Dessverre har ikke denne løpssesongen blitt slik som vi ønsket. De store målene har uteblitt, og løp over hele verden har blitt innstilt. Imidlertid har jeg inntrykk av at de fleste løpere har klart å holde motivasjonen oppe – folk har trent bra.

Dette gjelder også den norske eliten. Det er lenge siden vi har sett så god løping på mellom- og langdistanse som i sesongen 2020. Det kan være mange grunner til dette, men noen av grunnene er ganske enkle: Ingebrigtsen, Warholm og Norstad Moen! Jeg tror også det har vært et litt annet fokus på treningen, folk har hatt bedre tid til å forberede seg.

Heldigvis er det fremdeles mange muligheter til å holde motivasjonen oppe. Mange mindre lokale løp går som normalt, og både BMW Oslo Maraton og andre virtuelle løp har vært populære. Det fikk vi bevis for da Oslo Maraton arrangert 17. mairaton på nasjonaldagen. Over 9000 meldte seg på til de tradisjonelle løpsdistansene fra hele landet.

Fra arrangørklubben: SK Vidar-løper Sondre Nordstad Moen har både fått trent godt og konkurrert i koronaperioden. Her ser vi han under 10 000 meteren på Fana Stadion i Gular-Gneist sitt koronastevne. (Foto: Arne Dag Myking)

I skrivende stund har de fleste gjort unna sommerferien. Mange har benyttet seg av de lange lyse dagene til å holde formen vedlike. Sommer og ferie betyr egentlig god tid til å trene. Men heldigvis er det ingen grunn til panikk om en står over løpetreningen i noen dager. Undersøkelser har vist at en uke helt i ro ikke har noen innvirkning på utholdenheten. Selv ikke for eliteutøvere.

Nå nærmer det seg BMW Oslo Maraton Virtual Edition. 19. september er det flere tusen mennesker som skal ut og løpe rundt omkring i hele landet. Det er faktisk mange fordeler med virtuelle løp, og her har jeg listet opp noen:

• Du er fleksibel med startpunkt.
• Du kan finne din egen løype, en som passer deg
• Du kan planlegge rundt andre aktiviteter
• Du har ingen parkeringsproblemer
• Du kan eksperimentere med løpsstrategi
• Ikke minst: Du slipper dokøer!

For mange løpere er maratondistansen den ultimate utfordringen. Mange drømmer om å komme seg gjennom de 42 kilometerne en eller annen gang i livet. Maraton er en stor utfordring for mange, men er man frisk og uten spesielle handicap, så kommer man seg gjennom distansen. Det krever imidlertid systematisk trening.

Har man gjort hjemmeleksa si, så gir et virtuelt løp mange fordeler. Du kan finne din egen løype, en løype som passer deg, gjerne i ditt eget nabolag. Hva med å finne en flat 5 km som løpes litt over 8 ganger? En slik løype kan gi mange fordeler som du normalt ikke får i store løp. Ikke minst at du kan plassere ut din egen drikke.

Eller hva med å ta det som en langtur i skogen? Du kan ta turen med gode venner eller treningskamerater, kanskje i din egen favorittløype. Å løpe virtuelt gir heller ikke det samme presset som å stille på startstreken i et stort løp.

For de som kanskje føler at treningsgrunnlaget ikke er godt nok for maratondistansen pleier jeg å anbefale den såkalte «Galloway-metoden». Denne metoden har vært brukt av tusenvis av mosjonister i USA og er en løpe-/gå-metode. Jeg har selv prøvd metoden i New York Marthon. Den består av at en løper distansen med innlagte gå-pauser. Det finnes flere versjoner av opplegget, men jeg foreslår følgende:

Løp ca. 8 km sammenhengende. Deretter legger du inn ett minutt rask gange hver andre km. Det er viktig at en begynner med gå-pausene tidlig i løpet, sånn at man ikke har blitt for sliten. Ellers blir det vanskelig å ta seg inn igjen.

Halvmaraton er den mest populære distansen i BMW Oslo Maraton Ikke minst ser vi at jentene i større grad omfavner distansen. I USA er det over 50 prosent jenter i de store løpene. Distansen er en utfordring, men allikevel en distanse som er oppnåelig for de fleste. Det er mange momenter ved de 21 kilometerne som gjør distansen interessant. De fleste vil møte samme utfordringer som de den noe mer erfarne løperen møter på en full maraton. Gjennomsnittstiden er normalt over to timer, og visse fysiologiske mekanismer inntreffer. En bør løpe smart og ikke gå for hardt ut og forbrenne alt glykogenet for tidlig.

Det er fremdeles 5 og 10 km som er de meste populære distansene i verden. 10 kilometerdistansen gir deg en god indikasjon på hvor langt du har kommet som løper. Jeg anbefaler alltid å løpe en 5 og 10 kilometer før man gyver løs på en lengre distanse. De fleste vil fint komme seg gjennom en 10 kilometer. Husk at det er lov å gå. Med et par løpeturer i uka, kommer man seg fint gjennom mila.

For gode løpere er distansen en utfordring. Løpet må planlegges. Skal du lykkes 100 prosent, må du løpe så nær som mulig din konkurransefart på 5 kilometer. Men husk at du skal løpe dobbelt så langt!

På de lengre distansene er det fremdeles mulig å justere litt selv om man har en kilometer eller tre som ikke går helt etter planen. På 10 kilometer derimot blir det verre å rette opp feilene og ta seg inn igjen.

Når du leser dette, er det ikke så mye som kan gjøres for å være godt forberedt til de lengste distansene i Oslo Maraton. Men det kan være noen som etter en god ferie har bestemt seg for å begynne å mosjonere. Da kan 3 kilometer være en fin distanse å starte med. I tillegg er dette en distanse som du kan gjennomføre sammen med de yngste i familien.

Jostein trener hver dag, og fra mandag til fredag blir det to økter om dagen.

– Jeg trener styrke hver dag. I tillegg legger jeg inn en økt med enten løping, sykling eller gåturer, sier han.

Det å være med på Kondistreninga Risørløperne er fast hver uke. Her trener de løping en av dagene og styrketrening i tillegg til løping en av de andre dagene.

– Det er utrolig godt miljø på Kondistreninga. Vi trener sammen fordi vi har felles interesser, alle blir ivaretatt, og det er ingen som har fordommer i forhold til de andre, sier Jostein, og legger til:

– Han som er leder for treningene våre, Thomas Axelsen, er utrolig flink til å inkludere alle. Det er de som løper seinest som bestemmer tempoet når vi løper tur, og på intervalltreningene får alle tatt seg ut selv om nivået er ulikt på deltakerne, sier Jostein.

Selv om Jostein er sterkt svaksynt, klarer han seg uten både førerhund og stokk. Han ser også godt nok til å dra på sykkelturer på egen hånd.

– Jeg ser hvitstripa på veien og den gule i midten av veien, men må tilpasse tempoet slik at jeg rekker å få med meg eventuelle hindringer i veibanen som andre syklister, fotgjengere og så videre, sier han.

Drømmen er å gjennomføre trippelen i Birken et år. Da må han både kunne sykle og gå på ski fra Rena til Lillehammer, og i tillegg gjennomføre Birkebeinerløpet. Tre konkurranser som er utfordrende nok for de som ser som ørner, og en kjempeutfordring for svaksynte. Iallfall om de ønsker å gjennomføre uten ledsager.

Jostein er med på intervalltreningene som gjennomføres på Kondistreninga. I tillegg hender det at han legger inn en intervalløkt på egenhånd, men bare om han har lyst akkurat da.

– Trening skal være lystbetont. Jeg pleier å si at jeg løper med smilepuls, og jeg legger opp all treninga etter dagsform og hva jeg har lyst til akkurat da. Treningen er morsomst om en ikke har blodsmak i munnen hele tida. Intervaller er gøy når en løper dem sammen med andre. Da får en også testet konkurranseinstinktet litt, ler han.

Smilepuls-treningen brakte han i mål på halvmaraton i Oslo Maraton i fjor på tida 1.58.56. I år ringte de fra arrangøren og lurte på om han ville være ambassadør for dem. Det takket Jostein ja til uten å nøle.

Nå håper han å slå tida fra i fjor, men først må han bli kvitt en hælskade som har oppstått.

– Det er utrolig synd at jeg skulle bli skadet nå når jeg har blitt ambassadør for løpet. Det var veldig hyggelig å bli spurt, og jeg håper å kunne løpe igjen på foten tidsnok til at jeg får trent en del mot løpet. Inntil videre blir det sykling og styrketrening, sier han.

Det er helsa og dagsformen som styrer hverdagen til Anja Ingeborg Hoffmann fra Egersund. Sykdommen og behandlingen hun gjennomgikk for å bli frisk, førte til mange komplikasjoner som hun må leve med resten av livet. Det gjør det vanskelig å planlegge. Det vil si; hun kan planlegge, men må hele tida være forberedt på at det ikke alltid blir som hun hadde tenkt.

Det hele startet med at Anja våren 2007 fikk påvist livmorhalskreft i en alder av 39 år. Telefonen ringte i halv fire-tiden, lasagnen var i ovnen og middag skulle være klar klokken fire. En stemme presenterer seg og sier hun har kreftsvulst i livmoren og at operasjon er satt opp på Haukeland i Bergen fire dager senere.

– Jeg ble operert første gang, og de fjernet livmor, eggstokk, livmorhals og 32 lymfer. På våren i 2008 ble det en ny stor operasjon i Bergen. Jeg ble kreftfri, men hadde mye smerter og lymfeproblemer i beina. Årene frem til 2014 var vanskelige. Jeg ble bare gradvis verre og hadde flere sykehusopphold i denne perioden. Jeg var kreftfri, men blæra hadde fått skader. Jeg hadde tarmproblemer, sammenvoksinger og nerveskader i høyre fot. Jeg ble ganske isolert, og mannen min og jeg kunne ikke dra på noen turer sammen. Jeg var glad for å være kreftfri, men situasjonen var likevel helt forferdelig, sier hun.

Anja har tysk statsborgerskap, men er oppvokst i Norge. Da norsk helsevesen ikke hadde mer å tilby, ble ekteparet enige om at de skulle dra til spesialister i Berlin Tyskland for å se om de kunne hjelpe henne. Sju år etter kreftoperasjonen i Norge dro hun av gårde til Charité universitetssykehus i Berlin i Tyskland i begynnelsen av desember 2014. I Berlin ventet operasjon med en Da Vinci-maskin og en påfølgende stor operasjon mars 2015. Det ble mange uker i Berlin både på sykehus og hotell, og deretter hard opptrening igjen hjemme.

Berlin-turen ga Anja noe av fleksibiliteten tilbake. Nå hadde hun fått litt bedre kontroll på viktige funksjoner i kroppen og kunne komme seg mer ut.

– Det er fortsatt slik at jeg løper på toalettet oftere enn vanlige folk, og jeg må ha med drikkesekk på løpeturer og i konkurranser for å innta drikke oftere. Jeg har også sakene mine i den, men dette er så absolutt til å leve med. Den største belastningen nå er at jeg er plaget av ødem – mest i venstrebeinet. Da de fjernet så mange lymfeknuter fikk lymfesystemet problemer med dreneringen. Det innebærer at jeg får væskeansamlinger i beinet og må bruke støttestrømpe. På loftet hjemme har jeg lymfemaskin og kan behandle meg litt selv, sier Anja som opplever at løpingen hjelper på ødemet. Støttestrømpene går helt til lysken og er laget for hennes beinmål.

– Etter operasjonene i Tyskland, var jeg så bra at jeg turte å bevege meg utendørs. Nå startet opptreningen. Jeg begynte da å gå og løpe rundt og rundt i den samme runden ikke langt fra hjemmet. Det gikk bra. Jeg opplevde mestring, og siden den gang har jeg fortsatt å løpe, sier hun.

Året etter fikk hun og mannen lyst til å reise til Berlin for å markere at det var to år siden siste operasjon i Berlin.

– Han meldte meg da på Berlin halvmaraton som gikk 2. april i 2017. Her skulle jeg løpe mitt første store løp, og så skulle vi kose oss sammen en helg i Berlin, sier Anja, som løp i mål under Berlin Half Marathon på tida 1.46.56.

– Jeg ble så overrasket over tida. Det eneste jeg tenkte på, var å skulle gjennomføre løpet. Jeg skulle kose meg og ha en fin opplevelse. Det ble derfor en ekstra stor overraskelse og glede da jeg presterte så bra i mitt første store løp. Jeg løp forbi sykehuset, mine besteforeldres gamle leilighet og storkoste meg. Det var veldig emosjonelt, sier Anja. Hun var så takknemlig og overgitt over at alt var blitt så bra og at hun kunne løpe på det nivået. Hun ønsket imidlertid ikke noe oppmerksomhet rundt det.

– Det ble veldig personlig og rørende, og jeg var ikke klar for å stå fram med min nye tilværelse som løper. Til det var jeg for overgitt. Jeg meldte meg derfor på som tysk statsborger i de første løpene. Da ble jeg anonym og ingen kjente meg. Etter hvert så ble jeg ble mer åpen om løpingen, og nå er jeg alltid Anja Hoffmann fra Norge, ler Anja.

Etter løpet i Berlin ble det mange turer og løpsdeltakelser for Anja. Hun reiste rundt både i inn- og utland, og var å finne på startstreken i både lokale løp og i Budapest, Barcelona, Praha, Amsterdam Paris, Wien, Oslo, København og Lisboa. Nå i vår var planen å løpe Roma Marathon, men det ble avlyst på grunn av koronasituasjonen. Hun stilte da til start i Egersund isteden og løp i mål på tida 1.31.40, noe som holder til en andreplass på statistikken over de beste halvmaratonløperne i landet i klassen K50-54.

– Det er helt utrolig at jeg klarer å løpe så fort. Jeg tenker ikke så mye på tida når jeg løper – jeg prøver bare å få et godt driv og arbeide med meg selv. Jeg er med på løp fordi jeg synes det er morsomt og at jeg kan. Ja, tenk det; jeg kan! Etter som helsesituasjonen min fortsatt gjør at dagsformen kan variere mye, setter jeg meg ikke mål om at jeg skal trene slik og slik og gjennomføre løpene på den ene eller andre måten. De avgjørelsene må jeg ta underveis når jeg kjenner hvordan formen er, sier hun og legger til at hun den dagen dette intervjuet ble laget egentlig hadde tenkt å løpe intervaller, men valgte å løpe 15 kilometer rolig i stedet for. Kroppen var ikke klar for intervaller denne dagen.

– I går hadde jeg imidlertid en meget fin dag, og da skulle jeg trent intervaller, men fint vær og turlyst endte med en tur på 28 kilometer, sier hun. Da fikk hun kost seg og tatt mange bilder.

Anja trener slik hun føler for, fra dag til dag. Det er ingen fast plan. Hun lar kroppen bestemme hva hun skal gjøre hver dag.

– Det eneste som er fast, er at jeg legger løpeturene til formiddagen. Det er sjelden at jeg løper ettermiddag eller kveld. Det må jeg gjøre på grunn av ødemet i det ene beinet som blir verre utover dagen, og smerter i kroppen som øker. Lymfedrenasjen i maskin tar jeg midt på dagen, sier hun.

Hun løper mye. I gode uker løper hun gjerne fem dager i uka, mens det kan bli bare tre ganger i uker som er litt dårligere. Det går opp og ned. Lange turer blir korte, korte turer blir lange alt etter hva kroppen tillater.

Anja synes det er vanskelig å svare på hvor mye hun løper i uka.

– Jeg teller det ikke helt slik. Det kan variere veldig alt etter som om det er en god eller dårlig dag eller uke. Hvis vi ser på hvor mye jeg løper i måneden, så kan det variere mellom 250-350 kilometer. Forrige måned var imidlertid en meget bra måned. Da løp jeg 425 kilometer det er det meste jeg har løpt, men jeg kommer ikke til å fortsette med det. Da blir det alt for mange kilometer på meg. Det ble lite intervalltrening den måneden. Kun mange rolige lange turer, sier hun.

Anja løper fordi hun liker det. Noen ganger løper hun fort, andre ganger sakte, og ofte stopper hun opp for å ta bilder, vasse i vannet eller plukke blomster og skjell.

– I fjor bestemte jeg meg for å ta bilde av alle blomstene jeg så på treningsøktene mine den våren. Kravet var at de måtte være ville og ulike. Jeg fikk se de forskjellige blomstene komme opp og blomstre den våren. Jeg jaktet litt etter nye etter hvert som de kom frem, forteller hun.

En løpetur kan for Anja se slik ut: Starter rolig, drar på noen kilometer i litt høyere tempo, deretter rolig igjen, stopper og plukker skjell, løper rolig videre, for så å løpe så fort hun klarer de siste fem kilometerne.

– Da får jeg både fartstrening og en fin kosetur. Noen få ganger er jeg på banen og løper, men det er ikke ofte. Løpeturen jeg liker best er en 15 kilometer på Brusand. Da har jeg termos med kaffe i bilen, brødskive eller en god bolle fra bakeriutsalget på Sirevåg. Jeg trives ute ved havet. Da kan jeg velge å løpe på grusvei, sti i sanddyner, langs sanden eller langs hovedveien. Ofte blir det en kombinasjon av disse. Da gleder jeg meg stort til kaffen i bilen når jeg er ferdig å løpe, forteller hun.

Anja tror også mange andre ville hatt glede av å legge opp treningen etter hva de har lyst til og hva kroppen føler for slik at det oppleves positivt.

– Jeg tror mange setter seg svært høye mål og har store ambisjoner for seg selv. Da blir det fort et slit å skulle innfri. I tillegg er sjansen for å føle at en mislykkes stor om kravene til seg selv er høye. Det viktigste er tross alt å komme seg ut og være i aktivitet. Det gir så mye bra tilbake, sier hun.

Anja er i dag svært takknemlig for at hun har overlevd kreften og at hun fungerer så godt som hun gjør. Jeg fikk brev om å sjekke meg slik damer gjør, men akkurat den gangen lot jeg det være. Jeg hoppet over en sjekk rett og slett. Hadde jeg sjekke meg da jeg skulle eller oftere, så hadde ikke sykdommen utviklet seg så langt før den ble oppdaget, og jeg kunne vært spart for mye helseproblemer. Jeg vil derfor oppfordre alle enten de er unge eller gamle til å sjekke seg regelmessig. Det kan redde livet ditt, sier hun.

Hun vil også oppfordre alle til å ta på seg treningsklærne og komme seg ut uansett hvordan de ser ut, hvilken form de er i, eller om de har sykdommer som gjør at de ikke klarer å prestere så godt som de ville gjort om de var friske.

– Det er så viktig å være aktiv med det en har lyst til. Alle bør unne seg gleden ved å komme i bedre form uansett forutsetninger. Dra på fottur og nyt utsikten, plukk blomster om du vil, eller sett deg i dem og spis av bærene du passerer. Det er helt utrolig hvor mye hyggelig en kan finne på i løpet av en treningstur, sier hun.

Jeg håper å kunne fortsette å kose meg med løpinga så lenge jeg kan og håper at det blir kjekke løp å delta i fremover.

Det sier småbarnsmoren som fødte lille Vilde i september i fjor, og som vant sølvmedalje i NM terrengultra ett år tidligere.

– Ettersom Vilde var mitt første barn, visste jeg ikke hva jeg kunne vente meg verken av svangerskapet eller tida etter fødselen. Svangerskap og fødsel kan jo være svært tøft for kroppen, sier hun.

Liv sitt svangerskap gikk imidlertid veldig greit. Hun kunne fortsette å trene mye etter at hun ble gravid, og hun holdt på med både løping og svømming helt fram til siste uka før fødselen. Da valgte hun å gå trapper i Nydalen i Oslo isteden.

– Det å gå eller løpe opp trapper og motbakker og gå ned igjen er svært god trening uten at det er belastende på kroppen på samme måte som å løpe flatt, sier Liv.

Selv om Liv var vandt til å trene mye før hun ble gravid, var hun bekymret for om kroppen hadde godt av å løpe i svangerskapet.

– Jeg var redd for at treningen skulle skade barnet, men både lege og jordmor sa at det var bare å fortsette så lenge jeg ikke kjente ubehag med treningen. Jeg så også til andre forbilder i sosiale medier som trente gjennom svangerskapet, og jeg syntes det var betryggende å se at det var mulig å ha en aktiv livsstil selv om en var gravid, forteller hun.

For Liv endte fødselen med et keisersnitt med store blødninger. Hun måtte få tilført 7,5 liter blod og lå i respirator i 12 timer etter fødselen.

– Jeg kjente meg slapp etter dette, men når en har vært gjennom en operasjon og i tillegg fått mye blod, er det viktig å være i aktivitet etterpå for å forebygge blodpropp. Jeg begynte derfor å gå turer med en gang jeg kom hjem. Etter to uker trente jeg gåing i trapper. Etter ytterligere et par uker løp jeg rolig i motbakker for så å gå ned igjen. Fire uker seinere begynte jeg å løpe på asfalt, sier Liv og legger til at hun lyttet til kroppen underveis.

– Det var viktig at treningen ikke gjorde vondt. Det er også viktig å legge til at det som passet for meg, kanskje ikke passer for andre og at det å trene seg opp etter en fødsel er svært individuelt. Hadde jeg gjennomgått en vanlig fødsel, hadde jeg kanskje hatt et løsere bekken og måttet vente mye lengre før jeg kunne begynt å løpe enn det jeg hadde behov for, sier hun.

Liv økte distansen gradvis. Etter å ha drevet og løpt i tre uker var hun oppe i 3-5 kilometer i uka. Deretter økte hun med 1-2 kilometer i uka. I januar var hun oppe i 40 kilometer i uka, og nå i juni ligger hun på 40-75 kilometer i uka.

– Jeg hadde en uke med 100 kilometer i april, men vanligvis blir det mellom 40 og 75 kilometer. Det fungerer meget bra. Jeg har ikke løpt på meg noen skader på veien, sier jenta som heller ikke da hun var aktiv ultraløper la ned flest kilometer i uka sammenlignet med sine konkurrenter.

– Når en skal prestere optimalt i konkurranser er det viktig med en god balanse mellom trening, restitusjon og ernæring. Det ser ut til at jeg presterer bedre på færre kilometer sammenlignet med andre løpere. Jeg ser iallfall at det er mange som trener mye mer enn meg uten nødvendigvis å prestere noe bedre. Jeg føler meg derfor trygg på at en mengde tilsvarende 40-75 kilometer i uka er tilstrekkelig for meg i denne fasen av livet mitt til at jeg skal klare å hevde meg på lengre distanser, sier Liv som testet seg på ultradistansen for kort tid siden.

– Jeg løp 43 kilometer. De første 30 gikk bra. Deretter ble det veldig tungt, ler hun og innrømmer at det er litt igjen før toppformen som hun håper å ha inne i august/september.

Intervjuet med Liv ble gjort i juni, og i ettertid kan vi se at hun virkelig klarte å toppe formen slik hun planla.

Liv hadde aldri løpt 100 miles før i midten av august. Da stilte hun til start i Salomon Rondane 100 miles og kom på andreplass i kvinneklassen med tida 25.26.28.

Liv merker at hun har endret seg etter fødselen. Mens hun tidligere ofte var på lange løpeturer, blir det nå kortere turer og litt mer intensitet.

– Pappa’n til Vilde bruker mye tid sammen med henne. Det er derfor mulig for meg å dra på mange lange løpeturer om jeg ønsker det, men jeg merker at jeg har mer lyst til å være sammen med henne enn å være ute og løpe alene. Det blir derfor turer med kortere varighet, og innimellom også turer jeg løper med Vilde i vogna, sier hun.

Liv har også begynt å løpe mer i motbakker.

– Jeg har aldri vært særlig god til å løpe motbakker, men har økt på treningen her i det siste for å ikke belaste kroppen så mye som vi gjør når vi løper flatt. Jeg løper ikke nødvendigvis fort, men har mange løpeturer opp bakker. I begynnelsen gikk jeg opp og ned, og etter hvert løp jeg både opp og ned. Jeg merker nå at jeg har blitt sterkere og bedre i motbakkene også. Det gir mestringfølelse, sier hun.

Liv trener når det passer inn i hverdagen. Det blir ofte en gang om dagen og noen ganger to.

– Det har blitt en vane å ha på treningstøy slik at en alltid er klar for å løpe en tur når det passer. Jeg har også løpetøy og joggesko under vogna i tilfelle anledningen byr seg. Noen ganger får jeg lagt inn en times tur, andre ganger kan det bli kun fem minutter, sier hun.

Det er lite planlegging over treningen til Liv. Liv har en grovplan som inneholder omtrentlig antall kilometer hun ønsker å løpe hver uke. Treningsøktene tilpasser hun jobb, familie og venner, som Liv også gjerne vil bruke tid på. I tillegg tar hun en masterutdanning. Det krever også tid.

– Det er vanskelig å beskrive en typisk treningsuke. Den blir litt som den blir. Jeg liker å løpe lange turer når det er sol. Jeg legger derfor langturene mine til godværsdager. Jeg er opptatt av at treninga skal være fylt med glede slik at den gir mentalt overskudd. Jeg liker veldig godt å løpe, og spesielt i terrenget, men ville nok blitt lei om jeg måtte følge et fast treningsprogram. Jeg trenger fleksibilitet for at jeg skal kunne glede meg med løpingen. Jeg liker ikke å legge for mye press på meg selv, sier Liv.