Utdanningsforbundet er Norges største fagforening for lærere i skole og barnehage med over 190.000 medlemmer. I 2022 ledet Handal en mangeukers streik grunnet lærernes lønnsnivå.

Både kona og Handals to døtre har tidligere gått på folkehøgskole. De opplevde folkehøgskolene som et sted der de kunne dyrke interesser, bli utfordret i trygge rammer og møte mennesker de knyttet sterke bånd til.

– Jeg er misunnelig på dem. Folkehøgskolenes slagord er; ett år kan forandre mye. Det kan de skrive under på, sier Handal.

Ungdom får stort utbytte av et år på folkehøgskole, ifølge Handal.

– De får mulighet til å dyrke interesser og relasjoner med folk de ellers ikke hadde truffet. Skoleslaget handler også mye om modning. For mange er det første gang de trer ut av familiesituasjonen og inn i en ny mer selvstendig tilværelse. På folkehøgskole får de mulighet til å lære om seg selv i trygge rammer, sier han.

Handal tror ungdom i dag er mer knyttet til foreldre og familie enn tidligere.

– Det blir spekulasjoner fra min side, men kanskje de opplever det vanskeligere å tre inn i voksenlivet nå enn før. Da jeg var ung trakk jeg mer mot venner enn familie, mens mine barn er veldig opptatt av familie i tillegg til vennene sine, sier han.

Handal tror mange ungdommer vil ha godt av en pause fra prestasjon og karakterpress.

– Men for andre er ikke det så viktig. Her er det store forskjeller. Han peker på at i dagens samfunn har skolekarakterer større betydning enn tidligere.

– Elevene opplever karakterene som viktige for fremtiden sin og da oppstår et press. Mange elever har godt av en pause, sier Handal.

Handal vil anbefale alle ungdommer et år på folkehøgskole. Han merket stor forskjell på døtrene før og etter de dro hjemmefra.

– Begge modnet og ble mer selvstendige i løpet av folkehøgskoleåret.

Hans eldste datter gikk på Nansenskolen. Hun fant relasjoner som vil vare lenge og som gjorde henne trygg i tilværelsen.

Hans yngste datter fikk nye interesser. Hun gikk ekstremsportlinje på Møre folkehøgskule. Der fikk hun mer selvtillit på ski og fjellaktiviteter.

– Folkehøgskole er også en mulighet til å møte likesinnede på en annen måte enn i resten av skoleløpet, sier han.

Handal skulle ønske at et år på folkehøgskole hadde vært billigere.

– Grunnet den økonomiske usikkerheten i samfunnet, tar kanskje færre seg råd til folkehøgskole nå enn tidligere. Det er mulig at mange som hadde hatt godt av et år på folkehøgskole, ikke får det til grunnet prisen, sier Handal.

Handal forbinder folkehøgskole med friår og frihet.

– Folkehøgskolene handler ikke om vurdering, som er en kontrast til mye annen skole. Det handler om å dyrke interesser og tre inn i voksenlivet på en trygg måte, sier han.

Handal peker på at det obligatoriske skoleløpet ofte er preget av faste rammer med faste timeplaner og fagstrukturer.

– Skoleregimet preger elevene i stor grad, kanskje i litt for stor grad etter min mening. Jeg hadde nok foretrukket at de andre skoletilbudene var litt friere, men vi har et annet samfunnsmandat enn folkehøgskolene, sier Handal.

Han påpeker at den tradisjonelle skolen, fra første til tiende klasse, også er obligatorisk på en annen måte enn folkehøgskolene.

– Vi har andre spilleregler og må dermed være litt strengere. Den obligatoriske utdanningen i Norge er gratis, som skiller den fra folkehøgskolene, avslutter Handal.

Ein måtte passere Vestkapp, Stad, som viking. Det er eit havstykke som krev noko av deg: ferdigheiter, kunnskap, samarbeid - og litt mot – særleg om vinden snur. Slik er vikingane og folkehøgskule- eleven i slekt. Det er mange som er på si første lengre reise frå heimen. Mykje nytt ein skal leve seg gjennom.

Vikinglivlinja starta som ei «Levande Historie»-linje. Eit tilsvar på at Nordfjordeid satsa på Vikingtida. Midt i eit landskap med fleire gravhaugar og fjordar finn vi Sagastad, med ei gjenskaping av Kong Audbjørn sitt 30 meter lange vikingskip, det brende Myklebustskipet. Men vi har også tenkt og endra oss undervegs. Vikingen brukte mykje av tida si ute med praktiske gjeremål, det ein i dag kjenner som friluftsliv. Eller berre ein vanleg dag i skogen, som vikingen ville sagt.

Men først, kva er «Levande Historie»? Det er ikkje rollespel eller LIVING.

Ein er ikkje ein annan «karakter» enn den ein er til vanleg. Ein er seg sjølv, og det er nok. Miljøet som driv med levande historie i Noreg er eit av dei mest inkluderande og givande grupper med folk ein kan møte. Elevane får ein god start på noko dei kan ha med seg resten av livet.

Levande Historie er å skaffe seg meir og djupare kunnskap om alt av praktisk i vikinglivet: handverk, skinnarbeid, bein og horn, tre, matauk, lagring og tillaging, ro, fiske, vedhogst, lage seg ly, tenne fleire typar bål, historia og samfunnet, trua. I tillegg til leikane, skaldekunsten, musikk, reisene, glima og blankvåpen. Ja, det er variert, bygger på kvarandre og vert fletta i kvarandre. Ein lever ut dette saman med andre som koplar seg på dette livet i periodar, og er moderne folk resten av tida.

Kven var vikingane? Kva har vi gjort dei til? Kvifor har vikingen fått den posisjonen han har i dag? Er viking noko dei ville kalla seg sjølve? Slike spørsmål må elevane stille seg – og svaret veks fram over tid. Innsikt og utsikt.

Linja er såpass mangslungen at ein kan velje å sjå ting frå ulike sider. Derfor er det ingen fasit på kven som er elevane våre. Det kan vere eleven som kler seg opp som viking og får oppleve vikingmarknadar saman med andre som driv med levande historie.

Hen, han og ho som søker leiken, læra om gamle handverk, samhaldet og dei gode samtalene, langt frå vår moderne verd.

Det kan vere historie-nerden som lar sin indre arkeolog prøve ut korleis eit krevjande liv og naturen forma folket som budde på vestlandet. Kongerekka – den er jo ganske underhaldande, den med! Eller filosof-eleven som ser verdien i historiane om gudane, menneske og samfunnet.

Eller kanskje dei som har fokus på det praktiske friluftsliv. Eller som likar adrenalinet blankvåpen-treninga gjer. Oftast er det ein god kombinasjon!

Vi må innrømme at vi ikkje rekk alt vi kunne ha lyst til. Det må bli nokre smakebitar - og nokre snarvegar tar vi.

Vi prøvar å dykke djupt i mykje, men ikkje i alt. Men det er stas når mange elevar vel å ta eit år til på linja. Det er meir å lære, alltid. Komme nærare slik vikingane levde og forma si verd. Slik forstår ein også betre seg sjølv. At vi lever eit liv i komfort, tryggleik og luksus samanlikna med mange andre, sjølv i dag.

Alle gode omvegar går gjennom Grundtvig. Sjøl med etikk og religionshistorie frå høgskule måtte eg lese meg opp igjen på Grundtvig for sju år sidan, då linja vart starta opp.

Grundtvig såg folket sitt som stod med lua i handa når det kom til det folkelege og sin eigen kultur. Eliten hadde lenge dyrka tysk, fransk, engelsk, italiensk og tyrkisk – kultur; alt anna enn sitt eige, som vart oppfatta som for smått til at en ville vise det fram.

Så vart vikingen henta fram att, og historia vår vart vår eiga igjen. Andre land kom til oss for å bli inspirert. Nokre tok ting heilt ut av proporsjon og samenheng. Vikingen vart vridd til å vere nasjonalist. Grundtvig si interesse for historia vart vrengt av dei som okkuperte landet. Å jobbe mot slike krefter er god folkehøgskule.

Vi må framleis jobbe for å fjerne oss frå kvasi-vitenskap og avdekke ideologiar vikingen ville vore framand for. Vi må forstå kva som skaper ein «drengur», den gode personen og venen ein vil ha med seg i livet, og som aksepterer deg som den du er.

Folkehøgskule skal få folk til å sjå seg sjølv i andre folk. Moralsk, filosofisk og empatisk. Og folkehøgskule er praktisk, litt leikande, variert og kunnskapsrik. Vi er veldig glade for at vi kan vere nettop det!

Likeverd og likestilling. Respekt. Og at det er mykje omsorg i å le saman. Då er det lettere å snakke saman om dei tinga som er viktige.

I norrøn tid. kunne ein mann ha med seg gryter. I kvinnegraver har ein funne våpen, og kvinner blir funne blant krigarane i gravene i England. Vi hadde fleire dronningar og dronningmødrer med makt. I kraft av den dei var som person. Kvinner dreiv handel og produserte dyre varer. Seglet er så godt som halve verdien på eit vikingskip. Guden Tor lot seg kle opp som brud, og Loke er mor til følet Sleipner. Ein hadde da som nå frilynte og pietistiske krefter i samfunnet. Ein lærer av vikingane sitt liv.

Historia lar oss sjå at menneske til alle tider, kulturar og lag av samfunnet har måtte jobbe med dei same spørsmåla. Kven er eg? Kven er vi? Og er det så farleg at vi er ulike som personar? Vi må finne oss sjølve Bli ein original. Eit jublande stort frilynt –JA! til det!

Planverket er forsøkt lagt opp i bolkar som tilsvarar vikingane sin eigen kalender med ti månader. Tanken er å følge naturen slik fiskar-bonde- vikingen måtte. Ein slaktar sau og haustar når det er tid for det. Husflid gjer ein langs med. Jola kjem litt etter den kristne. Veden må ned om vinteren. Og på tokt til Island og Gudvangen fer vi til våren.

Planverket endrar seg etter kva lærarar som er knytt til linja. Her er vi fem som er knytt til linja i ulike stillingar. Vi prøvar å spele kvarandre gode. Så hentar vi inn eksterne krefter ved behov.

Naturleg nok tek ein i stor grad omsyn til elevflokken. Den er unik frå år til år. Interaksjon – i kva grad er elevane med på innhald og form?

Innanfor rammene er det stor grad av fridom. Vi brukar historiske teknikkar og modellar i stor grad.

Går ein litt mykje over i «fantasi-verda» får eleven melding at dette ble ein ganske moderne-vikingtid. Alle treng å vita korleis det en gjer kan bli oppfatta. Så må du ta eit val, og stå for det. Elevane jobbar med ulike tempo og har tre-fem ulike prosjekt gåande samstundes, som dei kan bytte mellom. Får ein elev “fot” på noko og vil gå meir inn i temaet, prøver vi å legge til rette for det. Dette variere frå år til år, så ingen år er like. Denne gongen er det blankvåpen-trening med sverd og øks, og trening med pil og bue. Elevane kan velje i svært mange valfag, og vi har turar eit par gongar i veka.

For meg er 4MAT metodikken der en ser etter ulike lærings-strategiar hos elevane. Den prøver å gi eit mangfald og ansvarleggjer både eleven – og læraren. Det viktigaste er at det er lov å feile. Ta lærdom og prøve på nytt. Utan at det er eit nederlag. Bli solid i seg sjølv tar tid.

Korleis nedfeller skolens verdigrunnlag seg i linjas innhald?

Fjordane folkehøgskule skal gjennom ein meiningsfull kvardag utfordre elevar og tilsette til å vere ansvarlege deltakarar i eit berekraftig fellesskap. Vi skal saman skape vårt beste år gjennom utvikling, glede og vennskap. Dette er kanskje vikingliv i praksis!

Tekst og foto: Stig Gunnar Myren, lærer på linja Vikingliv

I samarbeid mellom FHF og NKF vart det i januar var 20 deltakarar samla til kurs i Oslo med «Folkehøgskolen og rus» som tema. Kurset gjekk over to pluss to dagar og vart leia av fagfolk frå KORUS. Fleire kunnskapsrike fagfolk delte generøst av sin kunnskap om rus, rusmiddel og ikkje minst dagens ungdommar sitt forhold til rus. Bakgrunnen for å sette i gang kurset var behovet å styrke folkehøgskulane i det vi skal vere gode på; dialogen. I denne samanheng, dialogen knytt til ulike perspektiv på dei problem som rusbruk på skulane medfører. Målsettinga var å tilføre folkehøgskuletilsette meir kunnskap om ungdommar og rus, og få innføring i ein metodikk der ein kan nærme seg desse utfordringane på ein konstruktiv måte. Ny kunnskap, informasjon og øving i dialog kan gjere tilsette tryggare i møte med ungdommar som slit med eige rusbruk eller kjenner andre som ein er uroleg for. Slik kan ein også bidra til å gi elevar eit betre grunnlag for å ta eigne val.

I etterdønningane av diskusjonen rundt ny rusreform, fekk kursdeltakarane ny kunnskap om norsk ruspolitikk. Fagrådet - Rusfeltets hovudorganisasjon er ein paraplyorganisasjon for ulike verksemder som har personar med rusproblem som si målgruppe. Det var formidla solid kunnskap og mykje erfaring knytt til både rus og politikk. Rusforståing i eit samfunnsperspektiv er nyttig bakgrunnskunnskap når ein møter utfordringar på eigen skule. KORUS-Sør formidla kunnskap om korleis rus påverkar ungdomshjernen, og kva ein folkehøgskule treng å vite om rus. Alvoret knytt til ungdom og rusbruk vart tydeleg i møte med historia om Jens som døde av ein overdose. Dette var presentert av mor til Jens og vart eit rystande møte med korleis tilfeldigheiter kan ramme på tragisk vis. Presentasjonen av «Rocket- Man» vart ein spennande introduksjon til eit tiltak som kan tene som eksempel på korleis ein kan jobbe med forebygging i eit trygt og inkluderande miljø.

Mykje ny kunnskap vart kombinert med samtalar i mindre grupper og i plenum.

Andre del av kurset var i stor grad via «Motiverende intervju» (MI). Dette er eit samtaleverktøy og ein metodikk knytt til samtalar med fokus på endring. MI har også ein overføringsverdi til andre typar samtalar og blir såleis like mykje eit haldningssett og ein veremåte i møte med andre menneske uavhengig av problemstilling. Dette kan nyttast i samtale både med einskildelevar og i gruppesamtalar. Opplæring i MI tok utgangpunkt i faglege innlegg, øvingar og refleksjonar i grupper og i plenum. Det var rikeleg høve til å dra nytte av eksempel og erfaringar frå kvardagen på skulane.

FHF og NKF satsar på å vidareføre erfaringane frå kursdagane med fagdagar for heile folkehøgskulelandskapet.

Tekst og foto:
Einar Opsvik

Mens jeg skriver dette sitter jeg i Danmark, på en folkehøyskole, langt fra verden utenfor og Oslo. Det er som i en boble. Verden utenfor er på pause her. Vakker og trygg i motsetning til verden jeg kjenner til. I denne lille boblen har jeg det vi alle søker; sikkerhet, aksept og tilhørighet. Jeg føler meg sett på dette stedet. Jeg får elske og bli elsket. Jeg tilhører en flokk. Jeg merker kontrastene til meg selv her og hjemme. Når denne boblen nærmer seg slutten, gruer jeg meg til å komme tilbake. Og det er ikke slik at jeg ikke vil komme hjem til Oslo igjen. Jeg lengter etter det. Jeg ønsker å komme hjem uten å måtte forholde meg til mikroaggresjonene mot meg om hvordan jeg ser ut og hva jeg har på meg. Det at noen ser meg som en trussel mot deres sikkerhet og tilhørighet fordi jeg ser ut som jeg gjør og elsker den jeg elsker.

Til leseren; mens jeg skriver dette vil jeg ikke komme på konkrete eksempler på situasjoner jeg har opplevd, jeg vil ikke være konkret. Jeg vil ikke overbevise deg om noe. Vi som samfunn har allerede hørt mange konkrete eksempler på situasjoner og hendelser - og mange av dem har vi valgt å ikke tro på. Jeg ønsker å dele tanker og følelser jeg bærer på. Og som jeg selv opplever igjen hver gang jeg hører andre som opplever dette på grunn av deres hudfarge, seksuell legning, navn og tro.

Jeg har fulgt Antonsen-saken på avstand her i Danmark og har reflektert rundt temaet om hverdagsrasisme. Som samfunn har vi internalisert og akseptert noen narrativer. Jeg vet at jeg har internalisert noen av dem selv. Hverdagsrasisme er innbakt og normalisert i språk og oppførsel, og opplevelsene vi møter i vårt daglige liv. Den kommer i mange former - i smarte og uskyldige vitser, under kommentarer på Facebook, på offentlige steder, på bussen, i gatene og i våre institusjoner. De går vanligvis ubemerket og usett hen. Når jeg opplever dette, forsøker jeg å skyve det bort som noe lite. Jeg prøver å ikke gjøre noe stort ut av det, for jeg vil helst unngå konfrontasjonen, men hvert slag bygger seg opp i deg. Det gjør vondere og vondere.

Hverdagsrasisme er ikke bare høylytte rop fra middelaldrende hvite, fulle menn på bar eller i kommetarfeltet på Facebook. Den kommer som en hvisking i ørene mine – ikke noe veldig direkte, bare subtile treff, den ene etter den andre – og den er bare synlig for oss som opplever den. Det skjer med meg i butikkene – blikkene som dømmer meg så snart jeg kommer inn. Det skjer med meg i gatene når jeg går, som for eksempel den gamle damen jeg en gang gikk bak. Hun klamret seg til veska med et stramt grep, øynene hennes var fylt av mistenksomhet og et snev av frykt. Det er de utallige jobb- og bokollektivsøknadene jeg har sendt de siste månedene. Til tross for boligkrisen blant studentene, visste en del av meg at det var en annen grunn til at jeg bare fikk respons på fem av de hundrevis av søknadene.

Jeg har jo ikke opplevd noe direkte, eller har jeg det? Nei, den kvelden jeg ble jaget på Sagene var jo ikke rasisme. De ropte «homo» etter meg, så det var på grunn av min seksualitet. Den konstante forvirringen og forsøket på å finne ut om det som skjer mot og med meg er på grunn av min hudfarge eller min seksualitet, er vond. Og hvorfor trenger jeg å forsøke å forstå dette og definere hva dette er? Fordi de små slagene skjer fortsatt med meg.

Det skjer igjen og igjen i vårt samfunn. Denne hverdagsrasismen er en byll for min mentale helse og på min følelse av trygghet. Opplevelsene har den effektive kraften til å gjøre meg taus og minne meg om min plass i samfunnets rang. Disse påminnelsene gjør meg sint, og jeg vil skrike akkurat der og da hver gang det skjer, men jeg blir lydløs, stille, akkurat som de andre rundt.

Vi må snakke mer om de mentale konsekvensene av hverdagsrasisme. Vi som samfunn har alle disse eksemplene og historiene som ligger som et bevis på hverdagsrasisme. Hvordan finner man styrken til å håndtere Facebook-kommentarene, vitsene, mistenksomheten og fremmedgjøringen i hverdagen for de dette gjelder? Hvordan føler du deg velkommen når disse konstante påminnelsene eksisterer?

Dersom vi ønsker et mangfoldig og inkluderende samfunn, må flere ta ansvar. Vi må stå imot det som står i Facebook-kommentarene, de uskyldige vitsene, den åpne rasismen i barene, på bussene og i gatene våre. Vi kan ikke lenger rettferdiggjøre og sitte i stillhet. Vi som kollektiv har ansvar for å ta den kampen. Det kan være at noen tenker at de små slagene må vi da vel tåle. Men de som tenker slik, burde forsøke å bli slått litt hver eneste dag. Det gjør noe med deg, din selvfølelse, din selvrespekt.

Det gjør ikke vondt å bli slått med en pute én gang, men blir du truffet flere ganger, ja, det gjør vondt.
Osman Farah, folkehøgskoleelev

(innlegget har stått i Aftenposten Si ;D. Osman har også gått på Pasvik folkehøgskole)

Ungdommers syn på framtiden og på egne behov og ønsker har blitt snudd på hodet. Kanskje ikke så rart med tanke på hva de har vært igjennom de siste årene. Først pandemi med stenginger og lite sosialt liv og nå med krig i Europa og økonomiske bekymringer.

Om man ser på Ung-undersøkelsen til Opinion, og folkehøgskoleundersøkelsen som også Opinion laget, så er det bekymring for økonomien som styrer ungdommers valg akkurat nå. De føler de må tjene penger, ikke bruke dem. Og den som er sist på boligmarkedet har tapt. De ønsker et såkalt «friår», men det må være fornuftig bruk av tiden.

Denne endringen har slått ut på søkertallene til folkehøgskolene. Linjer med fokus på mer fritids- eller hobbypregede aktiviteter, slik som friluftsliv, idrett og reiseliv har fått seg en skikkelig skudd for baugen. Linjer som kan framstå som mer «yrkesmessig fornuftige» - i betydningen at dette er noe man kan jobbe med etter folkehøgskolen – går vesentlig bedre.

Vi ser også at linjer som koster mindre enn det man får i studiestøtte fra Lånekassen får flere søknader per linje enn dem som koster litt mer enn det man får i studiestøtte. Dette er en helt ny tendens akkurat som ungdommers bekymring for økonomien er ny. Men det er en tendens vi må ta på alvor.

Det er mange år siden siden vi har brukt ordet «friår» i vår markedsføring og da var det med slagordet «Friår, ikke et år fri» nettopp for å markere at folkehøgskole er skole og ikke tant og fjas. Vi har hatt mange intervjuer med voksne mennesker som har fortalt om hva folkehøgskole har betydd for dem eller som har anbefalt ungdommer å velge folkehøgskole. Vi har intervjuet rådgivere, næringslivsledere, kunnskapsministre og nå også en statsminister.

Nytten av folkehøgskole har hele tiden vært viktig for oss å vise fram, men nå er det blitt helt nødvendig. Vi ser at folkehøgskole blir mobbet på TikTok for å være «barnehage for voksne» og da blir det ekstra viktig å sette alt det morsomme, og kanskje litt rare, i folkehøgskolen inn i en kontekst. For folkehøgskole er jo også gøy – det er ingen grunn til å være flau over det – men det kan være vanskelig for ungdommer å skjønne. De har dessverre ofte den oppfattelse at ekte læring kun skjer gjennom slit og oppofrelse, ikke ved at man trives og lærer ved å gjøre ting i praksis.

Jeg er helt enig i at vi må vise fram læringen på folkehøgskolene. Læring kan skje i et klasserom og den kan skje på en fjelltopp, men vi må vise fram hva elevene får ut av timene i klasserommet og på fjelltoppen. Hva sitter de igjen med? Hvorfor går de styrket ut av et år på folkehøgskole?

Vi jobber med dette sentralt, men jeg vil også oppfordre skolene til å ha dette fokuset fram mot avslutningen av skoleåret: La elevene få fortelle hva de har lært i løpet av året, både faglig, sosialt og på andre områder. Hva har året gitt dem? Hva har de med seg videre ut i livet?

Dorte Birch,
daglig leder i Informasjonskontoret for folkehøgskolen

Den norsk-sudanske kunstneren Ahmed Umar setter søkelyset på spørsmål knyttet til identitet, religion og kulturelle verdier gjennom en rekke kunstneriske uttrykk. Han bruker sine personlige erfaringer som verktøy for å formidle historier om fortielse og fremmedgjøring, men også om frigjøring og om å ta eierskap til egen historie. Umar arbeider innenfor et bredt register som skulptur, tekstil, maleri, fotografi og performance. Materialene og teknikkene er mangefasetterte, akkurat som historiene de formidler.

Utstillingen Glowing Phalanges, som betyr glødende fingerledd, har sitt utspring i kunstnerens bakgrunn og oppvekst mellom to grener av islam som representerer ulike religiøse praksiser. Den speiler en konfliktfylt reise mellom tro og tvil, frihet og begrensning. I Umars hjemland Sudan er bruken av bønnekjeder og amuletter som beskyttelse dypt forankret i familiens tradisjoner. I kontrast til dette ble han under skolegangen i Mekka i Saudi-Arabia fortalt at den rette måten å be på var å bruke høyre hånds fingerledd. Som belønning for denne praksisen ville hånden gløde og lyse opp mørket på dommens dag, slik utstillingens tittel referer til.

Ahmed Umar i sitt atelier.
Foto: Julie Hrnčířová © Kunstnernes Hus

I utstillingen presenteres 99 skulpturelle bønneperler i ulike materialer og formater. Materialene stammer fra kommersielle suvenirer fra afrikanske og asiatiske land, som Umar i lengre tid har samlet inn. Disse ofte karikerte menneske- og dyrefigurene er laget av hardtre, bein, tenner, skinn og ibenholt og har i lang tid blitt importert til Norge og Europa gjennom blant annet misjonærvirksomhet og turisme. Dette har ført til en utarming av naturressurser og en begrensning av lokale kunsthåndverkeres kreative frihet. Til utstillingen har kunstneren også inkorporert organiske materialer fra norsk geografi, blant annet reinsdyrhorn og et 60 år gammelt hvalskjelett, som peker på vårt eget lands utnyttelse av naturressurser.

Umar dekonstruerer disse generiske objektene og naturmaterialene og setter dem sammen på nye måter. Slik plukker han bokstavelig talt det konstruerte bildet av ‘det eksotiske’ fra hverandre for å gi nytt liv til materialene. Gjennom prosessen innprenter kunstneren sin egen fortelling i skulpturene, og resultatet er taktile og sanselige objekter hver med sin personlighet. Den siste og 99. bønneperlen er et monumentalt brodert teppe i applikasjonsteknikk i taket i den ene overlyssalen.

Samtlige arbeider i utstillingen holdes av en avstøpning av kunstnerens hånd. Håndens ulike gester etterligner bønnebevegelser, og peker på hvordan hånden potensielt kan være gjenstand for politisk og religiøs kontroll. Samtidig gir den assosiasjoner til skaperkraft og evnen til opprør og protest: hånden kan også ta makten tilbake til seg selv.

Det var stinn brakke på Kunstnernes Hus da utstillingen ble åpnet 17. februar. Kulturminister Annette Trettebergstuen var også engasjert tilstede og talte til forsamlingen. Dette er virkelig en sjokkerende god utstilling – jeg ble rett og slett målløs. Den engasjerer på flere plan og er en viktig utstilling – og Ahmed Umar kommer vi garantert til å høre mer ifra.

Tekst og foto:
Øyvind Krabberød

Jeg synes det er et fint bilde på at man må bake en fin kake, men at man også må lage nydelig pynt som både får folk til å få lyst på kaken og at pynten må gi indikasjoner på hva slags kake man har bakt.

Markedsføringen må være tillitsvekkende og den må fortelle noe om folkehøgskolen man markedsfører.

Under koronastengingene fikk jeg en ny hobby. Jeg er fortsatt glad i kake, men jeg skjønte at overdreven kakebaking kunne bli en uheldig måte å dempe koronastress.

Strikking ble derfor løsningen. I stedet for å doom-scrolle meg igjennom deprimerende koronanyheter så tok jeg opp strikkepinnene.

De online garnbutikkene skjønte at her var det en ny potensiell storkunde og pumpet alle mine sosiale medier fulle med bilder av stilige gensere som kunne kjøpes som pakkeløsninger med garn, pinner og oppskrift.

Jeg hev meg på og kjøpte pakke på pakke. Det var bare den haken ved mitt nye hobbyprosjekt: Jeg hadde ikke strikket på 20 år. Det betød at jeg manglet enhver forutsetning for å vurdere om jeg kjøpte strikkeprosjekter som var over mine evner. Det betød også at jeg ikke skjønte et kvekk av det strikkeoppskriftene ba meg om å gjøre.

Etter nå å ha strikket opp mot ti gensere og et teppe så var det kun en strikkeoppskrift der jeg forsto alt: teppet. Jeg er heldig at jeg har en mor som er superstrikker og det var ikke sjelden at jeg måtte sende henne bilder av oppskriften og så fant hun YouTube-filmer som viste meg hva jeg skulle gjøre.

Man kan selvfølgelig argumentere at jeg burde holde meg til oppskrifter som var innenfor mine evner, men mitt motargument er at dem som produserer strikkeoppskrifter burde være interessert i at så mange som mulig strikker. Så vidt jeg vet så var jeg langt fra den eneste som begynte å strikke på grunn av korona og jeg tviler på at alle ny-strikkere har en mamma de kan ringe til.

Hvorfor lager de ikke strikkeoppskrifter som er lettere å forstå for folk som ikke har strikket på 20 år?

Både NOUen og våre egne interne undersøkelser viser at vi i hovedsak rekrutterer elever som kjenner noen som har gått på folkehøgskole. Det er kanskje ikke så rart siden våre elever er så fornøyde at de er omvandrende reklameplakater for skoleslaget vårt.

Men det handler om noe mer. Det handler også om at folkehøgskole er såpass komplisert å forstå at man kanskje trenger en mamma som har gått på folkehøgskole. Hun kan forklare hvorfor det kan være lurt å gå et helt år på en skole der man bor på skolen, der man ikke har eksamen og karakterer og der man til og med kan ha det gøy mens man lærer.

Folkehøgskolemammaen – eller storebroren eller kompisen – kan forklare at folkehøgskole ikke er skummelt selv om det er annerledes.

Folkehøgskole er et komplisert budskap å nå fram med til alle de mange ungdommene som ikke kjenner noen som har gått på folkehøgskole.

Hva er elevkveld? Internat? Morgensamling? Danning? Frilynt?

Hvordan skal man betale for skolen? Hvorfor skal man betale?

Hva får man ut av et år? Er dette useriøst siden det ikke er eksamen? Er det barnehage for voksne?

Dette er utfordringen vår hver eneste dag når vi jobber med informasjon og markedsføring. Vi skal fortelle et komplisert budskap, men vi skal forenkle det slik at vi nettopp ikke framstår som noen av de strikkeoppskriftene jeg har irritert meg over.

Jeg tror ikke at dem som utvikler strikkeoppskrifter forsøker å være slemme. Tvert imot så tror jeg de vil at så mange som mulig ønsker å strikke genserne deres.

Slik er det også med oss. Vi vil jo at så mange som mulig skal velge folkehøgskole. Og vi vil svært gjerne ha nye grupper med ungdommer inn på skolene våre.

I den sentrale markedsføringen jobber vi med å forklare alt fra morgensamlinger til hvorfor folkehøgskolene koster penger og det skal vi fortsette med. Jeg ser også at mange skoler er flinke til å ikke kun snakke til menigheten.

Men vi kan alle bli bedre. Hermed en oppfordring til å kjøpe en strikkeoppskrift (eller noe annet om du allerede er en god strikker) og legg den foran deg når du skal skrive noe til ungdommer som ikke kjenner til folkehøgskole. Still deg nå spørsmålet: – Er det jeg skriver like innforstått som en strikkeoppskrift eller kan man forstå budskapet uten å måtte ha hjelp fra mamma?

I dag er det den internasjonale Holocaustdagen. Da bør du lese En sten for Eva.

På fortauet i Bredgade i København ble det lagt ned en såkalt snublestein i 2020. Snublesteiner er små metallsteiner som har blitt lagt i fortauet over det meste av Europa for å minnes dem som ble drept i Holocaust. Snublesteinene legges utenfor den siste kjente adressen der ofrene bodde frivillig.

Utenfor folkehøgskolekontorets hovedinngang i Brugata 19 er det for eksempel satt ned en liten gruppe av snublestein til å minnes jøder som bodde der og som ble tatt og sendt til utryddelsesleire i Tyskland under krigen.

Der de fleste jøder i Norge ble tatt av nazistene så slapp brorparten av de danske jødene unna til Sverige. Danmark er det landet som Tyskland besatte der størst andel jøder overlevde.

Men noen av de danske jødene ble drept. En av dem som døde, og som altså har fått en snublestein i København, er Eva Salomonsen. Eva Salomonsen var en syk og svak dame i 90-årene da tyskerne tok henne, hvilket er hovedgrunnen til at hun ikke unnslapp.

Snublesteinen til Eva Salomonsen er satt i fortauet utenfor boligen til et ektepar som også er historikere. Denne snublesteinen gjorde at de ble nysgjerrige på Eva Salomonsen.

Hvem var hun? Hva slags liv levde hun? Hvem var familien hennes?

Boken En sten for Eva handler om akkurat dette. Det er en fantastisk grundig, men også gripende, fortelling om en spennende dame, hennes barndom, ungdom, kjærlighet, sorg og glede.

Vi følger Eva Salomonsens besteforeldre, som var utsatt for jødeforfølgelse i Danmark mellom 1810 og 1820. Vi får høre om familiemedlemmer som gifter seg og bosetter seg i ulike land i Europa, om tilfeldigheter som to generasjoner senere kan være forskjellen på liv og død. Vi hører om Eva som møter sitt livs kjærlighet, om familieliv og etterhvert om hennes alderdom.

Vi hører om familiemedlemmer som unnslipper til Sverige og om motstandsarbeid mot nazistene. Til sist får vi fortellingen om Eva Salomonsens etterkommere i etterkrigens og nåtidens Danmark.

Boken er en beskrivelse av et helt vanlig, og likevel så uvanlig, liv i det danske borgerskapet.

Den er også en beskrivelse av dansk historie, om jødisk liv i Tyskland og Skottland der Evas slektninger bor, om jødiske flyktninger fra Russland, og om livet for rik og fattig i det indre København.

Man blir glad i Eva når man leser historien om henne og hennes familie. Boken byr på en detaljrikdom der vi får gjengitt sangene fra Evas bryllup og bilder fra Evas boliger. Alle detaljene gjør at det skjærer så dypere i hjertet når man får detaljene om Evas død. Hvordan hun kunne overlevd om bare sykepleieren hadde unnlatt å åpne døra når nazistene banket på. Om planlegging og tilfeldigheter. Om menneskelige reaksjoner på umenneskelige situasjoner.

En sten for Eva er en sterk bok som anbefales på det kraftigste. Jeg leste den for flere måneder siden og den sitter fortsatt tungt i hjertet.

Dorte Birch

Folkehøgskoleforbundet var invitert og til stades i Longyearbyen då Svalbard folkehøgskole offisielt opna sitt nye bygg. Skulen har sidan oppstarten for snart fire år sidan og fram til februar i år, halde til i «Nybyen» under svært sparsommelige forhold. Dei har no overtatt ein bygning som tidlegare var studentboligar og bruker dette til internat. I tillegg har det blitt laga ei ny bygning som skal tene som folkehøgskule med matsal, undervisningsrom, fellesareal og kontor. Folkehøgskulen eig ikkje bygninga, men leiger denne av «Store Norske». Etter ein hektisk innflyttingsprosess var det i starten av mars klart for offisiell og høgtideleg opning. Elevar og tilreisande fekk sjå eit flott bygg og presentert eit spennande program med innslag frå museet på Svalbard, elevunderhaldning, helsingar og ikkje minst besøk av statsministeren som stod for den offisielle snorklippinga. Vi gratulerer Svalbard folkehøgskole med nytt bygg og ynskjer lukke til med skuledrifta!

Foto: Einar Opsvik

Det ble 2 fine dager med kurs i psykisk førstehjelp 13. - 14. februar. 30 deltakere fikk en grundig innføring i psykisk førstehjelp for unge.

Med temaer som blant annet angst, psykose og spiseforstyrrelser lå alt til rette for et spennende og lærerikt kurs. Det ble lange dager med faglig påfyll, erfaringsdeling, nye bekjentskaper, diskusjoner og gode samtaler. Vi ser nå på muligheter for å arrangere en ny runde med dette kurset våren 2024. Vi hadde en rekordlang venteliste og vet at dette er svært aktuell tematikk ute på skolene.

Foto: Øyvind Krabberød

Øyvind Brandt har sidan han slutta som leiar i FHF, arbeidd med ei bok om folkehøgskulepedagogikk. Boka blir gitt ut på Cappelen forlag og er klar for publisering våren 2023. Boka blir ei lærebok i folkehøgskulearbeid og presenterer eit stort spekter av kunnskap om mange sider ved arbeidet i folkehøgskulen. Brandt haustar av sitt mangeårige virke som lærar og leiar, i tillegg til eit stort forråd av pedagogisk og organisatorisk teori og kunnskap. For nye tilsette blir boka ei grunnbok i folkehøgskulepedagogikk og folkehøgskulearbeid. Årets landsmøte legg opp til eit bokbad og ein god presentasjon av boka.

Prosjektet «Danningsreisa» har som formål å formidle kunnskap og inspirasjon om gode danningsreiser og tips til korleis slike kan gjennomførast. Arbeidet er no godt i gang og det blir jobba med å etablere kontakt med aktuelle personar, skular og prosjekt. Prosjektgruppa planlegg å presentere gode døme på danningsreiser som podcast. Planen er at dette blir den første i serien av fleire podcast frå folkehøgskulen. Nye tema kan presenterast seinare. Dersom alt går etter planen skal podcasten «Danningsreisa » lanserast under Tillitsvaltkonferansen hausten 2023.

Jeg elsker Stockholm! Jeg har nok vært i den svenske hovedstaden minst 20 ganger. I tillegg har jeg bodd der en periode. Jeg tenkte derfor at det var på tide å dele mine beste tips om denne fantastiske byen som har absolutt alt. Og tipsene er tilrettelagt for skoleturer med folkehøgskolen! Spenn sikkerhetsbeltet- vi reiser til Stockholm!

Her er det plass til en hel haug med folk. Det er rom for opp til 10 stk og enkeltrom og dobbeltrom. Et ekstra element her er at Af Chapman er en gammel historisk skute som er omgjort til hostell. Elevene elsker det. For oss som blir sjøsyke selv i en båt som ligger i ro er sengene i hovedbygget herlige.

Med utsikt til det kongelige slott. Rimelig alternativ.

Stort hotell med plass til mange. Svært sentralt og Nordens største hotellgym for dem som liker sånt.

Gode gruppepriser. Og gode løsninger med rom som kan deles av flere. Frokosten er topp!

I Oslo er slottet stengt for besøkende mesteparten av året. I Stockholm er det helt motsatt. Store deler av slottet er åpent for folk med rødt blod. Må oppleves. Åpent hele året, med mindre det er statsbesøk da! Da må nemlig besøket ha et sted å bo. Og det er nettopp her. Eventyrlig!

Ja! Leiligheten til Dronningen av barnelitteratur er åpen for folket. Her står skrivemaskinen, kaffekoppen og godstolen akkurat der de sto da Astrid Lindgren døde. En helt spesiell opplevelse å tre inn i denne leiligheten. Men pass på! Må bookes i svært god tid. Dette er populært..

Stockholms musikalteater nr. 1! Her går noen av de største musikalene som vises i hele Svergie. Den sangnomsuste musikalversjonen av Så som i himmelen hadde premiere her. Og Phantom Of the Opera gikk på denne scenen i hele seks år. Til høsten kommer Änglagård som musikal på denne scenen. Man kan få grupperabatt og rimelige billettløsninger.

Jeg begynte som rådgiver i Folkehøgskolerådet senhøsten 2022, og vil være vikar for Brita Phuthi som leder av Internasjonalt Utvalg de neste to årene. I denne IU-spalten tenkte jeg derfor å introdusere meg selv kort, og si litt om hvorfor IUs arbeid fortsetter å være viktig selv i sitt 40-ende år.

Jeg har en bachelor i internasjonale studier fra UiO, og en master i statsvitenskap fra Københavns Universitet. Kanskje aller viktigst, gikk jeg på linja ekstremsport og backpacking på Elverum Folkehøgskole året 2014/2015. Her var jeg også en del av pilotprosjektet Aksjonsforskning. Jeg har alltid vært opptatt av samfunn, mennesker, filosofi og politikk. De senere årene har disse interessene kulminert i et engasjement for bevaring og styrking av demokratiet. Det har ført meg inn på mange spennende veier, og nå senest hit som rådgiver i Folkehøgskolerådet og som leder av IU.

Med de utfordringene verdens demokratier står overfor i dag, blir opplysning og trening i medmenneskelighet og medbestemmelse bare viktigere og viktigere. Vi må lære av historien, og aldri ta for gitt det moderne, representative demokratiet og de rettighetene og pliktene det gir oss som likeverdige individer. Men demokratiet kommer ikke bare ovenfra – det bygges også nedenfra og i folket. Og særlig i fellesskap som folkehøgskolen. Folkehøgskolen gjør et viktig arbeid i å løfte frem, synliggjøre og dyrke de verdiene demokratiet vårt faktisk er bygget på.

Internasjonalt Utvalg har vært fokusert på og skal fortsette å bidra til nettopp dette. I en mer og mer globalisert verden, spiller det en rolle hva vi gjør og hvordan vi tenker om resten av verden, både her hjemme og på tur. I år fyller IU 40 år, og det er en gyllen anledning til å trekke frem noe av det som har vært en grunnvisjon for IU. Jeg synes dette IU-sitatet fra 2012 oppsummerer IUs mål godt: