Jeg vil gjerne begynne med formålsparagrafen i Lov om folkehøgskoler. Der står det:
Folkehøyskolens formål er å fremme allmenndanning og folkeopplysning… Den
enkelte folkehøgskole har ansvar for å fastsette verdigrunnlag innenfor denne rammen.
Dette er en befriende kort formålsparagraf og den gir oss stor frihet, og det verdsetter
jeg høyt. Det skiller oss fra alle andre skoleslag. Om vi ser på grunnskolens formålsparagraf
så er den lang og detaljert.
Men så kommer spørsmålet: Hva er så Danning?
Folkehøgskoleforbundet har følgende definisjon på danning:
«Evne til å være oppmerksom på seg selv, andre og verden, for å utvikle mot og entusiasme
til å leve sitt eget liv i et forpliktende og bærekraftig fellesskap.»
Jeg liker denne godt, men den er egentlig veldig omfattende – å være oppmerksom på
seg selv, andre og verden - er ikke så lite. Og ikke mindre krevende er det å utvikle mot
og entusiasme til å leve sitt eget liv, og som ikke det skulle være nok så må du også gjøre
det i et forpliktende og bærekraftig fellesskap.
Da har du ikke tid til å bli folkehøgskolerektor!!! - men jeg liker det, for vi burde ikke
ta mål av oss til mindre.
Men dette er heller ikke alt. For i Store Norske Leksikon står en annen definisjon:
Dannelse eller danning er et begrep som beskriver formingen av menneskets personlighet,
oppførsel og moral. Danningsbegrepet fokuserer på individets evne og plikt til å
forme seg selv, og skiller seg derfor fra sosialisering, oppdragelse, utdanning og andre
pedagogiske begreper.
Her snakker vi altså om formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moral,
og vi er selv ansvarlige for vår egen utvikling på disse områdene!
Det er jo egentlig ganske interessant for oss som jobber i folkehøgskolene, det er i utgangspunktet
ikke vårt ansvar å danne
elevene. Det er elevenes eget ansvar å danne
seg selv! Og det må det være, for vi kan
ikke danne noen som ikke ønsker det selv.
Disse to definisjonene er jo svært forskjellige,
men ser vi dem i sammenheng er
det kanskje lettere å få et bilde av hva
danning er. Jeg oppfatter det slik at Folkehøgskoleforbundets
definisjon gir litt mer
innhold i definisjonen fra Store Norske
Leksikon.
Dermed har vi to interessante innfallsvinkler
på dette lille foredraget. Både at
folkehøgskolen er i særstilling når det
gjelder formål, og at danningen gjennom
både det å utvikle mot og entusiasme til å
leve sitt eget liv, og individets evne og plikt
til å forme personlighet, oppførsel og moral
i stor grad er den enkeltes eget ansvar.
Så hva er da skolens rolle og oppgave/
ansvar?
Først og fremst er det jo viktig at skolene
er bevisste sin hovedoppgave. Vi skal
ikke drive med utdanning, men med danning og folkeopplysning. Det betyr at det
faglige arbeidet ikke er målet, men middelet
eller verktøyet.
Det høres kanskje rart ut når man kommer
fra Toneheim, som alltid har holdt
den faglige fanen høyt. Men om vi går
tilbake til hva vi faktisk skal gjøre, så er jeg
av den oppfatning at vi skal legge forholdene
til rette for at danning skal kunne
skje. Elevene skal bli satt i situasjoner, der
refleksjon og dialog over egen aktivitet,
prestasjoner, tanker og adferd er med å
danne eleven. Hvor god danningen blir
avgjøres både av elevens evne til refleksjon
over egen aktivitet og av hvor gode situasjoner
skolen skaper, og om vi har tålmodighet
og vilje til å bruke nok tid på refleksjon
og dialog i hverdagen.
Dette er på flere måter krevende, for
refleksjonen kommer ikke til fastsatte
tider på en timeplan. Den kommer i rykk
og napp, og det gjelder for oss som jobber
på skolene å være til stede når det skjer
slik at vi kan få en god samtale om elevens
refleksjoner.
Akkurat av denne grunn kunne nok et
bedre navn på tilsyn vært refleksjonstid,
eller tilstedeværelse for refleksjon og dialog
med elevene.
Elevene må lære at de ansatte er til stede
for samtaler og refleksjon, at de er gode å
snakke med og at de ønsker å høre hva
elevene tenker om det ene og det andre.
For elevene er ikke nødvendigvis vant til
at lærere er så interessert i å høre på dem.
I alle fall ikke ledelsen på skolen.
VENTE PÅ ELEVENES SPØRSMÅL
Når det gjelder faglig nivå og faglig utvikling
mener jeg hovedargumentasjonen
for å ha så høyt faglig nivå som mulig i
folkehøgskolene er at det skaper bedre
utviklings arenaer også for danningen.
Om det faglige arbeidet ikke utfordrer
elevene vil behovet for utviklende refleksjon
og dialog bli borte. Da vil heller elevens
fokus ta retning av: hvorfor driver jeg
med dette?
Men det er viktig at man husker på
hvorfor vi ønsker et høyt faglig nivå og
ikke bruke energien på å lære dem mest
mulig, slik at faglig utvikling prioriteres høyere enn tid til refleksjon og dialog. I dette arbeidet må vi som pedagoger, og andre
ansatte, ha tålmodighet til å vente på elevenes spørsmål, før vi forteller og gir ferdigtygde
svar. Vi må bruke alle muligheter elevene gir oss til å stille spørsmål ved våre egne
beslutninger, og måter å gjøre ting på. Ved brudd på regelverk og utidig oppførsel.
Elevens oppgave er å bruke skolen og de utfordringene vi gir elevene gjennom vårt
danningsprogram, reflektere over det de ser, føler og mener, jobbe med medelevene og
de ansatte for å forstå og sette sine egne tanker og handlinger i perspektiv.
Vi er i en vanskelig tid for folkehøgskolen. Plutselig synker søkertall og elevtall kraftig
på mange skoler og vi lurer på hva vi skal gjøre. Vi kan ikke lenger booste søkertallene
med spennende reiser til eksotiske reisemål.
Samtidig trenger ungdommen folkehøgskolen mer enn noen gang, selv om de ikke vet
det selv. I overgangen mellom det analoge og det digitale livet der kunstig intelligens,
roboter og en heldigital verden blir styrende, er det vanskelig å orientere seg. Det finnes
i dag over 200 digitale influensere (altså influensere som bare er fiktive personer. Den
største er fra Brasil og har over 30 millioner følgere), og bruken av ChatGPT og andre
portaler for kunstig intelligens vokser lynraskt.
FOLKEHØGSKOLENS GULL
Folkehøgskolene er og må være analoge, og vårt sosialpedagogiske arbeid skal hjelpe
elevene å vite hvem de er og hva de står for i møtet med den digitale verden. Derfor er
danning og sosialpedagogisk arbeid folkehøgskolenes gull. Det er det viktigste vi har.
Toneheim er god på musikk, men det er også høgskoler, universiteter, konservatorier
og en rekke andre skoler i Norge. Men kun vi som er folkehøgskoler har et sosialpedagogisk
program rundt det musikkfaglige arbeidet, og danning som formål.
Jo mer man tenker over dette, jo viktigere blir noen av de gamle og tradisjonelle verktøyene
våre.
I folkehøgskolen har vi ekte dialoger mellom genuine mennesker, der målet med dialogen
er å skape refleksjon.
Vårt mål er ikke å diskutere eller ha debatt med elevene. I diskusjon og debatt er du
mest opptatt av dine egne argumenter og av å nøytralisere motpartens for å vinne diskusjonen
eller debatten.
I en dialog er målet å få presentert alle partenes synspunkter og å prøve å forstå hva
dialogpartene egentlig mener. Man trenger ikke å mene det samme eller å bli enige om
noe, og ingen skal vinne, men ved å reflektere over forskjellige synspunkter utvikler man
også sitt eget standpunkt eller ståsted.
DISIPLINÆRSAKER GIR MULIGHET TIL REFLEKSJON
På rektormøter har vi diskutert mye om disiplinærsaker opp gjennom årene. Og det er
mange synspunkter både i den ene og den andre retningen. Jeg ser på disiplinærsaker
som en mulighet til refleksjon og dialog mellom elever og ansatte. Om disiplinærsaken
legges opp slik at den ikke fører til refleksjon og dialog over det som har skjedd er den
bortkastet og feil bruk av vår og elevenes tid.
I de 28 årene jeg har vært på Toneheim har vi utvist tre elever
for resten av skoleåret. To av dem ble utvist fordi helsemyndighetene
brukte det at de hadde skoleplass på Toneheim som unnskyldning
for ikke å gi dem det tilbudet de trengte. Toneheim
har nemlig den holdningen at alle som opplyser om at de har
psykiske problemer får plass. For å håndtere dette har vi et godt
samarbeid med helsevesenet rundt i lokalmiljøet.
De to det er snakk om var så syke at vi ikke kunne ta vare på
dem og helsevesenet kunne ikke bidra med det elevene trengte så
lenge de hadde skoleplass. Dermed ble de utvist fra skolen.
Den siste som ble utvist fra skolen hadde så avvikende adferd
at han ble et stort problem for medelevene, og han ville ikke
innse dette selv.
For oss er selve disiplinærsaksprosessen det viktige. Vi lar den
ta tid og det er en åpen prosess. Målet er refleksjon og utvikling.
En eventuell bortvisning for noen dager er egentlig bare en synliggjøring
av å gjøre opp for seg.
Toneheim har i over 30 år hatt elever med sammensatte lærevansker.
Det kan være elever med Downs, eller Williams syndrom
eller andre former for diagnoser eller uspesifiserte lærevansker.
Disse elevene er veldig nyttige å ha i forhold til det sosialpedagoiske
arbeidet. De bor og jobber med de funksjonsfriske elevene.
Men alle skjønner at man må ta hensyn til dem. Man kan
ikke bare si: skjerp deg og så er problemet over. De er som de er.
De kan selvfølgelig som alle andre utvikle seg, men det går som
regel mye saktere enn for funksjonsfriske elever. Derfor må de tas
hensyn til. Det gjør det også litt lettere for elever som er innenfor
normalen, men likevel «slow learners», umodne eller har dysleksi
eller andre lærevansker å få forståelse for sin situasjon. Det gjør
det også lettere for traumatiserte elever å stå frem med sine angster
eller det de sliter med. Dermed må vi skape et miljø der vi
lærer ungdommene å tørre å stå frem med sine utfordringer og
der det er normalt å ta hensyn til dem som sliter mer enn dem
selv på en eller annen måte. Det er meget krevende for en del av
dem som kommer rett fra russetiden og ikke er vant til å ta hensyn
til noen andre enn seg selv. Men hos oss må de det. Dette går
selvfølgelig ikke av seg selv og vi har et program for hvordan vi
jobber med det. Dessuten medfører dette arbeidet en rekke svært
gode muligheter til dialog og refleksjon for danning.
JEG ER INTERESSERT I Å HØRE
Alle elevene vi har er fantastiske unge mennesker hver på sin
måte, men på enkelte områder ganske udannede. De trenger
folkehøgskolen. De trenger fokuset på danning og personlig utvikling.
De trenger dialog. De trenger å bli lyttet til av noen som
er interessert i å høre. Hver gang jeg har en elev på kontoret eller
for meg selv på en annen måte så spør jeg. Og når de svarer, men
dette er du sikkert ikke interessert i å høre, så kan jeg med hånden
på hjertet si at jeg er interessert i å høre alt du har lyst til å fortelle.
Det ender som regel med at de forteller mye mer enn de hadde
tenkt og kanskje mye mer enn de noen gang har fortalt noen.
Å jobbe med danning og dialog tar tid, så ikke regn timer, men
ta vare på dere selv slik at dere kan være i jobben lenge og kose
dere med den. Det er den mest meningsfulle jobben dere kan ha,
men den krever engasjement og tid.
Så kjære alle dere. Vern om danning og sosialpedagogisk arbeid.
Det er som sagt gullet i folkehøgskolen.
Jeg liker ikke forslaget til endring av formålsparagrafen i
NOU’en. Å begynne å spesifisere hva danning og folkeopplysning
er vil lett bli ekskluderende for enkelte områder. Det er
folkehøgskolen ikke tjent med. Dere må vite at danning omfatter
alle sider av elevene. Noen trenger det ene og andre trenger noe
annet. Det er opp til dere å legge til rette for den utviklingen dere
ser elevene trenger. Den viktigste lønnen for sosialpedagogisk
arbeid og danning er elevenes tillit. Den kan vi glede oss over
resten av livet.
Av Jon Krognes. Han gikk av som rektor ved Toneheim folkehøgskole
denne høsten
Innlegg på Folkehøgskoleuka Mandal 2023
