Halvard Grude Forfang ble født i Oslo
24.desember 1914 og døde i Lillehammer
6. juli 1987. Han ble cand. phil. i 1943
med en avhandling om lokalhistorikeren
og kulturpersonligheten Ivar Kleiven fra
Vågå. I perioden 1944–46 var han lektor
ved Lillehammer høyere skole. Han var
rektor ved Nansenskolen, Norsk Humanistisk
Akademi fra 1946 til 1971; deretter
lektor og statsstipendiat fram til 1981.
Halvard skrev Nansenskolens historie i to
bind (1977/82), og i 1990 ble hans avhandling
Paul Botten Hansen og hollenderkretsen
utgitt posthumt ved Oppland
Distriktshøgskole.
DET FØRSTE MØTET
Det var en tidlig junidag i 1978. Jeg hadde
søkt stilling som lektor ved Nansenskolen
og var blitt innkalt til intervju. Daværende
rektor, Vebjørg Lyngstad, hadde fortalt at
én lærer og gammelrektoren også ville bli
med. Det gjorde ikke min nervøsitet mindre.
Jeg visste at Halvard Grude Forfang
hadde vært skolens rektor gjennom 25 år
og at han nå, ved siden av å være statsstipendiat,
var lærer i halv stilling.
Jeg husker ikke lenger hva intervjuet
dreide seg om, men jeg minnes den gode
atmosfæren. De tre fikk meg til å tro at
jeg var en særdeles interessant person, og
at hvert kremt som kom over mine lepper
var vektige saker.
Halvard bidro sterkt til denne atmosfæren.
Ikke så mye ved det han sa, for han sa
lite, men ved sin måte å være på. Han var
så til stede. Det var noe med blikket, måten
han satt på, hånden som kjælte med
pipa (hva skulle han ha gjort etter røykeloven?),
spillet i det rynkete ansiktet. Han
innga trygghet og fortrolighet. Spørsmålene
han stilte var vennlige og inviterende.
Han lyttet og kom meg i møte.
TO BUD
Jeg fikk stillingen. Samtidig ble jeg i tre år
kollega med Halvard – og nær venn til
han døde. Jeg lærte mer om pedagogikk
av Halvard enn jeg har lært av noen annen.
Ikke ved det han sa, men ved å iaktta
hvordan han gjorde det.
Halvard hadde store kunnskaper, enten
det var historie, litteratur eller billedkunst.
Og han var alltid opptatt av å lære mer.
Han forberedte seg grundig til hver time.
Leste nytt stoff, leste gammelt om igjen,
tenkte ut hvordan det kunne brukes, beregnet
tid for hvert emne, fant fram hjelpemidler,
skrev stikkord på stiv kartong i
A5 format, som han senere oppbevarte i ei
sko-eske. Når han gikk til timen, var han
godt forberedt, forventningsfull og nyfiken.
Som om hver time var den første.
Halvard visste at god pedagogikk handler
om å møte elevene der de er, finne en
åpning, et berøringspunkt. Det forutsetter
trygghet. Halvards trygghet var aldri
brautende eller selvsikker, men alltid med
et stenk av blyghet. Ingen følte seg truet i
selskap med ham. Han ville at elevene
skulle kjenne seg vellykket, uansett forutsetninger.
Halvard sang, tegnet, malte, spikket og
fortalte. Gjennom å vise noe av sitt eget,
ansporet han også andre til å våge. Når
han tok på seg skøytene på Sportsplassen
og avslørte sine manglende skøyteferdigheter,
ga det vaklevorne nybegynnere
også mot til å prøve. Når han fikk høytidelige
direktører og faglige tillitsmenn
på Nansenskolens bedriftskurs til å synge
«Hvor saa lidet vil der til», da var det en
mer effektiv isbryter enn all verdens blikjent
øvelser. Denne sangen, skrevet på
slutten av 1700-tallet av dikterpresten
Jens Zetlitz, ble nansenskolesangen framfor
noen. Dens muntre livsfilosofi var et
nyttig korrektiv i et miljø som ofte var
preget av store og høytflyvende tema.
To av Halvards viktigste pedagogiske
bud var: du skal aldri skremme – og du
skal aldri latterliggjøre en elev. Aldri!
Disse budene var hellige. Å bryte dem var
ikke tilgivelige småsynder, men overgrep.
Leif Longum (1927–1997), selv elev og
senere mangeårig lærer ved Nansenskolen,
skriver at Halvards viktigste bidrag til
utviklingen av en egen pedagogisk profil
lå i «den atmosfære av trygghet og trivsel
han maktet å skape rundt seg». Han var
åpen og tillitsfull, men også sjenert og
sårbar. Og det var alltid ei grind langt der
inne, som ikke sto åpen. Også elevene
måtte få ha en «urørlighetssone» (Løgstrup)
rundt livet, der ingen ubedt støvlet
inn. Derfor skulle ikke klasserommet være
et kvasi-terapeutisk rom med krav om
privat blottleggelse og utlevering. Halvard
sto for den livsholdning som Halldis Moren
Vesaas, også en kjær venn av Nansenskolen,
et sted formulerer slik:
Du går fram til mi inste grind
og eg går og fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
(…)
SAMTALEN
Når Halvard snakket om mennesker som
hadde betydd mye for hans egen pedagogiske
praksis, trakk han – ved siden av
rektor Johan Hertzberg (1872–1954) –
også fram Jakob Snerlekleiven (1803-
1884) og Paul Botten Hansen (1824–69).
Paul Botten Hansen var fattiggutten fra
Sel i Gudbrandsdalen, som ble Vinjes og
Ibsens ungdomsvenn, boksamler og sjef
for Universitetsbiblioteket.
Men Jakob Snerlekleiven – hvem var
han? Han var Ivar Kleivens far, skildret
med stor kjærlighet i sønnens bok I Heimegrendi
(1908). Der framstår han som
den naturlige leder av «kveldsseta», en
urgammel institusjon i bondesamfunnet.
Etter at mørket falt på, samlet gårdens
folk seg rundt lyset fra peisen. Mennene
vølte redskap, kvinnene kardet og spant.
Ofte var naboer på besøk. Og samtalen
fløt fritt, ingenting var formalisert, men
tradisjonen hadde gitt den sin egen form.
Det var disse gamle samtale- og samværsformer
Halvard tok med til Nansenskolen,
foredlet og fornyet dem i et ungt
miljø og ei ny tid. I en kronikk i Aftenposten
i 1968 («Samtalens kunst») beklaget
han at den norske skolen ikke la større
vekt på samtalen som pedagogisk redskap.
Han håpet på en renessanse av samtalekulturen,
ikke minst gjennom det nye
mediet fjernsynet. Der hadde han sett
noen inspirerende samtaleprogram, men
opplevde ofte at deltakerne mangler «ærbødighet
for både emnet og de andre
rundt bordet».
Interesse for andres tanker – det var det
Halvard hadde, og det var det han ville
vekke i elevene gjennom samtalen. Men
da måtte de lære å lytte, forsøke å sette
seg i andres sted – og så gjennomtenke
eget syn enda en gang. Deretter kanskje
også endre standpunkt, og så ha mot til å
vedkjenne seg det.
I mai 1987 ble Nansenskolen tildelt
Fritt Ords Ærespris. Det var en skulptur
av Nils Aas, to fjærpenner mot hverandre
– og kr. 100.000. Prisen ble gitt «i erkjennelsen
av at Nansenskolen har gjort Norge
rikere». Halvard var da blitt alvorlig
syk og kunne ikke være til stede ved høytideligheten
i Oslo. Da jeg kom tilbake til
Lillehammer, var det første jeg gjorde å ta
skulpturen med bort til Halvard. Det var
hans fortjeneste at skolen hadde fått den.
Halvard ble synlig glad og rørt. Han kjælte
med skulpturen, snudde og vendte den.
Så sa han: «Jo, det må være minst to penner.
» (Underforstått: for at ordet skal være
fritt.) Dette var det siste jeg hørte Halvard
si.
HALVARDS HUMANISME
For Halvard var humanismen ikke et
livssyn, men en livsholdning. En etisk
grunnholdning som både kunne gis en
filosofisk og religiøs begrunnelse. Nansenskolens
program (1948) slår fast at den
humanistiske idé «har sin rot i klassisk og
kristen ånd og gir seg uttrykk i fritt personlighetsliv
og menneskelig samfølelse.
Dens to hovedbud er det klassiske ’kjenn
deg selv’ og det kristne ’elsk din neste’. I
pakt med denne grunnholdningen vil
Nansenskolen arbeide for disse idealer:
Kjærlighet til nesten. Respekt for mennesket
uten hensyn til klasse, nasjon eller
rase. Troskap mot sannheten. Frihet under
ansvar. Vern om det frie folkestyre.»
Humanisme-begrepet har i alle år utfordret
forholdet mellom tanke og handling.
«Når skal humanismen slippe sin reflekterende
holdning og bli kjempende?» spurte
en ung elev allerede i 1949. Tyve år senere
var tonen skjerpet: «Ordet humanisme
hører med til den store masse av verbalt
fyllgods eller drivtømmer som innpodes
gjennom presse, reklame, radio og TV. De
lukter av furunåler og virkelighetsflukt.
Nansenskolen burde omdøpes til Norsk
Kritisk Akademi.» I 1968, under ungdomsopprøret,
ble Halvards humanisme
ytterligere utfordret. En elev skrev i dagboka:
«Humanismen er patetisk og selektiv,
i verste fall reaksjonær. Man er juridisk
og moralsk i sin analyse av samfunnet,
men har ingen sosiologisk analyse. Humanismen
er en borgerlig tilsløring av de
faktiske forhold i en verden som bygger på
utbytting og mer eller mindre skjult imperialisme.
»
Jeg vet ikke hva Halvard svarte disse
elevene, men jeg tror kanskje han kunne
ha sagt: - Ja, slik kan humanismen misbrukes.
Sørg for at det ikke skjer. Undervisningen
ved Nansenskolen vil bidra til å
gi deg de tankens redskaper du trenger for
å vise hva humanismen kan bety for oss i
dag. Men glem ikke de kritiske spørsmålene
– også til deg selv.
TAKK FOR TUREN, HALVARD!
Da Halvard i 1971 gikk av som rektor ved
Nansenskolen, overrakte dikteren
Jan-Magnus Bruheim «et muntlig
festskrift» i form av et nyskrevet dikt. Jan
Magnus Bruheim var, i likhet med Tarjei
og Halldis Moren Vesaas, en årviss gjest
ved skolen. Diktet het «Huset», og første
verset var slik:
Slik har du sett det stå,
slik står det:
Lysande under himlen.
Godt var å koma – og gå
inn i ein tryggleik
og kjenna og leva og vera
i huset det lyser frå.
Jeg tror elevene opplevde Halvards hus
slik: et sted det var godt å «leva og vera».
Her kunne de komme med det uferdige
og sårbare, enten det var et vanskelig
mønster til en genser på rundpinner, en
kjærlighetssorg eller et politisk spørsmål
som måtte avklares. Det var lov å rekke
opp, lov å tvile, lov å motsi seg selv, lov å
begynne på nytt igjen. Halvard lyttet
oppmerksomt, og ved å lytte opplevde han
ofte at elevene selv fant fram til svaret de
søkte.
Da Halvard døde, den 6. juli 1987, skrev
Andreas Hompland, selv elev ved Nansenskolen
1965/66, i Dagbladet:
Eg har hatt dyktige lærarar. Eg har hatt
lærarar som innga respekt; eg har hatt lærarar
som gjorde meg glad i å lære. Eg har
hatt lærarar som forsto. Eg har hatt lærarar
som var nysgjerrige og gjerne ville læra
sjøl. Men eg har bare hatt ein lærar som
kombinerte alt dette i ein person: Halvard
Grude Forfang.
Halvard ville ha oss med til Vågå i gamle
dagar. Vi ville til Vietnam. Halvard var
opptatt av sjela, vi av Che Guevara. Han
foredro «Hvor saare lidet vil der til for
lykkelig at være». Vi ville heller synge
Dylans «The times they are a’changing»,
som Jan Bojer hadde omsett til «Ei ny tid
er i emning».
Det blei uavgjort. Ikkje i rein utmatting,
men fordi vi lærte av kvarandre. Vi blei
med til Vågå - og Halvard til ein ny
verden. Takk for turen.
En bedre elevvurdering kan vel ingen
lærer få!
Inge Eidsvåg, forfatter og tidligere
rektor ved Nansenskolen
Kilder:
Leif Longum og Bernt Hagtvet: Idékamp og dialog.
Oslo, 1988. 1
”Ord over grind”, fra diktsamlingen Frå ein annan skog,
1955.2
Halvard Grude Forfang: Paul Botten Hansen og Hollenderkretsen.
Oppland Distriktshøgskoles skriftserie, nr.
84/1990.3
Aftenposten, 31.08.19684
Dagbladet, 11.07.1987.5