Etter en reise med nattoget blir jeg hentet av Geir i hans elbil. Vi kjører til skolen, til det tidligere sykehjemmet, i byens mest fasjonable strøk. Ikke det jeg forbinder med det urbane liv.

Jeg blir tatt med på kontoret hans, en passe rotete og innbodd hule, innerst i gangen. Den joviale bergenseren deler villig med seg om prosjektet som han fikk landet raskere enn de fleste hadde regnet med.

– Dette er et gjennomført urbant prosjekt – det er ikke bare det at det ligger i en by, understreker Bakken.

Gjennomslaget for søknaden om å starte folkehøgskole kom under valgkampen til Stortinget i 2021. Gründeren var på vei til Arendalsuka for å promotere prosjektet da han fikk en telefon om at forsknings- og utdanningsminister Iselin Nybø fra Venstre ønsket et møte med ham. Det måtte han jo si ja til – så sjokket var stort da det under en lunsj kom opp et kobbel på 16 personer med partileder Guri Melby og Iselin Nybø i spissen, rådgivere og statssekretær. De dukket opp fra intet med kake og forkynte at skolen var godkjent og inne på statsbudsjettet. – Sjokk og glede er vel det som best beskriver følelsen.

Det var et politisk ønske å få startet skolen allerede høsten 2022. Så Geir Bakken og styret hadde svært liten tid på seg. Aller helst ville de starte opp 2023, men her var det bare å brette opp ermene.

Rektorjobben blir hans første som leder for en «bedrift». Han har erfaring som pedagogisk leder og faglig leder, men nå blir det et stort ansvar hvor personalansvar og økonomi, utviklingsoppgaver blir med.

– Jeg synes dette er gøy og utviklende og har hatt en bratt læringskurve.

– Er du en god leder?

– Jeg liker at folk har det godt sammen, og ønsker å framelske det. Jeg er ikke konfliktsky, men det er for tidlig å si om jeg er en god leder. I steinerskolen etterstrebet vi konsensus – det kan være krevende.

Geir fikk berøring med folkehøgskolen som elev ved Sunnfjord folkehøgskule. Med kjæreste i Florø var det den nærmeste folkehøgskolen. Det var et delvis strengt regime på skolen og det skulle ikke være mye kontakt mellom gutter og jenter. Det var ikke lett å leve etter, Geir ble utvist i 14 dager, men fullførte året – i motsetning til Kjell Inge Røkke på Bakketun.

Men året satte sine spor – det var der han fikk smaken på skoleslaget og en drøm om å bli lærer. Og det ble han!

Geir har en variert arbeidserfaring – mange år fra steinerskolen i Sverige, i Bergen og Stavanger – 25 år til sammen.

Senere var han pedagogisk leder i Pøbelprosjektet (til Eddie Eidsvåg) i syv år og senere faglig leder i Smart Studies – som handlet om integrering av folk med minoritetsbakgrunn. Det var da dette tiltaket ble nedlagt han satt molefunken noen dager og startet å tegne og leke med ideen om en ny folkehøgskole. Han var forelsket i folkehøgskolen og tenkte samtidig på vår tids største utfordring – klimakrisen. Dermed utviklet han en søknad som ikke var som tidligere søknader. Her var det snakk om et framoverlent arbeid for miljøet, og en intensjon om å fremme dette inn i det mest urbane episenteret i Stavanger.

De er nå godt i gang på fasjonable Eiganes i et ganske så flott – tidligere sykehjem. Med en utrolig fin hage som de gjerne skulle hatt med seg videre til Storhaug ved Stavanger sentrum. Her er drømmen og planen å bygge en ny folkehøgskole – i et tidligere fire etasjers storbakeri – hvor det er tegnet inn en toppetasje med drivhus, av arkitektfirmaet Helen & Hard. Målet er å realisere dette innen tre år, men mange hindre skal forseres før det blir virkelighet.
– Vi er optimistiske og er kommet for å bli, postulerer Bakken.

– Og hva driver du med på fritida?

– Min tid er nå folkehøgskolen, det er et frivillig valg, men nå er det det som gjelder. Jeg puster, spiser og lever folkehøgskole – og slik må det nok være et par år framover.

– Ellers er jeg glad i å jogge og er en sosial person som liker å gå ut på konserter og for en middag. Jeg har også en lidenskap for å klippe sirkler, og har nå en krukke med 1870 sirkler. Jeg bruker en kopp som jeg legger over noe interessant – finner et godt utsnitt – og så klipper jeg det ut. Jeg vurderer å gi meg når jeg kommer til 2000.
– Samler du på frimerker?

– Nei de er firkantede, smiler han lurt.

Litt meditativ er Geir også. – To kamerater har overtalt meg til å bli med på pilgrimsvandring til sommeren. Der er fokuset bare å gå. Det sto for meg som noe luksuriøst og eksotisk – så dette måtte jeg si ja til. Det blir to uker på strekningen Oslo Trondheim. Jeg har egentlig vært en bymann, liker å se fjellene, men ikke nødvendigvis gå på dem.

Geir har to barn og en bonusdatter, og tre barnebarn. Barnebarna står høyt i kurs, og han viser gjerne fram aktive krabater. – Jeg anbefaler å skaffe barnebarn, sier han med et lurt blikk. Samboeren Maria Alexandre jobber også ved StUF – som sosiallærer.

På vei inn til rektors kontorhule må man forbi en liten duppedings som starter opp med livlig fuglesang i det jeg passerer. Det setter en glad og optimistisk stemning. Og Geir er like optimistisk: – Ja jeg har veldig tro på dette prosjektet – og er helt sikker på at dette skal gå bra, ikke én celle tviler på det, avslutter Geir Bakken skråsikkert. Vi takker for en hyggelig samtale og ønsker lykke til.

Jeg er på studietur med elevene mine, en fin gjeng med forfattere fra Skriveverkstedet ved Åsane Folkehøgskole. Mens jeg sitter på et tog på vei mot vestkysten av Irland, får jeg en e-post, en forespørsel om å skrive noen ord om min pedagogiske hverdag. Jeg ser rundt meg og tenker: det er dette.

Studieturen varer i tolv dager. Et folkehøgskoleår varer i ni måneder, og min egen reise som folkehøgskolelærer går på åttende året, mitt liv på det førtisjette. Alle disse reisene har sine planer og sine mål. Om de varer tolv dager, ni måneder, åtte år eller et liv - de er underveis og det legges planer.

All erfaring tilsier at det vil skje noe uventet.

Studieturen er godt planlagte tolv dager, tør jeg påstå, men et tog blir forsinket, en elev blir matforgiftet eller en annen mister passet. Sånn er det med studieturer, og sånn er det med disse andre reisene vi kaller et folkehøgskoleår eller et liv. Livet skjer.

Hjemme på Skriveverkstedet skriver, redigerer og utgir elevene mine to bøker på eget forlag i løpet av ni måneder. Det står i årsplanen. Resultatet er det samme hvert år, kunne en si. En bok. En bok til. Men prosessen bak bokutgivelsene er en helt annen i dag enn den var for åtte år siden.

Jeg har gjort dette så mange ganger nå, at jeg sikkert kunne fortelle elevene, steg for steg, hvordan prosessen burde se ut. Men for en kjedelig reise det ville være - for elevene og for meg. Det vil være mye enklere å spille et orakel som serverer elevene en masse svar jeg selv tror er sanne og gode. Enklere, men gud så kjedelig, og så lite lærerikt for alle reisende.

Orakelet i Delfi skal ha sagt at Sokrates var den klokeste mannen i Athen. «Alt jeg vet, er at jeg intet vet,» sa Sokrates. Selv er jeg ikke sikker.

Jeg ankom folkehøgskolen etter ti år som universitetslektor i filosofi. Jeg var godt i stand til å undervise om sokratisk metode. Jeg var særlig fascinert av hvordan Søren Kierkegaard beskrev Sokrates’ personlighet. «Sokrates var ironi,» kunne jeg sitere. Jeg kunne undervise om-, men ikke med, sokratisk metode.

Jeg kunne forklare og utbrodere, med de mest beleste referanser, hva elenchos betydde, men det er noe helt annet å i praksis «late uvitende selv om en vet.» Det er et spill, en rolle, akkurat som orakelrollen ville vært. Man later som. Jeg er helt for å være ekte, jeg kjenner mange ekte mennesker personlig, men samtidig innser jeg at det å være lærer - pedagog - er en rolle. En lærerrolle.

Hvem spiller jeg? Didakten, eller kanskje pedanten som sitter på alle svar og liker å vise det? Orakelet? Jeg vil heller være pedagogen, en som fotfølger elevene på en vei hvor noe uventet kommer til å skje.

Rollen «pedagog» viser opprinnelig til den personen som følger eleven til fots til og fra skolen. Og ordet «skole» betyr opprinnelig fri tid, fri fra arbeidet, og av alle pedagogiske hverdager i Norge i dag, ligger folkehøgskolen nærmest opprinnelsen til ordet skole, folkehøgskolelærer nærmest opprinnelsen til ordet pedagog.

Jeg glemmer aldri en kommentar jeg overhørte etter en time i mitt første år som folkehøgskolelærer. Det var aldri meningen at jeg skulle høre den mest presise tilbakemeldingen jeg har fått.

Jeg hadde forelest om kulturteori. En elev gjespet på vei ut av klasserommet og sa: «Dette var litt mye skole og litt lite folkehøy. » Det var kanskje der min reise begynte.

Elevene jeg er ute og reiser med nå, fikk rene ord for pengene da vi startet arbeidet med årets første bokutgivelse. Jeg sa: «Mitt mål for denne prosessen er at jeg skal gjøre minst mulig.» Derfra er utfordringen å holde følge - helst ett skritt foran.

Sokratisk metode er ingen pedagogisk pakkereise. Det krever at læreren skjuler svarene den har for hånden og tør å miste kontrollen.

En bokutgivelse, for eksempel, er et temmelig tydelig mål. Vi har nådd frem alle årene jeg har vært lærer ved Skriveverkstedet, men veien dit er en ganske annen i år enn den var for noen år siden. Ved å gi mer slipp, opplever jeg at elevene får stadig større eierskap til bokutgivelsene sine. Og disse bøkene er jo ikke målet med folkehøgskoleåret.

Mitt reisemål for elevene mine, er at de også skal oppleve stadig større eierskap til sine reiser, sine folkehøgskoleår, sine liv, og kanskje lære av sin reiseleder at det uventede ofte er den beste delen av en godt planlagt reise.

Målet med et folkehøgskoleår er like enkelt som det er vanskelig. Vi kaller det «dannelse» - et grunnleggende omstridt begrep som kan være vanskelig å få grep på. Men dannelse er ikke høytsvevende teori, det er praksis, det er pedagogisk hverdag.

Hvis vi tar en dannelsesreise til Tyskland heter det «bildung.» Det er et godt sted å begynne, fordi ordet viser at dannelse krever forbilder, noen som går foran og viser vei. Reiser vi tilbake til Hellas var Sokrates en lærer som gikk foran ved å gjøre seg selv til elev. Han viste vei ved å stille spørsmål fremfor å gi svar. Det er et godt, men krevende forbilde for lærere i folkehøgskolen. Det er ikke bare-bare å stille spørsmål.

Sokrates’ mest kjente elev, Platon, ga derimot mange svar og mente at den som bare visste hva som var det rette, også ville gjøre det. Men det er hos Platons elev, Aristoteles, at vi finner kimen til et dannelsesbegrep som er brukbart i folkehøgskolehverdagen.

For Aristoteles er det nemlig ikke teoretisk viten som skal til for å gjøre det rette og være et godt forbilde. Det han kaller «fronesis » er en praktisk klokskap, som alltid er knyttet til å handle forbilledlig i et fellesskap. Felles for begrepene «bildung» og «fronesis» - og altså «dannelse» - er at de viser til en prosess, ikke et produkt. Praksis, ikke teori.

Dannelse, ikke utdannelse. Hovedsaken er å være underveis, ikke å komme frem.

Mister vi et tog, går det alltids et nytt. På studietur betaler jeg litt ekstra for fleksible togbilletter. Mister en elev passet kan jeg beholde roen og ta eleven med gjennom prosessen med å skaffe nødpass. Matforgiftning er noe dritt, men det går over. Livet skjer.

Jeg er ikke alltid et godt forbilde. Er jeg dannet? Jeg trøster meg med tanken om at dannet ikke er noe en er, dannelse er noe en gjør, noe en viser på nytt og på nytt, alltid i nye situasjoner og hvert år i nye fellesskap. Men én ting kan jeg være sikker på: Det skjer alltid noe uventet. Målet for min egen reise er å bli litt klokere. Da finnes det ingen bedre steder å være enn underveis i hverdagen på en folkehøgskole.

Finn I. Birkeland er husfilosof ved Åsane Folkehøgskole og hovedlærer på forfatterlinjen Skriveverkstedet.

Søknaden om godkjenning av en ny urban folkehøgskole i Stavanger ble stilet til Kunnskapsdepartementet og er datert 1. april 2018. Undertegnede var imponert over søknaden som var noe helt nytt og visjonært. Her var ideologi og pedagogikk, miljøansvar og vilje til praksis- og gjennomføringskraft. Søknaden var grønn og «Grundtvigsk». Men de to første søknadsrundene fikk tommelen ned. – Etter andre avslag skjønte jeg at mer politisk arbeid måtte til, det skjede ingenting – det var som å gå i sirup, sukker gründeren. I dag fem år senere er skolen en realitet og det første skoleåret er gjennomført.

Gründer og igangsetter, Geir Bakken, hadde tro på at en virkelig god søknad ville hjelpe langt på vei. Men det måtte mer til – han la inn en seriøs innsats som lobbyist. – Jeg jakta på makta og hadde statsbudsjettet som kalender, forteller Bakken. Etter det første ja-svaret midt i valgkampen 2021 kom et regjeringsskifte som medførte usikkerhet. Det ble forhandlinger med SV og kunnskapsminister Tonje Brenna – og først i etterkant av dette kom det et endelig ja – da var det bare et halvt år igjen til skolestart. Men de sedvanlige 750.000 kr i oppstartsmidler fikk de ikke – så det ble en svært trang fødsel for i det hele tatt å få det hele i gang allerede høsten 2022.

Urbant miljø med gatekunst i bydelen Storhaug, der ny skole planlegges.

Prosjektet og Geir Bakken fikk også god støtte fra kommunen og miljøbevegelsen. En gruppe lærere i Stavanger var også på banen – de ville ha en folkehøgskole til byen for å intensivere arbeidet for miljøet. – Vi ønsker å være miljøbevegelsens folkehøgskole, og har fått mange og gode støtteerklæringer fra den kanten. Men vi vil ikke brukes for at andre skal grønnvaskes – det er en balansegang, sier Geir.

Planene om en «ny» skole bygd i gamle industrilokaler i bydelen Storhaug, var det hverken finanser eller tid til. De måtte ut og lete etter midlertidige brukbare lokaler. Det dukket så opp et nedlagt sykehjem – godt egnet, i god forfatning og med mye utstyr, utleier var Misjonsmarken eiendom.

De måtte få ut det som ikke kunne brukes og klarte å hente alt nødvendig inventar, brukt, hos kommune og bedrifter som villig hjalp til. Resultat: Dette syntes journalisten ble skikkelig innbydende. Dette passer også fint inn i skolens profil som en «grønn» skole. I anleggets fine hage er det plassert en masse pallekarmer for hagebruk – urban gardening, og de har bygget et fargerikt drivhus. De har klart å gjøre bygningene og anlegget ganske så koselige. Det er en tiltalende funkis-arkitektur og fint overlys i korridorene i den nyeste delen av bygget som er fra 1986.

Men Geir Bakken understreker at dette ser de på som en midlertidig løsning, det er heller ikke plass til 140 elever som de har fått godkjenning for i søknaden. – Vi ønsker å komme inn i det urbane episenteret på Storhaug, det er det vi vil – og vi er kommet for å bli, postulerer rektoren. Han håper at de kan være inne i nye lokaler i løpet av tre år. Det jobbes iherdig med en økonomisk modell for å kunne realisere prosjektet på Storhaug. – Det ligger mange hoder i bløt for tiden, men den vidunderlige hagen på Eiganes får vi uansett ikke med oss, smiler Bakken.

Underveis i oppstartsprosessen har Jæren folkehøgskule vært en viktig brikke og mentorskole for dem. – De har 119 års forsprang på oss. De har lært oss som ny skole mye – med tidligere rektor Dag Folkvord i spissen. Han sitter også i styret vårt, forteller Geir.

Dette året har de 27 engasjerte elever som har gitt en fin oppstart. I skolestartundersøkelsen stakk de seg ut med et signifikant godt miljøengasjement. Nå jobbes det for å få opp antallet for neste skoleår. De har en økning, men må, med nye regler, opp i 70 elever for å få fullt tilskudd. Det kan bli vanskelig. Men de står på og har blant annet deltatt på utdanningsmesser i Kristiansand, Bergen, Trondheim og Oslo.

Geir Bakken har levd med dette skoleprosjektet i mange år nå – praktisk og ideologisk. Ganske så euforisk forteller han at det er helt fantastisk å få jobbe med dette. – Jeg kjenner det når jeg går inn dørene på skolen om morgenen – da går jeg inn i drømmen – jeg kan ikke glemme at dette har blitt virkelighet – at det hele materialiserer seg. Vi som jobber her er virkelighetsprodusenter. Og i bunnen har jeg et spørsmål som lærer – hva kan jeg bidra med i det grønne skiftet?

Rektoren er svært opptatt av å få til et godt samarbeid med omgivelsene – og søker det han kaller parallelle klasserom i byen – i et nært samarbeid med kommunen, næringslivet og frivilligheten.

– Hver linje har et tema som knytter oss til kompetanse som allerede finnes i byen. Skolen er jo svært avgrenset geografisk. Vi ønsker å lære av noe som er i full blomst i virkeligheten – og ikke bare lære fra en lærer. Mange skoler er en bolle – vi vil være et fruktfat. Vi skal ikke være cocky, men vi er opptatt av at elevene mens de går her skal få være med på aktiviteter som de får bruk for etter skoleåret. Og bli kjent med fagpersoner og et nettverk som de kan bruke videre. Ja alle linjer må skaffe seg samarbeidspartnere i byen, understreker Geir Bakken.

Han er svært opptatt av pedagogisk tenkning og en gjennomgående «grønn» forankring. Vi ønsker å nå ungdom med et miljøengasjement – og erfaringer som de kan ta med seg herfra ut i samfunnet. Det dreier seg om kunnskap og ferdigheter, dette er også noe næringslivet etterspør. Den praktiske tilnærmingen vi gir vil de ha med seg og ha nytte av videre i studier og arbeidsliv. Vi skal vise veier som gir håp. Vi sier som Greta Thunberg – «Håp kommer av handling».

De skal lære noe gjennom fagene, men ikke bare hvordan, men også hvorfor. Vi må ha med det filosofiske – hvorfor. Vi vil være et handlingslaboratorium. Det snakkes fint om tenketanker – og det er bra, men for unge mennesker trenger vi «handling for håp». Vi må prøve ut ting sammen med frivilligheten, kommunen og næringslivet. Vi er i gang med dette – og det begynner å fungere, avslutter en optimistisk rektor.

Spanske Teresa Burgos er lærer på linja Urbant landbruk

Jeg møter spanske Teresa Burgos (37) som er lærer på linja Urbant landbruk. Hun ivrer for alt som er av miljøvennlige løsninger og dyrkning i byen. Vi møter henne ved aque ponic, et akvarium med fisker hvor de også dyrker planter. Teresa så annonsen om ledig stilling ved StUF. Som lærer i videregående i blant annet spansk og engelsk – var det et stykke vei til urbant landbruk. Nå får hun jobbe med det som er hobbyen og lidenskapen hennes. Hun var med på et utvekslingsprogram i Bergen, og så glemte hun å reise hjem – smiler hun. Nå har hun vært 14 år i Norge.

På linja har de et mangfold av aktiviteter, veldig praktisk lagt opp. Når vi besøker skolen lager de biokull. Oppklipte grener som puttes i en metallboks med hull i toppen og sette på «grillen» - så blir det et høyverdig gjødsel- og jordforbedringsmiddel.

I flere rom finner vi planter som er drevet fram i kunstig lys. Det gir mestringsfølelse og kunnskap å ta med seg videre. De skal også samarbeide med spisesteder for gjensidig nytte og læring.

Og slik presenterer de denne linja: Vil du så frø, sanke ville vekster, lage spiselig hage, være bybonde, få jord på hendene og dyrke kunnskap, grønnsaker og samspill? Her får du også tørke, sylte, fermentere og lage mat med årstidene!

I denne garasjen bygges det minihus.

Rett overfor det planlagte 5- etages høye skolekomplekset i bydelen Storhaug treffer jeg «linja» Minihus som holder til i en garasje – og her bygges det!

Pia Dahl (33) fra Harstad startet på StUF på grunn av denne linja. Nå bygger de et 15 kvadratmeter minihus som hun skal flytte inn i – på en leid tomt utenfor sentrum – nær havet. Her er effektiv bruk av kvadratmetrene– og det er plass til kjøkken, senger, biodo… De jobber på spreng for å bli mest mulig ferdig til skoleslutt. Hun har tegnet minihuset selv – og herligheten kommer på rundt 350.000 kroner. Det er et avansert el-opplegg og varmekabler i gulvet, og de har brukt så mye gjenbruksmaterialer som mulig, vinduer, dør, panel og annet de har fått tak i. Det hele skal heises på en lastebil og fraktes «hjem» - 3-4 tonn mener de det veier.

Lærer Stefan Pedersen har drevet snekkerfirma før han ble lærer. Han forteller at de har satset hardt på gjenbruk. Blant annet har de tatt ned gammel kledning og brukt den igjen. Og kvaliteten på gamle materialer forteller han er av en helt annen kaliber – mer kompakt og med tettere årringer, enn nytt som kjøpes.

Lærer på Minihus-linja, Andreas Eliassen.

Elev Pia Dahl (33) på Minihus-linja (t.v.), gleder seg til å flytte inn i ny “kåk”, på 15 kvadratmeter. Her sammen med medelev Selma.

Han kom til Norge med sveitsiske foreldre som femåring, og vendte tilbake til moderlandet for å fordype seg i kokkekunsten og restaurantdrift.

Etter jobb i New York på en Michelin-restaurant, gikk veien tilbake til Stavanger som kjøkkenleder i Forsvaret – på Madla. Men da han så en annonse om ledig stilling på den nystartede folkehøgskolen – søkte han. Han forteller at han også kjente rektor Geir Bakken fra tidligere – han var lærer på steinerskolen da han var elev der – for mange år siden. Det å ha arbeidstid på dagtid betydde en hel del for ham i valget.

Nå lages maten fra bunnen med ingredienser som er så lokale som mulig. De samarbeider med en gård på Randaberg hvor elevene også kan være med. Spesielle grønnsaker kan bestilles for dyrking. Planen er også at de kan produsere en del selv.

Når det er økonomisk forsvarlig bruker de økologiske produkter, og prøver å holde kjøttforbruket på et lavt nivå. Fisk serveres to ganger i uka, kjøtt 1-2 ganger og vegetarmeny – 2-3 ganger i uka. Kostøret ligge helt nede på 40-tallet.

De har fire vegetarianere, en veganer, gluten og laktose allergikere. Han prøver å produsere så rasjonelt som mulig – og slå mye av dette sammen.

Frokost og kvelds settes fram av tilsynsærer. Lunsj serveres hver dag – mest mulig salat, suppe, pasta og rester.

– Hva liker elevene best?

– De er blitt veldig glade i fisk, laks som bakes på lav temperatur, og panert torskeloin (se oppskrift). Ellers er jo alltid hjemmelaget pizza og lasagne populært.

Selv er han veldig glad i det italienske kjøkken, familien kommer fra den tyske delen av Sveits, men har et sommerhus i den italienske kantonen i sør. – Jeg kommer langt med parmesanost, en god olivenolje og balsamicoeddik, smiler han.

Noah ser også fram til å bidra i undervisningen – med matdelen på en linje med mat og urbant landbruk. Mulighetene er mange på en folkehøgskole som StUF.

– Og hva gjør du på fritida?

– Det går mye i sport – fotball, padl og tennis. Ellers en hel del fiske og natur.

Nå planlegger nygifte Noah bryllupsfest i Sveits i sommer. Vi takker for praten og ønsker til lykke!

– Folkehøgskoleåret var en veldig turbulent periode, men det står seg som en fantastisk del av livet mitt.

Karoline Skarstein er leder i FRI Rogaland og nestleder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). Hun, som i dag er en tydelig stemme for transpersoner i norsk offentlighet, var ikke like selvsikker da hun begynte på Buskerud folkehøgskole – Heimtun i 2011. Den gang hadde hun ennå ikke kommet ut som transkvinne.

Karolines plan etter videregående var klar. Hun skulle rett videre på høyere utdanning. Men da hun strøk på matteeksamen trengte hun et alternativ.

– Jeg kom fra tre år på videregående som hadde vært ganske jævlige, og så satt jeg plutselig der og var livredd for at jeg måtte være igjen i Bergen et år til, hvor jeg på ingen måte trivdes.

Det var en venninne som foreslo at de to skulle dra til Buskerud folkehøgskole og ta Kreativ skriving. Karoline som allerede slet med kjønn og kjønnsdysfori, opplevde forslaget som skremmende og langt utenfor komfortsonen. Til sist var det muligheten til å få enerom som gjorde at hun lot seg overtale.

Fra første skoledag var Karoline fast bestemt på at hun skulle holde maska.

– Det hadde gått masse rykter om at jeg var skeiv på videregående, og nå skulle jeg ikke røpe meg. Jeg var litt redd folk og veldig opptatt av å oppføre meg maskulint. Men allerede på vei inn på plassen foran skolen begynner Karolines plan å rakne.

– Jeg husker den første fyren jeg møtte på skoleplassen, jeg ble stormene forelsket med en gang! Og jeg klarte ikke å hilse på ham, jeg bare stod og stotret! ler hun på klingende bergensk.

Det tok ikke mange ukene før folk begynte å skjønne at det var noe.

– Jeg husker at vi satt ute på noen benker da ei av jentene lurte på hva jeg syntes om denne fyren. Og jeg blånektet selvfølgelig. Det er sånn jeg har humret over i ettertid, hvor sykt redd jeg var for det.

I dag kan hun le av hvor oppsatt hun var på å fremstå som mannemann, samtidig som hun strikket rosa luer i valgfag og opererte som reneste Jan Thomas med kjolevalg til venninnene til skoleballet.

– Jeg husker at jeg begynte på yoga som eneste gutt. Da vi var ferdige med timen, kom læreren bort til meg og sa at det var så flott at jeg stod der og tøyde med jentene, og var så trygg i min egen maskulinitet. Men hun skulle bare visst, for var det noe jeg ikke var trygg på, så var det min maskulinitet.

I ettertid er det absurd for Karoline å tenke på hvordan små ting virket så viktige. Som da en venninne hadde lakket neglene hennes, og hun gikk en hel dag med hansker fordi hun var livredd for at noen skulle se det.

– Jeg tror jeg modnet ganske mange år på det ene året.

Karoline gikk på Kreativ skriving – dagens Forfatterlinje – og var svært dedikert til arbeidet. Når de andre elevene leverte 3-4 sider til månedsoppgaven, pleide hun å levere 50. Det meste av fritiden gikk med til å sitte alene og skrive. Det var slik hun hadde klart seg på videregående, med fullt fokus på arbeidet på skolen, og deretter hjem.

– Det var veldig unaturlig for meg å skulle være sosial eller henge med folk. Når du vokser opp og føler deg så usikker på deg selv og din identitet, så er det klart at du er ekstra usikker i møte med andre og hvordan du fremstår.

Da den første helgen på folkehøgskolen kom, gjorde derfor Karoline som hun pleide. Hun handlet og låste seg inne på rommet sitt, forberedt på å være der hele helgen.

– Så begynte folk plutselig å banke på hos meg, og lure på hvor jeg ble av. Det hadde jeg aldri opplevd før. Og ganske gradvis ble jeg myket opp, og det føltes tryggere og tryggere å møte folk og være sosial. Etter hvert fikk jeg nærere venner som jeg faktisk fortalte at jeg var skeiv. I ettertid har jeg sagt at det må ha vært det første stedet der jeg faktisk kjente at jeg kunne være ok.

Selv om Karoline aldri var helt åpen om kjønnsidentiteten sin på folkehøgskolen, var det mange som visste det. Da hun kom ut noen år senere, fikk hun meldinger fra medelever som sa: «Endelig!» De hadde ventet på at det skulle skje.

– Jeg snakket med de gamle lærerne mine som syntes det var leit at jeg ikke hadde følt jeg kunne komme ut den gangen. For det kunne jeg nok ha gjort.

Men Karoline stod midt i en forvirrende prosess, og måtte få ta det i sitt eget tempo. I oppveksten hadde hun lært at de skeive sidene var noe som måtte skjules, hvis ikke ville folk skygge banen.

– Når du er ung tror du på det du hører, det er den verdenen du kjenner. Så selv om det var rom for å være annerledes på folkehøgskolen, begrenset Karoline seg selv. Hun vekslet mellom å være mer åpen og å trekke seg unna. De rundt henne opplevde henne som brysk, og vanskelig å nå. Hun hadde piggene ute.

– Etter hvert som du begynner å skjønne at dette her kan faktisk gå bra, så begynner du å tenke enda mer på identiteten din, og så blir du enda mer frustrert og utilpass, forklarer hun.

Selv om det var en veldig turbulent periode av livet hennes, husker Karoline folkehøgskolen først og fremst som en fin tid.

– Folkehøgskoleåret var ekstremt viktig for meg, både personlig og skrivemessig. Jeg tror det er det beste jeg kunne gjort egentlig. Året etter kom jeg inn på forfatterstudiet i Bø, og det hadde jeg aldri gjort uten skrivelæreren vi hadde.

Hun opplevde at man får stor kjærlighet for hverandre på folkehøgskole. Det skiller seg fra vanlig skole der man kun ser én side av medelevene.

– Da jeg gikk på Buskerud skjønte jeg at her er det faktisk folk som kan irritere meg grønn i klasserommet, men som jeg likevel blir ganske glad i når vi sitter i peisestuen på kvelden. Det var et fantastisk lærerikt år hvor jeg skjønte at mennesker er ganske mange forskjellige ting – samtidig.

Slike menneskemøter er viktig for Karoline. Derfor tok hun turen til Buskerud dagen før Fiskum Pride i mai for å få tid til å hilse på og prate med elevene, sammen og på tomannshånd med de som hadde behov for det.

– Alle de små samtalene med alle slags fantastiske, merkelige, rare, nydelige folk. Jeg kjente det betydde ganske mye.

På paradedagen fikk hun være med elevene på morgensamling, plakatverksted, lunsj, sminking og fotografering. Slike forberedelser tilfører – i tillegg til store mengder glitter – noe viktig, tror Karoline. Når man sitter og lager plakater ved siden av hverandre, skapes det rom for naturlig samtale om kjønn og legning.

– Folk fortalte om pridemarkeringer de har vært med på før, og kanskje om markeringer de ikke har turt å være med på.

På forhånd hadde læreren advart henne om at det kun var en liten pridemarkering.

– Hun var opptatt av å ikke overselge det. Men for meg er det kanskje de markeringene som er sterkest. Når du møter folk ansikt til ansikt og skjønner at her er alle med sin historie. For noen var det første gang de gikk nedover gaten med bi-flagg i ansiktet, for å fortell verden at de var bifile. Jeg tror det var en ganske sterk opplevelse for mange.

Karoline holdt appell på skoleplassen med fortellinger fra sin egen tid på Heimtun. For henne var det viktig å stå der på skoleplassen og vise at selv om det var et helvete for ti år siden, så gikk det faktisk bra. Etterpå gikk paraden fra folkehøgskolen, ned veien til butikkområdet og tilbake igjen.

– Det var veldig spesielt å gå i prideparade der. Den lille veien var et skille mellom folkehøgskoleverdenen og verden utenfor. Jeg kunne stikke til Drammen eller Oslo og kjøpe sminke i skjul. Og så husker jeg at jeg gikk det lille strekket opp til skolen fra toget med en sånn sorgfølelse, fordi jeg kjente så sterkt på at jeg måtte gjemme vekk et eller annet, forteller Karoline.

– Jeg snakket med en lærer om det. Hun ble nesten fortvilet, fordi hun visste ikke at jeg hadde det sånn da. Men jeg tror heller man skal glede seg over at det kanskje ikke er sånn lenger. Selv om det sikkert fortsatt er elever som bærer på ting de ikke tør å si, så skal vi glede oss over at terskelen er langt lavere for de aller fleste nå.

I dag er det mange elever på Buskerud som definerer seg som skeive. Da Karoline gikk der var det én åpent homofil elev på skolen. Kjønnsinkongruens var et fremmedord, eller som Karoline skrev i en tweet før besøket: de skjønte ikke bæret av trans da hun gikk der.

– Det var ingen som snakket om det. Jeg husker at jeg ofte havnet i situasjoner der jeg hadde på meg kjole, og at lærerne alltid slet litt med å vite hvordan de skulle forholde seg til det.

Selv om skolen hadde lite kunnskap, opplevde Karoline aldri noen fiendtlighet.

– Jeg tror de tok det som humor. Men det er klart at når kjønnsidentitet for deg er blodig alvor, så kan det bli litt sårt og vanskelig å stå i.

Romfordeling ble en utfordring. På skoletur var det helt naturlig for Karoline å sette seg opp på rom med bare jenter. Da gikk lærerne rundt og spurte hver enkelt om det var greit for dem å dele rom med en gutt. Det ble mye styr om dusjtider, husker Karoline. Men hun fikk lov – som den eneste. Året etter hentet skolen inn kompetanse utenfra for første gang.

I dag er Karoline selv en ressursperson og foredragsholder. Hun setter pris på folkehøgskoler som tar kontakt og ønsker å lære mer om trans. Ofte er ansatte usikre på hvordan de skal være åpne i møte med unge transpersoner og ikke-binære, når de selv har lite grunnlag for å forstå de mange følelsene knyttet til kjønnsidentitet.

– Man skal ikke overbehandle skeive eller skille folk ut, men man må ha en viss forståelse for at noen trenger ekstra tid, en ekstra samtale eller litt ekstra tilpasning, forklarer Karoline.

Hun tror et generelt fokus på inkludering kan være bra også for elever som ikke er skeive. For eksempel kan en pridemarkering skape rom for at folk kan være seg selv, uansett hvilken bakgrunn de har.

Karoline opplever at lærere kan bli lettet når hun forteller at også hun kan rote med pronomen innimellom. Det er helt greit å ikke kjenne alle begreper og gjøre feil, så lenge man er ydmyk og åpen.

– Jeg tror de aller fleste transfolk er vant til at folk roter. Problemet kommer hvis man gjør en ekstrem greie ut av det. Mange er flinke til å peke mye oppmerksomhet på seg selv når de roter: «Nei, huff dette er vanskelig for MEG, nå rotet JEG og nå er JEG litt lei meg.» Det kan være dumt fordi det får eleven til å føle seg vanskelig og som en byrde for andre.

Karoline mener folkehøgskoleansatte ikke skal undervurdere sin påvirkningskraft.

– For meg, og for veldig mange elever, er folkehøgskole det første møtet med noe annet enn det de har vokst opp med hjemme. Det er veldig viktig å lage det til en trygg arena. Jeg tror nesten det er vanskelig å skjønne hvor viktig det de ansatte gjør er for veldig mange.

For Karoline er det spesielt en lærer som har gjort inntrykk:

– Teaterlæreren, Tove Holmbek, er en nydelig dame – altså et fyrverkeri av et kvinnfolk. Jeg tror ikke hun skjønte hvor sykt viktig hun har vært for livet mitt.

Hun husker spesielt et møte med Tove. Noen år etter at Karoline gikk på folkehøgskole, skulle hun delta på en politisk markering foran Stortinget i Oslo for bedre helsehjelp til transpersoner. Da tikket det inn en melding fra noen av lærerne på Buskerud, som lurte på om det var ok at de kom.

– Tove, som ikke var min lærer engang, kom plutselig med toget midt i skoletiden for å stå med meg på den markeringen – flere år etterpå. Jeg husker jeg stod der med henne, og det var flere gamle medelever som dukket opp for å være med meg der. Og det var en veldig sterk følelse av at – der du har blitt hatet av din egen familie – så kan du få nytt nettverk og nye venner.

Tove har også vært en av pådriverne for mer kunnskap om LHBT på Buskerud, forteller Karoline.

– De har gått fra å ikke skjønne bæret for ti år siden, til å søke kunnskapen, og nå står de fremst – og er kanskje en av de skeiveste folkehøgskolene i den landsdelen, ler hun.

Landsmøtet i Folkehøgskoleforbundet valgte Einar Opsvik som forbundsleder for to nye år – med varm akklamasjon. Sogndal folkehøgskule skulle arrangere landsmøtet for to år siden, men det ble et «zoomlandsmøte» på grunn av pandemien.

Det var 36 delegater og seks fra styret som hadde stemmerett. Med gjester og ansatte i Brugata var det totalt 60 deltakere under disse dagene. At bare 21 frilynte skoler var representert, 41 prosent, er et tankekors. Det er en utfordring og et demokratisk problem det må tas tak i. Fana folkehøgskole stilte med hele fem delegater og utgjorde en stor prosent av delegatene.

Landsmøtet fulgte valgnemdas framlagte anbefaling på representanter til styre og nemder – i stor grad. Men på et benkeforslag ble Line Tirslaug som var ute av forslaget, flyttet opp som fast styremedlem. Hun har i flere perioder vært 1. vara. Kjetil Hallre ble da stående som 3. vara som i forrige periode. Benkeforslaget fikk full tilslutning i forsamlingen.

Nestleder i Folkehøgskoleforbundet Kristin Smith frå Ringerike folkehøgskole ga seg etter åtte år i styret. Hun ble takket av for flott innsats. Ny nestleder velges av styret i første styremøte til høsten.

Den saken som skapte mest engasjement på landsmøtet var saken – Organisering sentralt. Det er fem organisasjoner i folkehøgskolelandskapet. Det er til tider tungvint og en stor utfordring. Hovedspørsmålet var om en skulle gå inn i nye samtaler om en ny organisering, velge å gå videre alene som frilynt folkehøgskole eller om status quo var en farbar vei. Mange var med i ordskiftet som hadde en viss temperatur. Følgende vedtak ble fattet:

Landsmøtet tar utgreiinga til orientering og gir sin støtte til at styret arbeider videre med det framlagte mandat.

Dette gjelder følgende:

FHF forslår såleis følgande mandat for det vidare arbeidet fram mot ei ny organisering:

Mandat:

Norsk folkehøgskule har behov for eit samla, tydeleg og slagkraftig sentralledd. Dette gjeld både marknadsføring, fagforeiningsarbeid, rørslearbeid og myndigheitskontakt. Styret i FHF i samarbeid med styret i IF har derfor tatt initiativ til å vurdere ei ny og felles organisering. Målsettinga er å vere ei tydeleg stemme utad i fagforeiningsarbeid, samfunns- og myndigheitskontakt, og eit samlande organ inn mot skuleutvikling, fagleg og pedagogisk utviklingsarbeid. Det er eit klart mål å inkludere NKF, IF og FHSR i prosessen. Føresetnaden er at ein samla organisasjon skal sikre effektiv fordeling og bruk av dei midlar ein disponerer.

Landsmøtet gir styret i FHF i mandat å etablere eit prosjekt som beskrive, utarbeide målsettingar og initiere eit formelt samarbeid med dei andre organisasjonane i folkehøgskulen.

Prosjektet skal:

• ta initiativ til samarbeid med dei andre organisasjonane i folkehøgskulen
• kartlegge potensialet i organisasjonskulturen for å arbeide fram mot ny organisering
• sikre at frilynt sine interesser og verdiar blir ivaretatt
• forslå ny organisasjonsstruktur som inkluderer alle dagens fem organisasjonar
• melde tilbake til landsmøtet i 2025.

Framlagte forslag fikk tilslutning frå 34 delegater, mens 8 stemte mot.

Speakers corner har blitt en god tradisjon på landsmøtene. Mange gikk opp på kassa og tok ordet. Anethe Alfsvåg la inn en sterk oppfordring om å jobbe mer på tvers faglig mellom skolene.

Lage fagfellesskap og sammen løfte hverandre videre.

Kjetil Hallre var bekymret for et ganske dårlig frammøte på landsmøtet med bare 42 stemmeberettigede. Han oppfordret sterkt til å delta på seminarer og melde seg på Folkehøgskoleuka og landsmøtet.

Peter Lausten ønsket seg nytenkning rundt studieturene for å redusere klimautslippet. Det ble også uttrykt skuffelse over at ikke klimaregnskapet følges opp av så mange skoler. Siste året har 15 færre skoler levert.

Sogndal folkehøgskole la til rette for et flott arrangement hvor alle ansatte bidro med stort engasjement. Det ble servert fantastisk mat ved måltider og i pauser. Vi fikk morgensamlinger fra øverste hylle, festmiddag med gode innslag, de fyrte opp badestampen, vi fikk folkemusikk av gruppa Mikkel Rev og en flott utflukt hvor til De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum, hvor Mai-Evy Bakken (tidligere rektor og leder i FHF) bidro med innblikk i folkehøgskolens historie – Sogndal folkehøgskule er hele 153 i år.

Sogn i mai/juni ga en magisk ramme om landsmøtet. Snø på fjellene, full fruktblomstring og grønne bakker! Saftbygda viste seg fra sin beste side.

Det var rom for gode samtaler, forhandlingene hadde givende ordvekslinger og innlegg. Det var rett og slett et privilegium å få være med på dette arrangementet. Vi sier – gå ikke glipp av neste landsmøte!

Dette er spørsmål kunst-kollektivet Pikene på Broen fra Kirkenes stiller seg i gruppeutstillingen «Det gode liv // The Sweetness of Living».

Ideene knyttet til ‘la dolce vita’ – eller det gode liv, beskriver en vanlig holdning i Sør-Europa, og hevdes å være kvalitativt forskjellig fra den protestantiske arbeidsmoralen i nord-europeiske land. Filosofen Giorgio Agamben mener at denne holdningen beskriver et helt annet forhold til fremtiden, en gjenoppretting av tid, en motstand mot kapitalisme og bevaring av en meningsfull måte å leve på. Kort sagt: evnen til å definere livet som noe utenfor arbeid.

Med utgangspunkt i flere perspektiver og kunstneriske tilnærminger, vil gruppeutstillingen vise verk av kunstnere fra ulike områder i nord.

I løpet av festivaluken vil utstillingsrommet aktiveres på ulike måter.
FINN

Pikene på Broen er et kollektiv av kuratorer og produsenter med base i Kirkenes i Øst-Finnmark, like ved grensen til Finland og Russland. Pikene på Broen ble etablert i 1996 som et initiativ for å bygge kulturelle broer over landegrenser og for å skape dialog mellom lokalsamfunn i nord. Pikene på Broen er også arrangør av kunst- og kulturfestivalen Barents Spektakel.

Hvordan ser «det gode liv» ut fra Øst-Finnmark, i en nordisk sammenheng og i lys av den globale situasjonen vi er inne i nå? Med utgangspunkt i flere perspektiver og ulike kunstneriske tilnærminger, vil gruppeutstillingen vise verk av følgende kunstnere:

KVAE OG BARK er en kunstnerduo bestående av Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen. De arbeider med prosjekter som befinner seg et sted mellom matopplevelse, performance, tekst, historiefortelling og dialog.
Carl Christian Lein Størmer er en kunstner fra Tromsø som arbeider på tvers av flere felt og disipliner. Han samarbeider med 1990Q, er en visuell kunstner og eksperimentell filmskaper basert i Kirkenes.
Anastasia Savinova er en billedkunstner basert i Umeå, Sverige. Hun jobber på tvers av forskjellige disipliner. Hun samarbeider med John Andrew Wilhite-Hannisdal, en komponist og lydkunstner bosatt i Oslo. Verkene hans tar ofte utgangspunkt i felt- og arkivopptak så vel som stedsspesifikke lyder.
Tine Surel Lange er en norsk komponist og tverrfaglig kunstner basert i Lofoten. Hun samarbeider med Pavlo Grazhdanskij, ukraineren som nå bor og jobber i New York.
Åsne Kummeneje Mellem er en kvensk billedkunstner bosatt i Tromsø. Gjennom kvensk håndverk, käsityö, jobber hun med å skape rom for dialog, og synliggjøre generasjonsgapet i overføringen av kunnskap.
Puolanka Pessimism Association er basert i Puolanka, Finland, en by som har blitt kjent for sitt pessimistiske fremtidssyn. Under overflaten av gruppens aktiviteter ligger et kunst- og aktivismeprosjekt som belyser spørsmål knyttet til sentralisering av offentlige tjenester ut av distriktene og samfunnets avvisning av de iboende verdiene vi kan finne i små lokalsamfunn i nord.
Riikka Keränen er en billedkunstner fra Kajanaland-regionen i Finland. Keränens arbeid handler om å leke og tenke i dialog med hele spekteret av verdens materialer.
Espen Sommer Eide er en komponist og kunstner med base i Oslo. De siste årene har kunstneren eksperimentert med maskinlæring og andre former for samarbeid med kunstig intelligens.

Det er ikke hverdagskost at det skrives en ganske så praktisk bok i folkehøgskolepedagogikk, det finnes knapt. Vi møtte båtglade Brandt (64) for en prat på ferga over Oslofjorden.

– Dette er ment som en bredt anlagt og samlende grunnbok i folkehøgskolepedagogikk, og er nok primært skrevet for nye lærere, men jeg tror den kan være nyttig og treffe hele personalet. Jeg tenker videre også på ledere og styrerepresentanter – jeg tror også disse vil kunne ha god nytte av boka, sier forfatteren.

Øyvind Brandt brukte god tid på research og for å lese seg opp på temaet, og har deretter brukt bortimot to år på skriveprosessen. Han øser av sin lange erfaring med hele 30 år fra skoleslaget – som elev, lærer, elleve år som leder av Informasjonskontoret for folkehøgskolen, han har vært rektor og ledet til slutt FHF i åtte år før han gikk av med pensjon i 2019.

– Jeg synes det har vært et hull – og har savnet en samlende og aktuell bok i folkehøgskolepedagogikk. Vi har mye rundt det historiske bakteppet, det er glimrende, men det har manglet nyere aktuell pedagogisk tenkning i folkehøgskolen. Jeg utdannet meg som lærer for å arbeide i folkehøgskolen, men det var lite å holde seg til ad pedagogikk. Jeg prøver i boka å sammenfatte og bruke egne erfaringer. Jeg har kalt boka Uten fasit, for det kan jo være et paradoks med en lærebok i pedagogikk i en skole som er så fri.

Da vi møtte forfatteren var arbeidet med ferdiggjøring av boka på oppløpssiden. Det er Cappelen Damm som gir ut boka, og det er mye som skal sjekkes og gjennomgås før den slippes ut for trykk. Målet er å rekke utgivelse til landsmøtet i slutten av mai. (Noe de klarte).

– Er dette en bok for frilynt folkehøgskole, eller for hele landskapet?

– Jeg tenkte først på frilynt folkehøgskole, men landet mer og mer på en generell folkehøgskoletenkning. Jeg er opptatt av at noen verdier ikke kan rangeres foran andre i pedagogikken.

Øyvind Brandt er opptatt av refleksjon og dybdeboring. – Det er viktig at vi er folkehøgskole og ikke alt mulig annet. Uten refleksjon over det vi driver med så blir det tynt. Det er også viktig når vi skal markere oss mot politiker og samfunn. Vi må ha substans og ikke falle i grøfta og bli en reserve-videregående skole. Folkehøgskole er en fest, men vi må ha med meningen.

– Er dette en bok for akademia også?

– Det er aktuelt å ta den i på PPU-studiet og rektorskolen. Men dette er en normativ bok – som vil noe. Det er ikke akademisk forskning. I den grad skole, politikere, akademia får noe ut av boka – så er jo det flott.

– Hva er det viktigste du har på hjertet i boka di?

– For det første er mitt pedagogiske credo dialogen, som for meg er den virkelige folkehøgskolen. Og for det andre at vi samtidig ikke har noen fasit, det gjelder også som lærer. En får ikke servert et pensum som skal gjennomgås. Vi står i det åpne uten ryggdekning, avslutter forfatteren.

Vi gratulerer!

Resultatet av valget styrer sammensetningen av elevrådet. Her kan representativitet bli et problem, for eksempel om noen klasser eller internatavdelinger ikke får inn representanter i elevrådet. Dette løste de i år ved å ta inn to ekstra representanter fra to avdelinger.

Idrettslærer, Einar Lindhjem, forteller at elevene først kan bli litt handlingslammet når de får beskjeden om å sette i gang partidannelsen. Musikal-elev og representant for Helsepartiet de rosa, Sunniva Treider Smestad, sier imidlertid at når én gruppe elever starter det første partiet, hiver andre seg på rimelig kjapt. «De forstår at de må gjøre noe for å få gjennomslag for sine egne ønsker og behov», påpeker Smestad.

Det «folkevalgte» elevrådet får en sentral rolle i styringen av skolen. Elevrådet er med på å sette agendaen, og er en viktig lyttepost for rektor Eikenes. Han nevner at elevene for eksempel ble hørt i sitt ønske om utsatt start på dagen. Rektor har også tatt opp utfordringer med lav deltakelse på morgensamlingen og fikk nyttige innspill fra elevrådet. Han kan også i møte med hele elevflokken bruke uttrykket «dette har jeg snakket med elevrådet om», som når tema for eksempel er rus. Elevrådet kan også på selvstendig grunnlag melde inn bekymringer og være med på å belyse situasjoner som gjelder en større del av elevgruppa. Denne tillitten og meningsutvekslingen mellom elevrådet og rektor gir trygghet og skaper tillit som går begge veier.

Elevene selv forteller også at de har lært mye av å være med på elevrådsopplegget på Ringerike, og mener de får mer innflytelse med dette systemet. Selv om flere av de som har endt opp i elevrådet hadde politisk erfaring, er det likevel stor deltakelse blant dem uten. Aurora Galaaen Grindaker, elevrådsleder, elev på linja utøvende musikk og representant for partiet Forum, forteller at det er lav terskel for å delta fordi det er lav fallhøyde. «Folk er allerede trygge på hverandre, og det skaper et godt grunnlag for en trygg demokratisk opplevelse», påpeker Grindaker. Hun sier videre at det er «god trening i det å tørre å snakke med folk». Erfaringen «bidrar til at folk tør å ytre seg både på grunn av mengdetrening og meningstrening», forteller hun. «Folk lærer å bruke stemmen sin».

På Danvik folkehøgskole, har de også innført en annerledes valgmodell, slik som på Ringerike. Som medieskole, har ytringsfrihet en sentral plass. «Vær-varsomplakaten » brukes aktivt i undervisningen, og elevene får veiledning og trening i hvor skillet går mellom ytringsfrihet og krenkelse. Skoleåret 2022/2023, ville Danvik også utfordre elevene sine i forskjellen mellom det å lære om demokrati og det å erfare demokrati. Derfor innførte de en klassisk valgmodell, der elevene måtte danne partier og stemme slik som de må ved ordinære valg ellers i samfunnet.

På Danvik introduseres valgordningen for første gang i løpet av oppstartsdagene, og ca. 6 uker inn i skoleåret arrangeres det et lørdagsopplegg med demokrati som tema. Vi intervjuet rektor ved skolen, Hege Norøm, som forteller at de hadde både samtaler om hva et demokrati er, hvilke fordeler og ulemper det er ved demokrati som styreform samt en gjennomgang av ulike styringsformer. I tillegg benyttet de et demokratispill laget av Rafto-stiftelsen som engasjerte stort (se boks).

Valgordning-modellen med partidannelser, valgkamp og valgdag krever en del mer fra både elever og ansatte enn den tradisjonelle elevårdsordningen. Elevene er ofte vant med elevråd fra før, men Norøm forteller at det er en større terskel for elevene å involvere seg kun ut ifra egen interesse og vilje. Mange har ikke erfaring fra politisk arbeid. Resultatet av både valget og hvor vellykket ordningen blir avhenger dermed også litt av hvor drevne elevrådet og elevrådsleder er i demokratisk arbeid fra før av, påpeker Norøm. I likhet med Ringerike, tok det derfor litt tid å få satt i gang dannelsen av partier, men så snart dette var gjort, begynte ballen å rulle.

Den nye måten å velge elevråd på har ført til stort engasjement blant elevene. På selve valgdagen var det tilnærmet 100 prosent valgdeltakelse. Selv om modellen krever mer av elevene og de ansatte, mener Norøm det er bra. «Som rektor mener jeg det er et veldig viktig demokratisk poeng og det har nok på sett og vis vært bra at elevrådet har slitt litt. Det ligger mye læring i det, og i ethvert demokrati har man utfordringen med «gratispassasjerer » og manglende engasjement. Men for elevene som står på er dette selvfølgelig krevende», påpeker Norøm.

Det å finne gode løsninger på å formidle elevrådsdiskusjoner og medbestemmelser ut til alle elevene, ble en sentral utfordring og kampsak på Danvik. Norøm forteller at dette ble tydelig i valgkampen, da «et parti som i liten grad hadde tenkt godt nok igjennom hvordan de skulle få innspillene fra alle elever med seg inn i arbeidet falt igjennom, selv om de kanskje hadde de sakene flest engasjerte seg i. Da elevene stemte, valgte de det partiet med best sikring av gode demokratiske ordninger».

Norøm har erfart at god veiledning og støtte både gjennom og etter valgprosessen er avgjørende, og mener det er viktig at man legger til rette for refleksjon rundt ulike situasjoner som kan oppstå. Det tror Norøm «gjør elevene mer bevisste på egen rolle som demokratisk medborger».

Norøm oppfordrer til at folkehøgskolene utnytter sitt potensial for å være en arena for demokratisk læring gjennom en slik valgordning. Hun var «imponert under paneldebattene over hvor gode spørsmål som kom, og hvor gode elevene var til å utfordre de ulike partiene». «Ikke minst var det både morsomt og lærerikt da partidannelsen sto på, et vanvittig engasjement i paneldebattene med eget pressekorps til stede og en valgkamp stortingspartiene bare kan misunne», forteller Norøm.

Høsten 2023, er det kommune- og fylkesvalg. Det er mange folkehøgskoler som har viktige og spennende opplegg innen demokratisk dannelse, herunder knyttet til ytringsfrihet og deltakelse. Del gjerne disse oppleggene med oss som jobber sentralt, så blir din skoles opplegg en del av heftet Ytringsfrihet og Deltakelse. Heftet gis ut av NKF og FHF. Du kan sende opplegget i en e-post til katinka@folkehogskole.no

Tidligere i år kom tidsskriftet Agora - Journal for metafysisk spekulasjon ut med et spesialnummer om Dag Solstads litteratur. Der heter det bl.a.: Dag Solstad er, i en alder av 81 år, den mest beundrede norske romanforfatteren i sin generasjon. Til tross for sin uttalt leseruvennlige innstilling, har Solstad blitt lest, diskutert og likt av lesere, kritikere, litteraturforskere og forfatterkolleger i over femti år. I denne anledning synes jeg det er betimelig å ta en nærmere titt på denne særegne forfatterens forfatterskap. På tross av at Agoras utgivelse med hele 400 sider Solstadstoff imponerer med sin bredde, er det påfallende at artikkelsamlingen ikke presenterer et eneste bidrag som forsøker å anlegge et helhetsperspektiv på Solstads forfatterskap. I herværende artikkel vil jeg prøve å skissere hva et slikt helhetsperspektiv kunne tenkes å legge vekt på.

Romanfiguren Elias Ruklas famøse paraplyscene i Genanse og Verdighet, syklingen på vannet i Gymnaslærer Pedersen, simulanten Bjørn Hansen i rullestolen, «Dag Solstad» som står og brøler på bordet og blir kastet ut av Theaterkafeen. Det er slike scenebilder de fleste identifiserer med Solstads romaner, og som fungerer som utmerkede og langlivede memer, minneverdige situasjoner leserne bærer med seg videre. Men disse scenene peker alltid mot noe dypere, mer sammensatt og mørkere, som lurer under en mer spektakulær og tragikomisk overflate.

Artikkelsamlingen formidler en rekke originale og tankevekkende analyser av de tidlige, politiske bøkene, som Arild Asnes 1970 og 25. septemberplassen. Mens de mer innadvendte romanene, som Professor Andersens natt, T.Singer og de tre romanene om Bjørn Hansen knapt nok er omtalt. Trolig er det fordi ingen av de mange og interessante essayene tar mål av seg til å belyse Solstads langvarige forhold til eksistensialismen. Eksistensialismen som erklært forfatter- og fortellerperspektiv har vært med Solstad hele tiden, i ulike former tilpasset romanenes tema. Det er da også den eksistensielle innfallsvinkelen som mulig leserperspektiv jeg savner og som jeg her argumenterer for er verdt å tenke nærmere igjennom.

Et delvis unntak fra denne generaliseringen er kanskje en artikkel i samlingen som kan tolkes i retning av en slags psykologisk eksistensialisme - essayet Fedre og sønner hos Thomas Mann og Dag Solstad, av Bendik Wold. Den er verdt en kort omtale i vår sammenheng, som introduksjon til vårt hovedtema.

Bendik Wold, tidligere kulturredaktør i Klassekampen, skriver i dette velskrevne essayet engasjerende om farsforholdet hos Dag Solstad og Thomas Mann. Wold tar utgangspunkt i et par partier hos Solstad der han eksplisitt nevner sitt farsforhold, noe som er temmelig sjelden hos en forfatter som hevder at hans privatliv er for uinteressant til å bli omtalt.

Gudsforhold og farsforhold henger sammen. Et skyldbefengt farsforhold, faren døde da han var drøyt 11, resulterer hos Solstad i et komplisert gudsforhold. Romanheltene hos Solstad likner til forveksling forfatteren, de er alle beskrevet som farløse. I neste omgang får farsforholdet konsekvenser for hele forfatterbiografien, biografiske referanser er fraværende i hele den tidlige delen av verket, og nektes aktivt en plass der. «I skrivingen er jeg ikke Dag Solstad fra Sandefjord, men en annen». Og «mitt liv er for uinteressant til å få plass i en roman» En slik selvframstilling, som annetsteds forsterkes av at Solstad, stadig i følge seg selv, kun «tenker på sin framtid», og er en «mann uten fortid», understreker den grunnleggende, eksistensielle erfaringsdimensjonen

At forfatterens åndsfelleskap med eksistensialismen oppsto tidlig i forfatterskapet er omtalt i spredte artikler, og da særlig gjennom det typiske eksempelet debutromanen Irr! Grønt!, der forfatterens litterære utforskning av autentisitetsbegrepet ender i det komisk-absurde. I denne tidlige teksten er det hovedkarakteren Geir Breviks prekære, dagligdagse rollespill som føres ut i sin ytterste, nihilistiske konsekvens, drevet fram av et frenetisk frigjøringsprosjekt.

Et mye senere, men særdeles illustrerende eksempel på Solstads tilbakevendende orientering mot eksistensialismen er nettopp den allerede nevnte romankarakteren Bjørn Hansens stadige lesning av den danske eksistensfilosofen Kierkegaard, en bortimot besettende opptatthet som strekker seg over 27 år, og altså omfatter halvparten av forfatterskapet hvis en regner i kronologisk tid. Høydepunktet i disse tre romanene faller sammen med avslutningen av det skjønnlitterære forfatterskapet i 2019, der hovedkarakteren ender sitt liv i blokka på Grønland med Camus´ Myten om Sisyfos oppslått på nattbordet. Dette sentrale verket i eksistensfilosofien ville neppe sett dagens lys uten inspirasjonen fra nettopp Kierkegaard.

Solstads eksistensielle reiser til det indre av Telemark, hvor også hans slekt på morssiden stammer fra, er sterkt nærværende i trilogien om Bjørn Hansen, men også i flere andre romaner som T. Singer og Telemarksromanen. Bjørn Hansen, revisoren som har blitt viet hele tre av forfatterens romaner, foretar neppe en eneste reise uten en bok av Søren Kierkegaard i bagasjen. En nøkkelscene i den andre romanen om Bjørn Hansen er det forventede nattlige togskiftet på Nordagutu stasjon. I påvente av et tog som aldri kommer henfaller en fortapt Bjørn Hansen til fordypning i Sygdommen til døden, et av hovedverkene til Søren Kierkegaard, og som nettopp har fortvilelsen som tema. Og fortvilelsen det ER jo mennesket, i Kierkegaards eksistensialistiske verdensbilde. Gjennom den menneskelige refleksjonen, i Hansens tilfelle hans intense grubling, blir fortvilelsens nødvendighet mer enn tydelig. Samtidig tydeliggjøres et annet grunnforhold, nemlig det absurde ved tilværelsen. Og det er nettopp i denne særdeles utsatte posisjonen Solstad plasserer sine antihelter. Ulikt hos Kierkegaard er det verken nåde eller religiøse erfaringer å hente hos Solstads karakterer, tvert imot. Det blir leserens lodd å håndtere disse skjebnene, leve med dem og være vitne til deres eksistensielle desperasjon. Men fortvilelsens erfaring er også en forutsetning for å kunne innta et autentisk forhold til eksistensen, og dermed overta ansvaret for sine egne valg og eksistensutkast.

Et annet aspekt ved Solstads karakterer blir også ytterligere understreket gjennom slike eksistensielle kriser og påfølgende krav: Nødvendigheten av å leve et inderlig liv. Vigdis Hjort formulerer dette på en flott måte i et intervju med Kaj Skagen i Dag og Tid, når hun snakker om det moralske livsalvoret hos Dag Solstad:

At det er ei oppgåve å vere fødd som menneske på jorda, då med hovudvekta på gåve. Hos Kierkegaard blir eg styrkt i trua på at eksistensen vår er ei tillitserklæring ovanfrå – det er så å seie ei plikt å vere menneske så ansvarleg og inderleg som eg kan. Det store eventyret i livet er ikkje å reise jorda rundt eller stige opp til makta og rikdomens høgder, men at eg kan vere nett den eg er medan eg ei stutt stund får vere menneske på jorda. Den oppgåva må ikkje skuslast vekk, men takast på største alvor.

Så er det heller ikke de store bragdene Solstad tar utgangspunkt i når han skal iverksette sine egne karakterers eksistensialistiske prosjekter. Mange vil huske det ikoniske bildet av Bjørn Hansen, som frivillig (og potensielt livsvarig) plasserer seg selv i en rullestol etter en fiktiv trafikkulykke. I Solstads siste roman, som også er den siste om Bjørn Hansen, kommer Hansen gang etter gang tilbake til denne handlingen, en handling han kaller for nettopp sin store bragd

Men så diminutivt det enn kan lyde, dette livsendrende prosjektet medfører også en opplevd fare for romankarakteren, som ved i smug å sette seg utover gjeldende normer undergraver samfunnsmoralen, felleskapet og dermed også forutsetningen for sin egen kollektivt sanksjonerte eksistens. Den autentiske Bjørn Hansen blir om mulig enda mer av en outsider enn tidligere, nå også som forbryter.

Det jeg har villet tydeliggjøre i dette essayet er forfatteren Dag Solstads forkjærlighet for å fordype seg i eksistensielle temaer, og skrive fram kontekster og dilemmaer der hovedkarakterene med inderlighet tvinges til å manøvrere i en tilværelse som framstår som meningsløs. Forfatterskapet fokuserer og insisterer kontinuerlig på en søken etter mening og hensikt i en tilsynelatende absurd og lite gjestmild verden.

Deler av Solstads forfatterskap kan også leses som en kritisk utforskning av den rådende tidsånden sett i forhold til de aktuelle, historiske betingelsene. Men hans hovedkarakterers befatning med eksistensielle undersøkelser av den menneskelige tilværelse, samt av de eksistensielle dilemmaene som oppstår som følge av den, er også til stede gjennom hele forfatterskapet. Dette gjelder selv om disse beskrivelsene, som i romaner som Arild Asnes 1970, settes opp imot tidstypiske temaer med politisk eller samfunnsmessig relevans.

Sigurd Ohrem, filosof og tidligere folkehøgskolelærer

I sin nye bok belyser Tore-Jarl Bielenberg utviklingen for Europas rom-befolkning fra romenes første verdenskongress i London i 1971, der han selv var deltaker, til i dag.

Han viser at det har skjedd en ren eksplosjon blant romene både organisatorisk og politisk, men særlig på det kulturelle området. Boken har derfor undertittelen: «Kunstnere i kamp».

Forfatteren presenterer en rekke romske helter og markante kunstnere han personlig har møtt. Boken er illustrert med noen av deres viktigste verker. Den åpner for innsikt i en rik, men nesten ukjent kultur. Forfatteren forklarer også bakgrunnen for rom-befolkningens situasjon og belyser viktige begivenheter i deres dramatiske historie, som i kapitlene om folkemordet i Spania, slaveriet i Romania og utryddelsen under andre verdenskrig.

Tore-Jarl Bielenberg er en av Europas fremste kjennere av romenes historie og kultur og sitter i ledelsen for Internasjonal Romani Union.

De teknologiske gjennombruddene blir stadig flere og mer kraftfulle. Kunstig intelligens utkonkurrerer menneskers intelligens, genredigering endrer mennesker og dyr, hjerner kobles til datamaskiner, autonome roboter kjører bil og dreper i krig. Vi forstår at dette vil forandre fremtiden dramatisk - men forstår vi hvor det bærer hen?

Dag Hareide følte en uro over ikke å forstå, og over mangel på en offentlig, ordentlig samtale om hva teknologiene gjør med oss. Han brukte fire år på å oppsøke teknologiske maktsentra på fire kontinenter. Boka gir en introduksjon til viktige teknologiske gjennombrudd i 21. århundre og hva de kan gjøre med menneskers kropp, sinn og samfunn. Under ligger spørsmålet: Når maskinene overtar arbeid og avgjørelser fra mennesket, og mennesket blir mer maskin - hva er da et menneske?

«En av de viktigste fagprosabøker denne høsten ... et storverk.» Andrew Kroglund, Ny Tid

«Hareides bok er et godt utgangspunkt for å tenke grundig over individets og fellesskapets forhold til nye teknologier - men også hva som egentlig er et godt liv, og hva vi egentlig trenger.» Kjetil Røed, Vårt Land

«Jeg synes boka er fantastisk bra. Som molekylærbiolog er jeg imponert over hvor komplekse ting Hareide har skrevet om på en veldig enkel og forståelig måte og som også er helt faglig riktig. Boka er krydret med fine fakta.

Så jeg har sittet og lest høyt for familien min og vi har fått gode diskusjoner rundt middagsbordet.» Elisabeth Undersrud- Gråbøl, direktør i Bioteknologirådet

«Jeg er imponert. Boka er veldig, veldig bra. Høyt refleksjonsnivå. Høyt kunnskapsnivå. » Bjørn Erik Thon, direktør i Datatilsynet

Fatemeh Ekhtesari ble født i Iran i 1986, men kom til Norge i 2017 etter å ha bitt dømt til elleve og et halvt års fengsel og 99 piskeslag for blasfemi, regimekritisk propaganda, og for å ha håndhilst på en mann hun ikke var i slekt med. Hun fikk opp-hold som fribyforfatter på grunn av trusler for sine ytringer i hjemlandet.

Diktsamlingen «Hun er ikke kvinne» er et litt uforberedt knyttneveslag. Spesielt hvis man åpner boka og tror at tekstene handler om å være iransk kvinne. Diktene handler i all hovedsak om å være menneske, på tvers av kulturer. Ekhtesari skriver om frigjøring fra forventninger til både kjønnsroller, tiden vi lever i, landet vi bor i og forhold vi er i og båndene til andre mennesker. Det handler om å finne seg selv i møte med forventninger fra andre og om å ikke bli satt merkelapp på. For å understreke innholdet i diktene bryter forfatteren også med tradisjonelle persiske diktformer. Det er likevel en rytme som banker gjennom diktene, og når hun beskriver følelsen av å være fanget eller desperat etter å frigjøre seg fra noe, viser vi dette gjennom bundne mønstre.

«Hun er ikke kvinne» er skrevet på både norsk og persisk. Diktsamlingen er del av en serie som Ascheoug har kalt Parallell, som er tospråklige diktbøker skrevet parallelt på poetens morsmål og på norsk. Diktene skal uttrykke poetens tanker mest presist på begge språk. Det å ha den persiske teksten i sidesynet mens jeg leser, gjør noe med leseopplevelsen. Jeg klarer ikke forholde meg passiv til den, selv om den ikke kommuniserer med meg. Tegnene er eldgamle og vakre, og de gjør meg nysgjerrig på alt jeg ikke vet og ikke forstår. Jeg blir bevisst avstanden mellom den norske og den iranske kulturen, samtidig som problemstillingene og de menneskelige følelsene Ekhtesari formidler er skrikende universelle. Diktsamlingen tar opp motiver som kjærlighet, giftemål, kvinners rettigheter til selvbestemt abort, graviditet, og et fritt liv.

Språket til Ekhtesari er direkte og de språklige bildene er så presise at jeg tenker det ikke finnes noen annen måte å uttrykke akkurat disse følelsene på:

Jeg er biter av et liv som har gått seg vill minner i en hjerne som er sletta

Diktene er fylt av kontraster og viser tydelig dualismen i mennesket. Kjønnsrollene framstår som et sammensurium og innimellom bryter det undertrykte raseriet til overflaten:

Gråten varer ikke
ikke latteren heller
Dans, din gærning
Dans, din gærning

Drit i alt
nå som natta er perfekt
Ta meg i hånda
og dans… bare dans…

Kan denne diktsamlinga benyttes til dialog i folkehøgskolen? Absolutt. Å jobbe med ett eller flere dikt for å få satt i gang viktige diskusjoner er virkelig å anbefale. Her kan man diskutere både i kontekst av kjønn, kultur, seksualitet og forhold mellom mennesker - uten at elevene må lese lange sekvenser for å få satt ting i kontekst.

Det er mange referanser til verdenslitteraturen i diktene. Kanskje har elever lest noen av disse forfatterne og kan løfte samtalen opp på et nytt nivå? Det er verdt et forsøk.

At grunnleggende menneskelige behov er like selv om kulturene er forskjellige, åpner definitivt opp for gode samtaler. Det samme gjør nok samtaler om sensur av litteratur og annen kunst. Ytringsfriheten må alltid stå på dagsordenen i folkehøgskolene.

Naken som en begynnelse
naken som en blodig kniv
naken som et forbudt dikt
som diktet du leser nå

Mette Haustreis,
rektor Vefsn folkehøgskole

Sandefjord folkehøyskole melder: Vi har gleden av å kunne meddele at Fredrik Møller-Hansen (47) er tilsatt som ny rektor ved Sandefjord folkehøyskole fra 1. august 2023.

Han har lang fartstid ved skolen som han kom til i 2002, som lærer. Han var konstituert rektor i 2006 og ble tilsatt som studierektor/ avdelingsleder undervisning i 2008.

Nåværende rektor, Knut Søyland, går av med pensjon til sommeren. Han har ledet skolen siden høsten 2012.

Fredrik Møller-Hansen er fra Våle – Re kommune utenfor Tønsberg. Han er utdannet allmennlærer og har hovedfag i idrettspedagogikk – og forteller:

- Jeg brenner for skoleslaget og konseptet og er glad i mennesker. Og så er jeg lysten på utvikling og forandring. Nå er jeg glad for en ny utfordring og ønsker å sette mitt personlige preg på skolen.

- I disse tider er det viktig å trygge arbeidsplassene, og så ønsker jeg å spisse vår profil som kreativ folkehøgskole. Å legge til rette for faglig utvikling blir også viktig framover.

På hjemmebane har Fredrik tre barn på 15, 18 og 21 år. Han er sterkt engasjert som fotballtrener i lokalidretten – noe han har drevet med i tjue år.

Det var tretten søkere til lederstillingen ved den fylkeskommunale skolen. Fire ble kalt inn til førsteintervju, mens to gikk til et intervju nummer to.
Vi ønsker lykke til!

ØK

Hvordan skapes og bevares arbeidsgleden hos oss lærere? For meg har tre forutsetninger vært viktige. For det første: tillit. En lærer behøver tillit fra elevene, kollegene, rektor og politikerne. Tillit til at vi anstrenger oss og gjør vårt arbeid så godt vi kan, til at vi forbereder oss og fornyer oss, til at vi er glad i elevene våre og vil deres beste. Kort sagt: tillit til at vi setter vår ære i å være gode lærere.

Der tillit mangler, overtar kontrollen. Og kontroll blir det sjelden nok av. Kontroll fordrer alltid mer kontroll, mer rapportering, mer dokumentasjon. Det suger overskudd og inspirasjon fra lærerne. Altfor sjelden stiller vi det gamle spørsmålet: Hvem skal kontrollere kontrollørene?

Inge Eidsvåg i Klassekampen

Siden slutten av 1980-tallet har vi støpt om hele offentlig sektor. Mer juss, flere retningslinjer, mer kodifiserte rutiner, mer målstyring med tilhørende revisjon. Idealet er armlengdes, klare mål og det som på norsk har fått det håpløse navnet ansvarsutkreving («accountability»).

De tjenesteproduserende organisasjonene har respondert på dette md å vende blikket oppover. Vi får folk som kan lite om virksomheten inn i styrene, store «kvalitetsbyråkratier», såkalt profesjonelle innkjøpere, større HR-avdelinger og ikke minst mer «profesjonell» ledelse.

Våre toppledere er ikke engang klar over at det er blitt sånn. I deres verden, som er full av strategiprosesser og ledermøter, framstår de små tingene som påvirker daglig drift tilsynelatende som uinteressante småtterier. Eksemplene er alle hentet fra min egen sektor. Og jeg har mange flere. Lærere, leger, sykepleiere og politifolk kan fortelle andre historier. Men de handler om det samme: Om hvordan effektiv tjenesteproduksjon kommer i andre rekke bak frykten for å gjøre feil – og profesjonene som vokser i fryktens skygge,

Bent Sofus Tranøy, professor – i Klassekampen

Der er ei glede og eit privilegium å få lov til å halde tale til landsmøtet. Vi står i ein lang historisk samanheng, ikkje berre frå Grundtvig si tid, men har henta våre idar om danning heilt frå antikken. Vi skal utfordre oss sjølv og dei vi møter med kunnskap, kreativitet og undring.

Vi skal ha desse dagane i Sogndal, ha fokus på «Framtid for frilynt folkehøgskule». Alle landsmøtetalar vender seg til framtida, og for fire år sidan kunne Øyvind Brand slå fast at «rikets tilstand er god». På ganske kort tid er situasjonen endra, og vi står i dag framfor nye problemstillingar som utfordrar våre strategiske val inn i framtida.

Som innleiing er det freistande å repetere dei grunnleggande ideane som vi bygger vårt arbeid på: Vi er ein samfunnsinstitusjon, vi arbeider for å bidra til at alle skal kunne leve det gode liv. Og dette heng saman med korleis vi kan halde fast på vår evne, rett og muligheit til tenke, meine og velgje fritt. Dette er det frilynte Inge Eidsvåg presiserer i sitt Program for dannelse i skolen at det også inneber å lære å ta ansvar for fellesskapet og framtida. Dette handlingsrommet finnast innanfor demokratiet sine rammer. Vårt felles idé- og prinsipprogram gir oss gode fyrlys.

Det er alltid nokre som har tenkt mykje og som har gått opp råsa før oss, som vi kan støtte oss til, og hauste kunnskap frå.

Ein dagsaktuell tenkar; Jürgen Habermas nyttar omgrepet deliberativt demokrati. Han er tydleg i ein folkedanningstradisjon og er opptatt av at alle kan og bør bidra til rådslaging og diskusjon. Habermas brukte begrepet deliberativt demokrati for å beskrive korleis offentleg diskusjon kan vere med på å drive samfunnet framover, og at vi treng meir rasjonell og sakleg samtale for å finne felles løysningar på samfunnsproblem. Ikkje minst er det viktig å lære å fungere i eit ueinigheitsfellesskap. Samfunnet må då legge også til rette politiske, kulturelle og sosio-økonomiske føresetnader for å sikre brei demokratisk deltaking.

Det kan vere vanskeleg å sjå samanhengen frå individ til samfunn i det daglege, men det handlar om å bruke ein pedagogikk som må lærast og bli til integrert kunnskap hos dei som har ansvar på dei læringsarenaene vi møter ungdommane. Vi må vere rigga for å møte store omveltingar med noko som er fast og tidlaust.

Vi har fått ein NOU for folkehøgskulen som på mange måtar er konserverande i sitt innhald, men legg tydlege vekt på at vi skal ha gode og levedyktige folkehøgskular som skal ha brei aksept for sitt samfunnsmandat. Tittelen En folkehøgskole for alle indikerer tydleg av vi må ta alvorleg den tillit vi får, og vårt ansvar for å vere demokratisk representative for det norske samfunnet.

Demokratisk representativitet handlar også om å kunne tilby ulike kortare kurs for alle aldersgrupper. Dette blir etterlyst i vårt høyringssvar, også med eit særskilt blikk på seniorskulane.

I vårt høyringssvaret støttar vi også opp om å halde fast ved danningsomgrepet. Det er i tillegg ein distinksjonen mellom folkeopplysning og folkeleg opplysning som er viktig. Dette kjem også tydleg til uttrykk i Folkehøgskoleforbundets (FHF) sitt idé- og prinsipprogram: «Hans [Grundtvigs] menneskesyn og skoletanker trakk veksler både på opplysningstidens rasjonalisme, romantikkens opplysningstanker og kristen-humanisme.»

Kvalitet i folkehøgskolesektoren er eit eige kapittel i NOU-rapporten. Vi kan slutte oss til målsettinga om at det skal vere høg kvalitet på alle læringsarenaer i folkehøgskulen. Bjarne Kvam belyste dette på Lederforum hausten 2021, og sette kvalitet i klar samanheng med i kva grad vi er rigga for å nå danningsmåla. Hans foredrag gjorde det også tydeleg at arbeidet i folkehøgskulen stiller store krav til lærarrolla.

I eit forsøk på å gjere dette operasjonalisertbart foreslår NOU-utvalet at alle kurs skal ha ein plan som viser samanhengen mellom innhald i kurset og korleis dette bidrar til å nå måla i formålsparagrafen. Eit pålegg om å forankre læringsprogram i formålsparagrafen kan synleggjerast når skulen som heilskap i sine undervisningstilbod viser korleis ein innrettar sine metodar og pedagogikk slik at dette blir ivaretatt. Å talfeste eller systematisere slike resultat skal ikkje vere mulig, då undervisning skal ta utgangpunkt i den einskilde elev, og ha ein dynamikk gjennom skuleåret der elevane skal medverke.

I framtidas folkehøgskule har NOU-utvalet eit ynskje om at folkehøgskulen skal vere ein arena for pedagogisk og fagleg utvikling og innovasjon. I eit demokratisk perspektiv, er vi inne i ei tid der m.a. ny teknologi utfordrar tradisjonelle demokratiske maktstrukturar. Mykje av den nye teknologien er i hendene på svært få personar med svært mykje kapital, som såleis har fått svært stor makt. Her er sterke krefter som ynskjer meir enn å vere i ein konkurransestyrt marknad, dei ynskjer å ha monopol. Gjerne over heile verda. Også perspektiv der maskinene tar over og tar eigne avgjersler er mulig å sjå framover.

Korleis kan folkehøgskulen møte dette? Det er utfordrande både som fag og som kunnskap om korleis det påverkar vår fridom og deltaking inn i framtida. Effekten av ny teknologi er avhengig av at vi gjer alle dei gode politiske vala, og her kan folkehøgskulen bidra til å danne gode og kunnskapsrike aktørar. Eg er spent på kva skule som blir den første som har Metaverset på sin linjemeny!

Idé og prinsipprogrammet for FHF, ligg i botnen for alt læringsog undervisningsarbeid i folkehøgskulen. Det er landsmøtet og medlemmene som legg føringane, men vi må aldri sleppe tak i at det er i det daglege, i møtet mellom lærer, tilsett og elev at rørsla får liv.

Vi må framover ta stilling til kva vi skal jobbe med og korleis. Ingrid Fiskaa kommenterer i Klassekampen slik: «Folk flest er godt trena i å vera kundar, og i dårleg form som politiske aktørar. » Å bidra til at våre elevar får trening som demokratiske aktørar er eit viktig mål for vårt danningsarbeid. Dialektikken mellom fagleg læring på eit høgt nivå, saman med ein pedagogikk som fremmer dialog, og utvikling skal vere i sentrum.

Eg trur vi må snakke om kva språk og ord vi brukar når vi skal formidle til ungdommar kva vi arbeider med og for i folkehøgskulen. Det er ei utfordring å skape eit bilete av skuleslaget som ein arena der ungdommane får med seg noko viktig, noko djupare, noko verdifullt, som ein kan ta med seg vidare i si yrkeskarriere og livet elles, - og på den måten er nyttig.

Vi må utfordre fortellinga som vi har skapt om eit friår og vise fram at kunnskap, læring, utvikling og erfaring er uvurderleg og nyttig både i vidare utdanning og i livet som medborgar. Skal vi halde fram å dyrke og marknadsføre fritidsaktivitetar, opplevingar og reiser eller skal vi sikte mot å bli ein tydeleg samfunnsaktør? Vi treng ein diskusjon rundt ein ny kurs, og kvar denne kursen skal føre oss.

Folkehøgskulen skal stille krav til sine elevar, men på ein annan måte enn i skuleverket elles. Arild Mikkelsen skriv i sitt bidrag i boka Å ta bolig i seg selv, om dialogen. Ikkje berre som metode, men som livsform, og som ei grunnlagstenking vi kan dyrke i folkehøgskulen. Å invitere elevar og andre inn i situasjonar som fremmer dialogen, kan bidra til personleg utvikling og meiningsutveksling både på skulane og i lokalsamfunna, som viser at folkehøgskulen har eit seriøst bidrag.

Vi kan ikkje undervurdere ungdommane si interesse og evne til å ta inn noko som har djupne, er seriøst og skaper meining. Eg håper det kan bli ein del av folkehøgskulen sitt kjenneteikn.

Norsk folkehøgskule har behov for eit samla, tydeleg og slagkraftig sentralledd i ei utfordrande tid. Dei siste seksten åra har ei stadig tettar samlokalisering gjort samarbeidet mellom organisasjonane i folkehøgskulen betre og lettare. Dette gjeld både marknadsføring, fagforeiningsarbeid, rørslearbeid, pedagogisk utvikling, skuleutvikling og myndigheitskontakt. Styret i FHF i samarbeid med styret i IF har derfor tatt initiativ til å vurdere ei ny og felles organisering. Målsettinga er å vere ei tydeleg stemme utad i fagforeiningsarbeid, samfunns- og myndigheitskontakt, og eit samlande organ inn mot skuleutvikling, fagleg og pedagogisk utviklingsarbeid. Klare signal frå NKF om at dei ynskjer samtalar om mulige framtidige organisasjonsformer opnar også for å vurdere ei anna og heilskapleg organisering.

Landsmøtet på Skogn i 2019 bestemte at frilynt folkehøgskule skal vere «I front for det grøne skiftet». Dette er ei ambisiøst målsetting som vi ikkje kan sleppe taket i. Dette blir ikkje hovudtema på dette landsmøte, men vi må halde fram det arbeidet som er sett i gang. Vi treng ei ny strategi for vidare arbeid.

Ein viktig del av det som alt har blitt gjort er etableringa av samarbeidet med Miljøfyrtårn og utvikling av måleparameter for skulane sine utslepp, - ein enkel og effektivt reiskap for å få oversikt over eigen skule, og for å dokumentere korleis vi når resultat som skuleslag. Vi er avhengige at alle deltek om vi skal sjå resultat og vere truverdige. Slik det er i dag, er det dessverre altfor få skular som melder inn sine resultat. Vi er avhengig av at alle tar del i måling og registrering og sende dette inn slik at vi får oversikt og kan presentere resultata til heile folkehøgskulelandskapet.

Vi har på kort tid møtt nye store utfordringar rundt oss, som verkar inn på skuleslaget og på rekrutteringa. Å vere nede i ein bølgedal fører med seg krav om omstilling, nedskjering og nedbemanning. Likevel trur eg at folkehøgskulen i denne situasjonen har livets rett meir enn nokon gong. Alt som utfordrar fellesskapet sine ideal om demokrati og folkelegheit kan folkehøgskulen svare på.

Vi treng diskusjonen kva som skal vere innhald, korleis vi skal presentere oss og korleis vi skal nå våre mål slik dei er formulert i lova. Eg har tur på at folkehøgskulen har noko viktig å bidra med: danning og folkeleg opplysning står fast.

Einar Opsvik, leiar i Folkehøgskoleforbundet

Det har blitt en tradisjon at vi kombinerer våre mangeårige kurs for nye i folkehøgskolen med spennende og aktuelle kurs for deg som har vært i skoleslaget en stund. Ved at vi legger opp til en rekke kurs i andre uken av august sørger vi for at flere kan møtes på tvers av fag, stilling og geografi.

Folkehøgskoleuka har blitt et høydepunkt for mange, også for oss som arrangerer. Gjennom foredrag, kurs, samtaler, felles måltider, morgensamlinger, festligheter, karaoke, kino, nye bekjentskaper og mere til, skal vi sørge for inspirasjon og faglig påfyll som en kickstart på nytt skoleår. Vi har som alltid en svært kompetent gjeng som i år skal lede våre kurs. I år arrangeres Folkehøgskoleuka på en av de nyere folkehøgskolene vi har, nemlig SKAP Kreativ Folkehøyskole i vakre Mandal. Vi har bestilt sol og skyhøy badetemperatur! Skolen har en fantastisk stab som gleder seg til å ta oss imot.

• Kurs for nye lærere v/ Tor-Erik Moen & Kjetil Hallre
• Kurs for nye skoleledere V/ Angelina Christiansen
• Uten fasit v/ Øyvind Brandt
• Teaterkurs v/ Anethe Alfsvåg
• Krenkorama v/ Benedicte Hambro & Espen Bråten Kristoffersen
• Kreativ Mix v/ Hanne Christine S. Fuglestveit & Kristin Vold Kelly
• Kurs for praktisk personale v/ Kristin Smith

I tillegg tilbyr vi i år kontorplasser til de av dere som vil delta på det sosiale, men ønsker å jobbe med egne ting i kurstiden.

Alle våre kurs varer i to dager, med unntak av kurs for nye lærere, som varer i fire dager. Mange har derfor mulighet til å delta på to kurs. Vi tilbyr som alltid tilknytningsdøgn for dere som ankommer søndag, og til dere som kun har mulighet til å delta på ett kurs. Vi håper likevel på at de fleste velger å være med hele uken. Det er vår klare anbefaling!

Vi er i stadig utvikling og har flere nyheter på programmet i år. Flere av årets nyheter er ønsker fra våre tidligere kursdeltakere, som har svart på evaluering som vi sender ut i etterkant av arrangementet. Vi takker Skoleutviklingsutvalget for gode innspill, tanker og ideer. Så, hvilket kurs skal du velge? Kanskje dette er året hvor du melder deg på et kurs hvor du kan lære noe helt nytt, og ikke minst møte nye spennende mennesker?

De aller fleste kursene er åpne for absolutt alle yrkesgrupper. Det er viktig for oss.

På våre hjemmesider finner du all nødvendig informasjon og påmelding.

Velkommen til sommerens vakreste eventyr i levende Mandal!

Espen Bråten Kristoffersen Rådgiver for pedagogisk utvikling