblandinger, forvillede blomsterløk og flere blomsterbedkonsepter som består av en blanding av blomsterløk og stauder, og sikrer frodige, flotte og fylte blomsterbed gjennom flere årstider.

Siden Vårfestivalen i Skövde (Sverige) ikke kunne arrangeres, lagde de en “Street Tour» langs den fargerike tulipanbeplantningen i stedet. Last ned appen “Skövde Streetmuseum” og klikk på “Tulpanfestivalen”. Appen vil guide deg gjennom blomsterhavet i byen.

Kos deg med en virituell fottur i Skövde🌷🌷

Tiltakene betyr også at Keukenhof, verdens største blomsterutstilling, ikke kan ta imot besøkende i 2020. Mens utstillingen feiret sitt 70-årsjubileum i fjor, forblir parken tom og forlatt i år. Men blomsterbedene er like frodige og vakre som alltid, og hyller “A world of colours”-temaet så absolutt. Årets utstillingshage til Verver Export fikk fem forskjellige blandinger som sikrer et stadig skiftende blomstershow fra tidlig til sen vår. Heldigvis har vi bilder å vise frem: https://www.ververexport. no/galleri-foto-no/183.

Vi ser at mange grøntforvaltere likevel tør å se og jobbe fremover. Nå som det er så mange som jobber hjemmefra, er det flere som allerede har rettet oppmerksomheten mot å planlegge og realisere neste års vårbed, blomstrende veikanter og parker, og vakre flerårige konsepter på viktige steder i byen eller kommunen. Selvfølgelig finner du utvalget vårt og alle katalogene på hjemmesiden vår (https://www.ververexport. no/kataloger-no). Foretrekker du en kopi som du kan ha på (hjemme)kontoret? På hjemmesiden kan du også be om å få tilsendt en papirkopi. Vi hjelper deg gjerne med blomsterplanene dine!

De første årene etter fagutdanningen jobbet han i ulike gartnerier i Vestfold og Rogaland. Allerede tidlig i sin yrkeskarriere som gartner begynte han å interessere seg for salg av blomster og planter. Det er innen salg og markedsføring og administrasjon at han har satt dype spor innen gartnerinæringen.

I 1972 ble Tor Arne ansatt som bestyrer for Gartnerhallens blomsteravdeling i Østfold. Senere ble han ansatt som bestyrer for Gartnerhallens blomsteravdeling i Oslo.

Tor Arne Kampenhøi sluttet i Gartnerhallen i 1983 og var med på å starte Blomsterringen AS i juni samme år. Ragnar Svinningen og noen sentrale blomstergartnere sto bak satsingen og Tor Arne ble ansatt som daglig leder. I Blomsterringen AS fikk han utviklet sine ideer og sitt talent for omsetning av blomster og planter i Norge. Hans forretningsfilosofi inneholder også stor omtanke for at leverandørene sine skal få solgt varene til akseptable priser. I den første perioden var virksomheten i Blomsterringen AS konsentrert på Økern i Oslo. Etter hvert ble det opprettet avdelinger rundt om i landet og i 2005 ble hovedanlegget flyttet il Lørenskog. Den 1. januar i 2018 flyttet avdelingen i Lørenskog og Økern sammen i nytt stort og moderne anlegg på Lahaugmoen. I tillegg er det 5 avdelinger rundt om i landet. Nå fremstår Blomsterringen AS som den dominerende blomstergrossisten i Norge med en årlig omsetning på ca. kr. 1,2 milliarder. Selskapet er også meget godt økonomisk fundert med stor egenkapital.

Organisatorisk har det også skjedd mye i selskapet. De fleste av de opprinnelige aksjonærene har solgt seg ut og Tor Arne Kampenhøi med familie er nå dominerende eiere.

I sammenheng med omtalen av Blomsterringen AS er det helt nødvendig å nevne Tor Arnes kone, Signy. Hun har vært ansatt i selskapet i alle år og har i høy grad bidratt til suksessen.

Tor Arne har også hatt tid til å delta i organisasjonsmessig arbeid innen næringen. Han har vært styremedlem i Oslo Gartnerforening i flere perioder. Som pensjonist er han i dag revisor i Oslo Gartnerforening.

I 1995 ble Tor Arne Kampenhøi utnevnt til Roseridder i den daværende Roseridderordenen.

Som pensjonist kan Tor Arne nå nyte sitt otium sammen med sin kone Signy. Som styremedlem, og med to barn som jobber i firmaet, har han fullt innsyn i alt som skjer i det store prosjektet sitt, Blomsterringen AS. Om sommeren tilbringer de en stor del av tiden i sitt feriested i Drøbak. Der har de utsyn over Drøbaksundet og Oslofjorden. På vinterstid kan det bli avslappende perioder på hytta i Sjusjøområdet. Det har også vært et høydepunkt hver vår å gjennomføre en pilegrimsvandring mot Santiago de Compostela i Nord Spania. Av forståelige grunner blir det neppe aktuelt i år.