Mennesket er også ånd. Men vi snakker lite om ånd i vår tid. Da tenker jeg ikke på en guddommelig, ekstern ånd, men på de menneskelige anlegg som handler om et åndsliv, om tanke, estetikk, kunst og andre kulturelle uttrykksformer. Det er på tide å sette åndsmennesket i sentrum for tilværelsen igjen. Ikke for å ignorere strukturelle og materielle forhold, men for å utfylle dem.

Åste Dokka i Vårt Land

Det siste halvåret har spørsmål om skattenivået og norske milliardærer som flytter til Sveits preget den politiske debatten. Kritikken har haglet begge veier, og ordskiftet er blitt hardere. Investor Torstein Tvenge har sagt at det er «forferdelig å bo i Norge nå». Mens LO-sjef Peggy Følsvik har anklaget Kjell Inge Røkke for å ha fyllt frakkefôret med mest mulig penger før han rømte landet, har SV-leder Kirsti Bergstø uttalt at Røkke ranet kysten og stakk av til Sveits.

Sjølv har Stordalen senior ingen planer om å flytte:

- Det kommer aldri til å skje.

Han vil heller være med på å påvirke rammebetingelsene her hjemme.

- Vårt marked er Norden. Vi skal virke og dø i Norden. Det store bildet er: Vi lever i verdens beste samfunn. Den amerikanske drømmnen har vært død de siste 30 årene, men den nordiske drømmen lever. Den regionen som har gitt oss mulighetene, skal vi være med å kjempe for videre.

- Men det må jo ha vært en diskusjon for dere også?

Stordalen vifter bort spørsmålet, så perlene dingler frå de semskede jakkeermene.

- Det har aldri vært et tema. Ingen av barna har sagt, «fatter’n vurderer vi å flytte?» Det ville vært en stor skuffelse om det hadde skjedd, for da har de virkelig ikke forstått kjernen av kva vi driver med, sier Petter Stordalen.

Dagens Næringsliv

På Folkehøgskoleuka: Øyvind Krabberød

Ekstemværet «Hans» raste i Sør-Norge disse dagene, de fleste deltakerne kom seg fram, men hele landet var preget av hendelsene. Sørlandet ble ikke så hardt rammet, men utegrilling, bading, utekino og utflukter ble det ikke så mye av. Men dagene bød på rikelig med faglig innhold og sosialt fellesskap – med et vertskap som virkelig stilte opp og la alt godt til rette.

SKAP Kreativ Folkehøyskole er ny i folkehøgskolebuketten – den ble startet i 2016. Nå var den en av flere som ønsket å arrangere dette viktige arrangementet i frilynt folkehøgskole. Det var totalt 80 deltakere, og her var det god stemning og mye input å hente. Og selv om sola ikke var så gjestmild var det mange som tok seg en vandretur, morgenbad eller en flanerte i den idylliske hvite sørlandbyen.

Det var et rikt utbud av kurs for både nye og erfarne ansatte i folkehøgskolen:

• Kurs for nye lærere
• Kurs for nye skoleledere
• Praktisk personale, en ressurs utover eget fagfelt
• Å spille hverandre gode - teaterkurs
• Krenkorama
• Kreativ Mix
• Uten fasit

Michael har vært med «nesten» fra starten av SKAP folkehøyskole i 2016. Han har lang fartstid i bransjen. Vært kjøkkensjef i Farsund, fiskeansvarlig på Meny, jobbet i Nordsjøen og på restaurant. Fagbrevet tok han på hotellet i 2001, der SKAP nå holder hus.

Dagens elever synes han ikke det er så lett å få kontakt med. Men de er velkommen på kjøkkenet for innspill og oppskrifter. Og han lager gjerne mat som de har lyst på. Han har også hatt valgfag hvor kjøkkenet er involvert.

På kjøkkenet lager de alt fra bunnen og handler det som er mulig lokalt. – Jeg har god kontakt med alle leverandører og får gode priser på varer som nærmer seg datoutløp, understreker kjøkkensjefen. Dette bruker han en hel del tid på, og litt pruting går han ikke av veien for heller.

Kjøkkenet serverer frokost, lunsj og middag. Det er matpakke mandag og torsdag – og salatbar, suppe og brød og pålegg de andre dagene. Alt serveres fra buffet og salatbar.

– Fisk serveres to ganger i uken, og elevene spiser gjerne fisk. Det gjelder å finne de gode oppskriftene. Laks med mango og koriander er en slager, forteller han. Fiskekaker, fiskepudding og fiskegrateng lager de selv på det store kjøkkenet – som Michael Waren forteller er byens største.

Hvis de derimot annonserer vegetardag er det kanskje 20 elever igjen i matsalen. Skolen ligger midt i byen så det er kort vei til pizzatilbudet noen kvartaler unna.

– Og hva er elevene ellers glade i?

– Hjemmelagede kjøttkaker, fredagstaco og enchiladas er favorittene.

Michael trives veldig god på SKAP. Når jeg spør om alderen svarte han: 42 år, så jeg har tretti år igjen her. Vi skjønner kjøkkensjefen har ingen planer om å slutte på folkehøyskolen, og har rikelig med energi. De har totalt 2,8 årsverk på kjøkkenet, og han forteller at de stadig får telefoner fra folk som spør etter jobb ved skolens gryter.

Med to barn hjemme på seks og syv år er det fint å jobbe i skoleslaget og slippe å arbeide sene kvelder. På fritida spiller han også mye padle og er på hytta i skjærgården. Men energi har han også til å jobbe litt utenfor skolen. Han kjenner restaurantene i byen – der jobber han ikke med mat, men er vaktmester og dørvakt. I sommer har det blitt 210 timer.
– Og hva spiser du helst selv?
– Et skalldyrfat med kreps, snøkrabbe og reker er jo fantastisk, og så er jeg veldig glad i koriander. Men en Grandiosa med ekstra ost kan jeg også ha stor glede av, humrer kjøkkensjefen.
På Folkehøgskoleuka fikk 80 personer oppleve å bli traktert med deilige retter og tilbehør - til både frokost, lunsj, kaffe og middag. Tusen takk!
Vi ønsker godt skoleår!

I disse dager er jeg i ferd med å rydde kontoret mitt på Nansenskolen. Her har jeg vært lærer, rektor og foreleser siden 1978. Før det underviste jeg ett år i grunnskolen og fire år ved Ringve gymnas.

Hvorfor valgte jeg en gang å bli lærer? Det var ikke fordi noen overbeviste meg om at læreryrket er et av samfunnets viktigste yrker. Ikke fordi jeg var opptatt av dannelse – og definitivt ikke på grunn av sosial status eller inntekt. Den eneste grunnen til at jeg valgte å bli lærer var gleden. Den jeg kjente for første gang som studentlærer i klasse 3a ved Glomfjord skole høsten 1967 – og som jeg opplevde igjen for noen dager siden, da jeg foreleste om Tomas Tranströmer og hans diktning.

Hvilken glede er det jeg snakker om? Først og fremst gleden ved å fortelle, forklare, dele, lytte til, samtale med. Gleden ved å forberede meg til neste dag, finne fram nytt stoff, prøve ut nye metoder. Gleden ved å skape noe nytt ved å gi liv til noe gammelt. Gleden ved å forsøke å vekke noe i elevene, som mine lærere en gang vekket i meg. Gleden ved noen ganger å lykkes med å finne elevene der de er – og så lære dem noe de ikke visste at de hadde bruk for.

Hvordan skapes og bevares arbeidsgleden hos oss lærere? For meg har tre forutsetninger vært viktige. For det første: tillit. En lærer behøver tillit fra elevene, kollegene, rektor og politikerne. Tillit til at vi anstrenger oss og gjør vårt arbeid så godt vi kan, til at vi forbereder oss og fornyer oss, til at vi er glad i elevene våre og vil deres beste. Kort sagt: tillit til at vi setter vår ære i å være gode lærere.

Der tillit mangler overtar kontrollen. Og kontroll blir det sjelden nok av. Kontroll fordrer alltid mer kontroll, mer rapportering, mer dokumentasjon. Det suger overskudd og inspirasjon fra lærerne. Alt for sjelden stiller vi det gamle spørsmålet: Hvem skal kontrollere kontrollørene?

Den andre forutsetningen for min arbeidsglede har vært faglig og pedagogisk selvutvikling. Noen sier at lærerens faglige kunnskaper ikke er så viktige lenger. Med moderne informasjonsteknologi kan elevene i løpet av minutter laste ned kunnskap for et helt liv. Den ligger i store flak langs den elektroniske highway og venter på å bli plukket opp. Læreren skal være veilederen, som viser hvor kunnskapen finnes.

Ja, lærerens rolle som veileder er nok viktigere i dag enn tidligere. Men for å kunne veilede må man vite hvor veiene går. Dessuten: elevene kan laste ned informasjon, men ikke kunnskap. Informasjon er kunnskapens råstoff, men den må bearbeides og innforlives i en meningsfull sammenheng. Gjøres til ens eget. Derfor er kunnskap alltid kroppslig i en dyp forstand.

Lærerens egne kunnskaper må også stadig fornyes og utvides. Forutsetningen for dette er en dyp og varig erkjennelsesglede. Min erfaring er at den også smitter elevene. Dess mer vi lærer, dess mer vokser gleden. Til slutt sier vi kanskje med Aksel Sandemose: «Tenk å måtte gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk!»

Den tredje forutsetningen for min arbeidsglede har vært pedagogisk frihet. Frihet til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. Dikteren John Steinbeck sa en gang: «En god lærer er en stor kunstner. Å undervise kan endog være den viktigste av alle kunstarter, siden mediet er det menneskelige sinn og den menneskelige ånd.» Hvis det er et fnugg av sannhet i dette, da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan.

Pedagogisk frihet er ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det stoff som holder gleden og gløden ved like. Kveles den, kveles også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Vi sitter ikke oppe i sene kvelder og forbereder oss; vi reiser ikke på kurs i helger og ferier for å lære mer. Uten pedagogisk frihet forvandles læreren sakte, men sikkert til byråkrat.

Jeg ser fram til den dagen da vi får en stortingsmelding med tittelen: «Hvordan stimulere arbeidsgleden hos norske lærere? » For hvis arbeidsgleden forsvinner, da forsvinner også overskuddet, gløden i blikket, plystringen i korridorene, sangen i timene. Da gjør vi læreren til en humørløs pedant og skolen til en steril målstyringsinstitusjon.

Det er i møtet med elevene vi lærere opplever gleden sterkest. I de magiske øyeblikk da noe nytt bryter gjennom. Som når lesekoden knekkes, når «Lisa gikk til skolen » lokkes ut av et brunt trestykke med hull i, når de tørre fargene i et malerskrin ved hjelp av vann, pensel og hånd skaper en ny verden. Eller også når vilje og utholdenhet øves i konsentrert arbeid. Eller når den fortrolige samtalen løfter et ungt menneske fra fortvilelse til håp.

Hvor mye en dyktig lærer kan bety for et lite barn, forteller tilfellet Albert Camus. Han var den farløse fattiggutten fra Algérie, som ingen trodde kunne drive det til noe særlig. Mot alle odds ble han en av verdens største diktere. Da han fikk vite at han var blitt tildelt nobelprisen i litteratur i 1957, gikk hans første tanker til moren, som hadde betydd så mye for ham. Hun var analfabet og nesten døv, og var ikke i stand til å lese ett eneste ord av det sønnen hadde skrevet.

Den andre hans tanker gikk til, var læreren – Monsieur Germain Louis. Han hadde sett den lille fattiggutten, holdt sin hånd over ham, hjulpet og støttet ham. Noen dager etter at nyheten fra den svenske nobelkomitéen var blitt gjort kjent, satte Camus seg ned og skrev et brev til sin gamle lærer. Det sluttet slik:

Uten Dem, uten denne kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg den gang var, uten Deres undervisning og Deres forbilde, ville ikke noe av dette ha skjedd. Jeg gjør ikke all verden ut av en slik æresbevisning. Men den gir meg i det minste anledning til å få sagt Dem hva De har betydd, og fremdeles betyr for meg, og til å forsikre Dem om at Deres innsats, Deres arbeid og den sjenerøsiteten De fylte det med, fremdeles står levende for en av Deres små skolegutter som, til tross for alderen, ikke har opphørt å være Deres takknemlige elev. Jeg sender Dem mine kjærligste hilsener.

De frøene som Monsieur Germain Louis sådde i den lille innvandrergutten på 1920-tallet, vokser videre i oss i dag når vi leser Pesten, Fallet eller Myten om Sisyfos. Slik bekreftes ordene fra den amerikanske filosofen og forfatteren Henry Adams: «En lærer påvirker evigheten. Han kan aldri si hvor hans innflytelse opphører.»

Hvis jeg fikk velge mitt yrkesliv om igjen, ville valget ikke vært vanskelig. Jeg ville ha valgt å bli lærer. Begrunnelsen ville være den samme i dag som for nesten 50 år siden, og den kan uttrykkes med ett eneste ord: Gleden!

Inge Eidsvåg, Lillehammer inge.eidsvaag@nansenskolen.no

MIN SANG FAVORITTAR FRÅ NORSK SANGBOK:

– Eg har hatt eit forhold til «Å leva, det er å elska» (s.775) sidan eg begynte på skulen i 1964. Det fyrste minnet eg fekk i minneboka var frå Margunn, lærarinna mi. Med sirleg handskrift og fyllepenn skreiv ho inn det fyrste verset av «Å leva» (som er original tittel på diktet). Songen har følgt meg gjennom heile livet, særleg gjennom eit snart 42 år langt arbeidsliv i folkehøgskulen.

Diktet blei skrive av Anders Vassbotn (1868-1944), utgitt i 1893, og har stått i songboka vår sidan fyrsteutgåva til Olaus Alvestad (1866-1903) i 1898. Faktisk finn ein røter til diktet då Vassbotn var elev på folkehøgskule i Hornindal i 1888-89.

Den fyrste tonen som blei brukt var «I alle de rige og lande» av den danske komponisten J.C. Gebauer (1808-1884), og det kan tenkjast at Vassbotn skreiv «Å leva» til denne tonen. Då komponisten Per Steenberg (1870-1947) gav ut ei koralbok i 1921 hadde han skrive ny melodi som er den me bruker i dag. I songboka vår utgitt i 1927 blir det vist til begge tonane, noko som blei gjort fram til 1982 då folkehøgskulen fekk si fyrste songbok med noter. Songen kom etterkvart inn i mange songbøker i ulike lag og foreiningar, òg i danske og svenske songbøker.

I 1925 kom songen med i Nynorsk Salmebok. Det var ikkje sjølvsagt sidan teksten var utan kristeleg innhald. Nemnda tok kontakt med Vassbotn og spurde om å få endra siste linja av teksten frå «ein himmel » til «Guds himmel», dette godkjende Vassbotn. I kristelege songbøker står det i dag oftast «Guds himmel », i andre «ein himmel», som er den opphavelege. I dag er songen kanskje den som har fått rom i flest song- og salmebøker sidan han kom ut.

Verd å nemna er at då Kronprins Håkon Magnus skulle halda bryllaupstale for Mette Marit deklamerte han fyrste verset av diktet til henne. På min skule blir alle elevkveldar og større obligatoriske fellesarrangement avslutta med vennskapsring kor me syng «Å leva det er å elska».

Johny Fosse, tidlegare inspektør og musikkpedagog ved Jæren Folkehøgskole.

Etter 28 år som rektor ved Toneheim folkehøgskole går nå Jon Krognes av med pensjon. Elin Evenrud (46) er tilsatt som ny leder ved folkehøgskolen på Hamar. Det var hele 24 søkere til stillingen.

Evenrud var i en årrekke lærer ved Buskerud folkehøgskolen før hun ble rektor ved Holtekilen/Oslofjord folkehøgskole. Nå kommer hun fra jobben som leder for Kompetanseseksjonen i arbeidstakerorganisasjonen Delta. Hun startet sin folkehøgskolereise som elev ved Skiringssal/ Sandefjord folkehøyskole 1995.

Elin Evenrud har hatt flere verv i folkehøgskolesystemet – distriktsleder i mange år og i sentralstyret i Folkehøgskoleforbundet.

Den nye lederen har en master i utdanningsledelse og tilleggsutdannelse i journalistikk og digitale medier.

Krognes hadde egentlig bestemt seg for å ta ett år til, men i januar tok han beslutningen om å gi seg nå, av helsemessige årsaker. Fra 1. august overlater han ledelsen til Elin Evenrud, som nå flytter hjem til Ottestad utenfor Hamar.

Siri Thorson (35) som er fra Hemsedal, tar over som rektor på Solbakken. Hun har master i drama og teater fra NTNU med pedagogikk psykologi som fordypning. Hun har spesialisert seg på bruk av teater som psykososialt helsefremmende verktøy og har jobbet med ulike teater- og musikkprosjekter i Libanon, Palestina og Sør-Afrika. Siri har også studert flerkulturell pedagogikk i Nicaragua og er kvalifisert personlig trener og gruppeinstruktør gjennom studier i treningslære. Det siste året har hun tatt lederutdanning ved Steinerhøgskolen.

Hun har vært svært engasjert i å jobbe med teater – i skjæringspunktet teater-politikk, og understreker at hun ønsker å ta med seg teater ut i samfunnet.

Thorson har også skrevet boka Frihet på vent. Å leve i en flyktningeleir, basert på historier fra mennesker i flyktningeleirer i Libanon. Hun var elev ved Arbeiderbevegelsens folkehøgskole skoleåret 07/08 – på FN-akademiet.

Siri har vært kontorleder og lærer på Solbakken siden 2019. Hun starter i rektorstillingen 1. august. Gunnar Skjerdal gir seg etter ett år som rektor, med bosted i Grimstad ble det vanskelig å fortsette i stillingen.

På stand for folkehøgskolene: F.v. Henrik Andre Skaug Glad, Håvard Færsnes, Angelina Christiansen, Einar Opsvik og Øyvind Krabberød.

Folkehøgskoleforbundet i samarbeid med NKF (kristne folkehøgskoler) deltok for niende gang på Arendalsuka – i uke 33. Det var nummer tolv i rekken for dette nasjonale arrangementet i Arendal. Det var rekordbesøk med hele 170.000 besøkende i den sjarmerende sørlandsbyen.

Arendalsuka skal være en årlig nasjonal arena hvor aktører innenfor politikk, samfunns- og næringsliv møter hverandre og folk, for debatt og utforming av politikk. I år var det 181 stands og 1962 arrangement, mot fjorårets 202 stands og 1725 ulike arrangement. Det betyr at det syder av aktivitet i byen med sine 38.000 innbyggere.

Arendalsuka er partipolitisk uavhengig, og har som mål å styrke troen på politikk og politisk debatt. Med Arendalsuka ønsker arrangøren å bidra til et levende demokrati.

Arrangementkonseptet startet i 2012 og har år for år vokst i omfang. Folkehøgskolene er sentralt plassert med stand og T-skjorter med påskrift «Demokrati er ikke medfødt». Det er viktig å være til stede på dette demokratiske «dansegulvet». Her er det rom for å knytte kontakter, for gode samtaler og til å formidle hva folkehøgskolene står for.

De første dagene var det Folkehøgskoleforbundet (FHF) som var ansvarlig for å befolke standen. Generalsekretær Angelina Christiansen, leder i FHF Einar Opsvik og redaktør Øyvind Krabberød - og med god hjelp av unge med folkehøgskoleerfaring – Håvard Færsnes og Henrik Andre Skaug Glad. For NKF deltok Terje Wehus, Andreas Melberg og Geir Ertzgaard.

Sir Tony Cragg er kjent for sin innovative bruk av materialer og sin evne til å forvandle det hverdagslige til det ekstraordinære. I løpet av sin karriere har Cragg skapt en imponerende mengde arbeider som spenner over et bredt spekter av stiler og materialer. Utstillingen ser nærmere på Craggs arbeid og utforsker utviklingen av kunsten hans fra hans tidlige eksperimenter med funnet materiale til hans mest sofistikerte skulpturer i dag.

MATERIAL IN MIND fokuserer hovedsakelig på verk fra det siste tiåret, i tillegg til flere bemerkelsesverdige tidligere verk, og gir en viktig kontekst til utviklingen av kunstnerens ekspansive karriere. Utstillingen presenterer også den siste utviklingen i Craggs skulpturelle praksis med nye verk som utforsker materialene stein, bronse, stål og tre, samt det monumentale glassfiberverket Companions 2022.

Utstillingen på Kistefos markerer et langt forhold mellom Tony Cragg og den respekterte norske samleren Christen Sveaas, som lenge har vært en samler av Craggs verk med fire hovedverk i den permanente samlingen i skulpturparken på Kistefos. Verkene er nøye utvalgt fra Christen Sveaas Art Foundation and Art Collection og Tony Craggs private samling og for å gi betrakteren et innblikk i bredden av Tony Craggs praksis, samtidig som man er oppmerksom på kvalitetene til de svært forskjellige rommene i Twist Gallery. Når man kommer inn i det ni meter høye Closed Gallery, blir man møtt av den imponerende hvite Marble Paradosso (2014), samt

Pair (2015), Karst (2020) og de ruvende blå Points of View (2015), disse sublime formene i tre som ser ut til å trosse både tyngdekraften og fortolkningen, er ulike utgaver av Craggs Rational Being-serie.

I løpet av de siste tre tiårene har Craggs komplekse tilnærming til polymorfe former utvidet og forvandlet vår forståelse av hva skulptur kan være, og vist hvordan man kan forestille seg dette utover de hverdagslige og nyttebaserte sidene. Craggs livslange engasjement for å studere den materielle verden - hvordan materialer påvirker, informerer og former oss - kommer til syne i hans stadig utviklende og skarpsynte nytolkning av verden ved å utnytte materialenes ekspressive potensial.

Skulpturen Level Head, 2005 består av sammensatte elliptiske hoder, hvert med uthulte former som er trukket fra og hviler inni hverandre. En intrikat tête- à-tête av fragmenter i dialog med hverandre, de artikulerer Craggs interesse for interiør og fragmentering. I No Time, et bronseverk, sidestilles komplekse geologiske former med organiske ansamlinger som bakteriekolonier, plantekulturer og menneskemengder.

Tilsynelatende uoverensstemmende med de mer solide materialene som er representert i resten av verkene er Congregation, 1999, en samling av en båt, årer, kasse og stol dekket med tusenvis av kroker som skaper en nesten vibrerende visuell effekt som representerer følelsen av berøring. Dette verket fra slutten av 1990-tallet synes å være en perfekt metafor for de

uløselige forbindelsene mellom menneske, natur, materialer og materialisme.

Cragg ble født i Liverpool i England i 1949. Han har bodd og arbeidet i Wuppertal i Tyskland siden 1977. Han er en av verdens mest fremtredende samtidsskulptører, og bruker både naturen og industrielle systemer for å skape nye former for skulpturelt språk.

Cragg er representert i den internasjonale kunstsamlingen i 34 kommuner i Nordland – med gjennomborede steinblokker på moloen i Bodø – fra 1993.

Kistefos/ØK

Først og fremst er det greit å si at å anmelde denne boken har vært en øvelse. Øyvind Brandt har lang fartstid og bred kompetanse i folkehøgskolen. Undertegnede har det ikke. Folkehøgskolefolk som skriver for folkehøgskolefolk i et landskap uten fasit. Her kan man fort, som relativt fersk i kulturen, ende med å både tråkke i blomsterbed og måtte stå til ansvar for det i ettertid.

Ifølge Brandt er intensjonen med boka ikke å lage en fasit, men «å hjelpe nytilsatte å frigjøre seg fra tenkningen i den tradisjonelle skolen og til å tørre å stå i det åpne og usikre danningslandskapet som folkehøgskolen er». Hva den tradisjonelle tenkningen går ut på defineres ikke nærmere, så derfor antar jeg det er målstyring det er snakk om. Brandt ønsker å skrive en slags grunnbok om folkehøgskolepedagogikken, som jeg antar skal brukes som pensum i studieforløpet hos USN. Målgruppen er først og fremst den nye læreren, men også praktisk personale, pedagoger, ledere, tillitsvalgte og styret. Altså alle som har befatning med folkehøgskolen. Slik sett er det jo en erkjennelse av at fasitløs folkehøgskole kan være en unødig frustrerende og tidkrevende tilværelse å befinne seg i for flere enn de sylferske.

Øyvind Brandt har gjort et strukturert og godt arbeide med å beskrive alt dette som det i folkehøgskolen ikke finnes noe fasit på. Så lenge vi praktiserer dialogbasert, erfaringsbasert og deltakerstyrt pedagogikk, er det nemlig vanskelig å si noe om hvordan ulike situasjoner best skal håndteres. Det kommer an på så mangt, vet vi. Brandt kommer derfor inn på ulike dilemmaer vi står ovenfor i hverdagen, slik som praktisering av rusreglement, disiplinærsaker, kjønnsinkongruens, elever med helseutfordringer og oppgaver tildelt andreårselever. Han sier også noe om ytrkesetiske dilemmaer vi kan gjenkjenne, slik som likeverdige samtaler i asymmetriske forhold, og grensen mellom det å være personlig og å være privat sammen med elevene. I tillegg har han noen tanker rundt det med linjeutvikling og hva folkehøgskolen skal og kan bidra med i vår tid. Han peker på det alltid tilbakevendende dilemmaet mellom ideologi og marked, som vi alle kan kjenne oss igjen i hver gang vi skal lansere ny folkehøgskolekatalog. Her er det mange temaer man fint kan benytte som diskusjonstemaer i pedagogisk forum med personalet.

Øyvind Brandt vier stor plass til den pedagogiske tenkningen i folkehøgskolen, det sosialpedagogiske arbeidet og dialogen. Det er viktig for å sette eksemplene han bruker i sin rette kontekst. Han henter ofte eksemplene sine fra kjente og kjære kolleger i landskapet, noe som gjør boka lett tilgjengelig og lesbar for de fleste.

Har Øyvind Brandt klart å gi nytilsatte nok mot til å frigjøre seg fra tradisjonell pedagogisk tenkning gjennom denne boka? Han går ikke særlig dypt inn i de ulike temaene og gir naturlig nok få svar. Han peker mer på hva som er utfordringer og hvorfor det kan være utfordrende. Det er altså stadig folkehøgskoleansatte selv som kan gjøre hverandre klokere gjennom dialog. Dette er dermed ikke en ABC i folkehøgskole, men det kan jo være til hjelp å få det svart på hvitt at det ikke fins verken enkle løsninger eller svar i dette skoleslaget.

Om boka ikke kan kalles en fasit, så er denne utgivelsen et skritt i retningen som vi nå muligens ser at vi trenger. Selv om vi ønsker å være frie, så kan den absolutte autonomien føre til at ting fort kan bli litt retningsløst på et overordnet plan. Litt flere føringer fra sentralt hold kan kvalitetssikre at folkehøgskolen beholder sjela og kjernen sin videre inn i en framtid som frister oss til å bøye av for markedskreftene og de vilt skiftende ungdomstrendene i jakten på elever. Under arbeidet med NOU-en har det virket som om flere skoleledere ønsker en stortingsmelding som gjør oss synlige og relevante i utdanningsløpet; altså en litt fastere form å være fri innenfor. Jeg vil derfor avslutte med å gratulere med utgivelsen av boka, som kanskje er det første skritt på veien til å definere det som faktisk kan defineres i folkehøgskolen.

Mette Haustreis,
rektor Vefsn folkehøgskole

På min t-bane-tur på veg frå Veitvet til kontoret i Brugata i Oslo sentrum passerer eg Økern. Midt i januar i år, dukka ordet TILLIT opp på veggen på ei blokk på Økernsenteret. Kunstnaren Lars Ø. Ramberg fekk utfalde seg fritt og brukte vindauge og lys til å formidle sitt klare bodskap til alle forbipasserande. Tillit har i framveksten av vårt liberale demokrati og vår velferdsstat vore ein avgjerande verdi. Gunnar Skirbekk har understreka i si bok «Norsk og moderne» at vi må ha eit auge for å ta vare på «…ein egalitær politisk kultur, med grunnleggjande tillit og solidaritet». Dette ordet var også mitt første møte med folkehøgskulen gjennom ein artikkel av Øyvind Brandt som presiserte at tillit var ein av folkehøgskulen sine sentrale verdiar.

Korrupsjonsjeger Eva Joly i samarbeid med filosofen Nina Witoszek utfordrar vår tillit til tilliten i boka «Det blåøyde riket». Som tydelege eksempel på personar som har misbrukt tilliten, og institusjonar som har svikta, tar forfattarane fram m.a. fire tydelege saker som blir grundig analysert. Oljefondet sin leiar Nicolai Tangen får gjennomgå på grunn av si fortid, der han blir skulda for å rettferdiggjere bruk av skatteparadis for å unngå å betale skatt til Norge. Equinors uskuld som nasjonal verdiskapar og mytologisk helt, blir avkrefta. Også selskapet sitt internasjonale engasjement og udugeleg leiarskap, kombinert med naiv parlamentarisk velsignelse blir grundig belyst. Transocean-skandalen viser korleis økonomisk sjonglering og mangel på kompetanse, juridiske og økonomiske musklar i statsapparatet gjer det mulig for sterke kapitalkrefter å omgå lover og reglar utan at det får konsekvensar. Sist men ikkje minst får fredsmeklar Terje Rød-Larsen gjennomgå. Det blir meir enn antyda at Rød-Larsen har fått god hjelp frå Utenriksdepartementet, Arbeidarpartiet og FAFO, i ei rekke økonomiske saker som utfordrar tilliten til det politiske systemet. I tillegg blir ei rekke namngjevne personar i norsk politikk tatt med i dragsuget. Norsk politisk tradisjon og «den forherligelse av dialogens kraft» blir nærast latterleggjort i beskrivelsen av samtalane mellom Taliban og afghanske aktivistar som vart arrangert på norsk jord. Dette illustrerer dialogens grenser og begrensning, men også dialogmeistrane si farefylte ferd mot hybris og statsstøtta korrupsjon.

Det er kanskje ikkje boka sitt formål, men vi har eit spekter av eksempel på at det nyttar å sette fingeren på uregelmessigheiter og snylting i det politiske liv i Norge. Terskelen er lav for kva vi aksepterer. Seinast i juni i år, måtte kunnskapsministeren stå skulerett i Stortinget og svare for sin habilitet som ho utfordra sterkt i ulike tilsettingssaker. Vi har også friskt i minne oppryddinga i husleigejuks som førte at høgtståande leiarar i både Ap og Krf måtte gå av. Også Solberg-regjeringa sitt ønske om sterkt utvida fullmakter tidleg i koronakrisa, vart møtt med solid motstand frå presse og universitetsmiljø. Vi kan framleis ha tillit både til politikarar og demokratiske ordningar.

Boka er elles prega av eit blomstrande språk spekka med metaforar og eit uendeleg tilfang av forfattarane sine intellektuelle referansar og mytologisk kunnskap. Bruken av contorni og krydder er så kraftig og gjennomgåande det står i fare for å tildekke hovudretten. Metaforen «kosefjøset» - den lune staden der makta og har det godt og varmt og konflikter ikkje er tema, er kanskje den som generelt fungerer best for å skape eit bilete av dei utfordringane som vårt fokus på tillit medfører.

I boka blir det meste framstilt med sterke fargar og til dels sublim sarkastisk retorikk. Epilogen hentar det heile inn igjen, og vi får tydelegare presentert ei reell uro for norsk overtillit. «Tillit forsterker demokratiske inisitusjoner, men for mye tillit kan hule den ut.» Tillit er sjølve fundamentet i eit demokratisk samfunn. Dersom dette i for stor grad blir utfordra og misbrukt føre det til at demokratiet blir svakare og dårlegare. Utfordinga er tydeleg men løysinga er uklar. Er svaret mindre tillit, meir kontroll og beskyttelse, eller eit folk med høg integritet og danning?

Einar Opsvik

– Det er et tankekors at rundt en tredjedel av all mat som produseres i verden kastes, sier Leiro i Plateful. I Norge kaster vi 85 kilo spiselig mat pr innbygger. Han startet bedriften i 2017, og har bakgrunn som markedsdirektør i Asko. Nå er Millom, som leverer innkjøpsplattformer, og Asko inne på eiersiden. Budsjettet for 2023 er på 140 millioner. Han understreker at dette er både idealisme og business, det må være noe økonomi i dette for å kunne drive bedriften.

– Vårt mål er å bidra til å redusere svinnet for å få til en mer bærekraftig verdikjede og en bedre ressursutnyttelse. Vi skal være et bindeledd mellom produsenter og marked som sikrer at overskuddsproduksjon kommer til nytte istedenfor at dette kastes eller destrueres. Når dette fungerer, blir det en vinn-vinn-løsning for alle parter. Her har alle et ansvar, og i tillegg representerer dette et kostnadseffektivt alternativ for alle typer serveringssteder. Kunder sparer mellom 25 og 90 prosent ved å handle hos Plateful. De har noen partier med økologisk og halal, men forteller at det er få som etterspør det. Laks er et populært produkt – det kan være avvik på farge og størrelse, men ellers fullverdig kvalitet.

– Plateful har etablert en kanal som enkelt sagt løser et problem for produsentene. Samtidig gir vi serveringsbransjen muligheten til å få tilgang til råvarer av høy kvalitet til en gunstig pris, sier Birgitte Western.

– For de aller fleste produsenter er det krevende å produsere eksakt de volumene som bransjen etterspør til enhver tid. Samtidig er det viktig å sikre tilgangen på nok merkevarer fordi utsolgtsituasjoner ikke er heldig, understreker daglig leder.

– Det vil til tider bli en overproduksjon, og i enkelte tilfeller blir det kanskje produsert ulike stykningsdeler som ikke er aktuelle i et gitt tidsrom. Uansett hva årsaken måtte være, så er dette er mat som bør utnyttes istedenfor å destrueres.

– Alle serveringsbedrifter som registrerer seg på nettsiden vår kan bli kunde hos oss. Vi leverer over hele landet, og bestiller du for minstebeløpet, som er meget overkommelig, får du levert varene fraktfritt. Sammen med gunstige priser gjør dette at innkjøp hos oss gir gode besparelser. Vi sender også ut push-varsler hver morgen kl. 06.00 hvor vi informerer om gode tilbud. Her gjelder førstemann til mølla- prinsippet, forteller Birgitte Western. Hun har spesielt ansvar for folkehøgskolene. De leverer også til dagligvarehandelen

Kjøkkensjef Ingun Skaar ved Follo folkehøgskole er trofast kunde hos Plateful. – Det er mye flott å få tak i – kylling og laks er det som er mest relevant for oss, med de har et bredt tilbud. Jeg sjekker tilbudene hver dag når jeg står opp, forteller en fornøyd kjøkkensjef.

– Vi jobber også med å utvikle egne produkter av de råvarene vi får inn, forteller Leiro.

– Vi har bl.a. hatt stor suksess med vår Bresaola, og i samarbeid med Jens Eide har vi utviklet en fantastisk god Guanciale. Dette er speket svinekjake som vi har fått særdeles gode tilbakemeldinger på, og som nå er i finalen for norsk foredlet kjøtt. Det er vi stolte av!

De har nylig utvidet staben til 21 ansatte og bygger nå 5000 kvadratmeter som gir ekstra frysekapasitet.

La meg først falle for en av lærerens evige fristelser og åpne med en begrepsavklaring. Jeg opplever nemlig ofte at begrepene «konspirasjon» og «konspirasjonsteori» brukes om hverandre som om de betyr omtrent det samme, noe de slett ikke gjør! (Jada, jeg er typen som har en morgensamling om grammatikk hvert eneste år).

Konspirasjon betyr rett og slett at noen (minst to!) går sammen for å planlegge og eventuelt gjennomføre det vi kan kalle «lyssky uhumskheter». Konspirasjoner forekommer selvsagt daglig. Når noen for eksempel planlegger bankran eller bestiller svart arbeid til borettslaget, da konspirerer de. Det samme er tilfellet hver gang en erfaren stortingspolitiker forklarer en ny kollega hvordan man kan få mest mulig ut av en fiktiv pendlerbolig.

Konspirasjonsteorier er ganske enkelt de teoriene vi lager oss hvis vi mistenker at en slik konspirasjon har skjedd. Begrepet forbindes likevel oftest med teorier av mer fargerik art, som gjerne omhandler de (presumptivt) store konspirasjonene i verden. Flyvende tallerkener, drapet på J. F. Kennedy, Da Vinci-koden, og så videre.

For 13 år siden var det stort sett slike ting valgfagstimene handlet om. Vi lo av hvor paranoide konspirasjonsteoretikerne kunne være. Samtidig var vi litt nysgjerrige på om de kunne lære oss noe.

I dag er det en annen verden.

Alex Jones er et godt sted å begynne. For tretten år siden fremstod han som en koko, men likevel relativt godslig konspirasjonsteoretiker. Hans youtubefilm «Dark secrets - Inside The Bohemian Grove» (2000), kan i dag regnes som en slager innen feltet. Filmens utgangspunkt var å bevise at George W. Bush og andre prominente amerikanere konspirerer livskiten ut av seg hvert eneste år på The Bohemian Clubs sommerleir for eliten.

At slike lukkede arrangementer representerer en potensiell fare for demokratiet er opplagt. Direktører og senatorer kan røyke sigar og avtale ting de slett ikke bør snakke om, mens pressen holdes på behagelig avstand. Absolutt noe å sette fokus på!

Å vise filmen der Jones infiltrerer leiren, pålagt skummel musikk og overdrevent drama så det holder, gav meg som lærer i 2010 en nyttig og underholdende innfallsvinkel til temaet skjult makt. At filmen også påstår at eliten bedriver menneskeofring(!) til den okkulte ugleguden Molok, med «videobevis» (intet mindre!), fikk bare være. Vi lo rått av hele greia. «Haha, der tok Alex litt av gitt! Men tilbake til denne skjulte makten da dere… Har vi noen slike udemokratiske arenaer i Norge som dere kan tenke på?»

Varselsignalene var der. Men ærlig talt, tenkte jeg, folk er da ikke dumme nok til å tro på sånt! Jeg avskrev Jones som fullstendig harmløs.

I desember 2012 ble 28 mennesker drept på barneskolen Sandy Hook i Connecticut. Tjue av dem var barn i alderen seks til syv år. En tragedie så total at alle ord blir fattige … Men det syntes ikke Alex Jones, som gjennom sin kanal «Infowars» i årene etter begynte å spy ut konspirasjonsteorier om massakren. Han påstod at barna som døde ikke fantes. At videoopptakene viste skuespillere. At det hele var iscenesatt av eliten for å tyne strenge våpenlover ned på den arme amerikanske befolkningen. Og løsningen? Stem på Jones’ gode venn, Donald Trump!

Hvor mye vi enn prøver går det neppe an å forestille seg ekstrabelastningen alt dette påførte sønderknuste pårørende. I 2022 ble Jones omsider dømt til å betale dem over en milliard dollar i erstatning, men vi vet jo også at Trumps presidentskap både kom og gikk innen den tid.

Så vi må innom Trump vi også. Mannen startet sin politiske karriere med påstander om at Barack Obama egentlig var født i Kenya, og har siden den gang strødd ut en perlerekke med konspirasjonsteorier. De er slett ikke morsomme.

Fake news. Vaksineskepsis. Et «stjålet» presidentvalg… Alle motstandere fremstilles konsekvent som en del av en korrupt og råtten elite. Og fansen ikke bare sluker det, de går lenger!

Alex Jones’ gamle feberfantasier om menneskeofring gav drønnende gjenklang tjue år senere i form av skrullingene som stormet Capitol Hill. De fleste husker bildene av «Q-anon sjamanen» Jacob Chansley fra den dagen. Tilhengerne av Q-anon teorien mener altså fast og bestemt at den politiske eliten er en gjeng med gjennomkorrupte, satan-dyrkende pedofile som drikker barneblod!

Hva i alle dager har skjedd med bare det å være politisk uenig?

Trump er kun et symptom. Tro ikke vi er forskånet i Norge. Det norske ekstremkonspirasjonsteorimiljøet finner sammen på nettsteder som Nyhetsspeilet.no (som jeg sier til elevene, ta alt du leser der med en kilo havsalt!). Dette miljøets tro på at covid-19 var en bløff, førte til at en av lederskikkelsene døde av viruset. Han ble smittet under et låve-møte på Gran der de brøt smittevernreglene nettopp for å snakke om «Virusløgnen». Ironien blir så bekmørk at man skulle tro Monty Python stod bak.

Nyhetsspeilet havnet tilbake i 2010 i kritisk søkelys i Humanetisk Forbunds (HEF) magasin «Humanist». Miljøet svarte den gang med en real tirade (du finner den på nett) med tittelen «Satanismen i humanismen», der budskapet var at HEF er Det Ondes agenter på Guds grønne jord.

For all del, som en troende lærer ansatt på en kristen folkehøgskole hender det saktens at jeg er uenig med HEF i både det ene og det andre. Men å påstå at de er onde mennesker trodde jeg falt på egen urimelighet. Vi lo mye av denne meningsutvekslingen i valgfagtimene mine for tretten år siden, spesielt av HEFs fornøyelige og forbilledlige tilsvar. Men; med det vi vet i dag føyer anklagen seg inn i et altfor velkjent og nitrist mønster.

Når meningsmotstanderne stemples som «ondskapen selv», blir fort de aksepterte virkemidler deretter. I Nyhetsspeilets artikler og kommentarfelt finner man både holocaustfornektelse og påstander om at jødene står bak alt galt i verden. Om ikke alarmklokkene kimer da, vet ikke jeg hva som skal til.

Konspirasjonsteoriene, er i utgangspunktet et sunt samfunnsfenomen som handler om å stille spørsmål ved det etablerte, men representerer i dag en livsfarlig trussel mot demokratiet.

En viktig årsak er Internett. Før hadde hver bygd kanskje en tulling i baren eller bedehuset. Nå finner de hverandre online, deler ideer og når ut til flere. Tilliten til samfunnet, vitenskapen og «eliten» (hvem de måtte være) brytes systematisk ned.

Jeg underviser fortsatt om konspirasjonsteorier på Lundheim, men i dag mest i fellesfaget Vindu mot verden. Vi ser fortsatt noen sprø sekvenser med «dokumentarfilm », javisst, men vi har et mer målrettet fokus på kritisk sans og kildekritikk. Hvordan gjenkjenne bullshit og hersketeknikker? Hva er logiske tankefeil? Hvordan kan AI (kunstig intelligens) og nett-troll lure oss? Elevene sier selv at dette trenger de mer av. Så la meg avslutte med et lite varsko, kall det gjerne et brøl til vekkelse.

Elevene våre, også de mest oppegående, fôres daglig (eller i alle fall ukentlig) med påstander som er helt koko. Iblant på opplagt lugubre plattformer som 4chan, men også på allmenne underholdningskanaler som TikTok, Youtube og Instagram.

Jeg vet dette fordi elevene forteller meg det. De viser gjerne en video som argumenterer for at jorden er flat, på 18 sekunder, og vil spent høre hva Eivind tenker. Takk og lov for at de spør! Og for at de fortsatt gjør det med glis som sier «at det går an»!

Etter min mening er det vårt ansvar som folkehøgskolelærere å involvere oss i denne materien. Vi må gidde å forstå litt av det, ta det på alvor, og sortere rotet sammen med ungdommene våre.

Og hvis en elev er opptatt av noe rart, ikke le det bort. Ta heller en kopp kaffe og lytt.

En konspirasjonsteori er en teori eller påstand om at en gruppe eller enkeltpersoner i hemmelighet arbeider sammen for å planlegge eller gjennomføre en skjult agenda eller sammensvergelse. Konspirasjonsteorier kan omfatte påstander om at enkeltpersoner eller grupper av personer i regjeringen, næringslivet, mediene eller andre samfunnsinstitusjoner samarbeider for å skjule sannheten om hendelser eller kontrollere informasjonen som publiseres. Slike teorier kan også omfatte påstander om at hendelser som terrorangrep, pandemier, krig, eller lignende er planlagt og utført av en skjult gruppe eller organisasjon.

Typisk populærkulturelle, delvis komiske eksempler på konspirasjonsteorier er slike som at månelandingen egentlig var en fake, at jorden i virkeligheten er flat etc. Andre, og langt mer dystre eksempler er Iran Contras-affæren og Watergatesaken, hvor det jo viste seg at det faktisk foregikk hemmelige operasjoner som det var opportunt for myndighetene å avfeie som – nettopp konspirasjonsteori.

Helt nylig har det vært omfattende mediespekulasjoner om hvem som sprengningen av Nordstream, gassrørledningene i Østersjøen/Nordsjøen. Her foreligger det jo mange ulike teorier, som kanskje alle kan kalles «konspirative», og erfaringsmessig er det slik at når man befinner seg i en tilnærmet krigstilstand, slik Europa og Nato befinner seg i nå, har konspirasjonsteoriene gode vilkår.

En konspirasjonsteori er altså en teori om at det foreligger en eller flere konspirasjoner. Men er alle slike teorier konspirasjonsteorier FØR de evt. blir bekreftet? Hva skiller dem på et tidlig tidspunkt egentlig fra andre typer teorier, og er de stadig å betrakte som konspirasjonsteorier hvis de faktisk BLIR bekreftet. Eller ligger det i konspirasjonsteoriens natur at den nettopp ikke KAN bekreftes?

Konspirasjonsteorier har ofte liten eller ingen støtte fra bevis eller pålitelige kilder, og kan ofte være basert på feilaktige eller misforståtte informasjoner, eller overdreven mistro eller frykt. De har ofte en samfunnsundergravende ved å spre feilinformasjon og svekke tilliten til offentlige institusjoner og autoriteter. Noe helt annet er det hvis enkelte av disse teoriene virkelig viser seg å ha noe for seg. Da kan det som virket å være konspirasjonsteori gå over til å være plausible hypoteser, og dermed romme en mulig, holdbar forklaring.

La oss se litt nærmere på hva som kjennetegner en vitenskapelig teori? Vitenskapelige teorier er, ut fra en allment akseptert oppfatning teorier som er mulig å teste ut i virkeligheten, dvs. i forhold til erfaringsbasert viten, empiri. Strengt tatt finnes det faktisk et enda strengere krav enn testbarheten, de skal faktisk kunne la seg falsifisere, det vil si motbevises eller svekkes av empirien. Sammenlikner vi dette kravet med mange konspirasjonsteorier, ser vi at en rekke slike teorier ikke kan konkurrere med vitenskapelige teorier. De lar seg rett og slett ikke motbevise. Ta oppfatninger som at månelandingen ikke fant sted i virkeligheten, eller, mer generelt, at det finnes en skjult, global, deep- state institusjon som styrer og bestemmer over alle viktige begivenheter som skjer. Dette er konspirasjonsteorier som åpenbart hverken lar seg falsifisere eller engang teste. Hadde the deep state teorien latt seg bevise, hadde den selvsagt ikke vært skjult etc. Men, dette betyr selvsagt ikke at det ikke finnes (for noen) skjulte krefter i en rekke samfunn, som påvirker og i stor grad kan være medbestemmende over viktig samfunnsmessige hendelser. Vi kan bare tenke på CIA´s medvirkning i en rekke militærkupp og statsovertakelser på 1970-tallet, som i Chile og Hellas, eller Iran-Contraaffæren.

Asbjørn Dyrendal og Terje Emberland skrev i 2019 en saklig, og intendert klargjørende bok om konspirasjonsteori. Boken sa mye om konspirasjonsteorier som gjenstand for vitenskapelig behandling og forklaring, mindre om andre forståelsesperspektiver. Siden den gang har verden blitt mer kompleks og tilsynelatende mer uforståelig. For Norge og Europas skyldes mye av dette at vi faktisk deltaer i en krig (i Ukraina), og at svært mye av det som videreformidles oss via media må kunne kalles propaganda.

Men, fra før av florerte jo internett av slike teorier, og det kunne virke som denne formen for kvasi-vitenskapelig, magisk tenkning var på vei til å erobre også den politiske scenen. En viktig aktør i så måte må sies å ha vært Donald Trump, med sine paranoide forestillinger om fake-news.

Den omtalte boken sa mindre om hvordan vi kan forstå konspirasjonsteori, ikke som teorier, men som dominerende fortellinger om virkeligheten, såkalte narrativer, som det ikke gir god mening å kalle usanne. Selv om beskrivelser av populærkulturen sier noe om hvor plotene til de mest utbredte, massemediabaserte, dystopiske fortellingene på 80 –og 90-tallet-tallet hentes fra, og boken omtalte nettbaserte fenomen som memer og andre tegn, virket den allerede i 2019 lett datert på området. I dag er dette inntrykket langt mer påtrengende enn bare for fire år siden.

Hvem var det egentlig som sto bak sprengningen av de to gassrørledningene i Østersjøen? Ingen vil i dag si sikkert at de vet, men mange har klare oppfatninger om hva de tror. I første fase var det mange som trodde det var Russland som sto bak, en svært lite sannsynlig teori tatt i betraktning dere avhengighet av gasseksport. Trolig var Russland mest aktuell som kandidat ut fra en mer ideologisk mistenksomhet, som tidligere kommunistat, som utøver av en urettferdig krig, som lettvint syndebukk i Natos propagandakampanje etc. Så kom Ukraina inn som kandidat, en mye mer sannsynlig forklaring, men likevel teknisk vanskelig å forklare. At det var USA og Norge i samarbeid som gjennomførte operasjonen var en teori som sto sterkt i mange USA- og Nato-kritiske medier, men også blant erfarne, amerikanske mediefolk som Seymour Hersh. I dag er det blitt ganske så stille om saken, og mange vil nok mene at det skyldes at informasjon bevisst holdes skjult. Det ville f.eks. på ingen måte tjene Natos/Usas/StatenNorges interesser i Ukraina hvis det kom ut informasjon som bekreftet at vi eller Ukraina sto bak. I krig er alt tillatt...

En tilbakevendende kilde til konspirasjonsteorier er det fiktive verket Sions vise protokoller, publisert før 1.verdenskrig, som må sies å være den kanskje viktigste historiske kilden til hva som etter hvert ble hetende konspirasjonsteori. (Makk) verket handler som mye annet innenfor sjangeren om systematisk mistenkeliggjøring av folkegrupper (jøder) og paranoide forestillinger om hemmelige sammensvergelser. Det hele framstilles i en, for det moderne blikk forkrøplet tankeform det meste koker ned til en sammensurium av anti-semittisk propaganda.

På tross av at denne boken kan virke absurd på oss i dag, hadde den en enorm oppslutning i også Norge i mellomkrigstiden. Den kjente feministen og antroposofen Martha Steinsvik reiste i en årrekke på 1920-tallet rundt med et foredrag om nettopp denne boken, som hun, i flg. Aftenposten holder for over 200 000 mennesker landet over. Dette var et falsum som angivelig avslørte en jødisk konspirasjon for å vinne verdensherredømme. Så slike forestillinger ville neppe leve videre hvis ikke det var et visst grunnlag i populærkulturen. Den gang var det nok mange av landets frilynte ungdomslag som fikk den tvilsomme æren av slike besøk. I dag er det face-book, twitter og andre nettbaserte tjenester som er de viktigste formidlingskanalene.

Bibelskulane i Norge har fått reduksjon i sine løyvingar frå staten. For å sikre sine rammevilkår søker dei å finne gode løysingar på det dilemmaet som dei står i. Misjonssambandet sine to skular i Oslo og i Tromsø, samt Ansgar bibelskole i Kristiansand smaker på om det er mulig å endre status frå bibelskule til folkehøgskule. Rektor Jon Georg Fiske på Fjellhaug bibelskole i Oslo, meiner at hans skule i fleire år har «nærmet seg folkehøgskolene i profil og pedagogikk». Dei har vore i kontakt med både departementet og IKF-kontoret (Informasjonkontoret for kristen folkehøgskole) for å få hjelp til konverteringsprosessen. Rektor på Ansgar bibelskule Ingunn Folkestad Breistad, skulle ønske det var ein «fast track» til å bli folkehøgskule. Departementet er tydeleg på at dette ikkje er mulig, og bibelskulane må ev. søke om å bli folkehøgskule på lik linje med andre som søker. Då vil også kriteria for godkjenning bli lagt til grunn. Hovudkriteriet for å drive folkehøgskule er at ein arbeider med formålet i Folkehøgskulelova som utgangspunkt. Den enkelte skule kan og skal definere sitt eige verdigrunnlag, men formålet står fast. I tillegg må folkehøgskulerørsla ta inn over seg dei føringar som NOU 2022: 16 tydeleg presenterer, - det skal vere «En folkehøgskole for alle».

Bibelskulane sine ønsker om konvertering til folkehøgskule er i all hovudsak økonomisk motivert. I tillegg har folkehøgskulane noko friare rammer, men samtidig eit større ansvar for å verkeleggjere eit danningsideal som er sjølvkritisk, har eit samfunnfokus, vere representative for det norske samfunnet og ha demokratisk danning som eit overordna perspektiv. Bibelskulane presenterer tydeleg sine overordna målsettingar på sine respektive web-sider. «På bibelskole kan du styrke troen i et unikt fellesskap », «Vår visjon er å lese, lære og leve Guds Ord,…», «Eleven

Foto: Einar Opsvik

Styret ved Ringsaker folkehøgskole (tidl. Arbeiderbevegelsens folkehøgskole) har innstilt på at skulen skal leggast ned. Grunngjevinga er sviktande elevtal for komande skuleår. Til tross for at skulen har gjennomført ei dramatisk nedbemanning for å kunne ha ei forsvarleg drift, har styret sett krav om eit høgare elevtal for å kunne starte skuleåret. Endeleg vedtak om nedlegging må gjerast av generalforsamlinga i LO i slutten av august. Beskjeden blir mottatt med stor skuffelse i personalet som hadde fleire nye prosjekt på timeplanen. Skulen har tatt mål av seg til å fylle folkehøgskulerørsla sitt mandat om å bidra til å danne demokratiske samfunnsborgarar. I samarbeid med andre folkehøgskular har elevane som skulle starte i august, fått alternative tilbod om skuleplass.

Den 29. juni var det forhandlinger med KS om SFS 2214 Undervisningspersonalet i kommunale og fylkeskommunale folkehøgskoler. Partene kom til enighet om ny særavtale for perioden 01.01.2023 – 31.12.2024.

Det er gjort noen endringer, den mest synlige er endret nummereringen, som vi håper vil gjøre det lettere å orientere seg i avtalen. Sats for ulempetillegget er økt til kr. 29.500 med virkningsdato fra 1. januar 2023.

Partene er enige om at det skal vurderes om det er behov for ytterligere endringer, og har avtalt å utrede dette i forkant av neste reforhandling. Utdrag fra protokollen:

«SFS 22 14 har i all hovedsak vært uendret siden 2008. Folkehøgskolene er i utvikling, og partene er enige om at det er behov for en grundigere vurdering av hele arbeidstidsavtalen for undervisningspersonalet i kommunale og fylkeskommunale folkehøgskoler.

De sentrale parter ber de lokale parter evaluere egen lokal arbeidstidsavtale. De sentrale parter vil legge disse evalueringene til grunn ved reforhandling av avtalen høsten 2024.»

Internasjonalt Utvalg (IU) skal arrangere et webinar for å markere IUs 40 år mandag 4. desember fra kl. 12:00 til 14:00.

Har du tidligere vært medlem i IU (Internasjonalt utvalg), eller har du noen minneverdige opplevelser fra IUs arbeid? Da vil vi gjerne høre fra deg! Vi planlegger et webinar i slutten av november for å markere IUs 40 år. Som del av markeringen vil vi sette opp en samtale om IUs betydning gjennom årene. For å få til det trenger vi et par ildsjeler som kan tenke seg å dele sine tanker om hva IU har vært, og hva IU kan være. Lite som stort – alt er velkomment! Send meg i så fall en e-post på katinka@folkehogskole.no.

Før sommeren fikk vi endelig på plass det nye Internasjonale Utvalget. Vi er veldig glade for å ha med fire nye supre medlemmer på laget! IU består nå av Bernt Egil Alstadsæter fra Folkehøgskolen Nord-Norge, Anne Marit Træland fra Solborg folkehøgskole, Anna Jensen fra Hardanger folkehøgskole og Jonatan Rask som er ny rektor på Nordiska folkhögskolan.

Vi gleder oss til å fortsette å jobbe for at IU byr på relevant og inspirerende påfyll om temaer som demokrati, bærekraft og global bevissthet.

Vi ses til webinar i november!

Katinka Salomonsen Grane,
Rådgiver - Folkehøgskolerådet